Min dag

Jeg har tidligere skrevet litt om dusjer og problemet med algevekst i dusjhodet, og også om viktigheten av å stille inn vannstyrken helt korrekt for ikke bli skolda eller nedkjølt. I dag morges irriterte jeg meg over vannstrålene som gikk på kryss og tvers og helst unngikk meg, så jeg kom på den glitrende ideen å blåse dusjhodet rent ved å sette på fullt trykk. Jeg oppdaga ganske fort at trykket er heftig, der vannslangen hoppa av og vannet spruta rundt og vaska hele badet mitt…

På vei opp på jobb kjørte jeg innom misjonskontoret for å underskrive noen papirer. Da skravla jeg med de andre om raketten som flyforsvaret mista i forrige uke da et av flyene kræsja med en fugl. Raketten falt heldigvis ned, gjennom veggen på en fabrikk og ble liggende der til folk kom på jobb mandag morgen og lurte på hvorfor det brått var blitt et hull i veggen. Hus i stor omkrets ble evakuert mens brannvesenet fjerna raketten. Først etter en dag eller så kom flyforsvaret på at den kanskje tilhørte dem…

Vel oppe på jobb måtte jeg ta en liten runde for å lokalisere vaktmesteren. Det er nemlig ikke mange av oss som er betrodd nøkler, så da må man lete til man finner nøkkelmannen. Kollegene mine dukka også opp etter et besøk i kommunen. I dag var det bursdag på skolen; her feires alle årsdager, ikke bare de runde, så i dag var det skolens 12-årsdag. Det ble feiret med diktdeklamering, dans og avsynging av skolesangen. Vi i prosjektet klarte ikke helt å sitte stille med kontorarbeid når det var ting å se på ute, så vi måtte stadig ut en tur og sukke litt henført over barnehagebarna som stabba rundt i kostymer og dansa.

Jeg har skrytt av de fine lunsjoppleggene våre, men i dag feila det hele, og vi hadde kun en boks med kokt brokkoli og noen rå gulerøtter. Derfor tok vi turen ut i verden for å spise en bedre lunsj. Pampaku er som regel mat som er kokt i jorda; denne varianten hadde kylling, and, maiskolbe, potet, yuka og grønnsaker.  Vi hadde selvsagt med brokkoliboksen vår, så vi hadde en riktig så sunn lunsj.

Det er åpna et nytt supermarked på hjemveien min, og siden jeg hadde fått i oppdrag å sørge for kjøtt til i morgen tok jeg turen innom. Imponert over damen i kjøttdisken som skar bort alt av fett og sener og så fileterte stykket mitt – og først da veide hun det og satte på prislappen. Slikt kan jeg like!

Nå sitter jeg her i sofaen og venter på de andre, for nå skal vi snart ut og ha en bedre middag. Klager ikke over livet mitt, nei!

Pupper og læring

Jeg vet ikke helt hva det er med meg, men jeg har sjefer som viser puppene sine. Det er kanskje vanlig? Det er muligens bare jeg som tenker det er litt uvanlig?

Første gang var en rektor jeg hadde. Hun hadde fått seg nye pupper, og var ganske så fornøyd med dem. Det skal sies at de absolutt ikke var noen Pamela Anderson-ballonger, men silikon var det nå like fullt.

Inne på personaltoalettet løftet hun opp blusen en gang vi snakket om dette, og sa:
”Bare kjenn på dem! De kjennes heeelt naturlige!”

Føltes kanskje ikke like naturlig for meg å skulle ta på puppene til rektor, det skal sies…

I dag, da vi satt og spiste lunsj, begynte vi å snakke om amming. En av kollegene er ei ung jente som er gravid i sjuende måned, og som villig tar imot gode råd fra de som har mer erfaring (jeg er på ingen måte inkludert i den gruppen…).

Sjefen min sier så:
”Det er kjempeviktig å massere brystvortene nå, så er de litt herda innen babyen skal begynne å suge dem i stykker. Det hende nemlig at de suger så hardt av biter av brystvortene faller av!”
Min unge kollega ble temmelig blek, og min eneste mannlige kollega ble heller rød. Og enda rødere ble han da sjefen sa:
”Dra opp genseren, så kan jeg vise henne teknikken!”
Skal innrømme at jeg hadde full forståelse for min stakkars kollega som ikke hadde det minste lyst til å blotte brystkassa over fiskelunsjen, så løsningen ble at han lukka øya mens sjefen kneppa ned blusen sin og ga et lynkurs i brystvortemassasje.

Så da har jeg både lært at silikonpupper føles naturlig og at det er viktig å forberede brystvortene før babyen kommer. Kanskje silikonbrystvorter hadde vært tingen??

Matpakke?

At jeg begynner å bli temmelig cochabambinsk på en del områder er vel ikke til å komme fra; så her er nok et blogginnlegg om mat. Her i byen spiser man jo som kjent ikke for å leve; man lever for å spise.

Lunsj har hele tiden vært den store utfordringen i prosjektet. I begynnelsen fikk vi kjøpt lunsj av en dame som kokte for lærerne på skolen, men hun la ned drifta etterhvert fordi det hele gikk i underskudd. Det skyldtes nok ikke først og fremst at lærerne ikke betalte, sånn som hun mumla om, men heller det at de gangene vi prøvde å betale sa hun “Vi tar det i morgen i stedet!”.

Etter den tid har vi på best mulig måte prøvd å sørge for å få i oss litt mat sånn midt på dagen. For en gjennomsnitts nordmann høres kanskje ikke dette ut som den store problemstillingen. Jeg synes jeg hører ett ord der oppe fra nord; “Matpakke”. Men nå har det seg altså slik at tørre brødskiver med svett ost (heldigvis) ikke er et alternativ i denne kulturen.

Lenge har vi hatt en ordning med at om en av oss var nede i litt mer siviliserte strøk (kontorene ligger laaaaangt unna sentrum!) sånn rundt lunsjtider, så var det obligatorisk å ha med mat tilbake – for ellers ble det ikke noe mat før vi kom hjem en gang sånn utpå kvelden. Etterhvert begynte enkelte kolleger å bli litt lei kylling; akkurat det kommer neppe noen gang til å bli noe problem for meg.

Nå har vi funnet en slags løsning; vi har gått til innkjøp av en liten elektrisk ovn hvor vi varmer opp mat. Dermed handler mye av samtalen rundt lunsjbordet om hva vi skal spise dagen etter. På fredag hadde jeg stekt kyllingvinger med grønnsaker som jeg hadde med. Sammen med Rubens pasta med ost og Elis chorrellana (stekt løk og tomat) ble det et riktig festmåltid.

I dag sto jeg for en salat, Eli hadde stekt opp fisk og Ruben var potetansvarlig. I morgen er menyen kylling- og pastasalat.

Det eneste problemet nå er alle som stikker nesa si innom hos oss for så med en temmelig tydelig misunnelse i stemmen spørre oss hva som står på lunsjmenyen; vi sørger nemlig for sende liflige dufter utover hele administrasjonsbygget!

Materialist

Hmm – må visst bare innse at jeg er blitt en materialist. I går kjente jeg det indre “må bare ha det”-presset. Turen gikk derfor ned på canchaen (Sør-Amerikas størst utendørsmarked) for lete etter printer; for det var nemlig det mitt hjerte begjærte.

Her, som i Norge, koster ikke en printer all verden; det er blekkpatronene som koster. Men her, i motsetning til i Norge, løser man slike utfordringer. Jeg har dermed kjøpt printer med ekstrautstyr; på siden er det påmontert blekkflasker – lekkert limt på med limpistol (“Dette er det som skiller oss fra de andre butikkene”, sa mannen i sjappa. “Se her – vi lar ikke blekkflaskene ligge og slenge ved siden av, her limer vi dem pent på!”). Fra flaskene går så blekket i en bitte liten rørledning inn i maskina – og utskriftene blir like flotte! Sannsynligvis har jeg dermed sagt fra meg alle muligheter til å bruke garantien for klage, men satser på at dette funker aldeles strålende for meg også!

Svart, blått, rødt og gult blekk i kjekke pålimte flasker
på siden av skriveren.

Fra flaskene går blekket videre…

 

 

 

 

 

 

 

…inn i skriveren.
Ganske så smart, eller hva?