Klokka er ti på elleve lørdag formiddag. Sekken er pakka, og jeg går ut for å praie en taxi. Jeg skal på flyplassen, for å fly til Sucre. Der er det jubileum i radioen, og på mandag skal vi ha styremøte.
Himmelen er temmelig grå, så jeg har mine tvil om turen der jeg skravler med taxisjåføren. I Sucre ligger nemlig flystripa mellom åsene, det er ikke radar – så flyverne er avhengig av god sikt for å kunne lande.
På plass på flyplassen står det “informacion” som kommentar på flyet til Sucre. Damen i skranken sier at info kommer klokka tolv. Jeg finner sjefen min og vi drikker kaffe. Klokka tolv står det 12.30 på skjermen. Slik utsettes avgjørelsen en halvtime om gangen. Kollega Gro i Sucre melder at det er temmelig lavt skydekke, men at det kanskje er i ferd med å lysne noe.
Klokka halv to går jeg bort i skranken igjen og spør hvor lenge de har planer om å utsette.
“Klokka 14 kommer nok endelig beskjed.”
Og ganske riktig; “Passasjerer til BOAs flight til Sucre bes melde seg i skranken.” Så tusler vi bort. Der møter vi to svenske damer på tur som ikke skjønner spansk og som lurer på hva som skjer. De spør oss hva vi skal gjøre og kikker temmelig forvirra på oss da vi sier at vi nok kommer til å kjøre.
Det har vært en del uro og blokkeringer på veien mot Sucre i det siste, og store deler av den er steinsatt og ikke asfaltert, så da jeg snakker med misjonens sekretær foreslår hun å kjøre via Potosi. Det er en del timer ekstra, men det er bedre vei, og sannsynligvis roligere.
Etter nesten fem timer med svinger og utallige forbikjøringer (jeg har nå bevist det som jeg alltid har sagt “det ER plass til tre biler i bredden” – litt høy puls ble det skal jeg innrømme, med en trailer på hver side…) kom vi fram til Oruro. Her har vi lagt oss inn på hotell, og satser på avgang klokka seks i morgen tidlig. Da bør vi være framme i Sucre i to-tre-tida i morgen.
I Oslo bruker man jo ofte buss for tog eller bane; vi bruker bil for fly. Tar bare 10-12 timer ekstra…
