Siste buss hjem

Vi har besøk av ettåring Sarah. Hun jobber til daglig i Mahajanga, men nå er hun her hos oss for å ha praksis i en uke. Det er veldig koselig!

Vi tenkte at hun måtte jo få bli kjent med det som er i næheten, så vi dro på tur til nærmeste by, Ambositra, i går. der fikk vi oss først en dielig lunsj, før vi sjekka ut alle turistbutikkene. Litt shopping ble det selvsagt.

Det er jo ikke akkurat faste busstider i dette landet, så det er alltid spennende å se om og når det går en buss. Vi fikk plass på siste bussen til Fandriana – og jeg hadde omtrent samme følelse som når jeg tar siste toget hjem fra Oslo om kvelden; folk som har vært på bytur, en del som er ganske fine i farta, noen forsøk på flørting og å få nye venner. Forskjellen er jo selvsagt at siste toget hjem går i ett-tida om natta, mens siste bussen hjem går klokka fem om ettermiddagen…

Workshop

Vi har snakket om inkludering i tre dager. Det blir spennende å se hvordan resultatet blir. Her er i hvert fall noen bilder av ivrige deltakere.

Veldig deilig å ha tolk når alt foregikk på fransk og gassisk.

 

SFM-gjengen

 

 

 

 

 

 

Hotell Therm er et kjekt sted å ha kurs. Kaffe under parasollen er deilig!

 

 

 

På besøk på bildeskolen, hvor de har utviklet mye undervisningsmateriell for blinde elever.

Eksamen

Kvart over to stiller jeg på kotoret til Richard, klar til dyst som eksamensvakt. Det er eksamensuke på SFM, og den ideelle vakta er kanskje en som meg, som i svært liten grad er i stand til å kommunisere med studentene utover noen strenge blikk dersom noen har litt for lange øyne retta mot naboens besvarelse eller et oppmuntrende smil dersom noen ser oppgitt ut.

Det er fire klasser som har eksamen; to A-klasser og to B-klasser. Etter et sinnrikt system er de blanda sammen slik at ingen B’er skal sitte ved siden av andre B’er. Pultene er pent merka med firkanta lapper i ulike farger med studentnummer på. Dermed skal det i teorien være grei skuring å dele ut oppgavene – forskjellige for A’er og B’er, menmuligens er det ikke så enkelt i praksis når jeg etterpå ser på klassekartet at flere er blitt flytta på. Er lappene også flytta på, eller sitter 8 studenter nå og svarer på feil oppgave?

Jeg gir tegn om at alle må legge mobilene sine opp på kateteret til meg, men her ligger det ikke mange. Strømmen gikk nemlig på søndag, og jeg tror kanskje at den faktisk er tilbake i og med at 10 telefoner ligger på bakerste pult, kobla sammen med et gigantisk multistøpsel stukket inn i rommets eneste stikk-kontakt. Jeg hører fortsatt noen generatorer som går rundt omkring, så det kan selvsagt hende at telefonene kun ligger der i håpet om at strømmen skulle komme.

Det er ikke bare strømmen som har gått sin vei. Da vi kom tilbake fra Antsirabe i går morges så vi en fin liten bekk som sildra edover veien vår. Et vannrør er lekk, og så lenge byens eneste rørlegger er i Tana, er det litt uvisst når neste dusj blir. Det vil si – på badet hos oss kan vi skru på en kran på veggen, og på mirakuløst vis renner vannet. Vi har tenkt at vi kanskje har en usynlig tank på taket eller noe slikt. I dag fikk vi forklaringen; vi er kobla inn på det store vanntårnet på sykehuset, som er naboen vår. Takknemlige for vannet er vi uansett; vannklosett er definitivt ikke en god ide når det ikke er vann…

Men det var eksamen jeg liksom skulle skrive om. 27 flittige studenter sitter nå rundt meg og skriver. Eller biter i blyanten, kikker ut av vinduet og drømmer seg langt bort.

Jeg tror en var spesielt misfornøyd med oppgavene, for han la seg først med hodet i hendene, før han gikk ut på balkongen utenfor klasserommet. Den friske lufta må ha hjulpet, for nå sitter han også og skriver. Eller, hmmm – der kommer han for å levere, som førstemann, og han forlater ikke akkurat rommet smilende. Håper de andre eksamenene har gått bra, for her er det gjennomsnittskarakteren for alle fagene som er det viktige.

Og vel hjemme etter eksamen oppdager jeg at det fortsatt ikke er strøm, men nå er vannet på plass – og det er det viktigste!

Inkludering

I noen dager nå er jeg deltaker på en workshop på Antsirabe hvor temaet er inkludering. NMS og kirka har lange tradisjoner for arbeid blant døve og blinde her på øya, men det er visst ikke helt politisk korrekt og stuerent å ha egne skoler for døve og blinde - “inclusion” er tingen. Det er et ganske ambisiøst prosjekt i et land hvor mange barn ikke går på skole, og enda færre fullfører skolegangen.

I går var vi på besøk på en “pilotskole” som har startet forsøk med døve og blinde elever i “vanlige” klasser. Ien tredjeklasse var det nå 11 døve og 13 hørende, mens en femteklasse hadde fått tilskudd av fire blinde. Det er ikke bare enkelt, selv om lærerne nå, etter tre måneders prøving og feilig, var ganske fornøyde. Det er ikke bare lett for døve å forholde seg til en lærer som ikke snakker tegnspråk, og det er ikke alltid lett for hørende å venne seg til lyder og mye bevegelser fra døve. Det var også uvant for seende å være klassekamerater med blinde som bruker skrivemaskin i klasserommet. Og da snakker vi god gammeldags “hamre-hamre”-maskin.

Det flotte med forsøket her, er et at det er lagt inn godt med ressurser. De er to-tre lærere i klassene for å kunne følge opp alle på en god måte. Det er slettes ikke vanlig. En av kollegene mine her fortalte at da hun gikk i femteklasse, var de 150 elever i klassen. Det var nemlig en populær lærer, så alle foreldrene ville ha barna sine hos ham…

Forsøk og piloter er vel og bra, men jeg ser for meg at det de kommer fram til her ikke akkurat har den store overføringsverdien til resten av skole-Madagaskar. I Monikas engelsk-klasse på videregående er de 52 elever. Jeg ser for meg at det ikke akkurat ville være enkelt å følge opp blinde og døve i tillegg i en slik setting…

Det blir spennende å se hva vi kommer fram til av strategier i løpet av denne workshopen. Det som er godt å se er at både døve, blinde og funksjonshemmede har sterke og aktive organisasjoner i ryggen som jobber for at lovens bestemmelser om likeverd og likestilling faktisk skal etterleves.

Festen er over

Så var det slutt; Ragnhild og Bente reiste i går kveld, etter 12 dager, 4 byer og hvem vet hvor mange kilometer og timer i bil.

Det har vært veldig hyggelig å ha besøk av to gamle venninner. De kjenner jo hverandre, men hadde ikke sett hverandre på 15 år – så da er det jo ganske sporty at de tilbringer første natta på Madagaskar i en dobbeltseng – med én dyne! Men Ragnhild hadde jo med håndkle, og da løser alt seg!

Det blir noe spesielt når noen reiser halve jorda rundt for å være sammen med deg. Jeg vet selvsagt at jeg ikke var det eneste som trakk; jeg bor tross alt i et spennende land for tida, men tror nå allikevel ikke at de hadde tatt turen om det ikke var for at jeg tilfeldigvis bor her på øya.

Vi har hatt det fint sammen, og opplevd mye, selv om Ragnhild nok fikk en noe dramatisk avslutning på oppholdet da en fyr nappet med seg veska – og kameraet hennes – da han løp forbi. Det er ikke så ofte man kan se Ragnhild sint, men i går gnistra det stygt i øynene hennes en stund.

Ragnhild er en god fotograf! Kameraet ble borte – men alle bildene var lagra på maskina mi.

I dag kjente jeg at lufta gikk litt ut av ballongen. Det har vært deilig å bare ligge på senga og lese boka som Ragnhild la igjen – og spise litt av den gode Madagaskar-sjokoladen. I Antsirabe tok jeg dem nemlig med til sjokoladebutikken, og da den boksen var oppspist ble det klart at vi måtten finne en Robert-butikk her i Tana også. Dermed følte jeg meg litt som en alkoholiker som står utenfor polet ti på ti mandag morgen og venter på at det skal åpne – rent bortsett fra at her var det sjokolade “sans alcohol” vi var på jakt etter. Vi var ikke de eneste; da butikken åpna kvart over ti var vi nok en ti-femten mennesker som stima inn i sjokolade-himmelen. Sløve-tilværelsen i dag har gjort at innholdet i min boks har minket betraktelig – er redd det ikke blir noen smakebiter på Monika når jeg kommer hjem. Men det er jo forsåvidt ikke så farlig, for med kontinuerlig Norges-besøk i halvannen måned har vi et kjøleskap som bugner av melkesjokolade, firkløver, Walters mandler og ymse annet. Om det egentlig er noen vits i at den ligger  kjøleskapet er uvisst, for sist jeg snakka med Monika var det en stund siden hun hadde merka noe til strømmen… Men det kan jo hende at melkesjokoladen og firkløver’n går sammen om å skape noen nye småsjokolader der i mørket i det varme kjøleskapet?

To uker på tur, med alle måltider inntatt på restaurant har også satt spor. Vet ikke helt om jeg er i stand til å spise lunsj og middag uten dessert heretter. Slik ser vi ut når vi nyter det søte etter maten:

Ananas med is og flambert rom med banan – ikke å forakte!

Antsirabe – Toamasina – Foul Pointe - Tana

Her kommer en liten smakebit fra de siste dagene – litt mer kommer etterhvert.

 

Lille-markedet i Antsirabe

Bente tar på taket til skilpadda – Ragnhild tørt’ikke

Ragnhild var derimot ganske god på duker

Vi vil også lære å bære på huet

En kameleon – på MIN hånd. Og etterpå sa jeg: “Oi, se der er det en slange!” Aldeles uten hyl og skrik. En av fire ulike lemurer vi så i Andasibe-parken.

 

Pikene på stranden

Det indiske hav kan absolutt anbefales i påsken

Antanananananarivo – Ambositra - Fandriana

Feriefasit:

• bil med egen sjåfør = maaaaaaaange kilometer i bil
• shopping
• nye stoler til Monika og Lene
• gassisk mat (med noe uheldige følger for enkelte…)
• Lene: ligrettomester
• Monika: brødbaker
• Ragnhild: sykepleier med behov for sykepleie
• Bente: frisør