Shopping

I ettermiddag hadde jeg litt tid, så da kunne jeg få unna litt handling som jeg har tenkt på en stund.

Først til skredderen. Han holder til i en av byens verste gater når det kommer til trafikk. Taximannen og jeg var enige om at det var greit å prøve å slippe unna de verste køene, så vi valgte en annen gate. Veldig hyggelig sjåfør, som hverken spurte meg om hvor jeg var fra, om jeg var gift, hvorfor jeg ikke var gift og om jeg kunne tenke meg å gifte meg med en bolivianer osv osv. Derimot snakket vi om trafikk, om viktigheten av å stoppe på rødt lys, å ta hensyn i trafikken, og å vise smidighet. Alt i alt tema som ikke akkurat er dagligkost, kan man si.

Da jeg kom til skreddermannen min var min nye gamle kjole ferdig. Det skjedde nemlig en mindre katastrofe her for noen uker siden. Jeg skulle lede søndagsmøtet i kirka. Jeg var heldigvis tidlig ute, for da jeg kom inn i kirka, kjente jeg at det var litt luftig rundt bakpartiet. Den fine fretex-kjolen min hadde rett og slett spjæra. Noe morkent stoff, sannsynligvis, kombinert med at jeg ikke heiste opp kjolen da jeg satte meg inn i den høye bilen min. Men da er det fint å ha en flink skreddermann, som tar gamlekjolen og bruker den som modell for å sy en splitter ny en. Lykke!

Så gikk jeg oppover mot markedet som ligger i gata 25 de mayo. Der har de mye rart; første post var å stoppe hos en dame som satt på gata med alle fjernkontrollene, kalkulatorene, batteriene og kablene sine. Der fikk jeg kjøpt en ny strømkabel til pc’n min – den tredje (kabelen altså…) Deretter gikk jeg litt lengre bort i gata, og der satt en mann foran boden sin med diverse isenkram, og han hadde jammenmeg gaffateip (nytt intenst forsøk på å få myggnettet, som jo egentlig er et nattsvermernett, til å sitte på plass foran vinduet. Se ev. forrige innlegg…) Ved siden av gaffa-mannen var det en dame som solgte hårbøyler og spenner, så nå kan jeg få unna det superlange håret mitt… To boder bortenfor fikk jeg tak i gafler – jeg fant jo brått ut i går da jeg hadde 12 til middag at jeg bare hadde seks gafler. Nå kan jeg invitere mange!

Noen ganger savner jeg litt å kunne gå inn i en ordentlig butikk, men det er nå samtidig deilig med disse små bodene hvor de har et aldeles utrolig utvalg på minimal plass. Det er jo dessuten flott å kunne støtte et virkelig lokalt næringsliv!

Mestring

Tidlig fredag morgen – i dusjen. Lene våkner brått da hun ser noen bevegelser i vinduskarmen. Kan det være? Ja, det var visst akkurat det det var. En nattsvermer. Dusjen er et skikkelig dårlig sted å møte nattsvermere når du har en godt utvikla fobi. Det er noe med å møte det du kanskje er mest redd for i verden – i naken tilstand. Du stiller på et vis med et handicap.

Lykken var at jeg var nesten ferdig, så med øynene stivt festa på vinduskarmen fikk jeg av de siste såperestene og skynde meg ut.

Så kom spørsmålet, da; skulle jeg lukke døra til badet godt igjen, slik at jeg mer eller mindre hadde kontroll på udyret, eller skulle jeg holde døra åpen, og håpe på at den forsvant gjennom det halvåpne soveromsvinudet? (For de som har fulgt bloggen og vet om nettingen foran vinduet; gode tips på hvordan jeg skal få den til å sitte tas imot med takk! Nå er det så mange små hull i veggen etter tegnestifter som har falt ut at huseieren sannsynligvis kommer til å anklage meg for å ha starta termittkoloni eller noe i den stilen. For tiden er nettingen festa med lærertyggis; ei klyse på veggen og ei på nettingen, press godt sammen – og håp at det holder…)

Nå er det blitt kveld, og jeg er endelig hjemme fra jobb. Da kommer jeg på nattsvermeren. Egentlig utrolig at jeg har klart å glemme den. Jeg vet at Marianne i 5. etasje ikke er hjemme, og jeg tør definitivt ikke å gå til noen av de andre naboene og spørre om hjelp til å knerte en dusj-nattsvermer.

Det er da jeg tenker at det er på tide å bli voksen. Skritt en blir å sjekke om den fremdeles er der. Denne gangen har jeg en fordel; jeg er ikke naken. Du verden så mye mindre sårbar man føler seg da! Utstyrt med en ganske tjukk klut våger jeg meg inn i dusjen. Og der i vinduskarmen ligger det, det ekle udyret. Jeg puster dypt inn, strekker ut hånda, og skal legge kluten over monsteret. Ved første forsøk vil ikke armen helt adlyde, men andre gang klarer jeg det. Jeg løfter på kluten, og ser en liten støvsky, men ser også at fienden min ligger igjen. Jeg klemmer en gang til, og denne gangen er vinduskarmen tom da jeg løfter kluten. Jeg skal riste fobiutløseren min ned i do, men det er ikke noe å riste, for han (det er helt sikkert en han!) ligger på gulvet. Men i og med at det ikke er så mye som den minste lille vingebevegelse klarer jeg å bøye meg ned, får krypet inn i kluten, og så er alt klart for å skylle ham ned. Men han sitter fast. Jeg prøver å riste litt til, men der sitter’n. Til slutt må jeg dytte litt med en finger. Kroppen min er full av gåsehud, jeg er litt kvalm og skjelver – men årsaken til alt dette ligger nede i doskåla, og blir raskt skylt ned.

Kanskje jeg er voksen nå?

Pensjon

I våres satte jeg meg inn i en av de faste taxiene som holder til utenfor porten. Sjåføren var godt orientert, og visste både mer eller mindre hvor jeg jobba, og at jeg jobba for en utenlandsk misjonsorganisasjon. Så spurte han: “Den unge gutten som bor her i bygget, er det sønnen Deres?” Først ble jeg litt paff, og så ble jeg en smule fornærma, før jeg begynte å tenke litt, og fant ut at Preben voluntør på 20 jo faktisk kunne ha vært sønnen min om jeg hadde begynt produksjonen i “normal” boliviansk alder.

I går var vi på kurs, og en av deltakerne kom bort til meg og spurte: “De unge damene, er de fra samme land som deg?” Jeg kunne svare bekreftende på at Elsa og Elisabeth (henholdsvis rektor og lærer på den norske skolen) var norske. Så kom neste spørsmål: “Er de døtrene dine?”

Så nå har jeg innsett at i og med at jeg brått har døtre i tredveårsalderen, så er det vel bare å forberede papirmølla for å søke pensjon fra NAV…