mandag 26. mars 2012

Roadtrip i taxi

Har akkurat kommet hjem fra Arequipa, hvor vi var på årets misjonærkonferanse. Veldig hyggelig å være tilbake i Arequipa, som er en vakker by – men det var også deilig å komme hjem til Cochabamba, som vel kanskje ikke er en vakker by, men den ligger nå vakkert til!

Som vanlig var jeg lite flink til å ta bilder, men på vei fra Puno til grensa i Desaguadero ble det knipsning. Bildene forteller vel kanskje litt om hvorfor vi blir så glad i denne delen av Sør-Amerika?

P3241179

P3241181

Øverst Elsa og Lene. og under et esel.

P3241185

 

P3241188

Quinoa dyrkes mange steder i høylandet, og man får de vakreste åkre.

P3241191

 

P3241194

 

P3241196

 

P3241200

 

P3241201

 

P3241207

Og tilslutt fikk jeg jammen med Titicaca-sjøen også.

søndag 25. mars 2012

Dyr i Gramkroken 11…

… var tittelen på en mail fra mamma denne uka. Gramkroken 11 er adressen til leiligheten min, som er leid ut til en flott dame.

Skal innrømme at jeg var en smule “rasist” da jeg leide ut leiligheten min. Siden den skulle leies ut noen år, var jeg i grunn lite interessert i “etnisk norske” – de blir nemlig ofte ikke så lenge, i og med trenger et sted å bo for en stund etter en skilsmisse. En afrikansk mor var dermed midt i blinken for min leilighet.

Siden jeg selv har prøvd å bo i fremmed land, vet jeg at det blir mange nye ting å forholde seg til, og at det ikke alltid er noen å spørre. Men det er her jeg er heldig med både leieboer og foreldre. Her er mailen fra mamma:

“Igår var vi på "Harrytur" til Årjeng. Mens vi spiste middag, fikk jeg telefon fra Utleiemegleren.

Han fortalte at leieboeren hadde ringt og sagt at det var "dyr på taket og stort hull". ------ Gjett om vi lurte. Vel, siden vi var nesten på vei hjem, sa jeg at vi skulle kjøre innom. Ringte først til henne, og det var greit. Hun sa at det var flere store grå dyr og hull på loftet. Vel, hun og pappa klatret opp, og vi var veldig spent på hva dette kunne være. ----- Det var flere store gamle vepsebol, og de var rett ved en ventil som lyset kom inn av, slik at det så ut som hull. ---

Stakkars damen, hun ante ikke hva vepsebol var, og det gjorde heller ikke sønnen hennes som også var hjemme. Men vi forklarte så godt vi kunne, at det ikke var farlig, og at de bare måtte passe seg for ikke å bli stukket hvis de kommer igjen iår.”

Må innrømme at akkurat vepsebol aldri har vært en del av pensumet jeg har undervist i norskopplæringen; da er det fint om det finnes noen tålmodige naboer eller venner som kan forklare.

søndag 11. mars 2012

Hjemtur

Jeg har vært i Oruro i helga; veldig hyggelig forresten, men det er alltid trist å dra. Så jeg går opp busstrappa med en liten klump i halsen. Finner fram til setet mitt, men der sitter det allerede en dame.
“17 er vel vindussetet?” spør jeg høflig.
“Nei, det er 18 som er vindu, setet ditt er her, ved midtgangen.”

Det virker ikke akkurat som om damen har tenkt til å gi seg med det første. Jeg kunne selvsagt fått tak i bussmannen og bedt om hjelp, men finner ut at ikke alle kamper er verdt å kjempe, og dumper dermed ned på midtgangsetet.

Jeg finner fram cola-flaska mi for å svelge ned en pille. Oruro ligger på 3700 moh, og etter et par dager pleier hodepinen å komme sigende.
”Sjjjjjusj!” eller noe i den dur sier det i det jeg åpner flaska og spruter seig cola over hele meg. Dessverre ikke over setestjeler-dama…

Jeg dupper litt innimellom, ser litt på “Johnny English”, nyter utsikten og ber en del bønner om at vi skal komme treygt fram. Ikke så lysten på å seile utfor en av de mange stupkantene langs veien.

Vel framme i Cochabamba stikker jeg innom supermarkedet like ved bussholdeplassen. (Ja, jeg vet at man ikke bør drive med søndagshandel, men det har gått litt i ett i det siste.)

Ferdig med innkjøp setter jeg meg inn i en taxi. Etter noen meters kjøring kjenner jeg at jeg er våt i baken. Jeg kjenner forsiktig med den ene hånda. Lukter på den. Akkurat; dette er jordbær-yougurt.

Så dermed kommer jeg hjem med cola på fronten og yougurt i baken. Godt jeg har vaskemaskin!

mandag 5. mars 2012

Service

For en drøy uke siden hadde Anne (eks-samboer), Elsa (tvangsvenn) og jeg en skikkelig luksushelg i La Paz. Hotellet, som kanskje er byens beste, hadde vi bestilt over nett – til en tredjedel av prisen de krevde på hjemmesida si. Det føles alltid godt å spare litt penger, og det føltes enda bedre å komme inn på en stor suite med to soverom med bad og stor stue. Dessuten var det trimrom, badstuer, boblebad og basseng, så personlig torturist (også kjent som personlig trener…) Elsa var riktig så fornøyd.

Dessuten hadde vi denne gangen valgt å bo i sørdelen av byen, og det gir ganske store utslag i en by hvor jeg fra flyplassen kjørte ca 1000 høydemeter ned til hotellet. Det er nemlig atskillig lettere å puste på 3000 moh enn på 4000…

I sørdelen byen ligger også alle de litt mer fancy butikkene, kaffebarene og spisestedene, så vi følte oss nesten som i Norge der vi vandra mellom Benetton, Levis Store og Esprit-butikker.

DSCN2862

I sørdelen av byen ligger også det norske konsulatet. Fikk villige fotomodeller utenfor der.

En deilig helg, med andre ord, som jeg egentlig hadde lagt litt bak meg nå, i hverdagens stress og mas. Men i dag dukka det opp en mail. Det skal sies at trioen som var på tur kanskje ikke var den mest strukturerte her i verden, så at vi kunne komme i skade for å glemme igjen en sokk eller to hadde ikke forundra meg, men dette??

“Dear Mrs. S and Mrs. V:

The reason I am contacting you is because I want to inform you that you forgot one jean, one pair socks, one sweater and two t-shirts in your room during your stay in our Hotel, since we want to improve every day in order to bring a better service for our guests, we want to know what we can do to give you back your belongings. In case we need to send it by courier, the Hotel is NOT responsible for paying.

Thank you for your preference,

Kind regards,”

Elsa og jeg er foreløpig lite solidariske, og legger all skyld på Anne, mens vi innerst inne lurer på om de kan ha tatt feil av rommet… Men hotellet skal jo ha for bra service, da!

Førerkort

Klokka er sju, mandag morgen. Lene står i kø på biltilsynet. Luka til kassa skal åpne halv åtte. Kvart på åpner den, og køen beveger seg saaakte. Endelig er det min tur:
”Jeg skal betale for midlertidig kjøretillatelse,” sier jeg.
Mannen ser uforstående på meg. “Hva skal du ha, sa du?” spør han.
Jeg er forberedt, og viser fram det splitter nye reglamentet, hvor det står hva slags dokumentasjon man må ha.
”Men hvor mye skal du betale?” spør han.
”I La Paz sa det 90 bolivianos,” svarer jeg.
”Du må nesten gå bort i skranka der og spørre,” sier han.
”Men, men,” sier jeg, mens jeg kikker på en lange køen bak meg“må jeg stå i kø på ny da?”
”Neida, da kan du komme rett hit.”

Jeg bort til den andre skranken.
”I kassa spør de hvor mye jeg skal betale for midlertidig kjøretillatelse,” sier jeg.
”For hva for no?” spør damen.
Nok en gang er det bare å vise fram reglementet. Hun kikker noe skeptisk på det, før hun går bort til en annen mann.
”Det er koordinatoren,” hvisker misjonens sekretær ved siden av meg, “det er han jeg snakka med på fredag.”
Enrriqueta hadde nemlig vært nede på fredag for å sjekke hvordan vi skulle gjøre ting.

“Vi har ikke fått materialet til miderltidige førerkort enda. Dere må nesten komme tilbake på torsdag,” sier mannen.

Jeg stønner litt, og klager litt, men det hjelper jo selvsagt ikke.

Hvorfor mannen ikke kunne fortalt Enrriqueta på fredag at ting ikke var klart, og at det ikke var noen vits i å komme, skjønner jeg fortsatt ikke, men det er vel bare slik det er.

Jeg stiller uansett sterk og klar torsdag morgen. Men denne gangen sender vi Enrriqueta onsdag ettermiddag for å spørre om de er klare til å utstede midlertidige førerkort på torsdag!

søndag 4. mars 2012

Ulovlig?

Jeg har akkurat lest noen UDI-historier i nettavisene, og tenker at migrasjonsbyråkrati jammen ikke er en enkel sak, hverken her eller der.

Da jeg kom til Bolivia i fjor, gikk i grunn det meste ganske så greit. Jeg kom med etmidlertidig visum på 30 dager, og innen utløpet av de dagene var søknaden om visum for ett år innlevert med alle tilhørende dokumenter. Og da snakker vi en pen bunke; jobbkontrakt, huskontrakt, lys- og strømregning, dokumentasjon fra politiet på hvor jeg bor – med håndtegnet kart, legeattest på at jeg ikke er HIV-smitta, og en liten bunke til som jeg ikke en gang husker hva var. Men det gikk greit – jeg hadde snart visumet pent klistra inn i passet, og kunne begynner på søknadsprosessen for carnet, det bolivianske id-kortet. Dette tok litt lengre tid, for jeg hadde ikke vært smart nok til å tenke på å ta med det gamle carnet’et mitt fra Norge. Men jeg fikk det til slutt. Og da kunne jeg begynne på prosessen med å få førerkort; flere dokumenter, terorieksamen og oppkjøring (hvor prøvelsen var lukeparkering – med 200 tilskuere…).

I begynnelsen av februar gikk alle disse dokumentene ut – på samme dag. Nå skulle jeg søke opphold for 2 år. Kravene til dokumentasjon var mye mindre; et notarialbekreftet brev fra en advokat, som sa at jeg ikke hadde endret hverken sivilstatus, jobb eller adresse, et par bilder, og en søknad. Blid og fornøyd troppet jeg opp for å avlevere dette sammen med passet mitt, men fullt så enkelt var det visst ikke:
”Du må legge ved en attest fra jobben din,” sa den ytterst kjekke og høflige unge mannen.
”Jamen, det er jo ingen endringer,” prøvde jeg meg med.
”Men alle dokumentene dine ligger her i Cochabmaba, og søknaden om 2 år behandles i La Paz, og der vet de jo ikke hva du driver med, så vi må ha det.”
“Jamen,” sa jeg nok en gang. “Hvorfor har dere ikke krevd det av noen av kollegene mine?”
Det hadde han i grunn ikke noe svar på.

Dagen etter troppet jeg opp med et pent brev undertegnet av administrasjonssjefen. For tiden er jeg som er “representante legal” for misjonen, i og med at sjefen bor i Norge, og  jeg kunne jo ikke godt undertegne min egen jobbattest… Så betalte jeg gebyret, og fikk beskjed om å komme tilbake om en uke for å sjekke at alt var i orden.

Det var det, sa mannen.

Nå i mars skal vi ha konferanse sammen med Peru-misjonærene i Peru. På et vis litt teit, i og med at vi totalt var 7 norske her i Bolivia uten pass. På migrasjon ga de oss løsningen: “Dere kan søke om å låne passet deres. Da stopper behandlingen av søknaden inntil dere leverer passet tilbake, men ellers er det ikke noe problem.”

Vi troppet opp fo å levere søknader om å låne passet i god tid før turen til Peru. Først tar vi en tur til mannen på kontor 4, hvor de leverer ut pass til de som har fått visum. Det kunne jo hende at et lite mirakel hadde skjedd, og at i hvert fall de som leverte visumsøknaden i november nå hadde fått det innvilga. Mannen sjekka de små kvitteringslappene en for en. “Den mappa er i La Paz,” sa han for alle sammen. Helt til han kom til min. “Mappa di er her i Cochabamba. De har sendt den tilbake med observciones,” sa han. Jeg syntes ikke det hørtes så kult ut å være observert, men klarte til slutt å finne ut at det betød at de ville ha enda et dokument fra meg, og dessuten måtte jeg betale litt mer.

Vi ble enige om at det ikke var noen vits i å sende mappa tilbake til La Paz, siden jeg allikevel skulle låne passet mitt, så dermed lovte jeg å komme tilbake med nye dokumenter, og de lovte å låne meg passet.

Nå begynte vi i grunn å bli litt frustrerte. Mange av misjonærene har venta lenge, og et av problemene er at uten carnet kan vi heller ikke få førerkort. Det er ikke kult å vandre forbi en flott firehjulstrekker som står parkert i garasjen din, og vite at du ikke kan kjøre den. Etter litt undersøkelser i fjor, fant vi nemlig ut at vi ikke kan kjøre på internasjonalt førerkort, vi må ha boliviansk. “Om noe skjer, selv om dere blir påkjørt av en full lama, så er det deres skyld",” var essensen i beskjeden vi fikk.

For å finne ut hva vi kunne gjøre for å speede opp det hele, reiste administrasjonssjefen og jeg en tur til La Paz. Det var interessant. På migrasjon fortalte de oss blant annet at de får 300 søknader hver dag. Det er kun direktøren som kan undertegne, og hun har kun kapasitet til å undertegne 150 søknader pr dag… Dessuten sa de at de slettes ikke hadde motatt noen søknad om å låne pass, men lyset i tunnelen var at han mente at vi nok ville få tilbake passet med visum.

På førerkortkontoret sa de at det nye reglementet nå var på plass, så det burde ikke være noe problem å få et midlertidig førerkort, selv om vi ikke hadde carnet.

Du verden så fornøyd jeg var på turen hjem.

Det varte til vi hadde vært en tur hos førerkortgeneralen i byen. “Nei, reglene sier pass eller carnet, det holder ikke med kvitteringen. Beklager så mye. Men kanskje du kan få migrasjon til å stemple en kopi av passet ditt? Det kan jeg aller nådigst godta,” sa mannen.

På migrasjon sa damen indignert “Det er ulovlig for oss å ta kopier, og enda mindre stemple dem!”

Dermed så jeg drømmen om midlertidig førerkort fordufte.

Men på fredag fikk jeg låne passet mitt. Der har de klistra inn visumet, men det er ikke signert. Derimot er det klistra på en gul post-itlapp hvor det står “Ikke ta bort post-it’en” – behørig stempla av migrasjon. Damen fortalte dessuten at det for tiden ikke er noen som får visum, for de har ikke noen direktør for utlendingsenheten som kan signere søknadene…

I morgen går turen til Biltilsynet for å vifte med passet mitt. I reglene, som jeg har finlest, står det nemlig at jeg må vise gyldig pass. Og passet mitt er definitivt gyldig – selv om jeg vel ikke akkurat er 100% lovlig i dette landet. Om Gud vil, så får jeg kanskje et midlertidig førerkort i løpet av morgendagen. Kanskje….

All min medfølelse til alle andre som kjemper med og mot migrasjon rundt omkring i verden!