Lenes blogg

Papirløs begravelse

2012-02-03T17:43:00.001-04:00

Bestefaren til ei venninne døde i natt. Han har vært syk lenge, så de visst at han ikke hadde lenge igjen. De har derfor i lengre tid forberedt begravelsen.

En av de store utfordringene har vært avstand. Bestefaren fikk mange barn, og flesteparten av dem bor utenfor landets grenser; i Argentina, USA og Spania. Som så mange andre bolivianere har de søkt ut av landet for å finne et bedre liv.

Man kan diskutere i det lange og det brede dette med arbeidsinnvandring, men rike nordmenn (i hvert fall i globalt perspektiv) er kanskje ikke de rette til å angripe folk som søker lykken – og arbeid – i andre land. Med det fantastiske sikkerhetsnettet vi finner i Norge, er det muligens ikke så lett å forstå hva som ligger bak når så mange mennesker verden over forlater det kjente og kjære, forlater mor og far, ektefelle og barn, for å skape en bedre økonomisk framtid.

Uavhengig av hva man mener om dette fenomenet, var det sterkt i dag å komme inn rommet der stolene står langs veggen for de sørgende, lengst fremme er kista omgitt av blomster – og på den ene siden; en laptop med web-kamera, slik at bestefars sønner, døtre og barnebarn på et vis kunne delta i sorgen sammen med resten av familien. De fleste oppholder seg illegalt i landet de bor i, selv etter å ha bodd der over ti år. Ti år uten å returnere til hjemlandet, uten å hilse på familien, uten å spise noe av mors mat. Og så dør far, og man kan heller ikke delta i likvake og begravelse. Det er en konsekvens av globalisering og utvandring som jeg aldri før har tenkt på.

Blant misjonærene har vi i det siste snakket om hva vi gjør i en krisesituasjon dersom vi plutselig må hjem. Passene våre blir ofte liggende i månedsvis i migrasjon mens vi venter på oppholdstillatelse; men vi har allikevel muligheter. Vi har pass, vi er ikke papirløse, og om vi ikke rekker å få passet ut fra migrasjon, så har vi et konsulat som vil hjelpe oss med nødpass – på dagen.

Jeg tenker ofte at mange, om ikke alle, nordmenn hadde hatt godt av et lengre opphold i et land i “langt-vekk-i-stan”; kanskje vi da kunne lære litt mer om å sette pris på det vi har, og arbeide på en konstruktiv måte for at alle rundt oss kan få et bedre liv?

Sipe-Sipe

2012-01-23T23:11:00.001-04:00

En av mine yndlingslandsbyer rundt Cochabamba er Sipe-Sipe. Fint med en ekstra fridag så vi kunne ta en tur – for en gangs skyld med kamera!

Kirka ligger selvsagt midt på plazaen.

Jeg er fascinert av gamle hus og dører.

- og av blomsterprakten som stikker fram over alt.

Det sies at taksteinen ble forma ved å legge leira over låret – flotte tak er det i hvert fall!

Koselig å vandre rundt i landsbyer.

Jeg ønsker meg hus med mur og blomster.

En ny kompis, Domingo – den lengste hunden vi så den dagen…

Lang – men veldig søt!

Rundt Sipe-Sipe dyrkes det mye blomster; mesteparten sendes nok inn til Cochabamba by for å selges på markedet der, men det er også et lite lokalt marked utenfor kirka.

Veldig fornøyd med buketten jeg fikk kjøpt for en femmer.

“Tvangsvennskap”

2012-01-20T11:39:00.001-04:00

I media de siste dagene har det vært mye fokus på “terrorvideo”, og dermed har debatten om integrering og hva det betyr å være norsk gått videre. Mange ganger klager folk på at innvandrerne klumper seg sammen i egne bydeler, og at dette er lite heldig.

Her i Cochabamba er vi ikke så mange nordmenn for tida. I Sambandet er vi tilsammen 10 voksne og 5 barn. I tillegg er det andre norske som driver egne prosjekter, eller er her som frivillige. Siden jeg har bodd her i en del år etterhvert, har jeg fått en noen gode bolivianske venner som jeg er en del sammen med, men jeg tilbringer også mye tid sammen med de norske. I og med at alle kollegene mine er bolivianske, spansk er arbeidsspråket mitt og noe av jobben min dreier seg om oversettelser fra spansk til engelsk, er det deilig å være i et miljø hvor jeg kan slappe litt mer av, og hvor jeg slipper å tenke. Det er klart at vi nordmenn er forskjellige, vi også, men vi har allikevel mer eller mindre en felles bakgrunn som hjelper oss til å forstå hverandre. Vi har en del av de samme referanserammene, har vokst opp med mange av de samme tv-programmene og kan synge “Dum og deilig” i kor. Jeg skjønner derfor godt hvorfor folk søker sammen med “kjente” når de kommer til et nytt sted; selv om “de kjente” i denne sammenheng ikke akkurat er folk man har kjent hele livet.

En ting som jeg synes er fascinerende; og dette er sikkert noe som mange “ikke-etnisk norske” (er ikke så veldig glad i dette begrepet!) har opplevd, er det at vi henger sammen på tross av ulikheter. Om jeg hadde vært hjemme i Norge, så er det nok mange som hadde sett rart på dette trekløveret som jeg ofte er en del av her; jeg, som fyller 40 i år (skrekk og gru!!!), ei på 30 og ei på 20. Tror neppe vi hadde hatt dater sånn omtrent ukentlig i Oslo.

I fjor snakka jeg med de to sjuendeklassingene på Den norske Skolen om akkurat dette. De var bestevenninner, men i Norge hadde de sannsynligvis ikke blitt kjent, og om de hadde blitt det, hadde de kanskje aldri blitt mer enn perifere venner. Her var de “tvangsvenner”; det var de to som var på samme alder, så da ble de venner. Kanhende hadde det vært bedre for dem om de hadde hatt mer å velge i på vennefronten, men jeg tror vi lærer noe viktig her allikevel. Mine “tvangsvenner” Elsa og Marianne gir meg masse, og jeg ville ikke vært deres vennskap foruten; vi diskuterer og ler, vi sitter på balkongen min og nyter livet, vi er ute og spiser og vi fniser. I Norge tviler jeg på at vi ville blitt kjent.

Kanskje vi alle burde få oss noen “tvangsvenner”; oppdage rikdommen ved å være sammen med, og lære av, mennesker som er forskjellige fra oss selv?

18 kilo julegave

2011-12-24T07:07:00.001-04:00

Jeg skulle jo hjem til jul, og kunne ha med meg to kofferter. Det meste av vinterklærne er fortsatt i Norge, så da tenkte jeg at nå kunne jeg endelig ta med noe pappa hadde ønska seg.

Da mamma og pappa besøkte meg i Bolivia for ti år siden, forelska nemlig pappa seg – i en grill. Han lagde til og med en arbeidstegning, men har aldri kommet så langt at han fikk smidd den sammen. Dermed tok jeg turen i fengselet. Fanger i Bolivia må nesten jobbe mens de soner, ellers har de ikke penger til å kjøpe mat og andre ting man trenger. En del fanger lærer nye håndverk i tiden i fegselet. I det ene er det mange gode snekkere som lager de flotteste senger og hundehus, og i det andre smir de griller. Eller kanskje de sveiser? Jeg er jammen ikke sikker.

Jeg tar nå en taxi ned til byen og vandrer nedover en av hovedgatene. Utenfor fengselet står grillene på rekke og rad. Noen er store nok til en middels ku, andre er litt mer hyttevennlige i størrelsen. Jeg har målt kofferten, så nå tar jeg fram målebåndet for å forsikre meg om at drømmegrillen går ned i kofferten. Så går jeg til hovedinngangen for å finne en politimann:
”Hva gjør jeg om jeg vil kjøpe en grill?” spør jeg.
”Da plukker du ut grillen, og så sier du fra, og deretter roper vi opp fangen.”
Politimannen blir med ut på gata og spør meg hvilken jeg vil ha.
”Den!” sier jeg og peker.
”Du er sikker på at du ikke heller vil ha den, da?” spør politimannen og peker på en annen grill av samme størrelse.
Den eneste forskjellen jeg ser er i grunn fargen på sveiva, så det er ikke så farlig for meg. Noen tanker får jeg om at de ikke er så interessert i å få fange nummer en ut på den trafikerte gata, eller kanskje politimannen har en god avtale om prosenter med fange 2? Han går nå uansett inn igjen og roper på sveisefangen min. En kjekk ung mann kommer ut, og frigjør grillen min fra lenka den er festa til. Så viser han meg hvordan jeg slår den sammen og setter den opp igjen, før jeg betaler ham.

Før jeg går, spør jeg “Vet dere hvor mye den veier?” Jeg har tenkt at den kanskje veier en seks-sju kilo, den er jo lagd av jern.
”18 kilo,” svarer politimannen.
”Oi!” svarer jeg, “det går vel kanskje akkurat i kofferten?”

Vel hjemme skal grillen ned i den store, røde kofferten. Det jeg ikke helt hadde tatt med i beregningen var sveiva på siden, men etter en del lirking og oppgitt stønning kan til slutt den røde lukkes godt igjen.

Når jeg kommer hjem til Ski og åper opp, ser jeg at det har vært noen nede i kofferten og snusa litt rundt. Jeg kan vel se for meg at sikkerhetsfolka har stussa ved gjennomlysning, de har vel lurt på hva slags våpen jeg hadde med til jul…

Drømmegrillen til far, ferdig satt opp, med lekker oransje sveiv til å justere høyden på rista i forhold til kullet. Her skal det bli grillfest på hytta, tror jeg.

Sinte-Lene

2011-12-23T11:09:00.001-04:00

Jeg kjenner at “Sinte-Lene” har kommet på besøk. I Aftenposten i dag leste jeg “Vi gir blaffen i gjenglemte klær”; om hvordan en skole hadde samla sammen 14 søppelsekker med gjenglemte klær. De inviterte elever og foreldre til å komme og se, og plukke med seg det som poden hadde glemt. Elevrådet hadde hjulpet til, og ei av jentene sa “Det er jakker her som vi vet koster over tusen kroner”.

“Hmmm,” tenker jeg.

Men så tenker jeg litt videre. Det er selvsagt mulig at mine venner er ekstra prektige, men jeg tror ingen av dem hadde latt være å lete etter jakker, gensere, skjerf og luer som de håpefulle har lagt igjen. Så hvem er disse foreldrene og barna som etterlater seg 14 sekker med klær på én skole i løpet av ett semester? Det er selvsagt flott at Frelsesaremeen får overta dette, men… Det henger igjen et “men” her, føler jeg.

Det ble argumentert med at problemet ikke var moralsk, men at klær er blitt så billig at i Norge at det er enklere å kjøpe nytt. Ikke et moralsk spørsmål? Om man istedet for å lete etter klær man glemmer på skolen heller kjøper nytt, så er det da så absolutt et moralsk problem? Hva er det ellers?

“Hmfr,” snøfter Sinte-Lene.

Kulturstudie

2011-12-22T11:03:00.001-04:00

I går var jeg invitert i bursdag. To veldig søte jenter fylte sju år, og det må jo feires! Barnas mor er ikke norsk, men sør-amerikansk, så det gjør jo at jeg føler meg litt ekstra hjemme. Siden det er rett før jul var barne- og voksenbursdagen slått sammen, og ei av jentene sa fornøyd: “Det kommer 35 i bursdagen vår!”

Som vanlig var det dekka opp med mat nok til å mette alle som er invitert, og det meste av slekta deres i tillegg. Det var pølser og pizza til barna (og forsåvidt oss voksne), det var reker med sursøt saus, rekesmørbrød, røkt kolje med rekesaus, lune poteter, baguetter, frukt, muffins, snacks, sjokolade – og ganske så mye mer. En Cochabambiner hadde vært svært lykkelig (i Cochabamba sier man stolt: “Vi spiser ikke for å leve, vi lever for å spise!”)

Klassekameratene til jentene løp lykkelige rundt, de dansa litt i “diskoteket”, så litt på film, spilte ball og hadde det flott. Vi voksne hang rundt, skravla på norsk og spansk, erta hverandre og lo. En “etnisk norsk” pappa var tøff nok til å være med på hele gildet. Tror han var ganske så fornøyd med serveringen, og også med å få spille litt ball med ungene. Det skal sies at det ikke er bare-bare å dukke midt opp i en “latino-fest”. Man kan si mye om slike sammenkomster, men traust er i hvert fall ikke et ord jeg ville bruke.

Vi koste oss altså, både store og små, men så kom tiden da barnebursdagen var over. Mammaer og pappaer begynte å komme for å hente sine håpefulle. Det var her kulturstudien kom inn i bildet: Inne i huset 12-15 voksne mer eller mindre latinos, med forholdsvis høy latter og mye fakter. I gangen sto 6-9 “norske” foreldre. Luene var trukket godt nedover øra, skjerfet var stramt og godt i halsen, og hanskene kom ikke av hendene. De fikk tilbud om brus, om kaffe, kake, mat – og ikke minst om å komme inn. Det er lite respons. Litt forsiktig risting på hodet. Ei søt columbiansk dame tilbyr litt mat og drikke til ei norsk mamma, og får et bryskt “Nei! Jeg skal ikke ha!” tilbake.

Til slutt våger noen seg innover i stuene for å lete etter poden, men en kaffekopp er de definitivt ikke interessert i.

Det snakkes ofte om integrering her i Norge. “Innvandrerne må integreres!” er omkvedet. Men hvordan i alle dager skal man kunne integreres når det er så vanskelig å bli kjent med kulturen man ønsker å bli en del av? Ei av damene sa “Jeg har bodd i Norge i 7 år, men jeg har ingen norske venninner.”

Men så finnes det noen som gjør noe med saken. Foreldrene til ei venninne skal feire første juledag sammen med en gjeng eritreere; da blir det en blanding av familie og gamle juletradisjoner, og nye venner og en internasjonal vri på julen.

Jeg tror mitt juleønske i år er at vi alle kan finne fram smilet vårt, hilse på hverandre, og aller helst snakke med hverandre; selv om vi i utgangspunktet virker svært forskjellige.

Is og dusj og fall

2011-12-16T11:58:00.001-04:00

Jeg er kommet vel hjem til landet med is, regn og vind. I dag morges var det lite behov for frokost-tv og slikt, for når vi kikka ut av vinduet hadde vi full utsikt til action; bilister som prøvde å kommet seg opp en heller glatt bakke. De svingte ut i veien, kjørte på, kom seg litt opp i bakken, begynte å skli, måtte rygge nedover, litt opp i bakken på andre siden og så prøve igjen. De som var heldige, da. De som ikke var fullt så heldige ble stående mer eller mindre på tvers. Godt da at grøfta ikke er dyp, og farta ikke er stor – det ble ingen skader; kanskje unntatt noen sår i selvtilliten for enkelte…

Selv fikk jeg også testa glattføret – men ikke ute på veien. Jeg har jo tidligere skrevet om at man føler seg sårbar når man er naken i dusjen. Man er ikke mindre sårbar når man sklir i badekaret, ikke klarer å gjenvinne balansen, tar borti glassveggen for å holde seg på beina – glassevggen er hengsla og vipper utover i rommet, kroppen følger etter, over kanten på badekaret. Og så lå jeg der da, med ei skinke som sikkert kommer til å bli temmelig blå etterhvert. Men i likhet med bilistene på veien, var også her den største skaden på selvfølelsen.

Nå skal pappa kjøpe sklimatte til badekaret…

Shopping

2011-11-30T22:22:00.001-04:00

I ettermiddag hadde jeg litt tid, så da kunne jeg få unna litt handling som jeg har tenkt på en stund.

Først til skredderen. Han holder til i en av byens verste gater når det kommer til trafikk. Taximannen og jeg var enige om at det var greit å prøve å slippe unna de verste køene, så vi valgte en annen gate. Veldig hyggelig sjåfør, som hverken spurte meg om hvor jeg var fra, om jeg var gift, hvorfor jeg ikke var gift og om jeg kunne tenke meg å gifte meg med en bolivianer osv osv. Derimot snakket vi om trafikk, om viktigheten av å stoppe på rødt lys, å ta hensyn i trafikken, og å vise smidighet. Alt i alt tema som ikke akkurat er dagligkost, kan man si.

Da jeg kom til skreddermannen min var min nye gamle kjole ferdig. Det skjedde nemlig en mindre katastrofe her for noen uker siden. Jeg skulle lede søndagsmøtet i kirka. Jeg var heldigvis tidlig ute, for da jeg kom inn i kirka, kjente jeg at det var litt luftig rundt bakpartiet. Den fine fretex-kjolen min hadde rett og slett spjæra. Noe morkent stoff, sannsynligvis, kombinert med at jeg ikke heiste opp kjolen da jeg satte meg inn i den høye bilen min. Men da er det fint å ha en flink skreddermann, som tar gamlekjolen og bruker den som modell for å sy en splitter ny en. Lykke!

Så gikk jeg oppover mot markedet som ligger i gata 25 de mayo. Der har de mye rart; første post var å stoppe hos en dame som satt på gata med alle fjernkontrollene, kalkulatorene, batteriene og kablene sine. Der fikk jeg kjøpt en ny strømkabel til pc’n min – den tredje (kabelen altså…) Deretter gikk jeg litt lengre bort i gata, og der satt en mann foran boden sin med diverse isenkram, og han hadde jammenmeg gaffateip (nytt intenst forsøk på å få myggnettet, som jo egentlig er et nattsvermernett, til å sitte på plass foran vinduet. Se ev. forrige innlegg…) Ved siden av gaffa-mannen var det en dame som solgte hårbøyler og spenner, så nå kan jeg få unna det superlange håret mitt… To boder bortenfor fikk jeg tak i gafler – jeg fant jo brått ut i går da jeg hadde 12 til middag at jeg bare hadde seks gafler. Nå kan jeg invitere mange!

Noen ganger savner jeg litt å kunne gå inn i en ordentlig butikk, men det er nå samtidig deilig med disse små bodene hvor de har et aldeles utrolig utvalg på minimal plass. Det er jo dessuten flott å kunne støtte et virkelig lokalt næringsliv!

Mestring

2011-11-25T21:41:00.001-04:00

Tidlig fredag morgen – i dusjen. Lene våkner brått da hun ser noen bevegelser i vinduskarmen. Kan det være? Ja, det var visst akkurat det det var. En nattsvermer. Dusjen er et skikkelig dårlig sted å møte nattsvermere når du har en godt utvikla fobi. Det er noe med å møte det du kanskje er mest redd for i verden – i naken tilstand. Du stiller på et vis med et handicap.

Lykken var at jeg var nesten ferdig, så med øynene stivt festa på vinduskarmen fikk jeg av de siste såperestene og skynde meg ut.

Så kom spørsmålet, da; skulle jeg lukke døra til badet godt igjen, slik at jeg mer eller mindre hadde kontroll på udyret, eller skulle jeg holde døra åpen, og håpe på at den forsvant gjennom det halvåpne soveromsvinudet? (For de som har fulgt bloggen og vet om nettingen foran vinduet; gode tips på hvordan jeg skal få den til å sitte tas imot med takk! Nå er det så mange små hull i veggen etter tegnestifter som har falt ut at huseieren sannsynligvis kommer til å anklage meg for å ha starta termittkoloni eller noe i den stilen. For tiden er nettingen festa med lærertyggis; ei klyse på veggen og ei på nettingen, press godt sammen – og håp at det holder…)

Nå er det blitt kveld, og jeg er endelig hjemme fra jobb. Da kommer jeg på nattsvermeren. Egentlig utrolig at jeg har klart å glemme den. Jeg vet at Marianne i 5. etasje ikke er hjemme, og jeg tør definitivt ikke å gå til noen av de andre naboene og spørre om hjelp til å knerte en dusj-nattsvermer.

Det er da jeg tenker at det er på tide å bli voksen. Skritt en blir å sjekke om den fremdeles er der. Denne gangen har jeg en fordel; jeg er ikke naken. Du verden så mye mindre sårbar man føler seg da! Utstyrt med en ganske tjukk klut våger jeg meg inn i dusjen. Og der i vinduskarmen ligger det, det ekle udyret. Jeg puster dypt inn, strekker ut hånda, og skal legge kluten over monsteret. Ved første forsøk vil ikke armen helt adlyde, men andre gang klarer jeg det. Jeg løfter på kluten, og ser en liten støvsky, men ser også at fienden min ligger igjen. Jeg klemmer en gang til, og denne gangen er vinduskarmen tom da jeg løfter kluten. Jeg skal riste fobiutløseren min ned i do, men det er ikke noe å riste, for han (det er helt sikkert en han!) ligger på gulvet. Men i og med at det ikke er så mye som den minste lille vingebevegelse klarer jeg å bøye meg ned, får krypet inn i kluten, og så er alt klart for å skylle ham ned. Men han sitter fast. Jeg prøver å riste litt til, men der sitter’n. Til slutt må jeg dytte litt med en finger. Kroppen min er full av gåsehud, jeg er litt kvalm og skjelver – men årsaken til alt dette ligger nede i doskåla, og blir raskt skylt ned.

Kanskje jeg er voksen nå?

Pensjon

2011-11-09T08:17:00.001-04:00

I våres satte jeg meg inn i en av de faste taxiene som holder til utenfor porten. Sjåføren var godt orientert, og visste både mer eller mindre hvor jeg jobba, og at jeg jobba for en utenlandsk misjonsorganisasjon. Så spurte han: “Den unge gutten som bor her i bygget, er det sønnen Deres?” Først ble jeg litt paff, og så ble jeg en smule fornærma, før jeg begynte å tenke litt, og fant ut at Preben voluntør på 20 jo faktisk kunne ha vært sønnen min om jeg hadde begynt produksjonen i “normal” boliviansk alder.

I går var vi på kurs, og en av deltakerne kom bort til meg og spurte: “De unge damene, er de fra samme land som deg?” Jeg kunne svare bekreftende på at Elsa og Elisabeth (henholdsvis rektor og lærer på den norske skolen) var norske. Så kom neste spørsmål: “Er de døtrene dine?”

Så nå har jeg innsett at i og med at jeg brått har døtre i tredveårsalderen, så er det vel bare å forberede papirmølla for å søke pensjon fra NAV…

Råning?

2011-10-30T22:20:00.001-04:00

I morgen er det “Reformasjonsdagen” – en dag jeg aldri har vært med og feira i Norge, men her i landet er det en viktig merkedag for kirka. Så etter Luther-foredrag, preken og spilling og synging av “Fremad Kristi hærmenn” og “Vår Gud han er så fast en borg”, var Elsa jeg klare for å finne på noe helt annet. Jeg hadde bil, så dermed bestemte vi oss for en rånetur for å utforske nye steder. Det må vel innrømmes at vi ganske kjapt innså at vi er kommet i en alder hvor det vi bedriver ligger temmelig langt unna råning, og i grunn likner mest på en god gammeldags søndagstur. Kamera var med, så her kommer noen inntrykk. De fleste av bildene er tatt gjennom ruta, i fart – for vi var jo tross alt på tur, men dere kan jo dele noen av opplevelsene våre.

Fint kjørevær er viktig på søndagstur; litt overskya, men ikke regn. Det var til og med et langt stykke med asfalt!

Elsa er fast sjåfør, men ble litt unkonsentrert innimellom når det dukka opp mange kuer på begge sider av bilen. “Fine jur"!” sa bondedattera med kjennermine.

Vi kjørte forbi byens vannrenseanlegg, og akkurat godt lukta det vel ikke…

Masse fint og grønt langs veien, men oppe i åsene er det mye mer goldt.

Da er vi over på grusveien, men veldig fin vei var det!

Maisen var også fin.

Flotte damer som bærer tungt.

Er det rart jeg er glad i dette landet? Bare se på fargene!!

Fint, gammelt adobehus, med flotte porter. Av skiltet til venstre for hovedporten skjønte vi at dette var den gamle insemineringsstasjonen (hvis det er det det heter…).

To kompiser som kikka litt rart på oss (og de var vel ikke de eneste som gjorde det…)

Et fascinerende fenomen; dette er faktisk en plante som vokser på telefon/strømkablene. Noen kan bli ganske så store.

En annen liten kompis, som ikke virka like fornøyd med livet, men han verdiget allikevel fotografen et blikk.

Stor kaktus, med frukt. Vi gikk ikke på slang denne gangen heller. Flinke, ordentlige jenter, nemlig! Men så begynte regnet…

Og vi kom til slutt til Quillacollo, i det området der Urkupiña-festen feires hvert år.

Bidrag

2011-10-26T08:03:00.001-04:00

Jeg fikk en kommentar på forrige innlegg:

“Kan du ikke organisere en liten privat innsamling ? Oppgi et kontonummer, så kan vi blogg-følgere få lov til å bidra litt ?”

Om du føler for å bidra med en slant, kan du ikke sende meg en mail, så kan jeg gi flere detaljer!

lenevaa@yahoo.no

Trygghet

2011-10-25T17:30:00.001-04:00

I dag morges da jeg kom inn i heisen, så jeg et oppslag med overskriften “Et ønske om solidaritet”. Nattevakta vår her i blokka har vært i en ulykke, og har ligget på sykehus siden lørdag. Han er blitt operert, men for hver dag stiger regningen, og familien har ikke så mye penger. Derfor ble alle beboerne bedt om å bidra.

Da jeg kom ut snakka jeg litt med hovedvakta vår, Clemente. Han fortalte at Moises hadde blitt påkjørt av en motorsykkel på lørdag kveld, og at lårbeinet var brukket på flere steder. Legen vil gjerne sette inn en plate, men det er usikkert om det finnes nok penger til det.

Mens Clemente fortalte, kjente jeg at det verka litt i beinet mitt – jeg vet jo litt om hvilke konsekvenser nærkontakt med en motorsykkel kan få. Men jeg tenkte også på de store forskjellene. Selv om jeg etter en dag på sykehuset, som selvsagt var blant byens beste, fikk beskjed om at forsikringen ikke dekket ulykker, så jobba jeg på en skole som hadde en advokat som tok seg av det hele. Huseierne der jeg bodde tok ansvaret for å anmelde og følge opp kontakten med han som hadde kjørt på meg. Da jeg kom hjem fra sykehuset, kunne jeg ansette en “privat assistent” som hjalp meg med absolutt alt; dusjing, mat, følging, legebesøk osv. Og da jeg etter et par måneder kom hjem til Norge fikk jeg gratis oppfølging på sykehus, og fysioterapi tre ganger i uka. I og med at jeg hadde bodd såpass lenge utenlands hadde jeg ikke rett på sykepenger eller arbeidsledighetstrygd, men jeg hadde foreldre som stilte opp – med en mamma som brukte to timer om dagen for å få meg fram og tilbake til jobb.

Moises kommer antagelig til å måtte låne penger av familie og venner. Han får ikke slippe ut av sykehuset før regninga er betalt, og for hver dag blir sluttsummen høyere. Han vil ikke få noe tilbud om fysioterapi, med mindre han er villig til å betale for det selv. Hvis han ikke rimelig kjapt er tilbake på jobb, vil han ganske snart stå uten jobb.

Etter ulykken min så jeg hvor viktig familien var som sikkerhetsnett for meg (selv om det var noe frustrerende når mamma og søster diskuterte meg som en pakke “Hvis dere kan ta Mathilde (min niese) i helga, så kan jeg ta Lene.”…), men om jeg ikke hadde hatt familie, så hadde jeg sannsynligvis fått en eller annen støtte fra det offentlige for å overleve. Moises har kun familien, en forholdsvis fattig familie – i hvert fall nå som de må betale sykehusregninga…

Overskrifter

2011-10-15T10:50:00.001-04:00

Noen ganger kjenner jeg at det er veldig langt til Norge. Det kan være fordi jeg opplever ting her som er langt unna den norske virkeligheten, mens oftest skjer det når jeg leser norske nettaviser. Det vil si; som regel kommer jeg ikke lenger enn overskrifta… Her er et lite knippe fra dagens aviser:

“Slik er Idol-Vegards hårtabbe”
“Rasmus er Norges peneste katt”
“Skrekkfunn i norske frukt- og grønnsaksdisker”
“Morten (6) brukte 23 998 på smurfespill”
“Stripper vanligvis ned til trusa”
“Denne rumpa inspirerer Jon Almaas”

Jeg skal innrømme at jeg ikke har lest de tilhørende artiklene, og jeg skjønner at journalistene er under press for å produsere nytt stoff hele tiden. Allikevel tenker jeg vel at disse overskriftene representerer beviset på at Norge er et ganske greit sted å bo, uten de helt store problemene?

Snøhvit

2011-10-14T20:42:00.001-04:00

“Tantebarnet” mitt går i Kinder på skolen som ligger rett ved siden av leiligheten min. I dag har de hatt teaterfestival, og da måtte tante selvfølgelig avgårde – ikke minst fordi det var Aneth som skulle spille Snøhvit. Her i landet blir man ikke ruinert om man går til en skredder for å få sydd et kostyme, og når barnet i tillegg er totalt blottet for sceneskrekk var det duket for en flott opplevelse. Ikke minst hadde Aneth et imponerende dramatisk fall da hun “døde” etter å spist av eplet som den onde stemoren tilbød henne.

Snøhvit før forestilling

Det var en koselig opplevelse også fordi hele familien var på plass for å se; fettere og kusiner, tanter og onkler, besteforeldre og foreldre – i alt var vi over 20 personer. Aneth er heldig, og har mange rundt seg som er glad i henne og vil det beste. Et fantastisk utgangspunkt for å få et godt liv.

Det står dessverre i grell kontrast til den virkeligheten noen lærere fortalte meg om i går; om barn helt ned i femårsalderen som er alene hjemme fra morgengry til langt på natt fordi foreldre jobber og/eller drikker.

Skulle virkelig ønske alle barn kunne få oppleve at de har i det minste en voksen rundt seg som bryr seg, følger opp og er glad i dem!

Når man møter seg selv i døra

2011-10-10T23:54:00.001-04:00

Vi lever spennende dager her i Bolivia for tiden. Politisk er det mye som skjer, og det er særlig to saker som er i fokus. Jeg skal prøve å legge det hele fram så objektivt som mulig, men det er ikke alltid like lett.

Sak 1 gjelder byggingen av en ny vei som skal binde sammen nord og sør i landet, og som samtidig vil sørge for veiforbindelse til Brasil. Vei er fint; Bolivia trenger virkelig å øke eksporten av landbruksvarer, og en vei som knytter Stillehavskysten (i Chile) til Atlanterhavskysten (i Brasil) vil absolutt være et gode. Men så er det det, da, at mellom Chile og Brasil er det en del regnskog, og den prosjekterte veien går gjennom deler av regnskogen som til og med har status som nasjonalpark. Urbefolkningen som holder til i dette området er for å si det på en pen måte ikke spesielt interessert i å få en vei tvers gjennom området de har bebodd i århundrer. Ikke minst er de bekymret for hvordan området vil utvikle seg dersom det brått går en stor vei gjennom hjertet av parken. Noen stikkord i så måte kan være tømmerhogst, befolkningsvekst, forurensning, og, det som bekymrer befolkningen mest; at kokadyrkere vil dukke opp. Kokadyrkerne har i en del år holdt til i Chapare, som er det området hvor veien starter. Etter hvert gir jorda dårligere avlinger, og dyrkerne ønsker å flytte. Noen av kokadyrkningen er legal – kokabladene blir brukt til te, tygging og andre lovlige formål, men dessverre er det nok slik at det aller meste går til kokainproduksjon. Kokain er jo ille i seg selv, men prosessen med å lage stoffet forurenser også veldig.

Så kan mkan jo spørre seg “hvorfor skal veien gå akkurat her?” Og det er her de virkelig store problemene starter. Bolivia har jo blitt kjent som “landet med indianer-presidenten”. Evo Morales, tidligere leder for kokadyrkerne i nettopp Chapare, ble valgt og gjenvalgt som president med støtte fra urbefolkningen. Han har dessuten markert seg som en talsmann for “Moder Jord”, og har gått ganske klart ut og gitt kapitalismen skylda for jordas problemer. Hvordan har da landet havnet i en situasjon der urbefolknings- og miljøvernspresidenten ender opp med å bruke tåregass mot urbefolkningen som marsjerer mot La Paz for å prøve å bevare regnskogen?

Det er dermed duket for fascinerende konspirasjonsteorier fra både oposisjon og regjering. Oposisjonen hevder at veikontrakten er alt for dyr, og at regjeringspartiet får en god del penger under bordet. De sier dessuten at presidenten er i lomma på narkokarteller som vil ha veien både for å lette distribusjonen og for å kunne øke produksjonen av koka. Presidenten og co på sin side hevder at protestene til urbefolkningen er iscenesatt av internasjonale organisasjoner for å svekke regjeringen, og at det skjer akkurat nå for å ødelegge valget som skal være den 16. oktober.

Det er nemlig den andre store saken i landet; juridiske valg. Det skal velges medlemmer til ulike rettsinstanser, noe som regjeringen mener vil styrke demokratiet: “Til nå har 130 folkevalgte valgt dommere, denne gangen skal hele folket være med og bestemme. All deltakelse over 130 vil være en seier for demokratiet!” Oposisjonen sier “Stem blankt! Alle kandidatene er plukket ut av regjeringespartiet, så hva slags demokrati snakker vi egentlig om her?”

Regjeringspartiet har organisert sine velgere, og mens urbefolkningsgruppene fra regnskogen vandrer en vei for å komme til hovedstaden for å bli hørt, så er det en motmarsj på gang fra en annen kant. Hva som eventuelt vil skje om de to gruppene møtes i La Paz vil jeg helst ikke tenke på. Regnskogsfolket ankommer sannsynligvis hovedstaden på torsdag, etter å ha gått siden 15. august. På disse to månedene har de oppnådd mye støtte, både her i Bolivia og internasjonal, og de har også blitt utsatt for angrep og kritikk, men de går på. For noen uker siden hadde politiet fått beskjed om å stoppe dem, og det gjorde de forsåvidt. Tåregass ble tatt i bruk, mange ble arrestert, og det ble brukt mye vold. Hele episoden granskes nå – det er enda ikke noe som har tatt på seg ansvaret og sagt “det var jeg som ga ordren til politiet”, så politet er frustrert fordi de blir fremstilt som syndebukker, en minister gikk fordi han ble tatt i løgn, en annen minister og to statsråder gikk i protest mot behandlingen av “de marsjerende”.

Som litt krydder på toppen av det hele organiserte COB, som er Bolivias svar på LO, en to dagers streik på torsdag og fredag fordi regjeringen ikke har gitt dem den 12% lønnsøkning som ble lovt i forhandlingene i april. Denne uka snakker de om å trappe opp og stenge og blokkere noen hovedveier.

Veien fra Cochabamba til La Paz har forresten vært blokkert i dag; gruvearbeidere har protestert mot høyere skatter.

Slik går nu dagan – fram mot valg på søndag, og før det kanskje en trefning mellom ulike marsjerende grupper, hvis ikke presidenten bestemmer seg for å åpne døra for dialog med dem som vil forsvare skogen sin. Om han da ikke blir stående i døråpningen, mens han kjenner på hvordan det er å møte seg selv…

Ord

2011-09-29T18:56:00.001-04:00

Det finnes mange ord og mange språk her i verden. Noen ord er deilige å høre, og jeg er nok i så måte heldig som bor i Bolivia hvor ord og uttrykk som “te amo”, “linda”, “bonita” og det som kanskje er min personlige favoritt; “reina” (dronning) sitter ganske løst.

Allikevel er det noen ord som åpner en helt ny verden når de blir uttalt av damen i gaten som gir deg et nytt boardingcard før en 12-timers flytur: “Madam, you’ve been upgraded!”

Mer trafikk

2011-09-24T19:36:00.001-04:00

Men denne gangen lufttrafikk. Jeg har jo jobbet litt for å få sertifikat. Da dreide det seg jo stort sett om å kunne ta på seg sela, bruke blinklys – og lukeparkering. Det var lite om navigering i trafikken, eller plassering foran kryss, eller i rundkjøringer.

Nå har jeg jo vært litt oppe i lufta, og da har jeg tenkt på hvordan man egentlig gjør det. Når jeg skal kjøre fra butikken og hjem, for eksempel, så kjører jeg rett gjennom den førstr rundkjøringa, legger meg i den venstre fila, tar til venstre i det første krysset, holder rett fram. og så til høyre ved søppeldunkene i det andre krysset.

Men oppe i lufta? Har du noen gang hørt veibeskrivelser som dette: “Fly oppover til du kommer over fjelltoppene. Ta til høyre ved den tredje toppen, og hold så rett fram til du får den hjerteforma skya på venstre side. Da tar du til høyre, og flyr rett fram til den fjerde cumulusskya.”

Funker ikke sånn, vett’u – men allikevel kommer vi fram. Fornøyd med det!

Flyvetanker

2011-09-24T19:28:00.001-04:00

Det er mange ting man kan tenke på når man sitter i et fly oppe i skyene, eller også når man sitter på flyplasser rundt i verden. Jeg har lagt merke til at jeg stirrer. Jeg tror kanskje at jeg sånn ordentlig begynte med det på Madagaskar. Vi bodde jo litt ute på landet, for å si det sånn, og det var ikke spesielt mange andre hvitinger i nærheten. Når vi så en sjelden gang så en annen vahaza/gringo/bleikfjes, så var det liksom ganske naturlig å stirre litt, og tenke på hvor det mennesket kom fra, og hva det gjorde akkurat her.

Jeg har visst fortsatt med stirringen. Har altså tilbrakt noen timer på flyplasser de siste døgnene, og har nok til tider vært temmelig grenseløs i min betraktning av medreisende.

Torsdag kveld på flyplassen i Cochabamba (Aerosur-flyet var forsinka – det var jo litt av en overraskelse…): “Greit å være opptatt av laptopen mens man spiser, men det får da være grenser. Tygg med munnen igjen i hvert fall, da mann! Hmmm, veldig brei tunge på den fyren!”
Fredag morgen i Santa Cruz (det skal sies at det ikke var jeg som først ble oppmerksom på fyren): “Han var da veldig lang og tynn. Der han sitter med beina i kors ser det nesten ut som om han kunne ha snurra det ene beinet rundt det andre to og en halv gang.”
Fredag ettermiddag i Sao Paolo: “Oi, er det dansk jeg hører? Det er et koselig språk! Lurer på om de bare er på tur. Virker ikke som om de snakker spansk. Hmmm, tror de har lagt merke til meg. Får prøve å smile litt. Hjalp visst ikke så mye, hun snakker myyye lavere, og er visst ikke så interessert i at jeg skal høre på det fine språket deres.”
Fredag kveld på flyet mot Amsterdam: “Hussein, jaja, kjekt å sitte ved siden av en Hussein. Er det halal-meny han har fått, tro? Eller er det kanskje vegetar. Ser jo ganske godt ut. Men hva er det hvite, mon tro? Hvorfor bestiller ikke jeg vegetar? De får jo alltid maten først. Oi, Hussein skal ha øl. Hmmm.”
Lørdag formiddag i Amsterdam: “Oioioi, hva er det der? Er han malt i fjeset? Oi, det er piercinger. Hvor mange har han i leppa mon tro? Må sikkert være 30 bare i underleppa. Ikke rart han ikke klarer å lukke munnen. Tro’kke jeg ville likt å møte han her i en mørk gate en sen kveld. Fy, Lene, det er jo skikkelig urettferdig å tenke sånn! Men… Jeg har virkelig aldri sett så mye metall i et fjes før.”

Noe av det som er spennende med å reise er jo selvsagt det å bli kjent med nye ting, skikker, tradisjoner og personer. Og noe av det underholdenende er nettopp det å kikke på folk rundt meg, lure på hvor de kommer fra og hvor de skal, hvordan de har det. Dikte noen historier om livene deres. Så om du en dag på en jernbanestasjon, eller på trikken eller flyet eller gata eller…. merker at det er noen som stirrer på deg, så kan det godt hende at det er meg – i full gang med å fabulere meg fram til en fantastisk livshistorie – for deg.

Leif

2011-09-20T19:36:00.001-04:00

At jeg er mer enn middels språknerd er det vel ikke så stor tvil om. I prosjektet er de til tider litt oppgitt over håpløse Lene som kun er interessert i klare og gode setninger, og ikke sånne ekte spanske setninger med godt med krusseduller og kommaer og minst fire leddsetninger. Jeg er veldig glad i spansk, og har et forholdsvis godt grep om språket, men kommer aldri til å bli god til å skrive formelle brev og dokumenter. Det som jeg derimot ser at jeg er ganske god på, er rettskrivning, eller ortografi, som det heter på fint. Det er de nemlig generelt ikke så veldig gode på her. Ei venninne fikk beskjed av læreren sin på universitetet at det hun bedrev skriftlig ikke var “errores ortograficos” men derimot “horrores”. Regner med at det ikke trenger å oversettes…

En utfordring på spansk er at man uttaler “v” og “b” temmelig likt, og det gir seg utslag i det skriftlige. På en husvegg like ved der jeg bodde før sto det med store bokstaver “Prohibido votar basura” (forbudt å stemme (på) søppel). Det er kanskje mulig at folk kanskje hadde fulgt oppfordringen dersom det hadde stått “Prohibido botar basura” (forbudt å kaste søppel)?

I dag smilte jeg litt for meg selv, der jeg kjørte bak en bil som hadde et klistremerke med “Bikingo” bakpå. Kjekt å vite at vikingene har satt spor etter seg på dette kontinentet – og de var kanskje ikke så støe i rettskrivning de heller?

Sikkerhet…

2011-09-08T19:45:00.001-04:00

… kan være så mangt. I dag har vi hatt stabsmøt, og en av sakene på dagsorden var beredskapsplanen. Det faktum at deler av planen er basert på tips fra et amerikansk selskap tilsier vel at sikkerhetsnivået ligger noe høyere enn hos den jevne norske misjonær. Tror for eksempel ikke at vi spesielt ofte sjekker bilen under med et speil montert på en stokk for å finne ut om noen har festa noe under bilen…

Jeg innså at jeg bryter opptil flere punkter på sikkerhetssjekken hver dag; jeg skrur ikke igjen gasskolben om natten, jeg kjører som regel den samme ruta til jobb hver dag og jeg har hverken ektefelle eller hushjelp som kan hjelpe meg med garasjen. Derimot har jeg vaktmesterhelten Clemente som ordner porten, og jeg sover vanligvis med soveromsdøra åpen (det er visst lurt, for da kan den ikke kile seg fast om det brått skulle bli et lite jordskjelv).

Men den viktigste investeringen i personlig sikkerhet har jeg gjort på ettermiddagen i dag; jeg var på ferreteria’n (jervarehandel) borti gata og kjøpe halvannen meter med finmaska netting. Ved hjelp av tegnestifter, lærertyggis, spiker og isolasjonsteip henger den nå mer eller mindre (kanskje helst det siste – da jeg var inne på soverommet sist var det kun en spiker igjen som ikke hadde havna på gulvet…) på plass foran vinduet. Det er nemlig slik at det går mot sommer her, og fordi sola står på hele dagen, så er det ganske varmt på soverommet når jeg skal legge meg. Til nå har jeg kun tørt å ha en liten glippe i vinduet, men nå kan jeg ha det på vid gap, i trygg forvissing om at ikke en eneste grusom nattsvermer kan komme seg inn til meg! DET kaller jeg sikkerhet!

Med og uten bil

2011-09-04T16:41:00.002-04:00

Jeg har tidligere skrevet innleggg om både biler og punkteringer og trafikk og oppkjøring; det er visst et tilbakevendende tema. For de som ikke er interessert i mer trafikk - best å slutte å lese her...

Trafikkbildet her er noe anderledes enn i Norge. Det er kanskje derfor mamma har litt hetta hver gang jeg låner bilen hennes hjemme, og sier "Husk at du ikke er i Bolivia!". Hun sier det også ofte når hun sitter på med meg og vi nærmer oss en rundkjøring. Det er kanskje fordi systemet her fungerer på en litt annen måte. I grunn er det vel to regler som gjelder i rundkjøringer:
1. Alle kan kjøre inn i rundkjøringa. Det betyr at den kan bli ganske full, og svært vanskelig å komme ut av.
2. Har du størst bil, kan du kjøre som du vil - sånn omtrent.

Jeg så noen gode eksempler på dette i går. Da brukte jeg ca. 15 minutter på å kjøre 50 meter. Etter de 50 meterne var det ganske riktig en rundkjøring - stappa full av biler, busser, lastebiler og motorsykler. Køen sto i kilometer den ene veien, mens den andre veien var aldeles tom for biler, for det var ingen som kom seg gjennom rundkjøringa og ut på den andre sida. Lufta var full av tuting og sinte stemmer. Men så kom det noen trafikk-politimenn og fikk litt orden på sakene, så da begynte ting å bevege seg i sneglefart - noe som var et stort fremskritt. Det skal sies at det ikke bare var rundkjørings-kjøringa som skapte problemer. I sentrum ble det arrangert en "mot-marsj". Deler av urbefolkningen her i landet protesterer, med å marsjere, selvsagt, mot byggingen av en vei tvers gjennom regnskogen. De mener at dette vil skape store miljøproblemer, men de er også bekymret for hva som vil skje når infrastrukturen bedres. De regner med, og dessverre med rette, er jeg redd - at da vil koka-dyrkerne, og dermed kokainprodusentene slå seg ned. Presidenten er ikke spesielt fornøyd med å ha fått deler av urbefolkningen mot seg, det er nok en ganske så uvant situasjon, så nå har han mobilsert andre grupper til en "mot-marsj" - litt sånn "for oss som vil ha motorvei i regnskogen". Her i byen er det ikke mye regnskog, men det er sikkert mye lettere og bedre å marsjere her; mindre insekter og mer presse... Det har vært rolig her en god stund nå, men jeg er spent på hvordan denne situasjonen kommer til å utvikle seg. Kaos i biltrafikken er nok bare første skritt.

Kontrasten ble uansett stor da jeg våknet i dag til fuglesang. I dag er nemlig nasjonal bilfri dag. Her i Cochabamba har man arrangert dette den første søndagen i september i mange år nå, men i år er det for første gang gjennomført på nasjonalt plan. Fra åtte-nitida om morgenen er det så godt som tomt for biler og motorsykler i gatene, som i stedet er inntatt av folk i alle aldre på sykler, rulleskøyter og sparkesykler. Noen kommer til hest, og noen spaserer. Det er en "god-dag" for store og små; familien prioriterer å være sammen. Ikke en enste gang har jeg hørt noen klage over mangelen på transport, tvert i mot er alle lykkelig for å ha en rolig dag, hvor man ikke konstant må passe seg for gale og/eller fulle sjåfører. Ikke minst er det vidunderlig å ha en dag aldeles uten bilalarmer som går hver gang en lastebil passerer, eller alle bilene som tuter for å si "her kommer jeg, og jeg har ikke planer om å bremse" i krysset utenfor huset mitt.

Kultur

2011-08-24T06:22:00.001-04:00

Klokka er 05.36, og jeg våkner like før klokka ringer, vakler ut på badet og kaster litt kaldt vann i ansiktet. Alle som kjenner meg vet at jeg:
a) ikke akkurat er noe a-menneske og
b) er veldig glad i Bolivia og bolivianere.
Noen ganger kræsjer de to tingene litt. I dag har vi nemlig avtalt skype-møte med en av de ansvarlige i Norge. To av kollegene mine skulle komme til meg klokka seks, for da er klokka sånn midt på dagen i Norge – og her hos meg er det best nettkobling. Selv om jeg har bodd en del år her i landet, og har lært meg en del om “hora boliviana”, så har jeg enda ikke skikkelig under huden når et klokkeslett faktisk betyr den tiden, når det betyr ti minutter seinere – og når det betyr tre timer seinere.

Jeg er fremdeles “norsk nok” til å stille sånn noenlunde presis på jobb – så dermed sitter jeg her i stua mens det sakte blir lysere ute, smal i øya, prøver å skjønne noe av nyhetene på quechua, og kjenner på at jeg blir mer og mer irritert. Irritert på meg selv fordi jeg aldri lærer, og irritert på denne kulturen hvor man ikke stiller på den tida man har avtalt.

Håper hun vi skal snakke med i Norge har med matpakke, så hun kan sitte ved pulten sin, mutt putt aleine mens kollegene koser seg i kantina – mens hun venter på samtalen fra sine bolivianske medarbeidere.

Jeg for min del tror jeg tar meg en tekopp…

PS: Klokka er nå 06.23

Trafikk og musikk

2011-08-21T22:50:00.001-04:00

het et radioprogram da jeg var liten. Når jeg kjører på jobb hører jeg ofte på radio. En av stasjonene kommer stadig med forskjellige trafikk-tips, og det er slettes ikke så dumt, for vi er ikke alltid like flinke til å huske alle regler her. Da er det fint at noen minner oss på å bruke sikkerhetssele, å se til alle sider og bakover før vi svinger ut i gata, å ta hensyn til fotgjengere, å buke blinklys, å buke lys om kvelden, å stoppe på rødt lys og generelt holde trafikkreglene.

I dag har jeg kjørt litt her i byen. Ja, jeg hadde på meg sikkerhetssele, det hadde jeg, men jeg kjørte på to røde og tre gule lys, jeg stoppa midt i et kryss for å slippe av noen, jeg stoppa ikke for noen fotgjengere, jeg brukte ikke blinklyset da jeg bytta fil.

Allikevel vil jeg påstå at jeg hører hjemme blant det 20% beste sjåførene her i byen…

På flyplassen

2011-08-21T22:40:00.001-04:00

Elsa og jeg er på vei opp rulletrappa på flyplassen for å komme oss opp på taket for å vinke til Malvin som skal ankomme. Da kan man høre følgende samtale:
Elsa: Det var klokka åtte han skulle komme, ikke sant?
Lene: Det var det du sa før i dag, ja.
Elsa: Eeeg??? Har du ikke sjekka?
Lene: Nei, jeg trodde de hadde sagt fra til deg, jeg.
Elsa: Hmmm. La oss gå opp på taket og se om de andre er der!

Det er mange mennesker på flyplassen, men det er svært få på taket, og det er i hvert fall ingen bleke norske fjes.

Elsa: Vi får ringe og sjekke når han kommer.
Lene: Eller om han alt er kommet…

Det er da vi finner ut at Malvin ikke kommer før i morgen… Jaja, det er godt at det ikke er mer enn 7 minutter ut til flyplassen.

Til Malvin – hjertelig velkommen – en gang…

1150 kilometer

2011-08-18T20:15:00.001-04:00

Tirsdag morgen; første stopp er hos “hjulmannen”, som sjekker lufttrykket i alle fire hjulene mine. Greit å være sikker på at dekkene vil holde hele den lange turen. Siden jeg er i ferd med å opparbeide meg et godt forhold til mannen, ser jeg på ham med store øyne, mens jeg spør: “Du kunne ikke hjelpe meg med en ting til, vel? Du skjønner, reservehjulet mitt sitter under bilen, og jeg vet ikke helt hvordan jeg får det løs. Kunne du være så snill å vise meg det?” Det gjør (selvsagt) mannen, selv om en annen kunde blir temmelig irritert og klager over servicen. Jeg synes servicen er strålende, jeg!

Jeg skal ha med med sekretær Enrriqueta på tur, så vi rigger oss til i bilen, og etter ca 800 meter stopper vi. Der er det nemlig en dame som selger frukt, og det vil Enrriqueta gjerne kjøpe, så hun kan ha med til familien sin.

Vi skal til Tinquipaya. En liten landsby utenfor Potosi. Misjonen hadde et stort prosjekt der i mange år. Nå skal det bygges en fotballbane like ved huset vårt, og da vil gjerne kommunen ekspropiere litt av tomta, så vi skal svgårde for å møte ordføreren. Men til Tinquipaya er dat langt. Dessuten skal vi først til Potosi for å plukke opp administrasjonssjefen, som har vært i Sucre for å selge et hus.

Etter drøye fire timer er vi kommet til Oruro. En by som ligger oppe på høysletta. Den kan vel ikke akkurat skryta av å være vakker, der den ligger temmelig forblåst midt ute i ingenting, men den har da sine gode sider. Vi får oss en koselig lunsj, 2 liter rødmaling og tre koster før vi kjører videre.

Landskapet er utrolig. Det er spesielt å kjøre rundt på fire tusen meters høyde. Rundt oss er det ganske goldt, men om vi ser litt nærmere, så er det masse farger. Farger på det som er av vegetasjon, på sanda, på steinene og på folk.

Litt ekstra spennede blir turen. I Cochabamba tømte vi bensinstasjonen – tanken ble nesten full, og de som kom etter oss ble sure… I Oruro glemte vi fylle, men tenkte at det kunne vi jo gjøre i Challapata. Der var alle tre stasjonene tomme for bensin… Dermed prøvde jeg å huske alle tips om økonomisk kjøring. Vet ikke om det hjalp, men vi kom oss trygt fram til neste stasjon – sånn omtrent 120 km lengre fremme.

En natt i Potosi – hvor høydepunktet ble å prøve å få et stykk monsterbil (poplulært kalt “El OBNI”, objeto volando no identificado – UFO på norsk) inn i en garasje beregnet på en helt vanlig bil. Det gikk bra det også, med god guiding både inn og ut.

Onsdag morgen dro vi avgårde mot Tinqupaya og ordføreren. Det er nesten ti år siden jeg var der sist, og veien er jammen blitt et lite hakk bedre. Mamma hadde kanskje ikke sukka fullt så mye om hun hadde vært med denne gangen.

Siden ordføreren ikke dukket opp før klokka fire til møtet vi skulle ha klokka ni, så rakk vi både å henge litt på plazaen, spise lunsj, skravle – og ikke minst; male. Jeg har nå malt portene på husene i Acasio, og vinduskarmer på huset i Tinquipaya. Huden min har dessuten absorbert større mengder med rød maling. Mon tro når den slites av denne gangen.

I dag gikk turen tilbake til Cochabamba, og 1150 km var kjørt.

På hjul

2011-08-08T14:16:00.001-04:00

Ut av leiligheten “Har jeg huska alt? Nøkler, pung, mobil, pc?” Ned heisen, og ut av døra. Vakt(mester) Clemente står parat: “Skal du ta ut bilen?”. Det skal jeg. Er man i den lukseriøse situasjonen at man har en Toyota Prado stående, så bruker man den jo. Rundt hushjørnet, og der står den fine, hvite bilen. Misjonen sørger for biler til oss når vi trenger det, og jeg mumla ganske høyt om at jeg ikke ønska meg noe nytt, stort, fancy og flashy no’ på bilfronten. Dermed er jeg tildelt den eldste bilen vi har, en ganske kjekk og firkanta bil, som forhåpentligvis ikke er fullt så attraktiv for alle langfingra kjeltringer som er interessert i et nytt speil, eller en lykt eller kanskje et bakvindu.

Den kjekke hvite bilen står der altså, men noe er ikke helt normalt. Det ene bakhjula er da vitterlig ikke like struttende og overpå som det andre? Det er da jeg tenker at en stor jeep ikke er så kult allikevel. I hvert fall ikke når reservehjulet er på taket og jekken ser ut som om den er beregna på lekebilene til Brio. Men helt flatt er det dog ikke, og Clemente kommer meg til unnsetning og sier at jeg sikkert kan kjøre litt på det. Men hvor er nærmeste gomeria? I Norge må jeg si at jeg ikke helt hadde visst hva jeg skulle gjørt med et flatt dekk. Jo altså, jeg ville jo selvsagt satt på reservedekket – men hva gjør man så med dekket det er et hull i? Her i landet er det enkelt, for de er ikke langt mellom de små sjappene hvor en mann i overall kan fikse det meste. Det viste seg at det bare var et par kvartaler til El Choco, som sto der parat.
“Dette tror jeg vi må sjekke,” sier han.
Så finner han fram jekken, av med hjulet, og løfter det oppi det halve oljefatet som er fylt med vann. Dermed er det lett å se hvor det begynner å boble. Det er ganske riktig et hull – forårsaket av en spiker. Hjulet ned igjen, El Choco finner fram det hjemmelagde stativet sitt, som han bruker for å løsne felgen fra dekket (eller no’ sånt…). Så hopper han litt opp og ned på det, og så kan han plukke det fra hverandre. Spikeren var lang, men El Choco plukker den ut med en tang og finner fram en lapp som han setter på. Da kommer det en taxi med et hjul i bagasjerommet, og så kan han fikse litt på det mens vi venter på at limet skal tørke på lappen min. Det kommer også noen innom for å få litt luft. De betaler ei krone eller to, og så kan de kjøre fornøyde avgårde.

Til slutt er det hele klart for å koble sammen hjulet mitt igjen. Svisj, svosj, svusj – så er hjulet på igjen, jeg betaler en tier, og kan kjøre i vei. Jeg har nå lært at hjul uten slange er en kjekk oppfinnelse, for da tar det mye lengre tid fra du punkterer til hjulet er flatt. Så dermed kan du rekke fram til en gomeria – om du er i Bolivia, da.

Jobb

2011-07-28T14:11:00.001-04:00

Jeg er svært så fornøyd med jobben min, selv om jeg i blant savner å stå i et klasserom og være “ordentlig” lærer. Dagene mine er temmlig varierte, og det er jeg glad for. Tror ikke jeg er så god på rutinearbeid. Denne uka har arbeidsoppgavene mine blant annet bestått av disse tingene:

Quechuatimer: jeg er nå ferdig med de timene jeg har fått tildelt. Jeg er langt fra utlært, men i ca 70 timer har jeg sittet alene med en lærer og prøvd å tilegne meg dette vakre, men akk så vanskelige, språket. Jeg har gjort hauger av feil (som da jeg sa at jeg skulle spise læreren…), men jeg har til tider også klart å si det jeg ønsket å si.
“Snikmøte” med skolesjefen. Hun hadde egentlig ikke tid, men er man bare tålmodig nok, og gidder å vente en stund, så får man audiens. Da fikk vi presentert planene våre om å sette i gang voksenopplæring for alle dem som ikke har fått avsluttet – eller begynt… – skolegangen sin.
Shopping: Det kommer snart nye misjonærer, og de trenger en del til huset sitt, så dermed har vi vandra fra bod til bod på markedet for å se på kjøleskap og komfyr. “Denne er italiensk,” sier en selger. I en annen bod sier mannen: “Ingenting som selges her er europeisk, alt er fra Brasil. Noen setter på et ekstra merke og sier at det er fra Italia.”
Sjåfør: Jeg har kjørt rundt i nabolaget med en svær høyttaler. Vi har spurt pent i noen av småbutikkene om å få låne litt strøm så vi kunne sende ut budskapet vårt: “på søndag kommer vi rundt for å intervjue dere, slik at vi kan bygge opp et bra utdanningstilbud i denne bydelen.” Skikkelig teit å ha på seg hvit bluse når man skal heise høyttaleren opp og ned på taket…
Foreldremøter: Sammen med en brasiliansk psykolog arrangerer vi møter med foreldrene på skolene. Psykologen er ganske direkte, men uten å være ufin, og får foreldrene med seg i refleksjoner rundt tema som verdier, oppdragelse, grensesetting, overgrep, likestilling og mye annet. Foreldrene er oftest svært glade for å få en arena hvor de kan snakke om disse tingene, for det er ikke alltid like vanlig å snakke om alt.
Det som i gamle dager kaltes “punching” – og da snakker jeg ikke om å slå! Noen må jo legge inn alle opplysningene vi samler inn, så her sitter jeg og skriver inn i Excel-arket mitt, slik at vi får en oversikt over hvor mange som kan ha behov for videre opplæring. Og det er jammen mange! En del har aldri gått på skolen, og noen har kanskje noen år på barneskolen. Særlig gjelder dette kvinnene. Gleder meg til å være med på å etablere et tilbud til dem!
Visning: Det er jammen ikke lett å finne en møblert leilighet på seksmånederskontrakt til en singel, ung mann! Hadde han enda vært jente…

Lys

2011-07-25T11:41:00.001-04:00

Fredag ettermiddag, godt under teppene i en hotellseng i kalde Oruro. Tv’n står på en spansk nyhetskanal. Jeg følger ikke helt med, men plutselig hører jeg ordene “Oslo” og “Noruega”. Jeg kikker opp på skjermen, men klarer ikke å koble ordene med bildene jeg ser. Dette er da ikke Oslo? Så hører jeg norsk: “Er det noen som trenger hjelp?”. Det er Oslo. Senere kommer bildene fra Utøya.

Jeg føler meg langt hjemmefra. Det er absurd å lese både lokale og internasjonale nettaviser. Samtidig føler jeg stolthet over landet mitt. Jeg ser på facebook hvordan folk søker sammen; tenner lys, går i fakkeltog, gir hverandre klemmer og er der for hverandre. Ingen sier “We will hunt those bastards down”, men alle sier “Nå står vi sammen” og “Norge er og vil alltid være et demokrati”. Vi har kanskje mistet uskylden, men lar allikevel ikke hatet ta oss.

Også her i Bolivia tenner vi lys, og tenker på familie og pårørende.

Student

2011-07-20T15:01:00.001-04:00

Noen uker i sommer, eller vinter som det jo er her, er jeg student. Da jeg kom i januar begynte jeg med språkundervisning, men det ble mye stress og lite utbytte når jeg løp rett fra undervisning til jobb. Nå har jeg noen “språkdager” hver uke, og da konsentrerer jeg meg om det.

Helt siden jeg flytta til Bolivia for første gang for elleve år siden (hmmm – føles noe vilt å kunne si det! Elleve år er MYE!), har jeg hatt lyst til å lære quechua. Det er et av 31 språk i Bolivia, og har lenge vært anerkjent som et av de ofisielle språkene. Det er et vakkert og mykt – og også ganske så romantisk – språk, men det er også utrolig vanskelig å lære. Det likner ikke noe særlig på noen språk jeg kjenner fra før, selv om det har noen elementer jeg ble kjent med i gassisk i fjor. Både gassisk og quechua har nemlig to “vi-former” (1. person flertall, for dem som liker slike termer); en inklusiv og en eksklusiv. Den du snakker med kan dermed vite om du inkluderer personen når du snakker. Hvis jeg for eksempel på norsk sier til deg: “Vi skal visst på kino i dag.”, så kan ikke du utifra setningen i seg selv vite om jeg mener at du og jeg (og eventuelt noen andre) skal på kino, eller om det er jeg og de andre vennene mine som skal. På quechua og gassisk er dette svært klart – men ganske så vanskelig å huske på for en som ikke er vant til tankegangen.

Noe av det jeg synes er aller vanskeligst er alle suffiksene. For de av dere som ikke er fullt så språknerd som meg, så er altså suffikser noen småbiter som man setter på på slutten. På norsk er vi kanskje bedre på prefikser, altså ting vi setter på først, slik som u’en i utakknemlig, for eksempel. På quechua kan suffikset fortelle hvor, angi retning, følelser, eiendom, person og mengde, for å nevne noe. På norsk holder vi oss stort sett til ett –fiks, på quechua er det slettes ikke slik. Ett eksepmel:
jaywarinankupaj
Ordet er bygget opp på denne måten:
jaywa(y) er et verb som betyr å gi eller overrekke (y viser at det er i infinitiv, slik som å på norsk)
ri viser at det er noe som skjer med glede
na betyr egentlig ikke så mye, men binder sammen de ulike suffiksene
nku er et slags eiendomspronomen, som viser at vi snakker om 3. person flertall – altså de
paj betyr for eller til
jaywarinankupaj betyr altså “de gir med glede til…”

Skjønner du at jeg kan bli litt svett i hodet etter fire timer med ene-undervisning?

Planlegging

2011-07-11T00:26:00.001-04:00

Noen ganger klager jeg over mangel på planlegging her i landet. Ting gjøres, og det funker som regel sånn mer eller mindre greit – men jeg vet jo at resultatet hadde blitt mye bedre om vi ikke hele tiden hadde drevet og improvisert. Men noen ganger skjønner jeg jo hvorfor det blir slik på alle nivåer. Et eksempel:

Vinterferien her startet 27. juni. Uka før var det en del debatt om hvorvidt ferien skulle begynne denne datoen, eller senere. Det ble nå 27. juni; etter at meteorologer og helsepersonell hadde sagt sitt. Ferien her er nemlig ikke først og fremst begrunnet med at elevene trenger en pause, men med at man vil unngå syke barn på grunn av kulda. Forkjølelsene herjer, og om ungene ikke går på skolen så er det mindre fare for at de smitter hverandre.

Nå i helgen kom beskjeden om at ferien forlenges med en uke til. Det er fortsatt kaldt nattestid, og det er ikke så fristende å sitte i uoppvarma klasserom med sprukne ruter for tida. Men jeg blir jo sittende og tenke på hvordan det hadde blitt mottatt av norske foreldre om skoleferien ble bestemt to dager før den begynte, og så forlenga med en uke to dager før den skulle vært slutt.

Kanskje ikke så rart at dette med å planlegge ting er en utfordring her?

“Vann + elektristitet

2011-07-09T17:25:00.001-04:00

er fali, det,” har jeg alltid hørt. Det tror jeg ikke man har hørt her i Bolivia, for her har de aller fleste elektriske dusjer. Vel, i hvert fall de som har dusj og varmt vann, da. Elektrisk dusj høres i grunn mest ut som et torturinstrument, men stort sett fungerer det greit. På den annen side, når de ikke fungerer så kan det jo selvsagt være fatalt…

Det hele fungerer mer eller mindre på denne måten (ikke det at jeg er elektriker og egentlig i stand til å forklare det hele): Inni dusjhodet går det elektriske ledninger. Når du skrur på vannet så slår strømmen inn, og varmer det opp. Genial ide, på et vis, men noen utfordringer er det. Det har seg nemlig slik at man må oppnå akkurat riktig trykk på vannet; for mye trykk, og vannet blir ikke varma opp, for lite trykk, og vannet blir glovarmt. Hver dusj er forskjellig, så i noen få kan du få en deilig varm dusj med masse vann, i andre får du ca to og en halv dråpe i minuttet med grei temperatur. I tillegg kommer selvsagt faren for kortslutning, overoppheting, strømførende vann og ymse slikt. Reisehåndbøkene anbefaler at man står på en gummimatte i dusjen, men det har jeg aldri sett her.

Jeg har stort sett vært heldig, den eneste skumle dusjopplevelsen jeg har hatt var da jeg nede i jungelen begynte å bli litt småsvimmel og uvel mens jeg sto i dusjen. Det viste seg at isolasjonen på ledningene inni dusjhodet holdt på å smelte. og dermed oppsto det en del gasser…

Disse siste dagene har jeg opplevd luksus her i Sucre. Jeg har bodd på et hostal som tydeligvis har en varmtvannstank. Det betød at jeg nesten ikke kom meg ut av dusjen, for den var full av masse deilig varmt vann!

Min elektriske dusj til venstre – som til nå i hvert fall har oppført seg forholdsvis pent, og til høyre luksusdusjen i Sucre.

Jeg og Jack

2011-07-05T22:28:00.001-04:00

Jeg oppdaga i dag at søster har rett. Det er ingen lett ting å innrømme, for jeg foretrekker å ha rett selv, men jeg er blitt Jack, akkurat som hun alltid har sagt. Ikke noen hvilken som helst Jack heller – her snakker vi om Jack Nicholson. Vel egentlig gjør vi vel ikke det heller, vi snakker om rollefiguren hans i filmen “As good as it gets”. Du vet den filmen der Helen Hunt spiller serveringsdame, og Jack, eller Melvin Udall, er en noe eksentrisk forfatter som ikke liker mennesker, er ute av stand til å takle forandringer og er full av tvangstanker.

En ting er nå at jeg alltid har hatt litt problemer med å tråkke på streker – du vet sånne glipper mellom brostein eller sementheller, for eksempel. Eller at tannbørsten må stå til venstre på vasken, eller at jeg må sminke det venstre øyet først.

I dag, da jeg sto i kø i kyllingsjappa mi, grep jeg meg i å tenke, litt smådesperat: “Hvor er kyllingdama mi?? Hu som veit akkurat hva jeg skal ha, som gir meg det med et smil, som løper rundt og fikser det meste. Hvor? HVOR??”

For der i disken sto to unge berter. Den ene tok imot bestillinger, uten et smil eller en kommentar, mens hun studerte de svarte og grønne neglene sine. Hun hadde tydeligvis den “fine” jobben, og la ikke to pinner i kors for å hjelpe den andre stakkaren med å servere maten. Og der sto jeg i køen og lengta etter kyllingdama mi.

Det var da jeg skjønte at jeg var blitt Jack…

En taxitur

2011-07-04T18:27:00.001-04:00

Jeg har vært på markedet og henta nye gardiner som jeg har fått sydd. (Bare sånn for å gni det litt inn; 7 fag – stoff + arbeid = 350 kroner…) For å komme meg hjem hopper jeg inn i en taxi, og følgende samtale utspiller seg mellom meg (L) og den ca 55 år gamle taxisjåføren (T):

T: Hvor kommer du fra? Holland? Sverige?
L: Jeg er norsk.
T: Hvor mange mennesker bor det der?
L:Vi nærmer oss 5 millioner.
T: Nesten halvparten av Bolivia, altså. Og hva er arealet?
L: Er jammen ikke helt sikker, jeg. Men Bolivia er 2-3 ganger så stort. (Husker du flateinnholdet av Norge???)

Så snakker vi litt om språk og natur og blonde mennesker med blå øyne og slikt, og jeg svarer så godt jeg kan. Og så kom vi til neste del av samtalen.

T: Du bor her sammen med mannen din?
L: Nei, jeg er ikke gift.
T: Hva?? Hvordan kan det ha seg? Du som er så lys og pen! (Å være blond gir automatisk noen ekstra poeng på skjønnhetsskalaen her, det skal ikke underslås.) Men du har barn?
L: Nei, det har jeg nok ikke.
T: Men du kjenner den biologiske klokka, ikke sant? Du har da ikke så mye tid?!
L: Ehhh
T: Hvordan kan det ha seg at du ikke har fått barn? Hva er dette? Du som har slike vakre bryster og en flott livmor!
L: Neeei, jeg har ikke møtt den rette enda.
T: Jeg har tre barn – og de er livet mitt. Hvis jeg ikke hadde hatt dem kunne jeg like gjerne vært prest. Men jeg stiller gjerne opp og hjelper deg!
L: Eh?
T: Aldeles gratis – jeg kan gjerne bli far til dine barn. Jeg kan selvsagt ikke stille opp som pappa, og betale bidrag og slikt, men jeg kan skrive under på papirene, og du kan få et bilde som barnet vårt kan se på.
L: Nå har det seg vel sånn at jeg synes at barn fortjener en hel familie – både mamma og pappa. Og om Gud vil, så finner jeg en bra mann, og vi får barn.
T: Gud?! Det er du som ikke vil! Du må få opp farta nå! Hva heter du forresten?
L: Elena. (Det er lettere å spanskifisere navnet mitt – kvinnenavn som alutter på –e er bare rart og aldeles umulig å uttale…)
T: Vet du hvem Elena var?
L: Det er mange Elenaer…
T: Elena av Troja! Prinsessen som forårsaket krigen, da prins Paris forelsket seg! Har du ikke lest Homer? Du kjenner Illiaden og Odysseen?
L: Ja, det er jo spennende historier det. (På dette tidspunktet temmelig lykkelig over å kunne forlate temaet sæddonasjon og biologiske klokker.)

Og idet sjåføren begynte å spørre etter kjente norske forfattere, og jeg skulle til å fortelle om Ibsen, så var vi brått ved huset mitt. Kanskje like greit?

Tidelibom

2011-07-03T18:09:00.001-04:00

Det er vinter her i landet. Vinter betyr vanligvis at det er tørt, og godt er det, for da skinner sola om dagen og varmer oss opp. De siste dagene har det vært såkaldt “suraso”. I Norge snakker vi om den kalde nordavinden – på denne siden av kloden er det sønnavinden som ikke er noe særlig. For noen dager siden kunne vi se hvordan skyene fra sør begynte å velte innover fjellen som omgir byen, og da visste vi alle at nå var det bare å ta fram alle de varme klærne vi har.

Det som var spesielt denne gangen, var at disse skyene hadde med seg nedbør. Her nede i byen falt det som regn, men på fjellene rundt meg ligger det nå et vakkert hvitt dekke. Det er pent å se på, men jeg må si at jeg er glad jeg ikke bor der oppe. Skolen hvor prosjektet har kontorer ligger et godt stykke opp i åsen, og det er fascinerende hvor stor temperaturforskjellen er. Når bygningene i tillegg er lagd av solid murstein, så skal det litt til å varme opp.

I går hadde vi kursdag – og unge Vårum stilte godt forberedt, med stillongs, ullsokker, fleecebukse, ulltrøye, pologenser, ulljakke, skjerf og jakke. Til tider angra jeg på at jeg ikke enda har gått til innkjøp av lue og votter…

Vakre, hvite fjell – men man kan også tydelig se smoglaget som ligger som et lokk over byen…

Maletur til Acasio

2011-06-27T09:10:00.001-04:00

“Nordmenn er litt rare,” er noe jeg stadig vekk tar meg i å tenke. Her bor vi i et land med svært billig arbeidskraft, men når muligheten kommer til å reise ut på landsbygda for å male hus – ja da hopper vi på, og reiser avgårde. Nå er vel det med oppussing og slikt et annet norsk karaktertrekk, om jeg har forstått diverse nettaviser rett.

Eva Bente, Elsa og jeg reiste nå i hvert fall blide og fornøyde avgårde fredag morgen sammen med Juan, med bilen lasta med gips, maling, ruller og koster. Elsa er takk og pris en god sjåfør – det var vi takknemlige for da vi traff på en lastebil i en sving. Hun holdt hodet kaldt, og vi falt dermed ikke noen hundre meter utfor stupet…

Tidlig (?) morgenstund i Acasio, med kaffekoppen på plass.

Vi reiste avgårde dagen etter St Hans, så vi møtte på mange rosa sauer, kuer, høner og hunder på veien. Det er vanlig å male dyrene. Juan sa at på den måten kan man se forskjell på katolske og kristne sauer – for de kristne er ikke malt…

Her gikk en gang veien – er glad vi ikke skulle kjøre der!

Vi skulle derimot kjøre disse hårnålssvingene. Det er en fantastisk vei – på denne siden av elva er hele veien steinsatt, mens på Cochabamba-siden er det bare jordvei. Vil tro at ingen av sidene er spesielt morsomme å kjøre i regntida.

Elsa og Eva Bente sparkler. Ikke bare lett, for det meste av den gamle malingen var ikke så interessert i å sitte på veggen. Det er en deilig følelse å dra av lange flak med gammel maling, men om det nødvendigvis er den beste metoden for å få den nye malingen til å sitte noen år vet jeg ikke.

Vi kan trygt for fremtiden si “Vi bor i huset med den røde porten”. Den synes på ca 4 kilometers avstand, der den lyser opp i landskapet.

Jeg valgte å holde til ute med den røde malingen. Jeg er ikke så god til å holde malingen på kosten, så jeg har fortsatt røde flekker rundt omkring. Regner med at jeg en dag klarer å slite oljemalingen av kroppen.

Juan fant fram bensinkanna, så dermed fikk jeg i hvert fall temmelig rene hender. Bensin er undervurdert for å fjerne maling! Lukter myyyyye mindre enn whitespirit!

Det var landsbyfest i Acasio denne helga, med oksekamper og også slåsskamper. Det hele foregikk på plassen nedenfor huset vårt, så vi smugkikka litt mellom rullene og kostene. Det var masse flott stuter. Her har Juan fått låne seg jakke og hatt og poserer, noe nervøs, sammen med en temmlig olm stut. Fredagen var det oksekamper det gikk i, men på lørdagen var det også en del “menneskekamper”. Det er mange som tror at dersom man ofrer menneskeblod til Pachamana (Moder Jord), så vil avlingene bli bedre. I september hvert år er det en stor fest med rituelle slåsskamper. Denne gangen ble det også en del tilfeller av folk som slo løs på hverandre. Ganske trist å se på ungene som vandrer rundt blant fulle foreldre som slåss.

Her er skikkelig “hyttetur-føde”. Sunt og godt???

Kaldt på kvelden, så det var deilig å pakke soveposen rundt meg, mens vi brukte stearinlyset for å grille mashmellows.

Misjonærliv og kommunisme

2011-06-19T18:13:00.001-04:00

Jeg sa på et styremøte her forleden at “misjonærer er de siste kommunister”. Det falt kanskje noen litt tungt for brystet, men jeg tror nå fortsatt at på mange måter er vi de som er nærmest å leve “den kommunistiske drømmen”. I kommunismen skulle staten passe på alle sine (og vi vet jo alle hvordan det gikk…); for oss er det misjonen som tar seg av oss – og det gjør livet ganske så trygt og godt for oss.

Vi kommer ut til et land, som regel ganske langt borte. Der står noen klar til å ta oss imot, vi blir innstallert i en leilighet som misjonen har skaffet. Huset eller leiligheten er så godt som ferdig møblert; vi er i utgangspunktet utstyrt med kjøleskap, stekeovn (på gass! Jippi!), spisebord og stoler, senger og madrasser og noen pulter. Sofa, gardiner og kjøkkenting får vi kjøpe selv. Ganske så kjekt og praktisk det hele.

Lønnsmessig er det heller ikke de store forskjellene; det er en lønnsskala som tar hensyn til utdanning og ansiennitet, men ikke så mye annet. Ganske så flatt; du kan i grunn ende opp med å tjene mer enn sjefen din. Og det er ingen som synes det er det miste rart!

Og så er det bilene. Misjonen har x antall biler som vi kan disponere. Først og fremst til arbeid selvsagt, så dermed ender vi opp i en situasjon som er midt mellom den kommunistiske “del godene” og “bo hjemme hos mamma og pappa”, noe som munner ut i spørsmålet: “Kan jeg ta bilen i dag?” (et spørsmål som jeg har stilt skammelig mange ganger hjemme hos foreldrene mine…)

Alt i alt lever vi etter: “arbeid etter evne, få etter behov”.

Nisser og dverge…

2011-06-11T23:01:00.001-04:00

…handlet vel en del om steiner og berg. På den norske skolen har vi vært på en fossil-tur. Her i landet er det mange bergarter som kan inneholde fossiler. Ganske kult å ha med en gjeng på tur hvor alle går med hodet godt vendt nedover for å se etter spennende steiner. Det er dessuten litt av et luksusproblem når man hører uttalelser som “nei, denne fossilen var ikke så fin, gidder ikke ta med den”. Det er nok å ta av her – og vi fant masse flotter steiner som kunne vært brukt til smykker, steiner forma som hjerter og biler, rosa steiner og hvite steiner, steiner vi kunne knuse med hendene, og steiner som faktisk var steinharde. I grunn en steinbra dag!

DNS på tur – i god “steinletestilling”: huet ned og rompa opp!

Vi kom oss faktisk så langt opp i elva at vi fant litt vann – så dermed kunne det bygges demning.

Drømmedag

2011-06-04T20:20:00.001-04:00

Det har vært hektisk i det siste, med mye spennende og koselig som har skjedd, men i dag hadde jeg ingen store planer. Jeg hadde lovet meg selv å sove lenge. Det er forsåvidt ikke bare enkelt, for jeg våkner jo som regel første gang i femtida, og når klokka blir sju er kroppen i grunn interessert i å forlate senga. Men jeg bare stappa øreproppene lengre inn i øregangene og trakk ansiktsmaska god ned for øya – og så sov jeg jammen til klokka ti!For en luksus!

En lang varm dusj, fulgt av ille tiltrengt fotfiling og hårfjerning – med masse deilig krem på leggene – det gir skikkelig velværefølelse. Vi har besøk her i huset for tiden, så dermed hadde jeg noen å skravle litt med på balkongen. På kjøkkenet sto en noe ekkel oppvask og venta, men jeg var virkelig flink til å ignorere den.

Litt utpå ettermiddagen fikk jeg med meg Kathrine til å forberede neste fredags skoletur. Da skal vi nemlig en tur i elva og lete etter fossiler, men siden elva forandrer seg litt her fra regntid til regntid, ville jeg gjerne sjekke den litt ut. Tror nok at taxisjåføren som satte oss av langt uti ingenting ved en bro lurte litt på hva slags gærne gringaer han hadde tatt med på tur, men vi vandra fornøyde avsted. Først gjennom den lokale lille søppelfyllinga, men så kom vi oppover elevleiet. Når jeg sier “elv”, må man selvsagt huske på at vi nå er i juni, temmelig lagt fra regntida, så det eneste vannet vi så, var det vi hadde i drikkeflaskene våre. Er egentlig litt overraska over at jeg synes stein er spennende, for jeg hadde jo en lærer på videregående som var noe ytterliggående rent pedagogisk, for å si det på en pen måte… Men det er noe med å kunne vandre oppover elva, høre fuglene synge, vinden suser i trærne, og under føttene dine ligger rester av tusenvis av år gamle kryp – bevart som fossiler. Jeg skal innrømme at jeg ikke har finlest lærerplanene, men jeg tror ikke akkurat at eruptive, metamorfe og sedimentære bergarter er pensum i andreklasse, men alle de åtte elevene på den norske skolen fulgte med da jeg fortalte i går. Gleder meg til å ha dem med i elva på fredag! Det er en flott gjeng – imponerende at elever fra 2. til 10. klasse går så godt sammen!

Kathrine og jeg satte oss like godt ned midt i steinrøysa for å kikke nærmere på alt hva vi hadde rundt oss. Ganske kult å kunne dele steiner med bare henda; vi er jammen sterke! Uttrykk som steinhard, steindød og steingal har fått en ny dimensjon…

Vi vandra tilbake mot landsbyen for å finne transport – for nå ville vi til byen for å få oss en bedre middag – vi har fått oss et stamsted (vi har da vært der to ganger!) med japansk pasta og jordbærmilkshake.Nå sitter jeg her på balkongen. Vi har spist en bedre kvelds; gulrøtter, Mårud-dip (veldig viktig å ha med noen dip-poser fra Norge!), popcorn, tacochips og sjokolade. Med andre ord nesten bare grønnsaker – sunt og godt! Alle lysene i byen ligger foran meg, i det fjerne ser jeg et fyrverkeri, jeg har på meg fleecebuksa – og ved siden av meg ligger en god bok. Livet er i grunn ganske så godt. (Og da jeg kom hjem fra butikken var oppvaska jammen tatt – veldig bra gjester her i huset!)

Bryllup

2011-05-29T22:57:00.001-04:00

På BBC går det en serie jeg av til zapper innom. Den heter “Bridezillas”, og handler om litt smågale damer som setter himmel og jord i bevegelse for å få det perfekte bryllup – og i prosessen driver de familie, venner og ikke minst brudgom til fortvilelse. I helgen har jeg vært i bryllup, og da tenkte jeg litt på disse stakkars “Bridezillas”-ene, og lurte på hvordan de hadde takla et boliviansk bryllup. Her kommer min opplevelse:

Lørdag morgen stiller jeg, ikke akkurat våken og opplagt, men oppegående, på flyplassen. Jeg har fått det siste ledige setet på flyet til Sucre. Fredag var morsdag, og det er nok den største høytidsdagen her i landet, så da skal alle hjem til mor. Det positive var at det var en morsdagsrabatt;
“Er du mamma?” spør mannen i reisebyrået.
”Nei,” svarer jeg.
”Jaja, du får rabatten allikvel,” svarte mannen.
Og slikt sier man jo ikke nei takk til!

Så flakser vi avgårde til Santa Cruz, hvor jeg venter litt før jeg kan gå ombord i flyet til Sucre. Klokka er bare elleve når jeg kommer til “Den hvite byen”. Jeg har kun håndbagasje, og kan dermed gå ut og hoppe inn i den første taxien som står der.
“Hvor skal du?” spør sjåføren.
”Bare rett borti her. Vet ikke helt hva det heter, og det er noen år siden jeg var der sist, så jeg er ikke helt sikker på veien, men jeg skal prøve å vise vei,” svarer jeg.
Så tar vi av. En skulle tro at det er noe bare fly gjør, men da sjåføren skjønte at jeg ikke skulle helt ned til byen, var det tydelig at han gjerne ville kvitte seg med meg fortest mulig for å rekke tilbake til flyplassen for å hente en ordentlig turist. Vi kjører ut av flyplassen, ca 200 meter – og så er det et kryss. Et kryss som definitivt ikke var der sist jeg kom kjørende ut fra flyplassen i Sucre.
”Til høyre eller rett fram?” spør mannen.
”Ehhhh,” svarer jeg, “hvilken av dem går ned til sentrum?”
”Begge,” er det lite brukebare svaret jeg får.
”Meeeen – hvilken av veiene er eldst, da?”
”Det er den rett fram, tror jeg,” svarer mannen.
”Da tar vi den!”
Og så flyr vi videre.
Taxien har den vanlige solskjermingen, så det er ikke så lett å kikke ut av vinduene, men jeg følger nå med som best jeg kan der vi suser avgårde.
”Hei! Ro ned! Jeg tror vi skal til venstre her,” må jeg brått rope.
Veien ser litt kjent ut, men det er blitt veldig mange hus langs den. Det er tydelig at mye kan skje på en fem-seks år…
”Der! Vi skal til den bakken der!” Jeg tror jeg ser noe kjent der fremme, og det gjorde jeg visst. Ut av taxien med meg, og så kommer neste oppgave. Hvor er egentlig huset til foreldrene til Margarita? Det kommer en familie gående forbi. De ser ikke helt ukjente ut, og det er tydelig at de tror de kjenner meg. Vi hilser pent på hverandre, og så peker de på huset jeg skal til. Det er hyggelig å være tilbake i Sucre en tur!

Jeg ringer på, og en ung gutt åpner.
”Er Margarita her?” spør jeg.
”Kanskje?” sier han, mens han slipper meg inn.
Vel inne er det noen kjente fjes. Jeg bodde sammen med Margarita i to år, så da var det koselig å bli invitert til bryllupet til lillesøsteren hennes. Eller, invitert og invitert…
”Lene?! Er du her?” hører jeg rundt meg. Det var visst ingen som visste at jeg skulle komme, men velkommen er jeg likevel. Jeg blir vist fram til sofaen, men jeg spør i stedet om det er noe jeg kan hjelpe til meg. Så dermed står jeg brått på kjøkkenet og stikker tannpirkere i små kjøttboller.

Så er det tid for lunsj. Alle rundt et stort spisebord, og der dukker jammen pastor Rene opp også. Han har kommet med nattbussen fra Cochabamba sammen med sønnen sin for å være med på vielsen.
”Lene! Er du her?” sier han. “Så flott! Da kan du jo hjelpe oss med sangen under vielsen?”
”Ja, jo, jeg kan vel det,” svarer jeg litt usikker på hva dette egentlig innebærer.

Så er tiden kommet for å reise ned til byen. Damene skal på salong for å fikses opp, men først må vi innom lokalet hvor det hele skal skje med en del saker og ting. Et stykke ned i bakkene mot Sucre kommer de på alt som er glemt, så da er det bare å snu. Forsøk nummer to på vei nedover funker atskillig bedre, bortsett fra at jeg nå har et brett med gjennom-tannpirka kjøttboller på fanget – kjøttboller som gjerne vil avgårde for å utforske verden i hver eneste sving og brems.

Mens damene drar på salong, blir jeg igjen for å passe på ting. Etterhvert begynner folk å komme, og de som er ansvarlige for plassen lurer på om vi kanskje skal ha en mikrofonprøve. Men hvor er gitaristen? En av gjestene ringer ham, og spør om det ikke er så at han har ansvaret for musikken.
”Hæ? Hvem? Jeg?” sier han.

Etterhvert dukker pastorene opp, og den ene er tydelig nervøs over gitaristmangelen. Han spiller forsåvidt selv, men ser ikke akkurat for seg at det er en glitrende kombinasjon å skulle spille og preke på en gang. Så vi venter litt til. Pastor nummer to kommer, og sier at han har snakka med gitaristen, alt er i orden, han kommer snart. Så vi venter litt til. Bruden ankommer. Vi venter på gitaristen. Brudgommen tripper nervøs. Og vi venter på gitaristen. Så hører vi at gitaristen spiser lunsj – mens vi venter.

Da begynner panikken å ta oss.
“Hvem her spiller gitar?”
”Ariel spiller da,” sier jeg.
”Jeg har ikke spilt på 9 år!” svarer han bestyrta.
Så dermed setter vi oss på gangen for at han skal lære de to første sangene, så vi kan sette i gang. Den første sangen er selvsagt den vaskeligste.
”Kom igjen – vi må starte!” sier pastor nummer to.
”Vi må øve litt til!” svarer vi – og får aller nådigst fem minutter til.

Og så er det bare å sette i gang. Det er allsang, så selv om det blir noe famling over grepene, og pastor nummer en står der og peker opp og ned ettersom akkordene skal byttes, så kommer vi oss igjennom. Og så kommer bruden inn, og så kommer gitaristen, og brudens mor feller noen tårer, og begge svarer ja – så alt i alt var det i grunn akkurat som det skulle.

Fordelen med å være førstemann, er man får tatt bilder i fred og ro. Et vakkert lokale for et flott bryllup!

Pastor nummer en og den improviserte gitaristen.

Etter at løftene er avgitt, får brudeparet et kjede rundt seg for å symbolisere at de nå hører sammen. Her er “kjedebæreren”.

Kake ble det nok av – også til frokost i dag!

Bryllupsvals til mariachis kan anbefales!

Brudeparet med brudens foreldre.

Buenos Aires

2011-05-27T17:17:00.001-04:00

Jeg har fått meg en ny yndlingsby; Buenos Aires. Det er noe med å bli møtt på flyplassen av en sjåfør som nærmest danser tango i bilen mens han snakker om “de vakre norske blomstene” han er så heldig å få kjøre inn til byen. Du må jo bare like deg da!

Det ble også noe av en “bønder-i-byen”-opplevelse (jeg har jo tidligere også hatt noen slike…). Ganske stort å komme til et sted med høye hus, gågater, butikker, høye mennesker, biler som stopper på rødt lys, å kunne betale med kort… Lista kunne vel vært temmelig lang.

Noen deilige dager, men også deilig å komme hjem igjen til den store landsbyen vår.

Her er noen inntrykk:

Fint hotell med fin dame; Kathrine var perfekt reisefølge!

Selvportrett blir jo bare ikke bra…

En stykk 70 meter høy obelisk knipsa gjennom bussvindu i regn. Heller ikke det beste utgangspunktet for bra bilder.

På Mai-plassen var det ingen mødre da vi var der, men noen veteraner som krevde sin rett hadde hengt opp bannerne sine.

Gate, retning obelisk, alle tak like høye, for ingen kan være høyere enn obelisken.

Vi var med på en city-tour – og stor var overraskelsen da vi kom til denne konstruksjonen. Hadde visst noe med fotball og no sånt å gjøre…

Mens Kathrine gikk inn i dette fotballgreiene, vandra jeg rundt i området med kameraet mitt.

Vi var også en tur på Recoleta, den store gravplassen, hvor blant annet Eva Peron ligger. Et anderledes sted, er kanskje den beste beskrivelsen?

17. mai er vi så glad i

2011-05-17T18:28:00.001-04:00

Da er den årlige 17. mai-feiringen på ferieplassen over. Pølsene og hamburgerne er spist, sekkene er hoppet i, 60-meter’n er løpt og det nye luftgeværet innviet.

Her kommer noen bilder, og jeg tror jeg trygt kan si:
“Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag!”

Clarito es, pues!

2011-05-12T09:57:00.000-04:00

De siste dagene har antallet sommerfugler i magen økt voldsomt. For en liten stund siden fikk jeg nemlig mitt bolivianske carnet (id-kort). Jeg har venta i nesten to måneder på det, så jeg var jo selvsagt glad for at det var på plass. Malurten i begeret var at med carnet i hånda – ja da er det bare å begynne papir- og eksamensmølla for å få førerkort.

I Bolivia, som i Norge og de fleste andre land, kan man nemlig ikke kjøre med utenlandsk førerkort når man har fast opphold i landet. Jeg forstr jo det, men uheldigvis for oss nordmenn så har ikke norske myndigheter noen “utvekslingsavtale” med Boliva, så dermed må vi ta både teoretisk og praktisk eksamen.

Jeg har nå all mulig medfølelse med mine innvandrer-elever i Norge som må ta teoriprøve på norsk. Det er jammen ikke lett, selv når du kan gjette litt og krysse sånn at du får et pent mønster på spørsmålsarket. Teoriprøve ble avlagt i går.

Jeg klatra opp de tre etasjene til eksamenslokalet. Der satt det allerede noen og venta. Alle leste ivrig i bøkene sine. Jeg hadde ikke med min… Det kom stadig flere folk, og så kom politimannen for å stille oss i kø, og sjekke carnetene våre. Da kom jeg på at jeg ikke hadde kulepenn, så da var det bare å løpe ned alle trappene, finne en liten kiosk, og så pese opp igjen. (2500 høydemetre kjennes i trapper!")

Vi satt omlag 45 personer i et klasserom, og fikk instrukser:
”Den som kikker til høyre eller venstre stryker. Den som kikker bakover stryker. Den som prøver å kikke på den som sitter foran stryker. Legg bort bøker og alle jukselapper. Finner du på no’ tull, så kan du glemme å få lappen! Dere har 15 minutter på dere. Sett kun ett kryss for hvert spørsmål. Er det mer enn ett merke så får du ikke poeng. Hvert spørsmål gir 5 poeng, det er 100 poeng totalt – og du trenger 51 for å stå. Klare?”

15 minutter senere ble arkene samlet inn, og vi skulle vente. Akkurat det med venting er noe jeg begynner å bli ganske god på, og her kunne vi jo til og med småprate med de rundt oss. Så gikk døra opp igjen.
”Jeg kommer til å lese opp navn og poengsum til de som har bestått,” sa politimannen. Han hadde en ganske tjukk bunke med ark til å begynne med, men etterhvert som han leste ble det færre og færre – og jeg hadde enda ikke hørt navnet mitt. Temmelig nervepirrende – jeg trodde at jeg hadde over halvparten rett, men sikker var jeg jo ikke.
”Ehhh, Barom?? Len??” sier mannen, og jeg kan puste ut.

“One down, one to go!” tenker jeg.

Med bestått teori er det bare å forberede seg på praktisk eksamen. I Norge kaller vi det oppkjøring, men det passer ikke så godt her, for det er i grunn ikke all verden av kjøring involvert.

Onsdag ettermiddag er Marit sjef snill og øver med meg. Vi måler opp rett avstand – 60 cm foran og bak bilen. Kosteskaft legges ut, og bakerst settes en tom pianoeske opp for vise hvor “bilen” i luka bak står, og foran står Marit og illuderer den andre bilen. 40 minutter senere har jeg hatt noen perfekte lukeparkeringer, noen sånn mer eller mindre, og noen aldeles håpløse.

Senere på kvelden er det Elsa som er en engel og stiller opp. Noen ganger går det greit, andre ganger absolutt ikke, men litt feeling har jeg jo fått med det. Men jeg er på ingen måte sikker på at det vil funke på eksamen!

I dag var det opp klokka kvart over fem, for så å hente Enrriqueta fra kontoret som skulle være med som moralsk støtte. Litt før seks var vi på plass, og da var det allerede ca 25 personer foran oss i køen. Innen eksamen startet var vi 135 som ventet – og da eksamen var i gang var vi også publikum for hverandre.

Jeg var heldig, og kom i egen bil, som jeg hadde øvd med og som jeg kjente. De aller fleste andre leide en minibuss, og måtte dermed gå opp til eksamen i ukjent bil. Presset blir ikke akkurat mindre når du da i tillegg har et temmelig stort publikum…

Omtrent slik gikk det hele for seg:

Vi er i en liten park (det grønne). Med bilen kommer jeg inn fra høyre hjørne – med sikkerthetssele og blinklys på. Så kjører jeg fram til midt mellom de to røde firkantene (som liksom er parkerte biler). Der blir bilen min målt, slik at de røde “bilene” kan plasseres slik at jeg kan lukeparkere med en klaring på 70 cm foran og bak. Så får jeg klarsignal. Jeg kjører oppover, husker blinklyset før jeg svinger, og holder meg innenfor kjeglene som er satt opp i svingen. Så er det klart for sikk-sakk mellom de blå kjeglene. Nedover, huske blinklys nok en gang, holde meg innenfor kjeglene i svingen. Og så er det klart for lukeparkeringen. Jeg har jo øvd, så dermed husker jeg å sette på parklyset (på norsk tror jeg vi kaller det nødblink…), bilen i revers, legger over, retter opp, og rygger litt til. Det er da jeg hører de velsignede ordene: “Clarito es, pues!” fra politimannen. Jeg har bestått!!

PS: Da jeg kom hjem, så jeg at jeg hadde fått en mail fra en venninne, som fortalte at hun endelig, etter flere års venting, får de to eldste barna sine til Norge. Da ble plutselig ikke mitt stress med førerprøver så veldig stor sak allikevel. Men vi er uansett to som er veldig glade i dag!

Lykke

2011-05-07T01:08:00.001-04:00

Lykke kan selvsagt være så mye, men jeg opplevde ekte lykkefølelse i dag – for jeg fikk et brev. Det er så absolutt koselig med epost og meldinger på Facebook, men det er noe eget ved et brev. Jeg var på kontoret og hentet det. Kunne kikke på håndskriften på framsida for å gjette hvem det var fra. Se på frimerkene som viste at det hadde kommet den lange veien fra Norge. Og så åpne det – ta ut et nydelig kort med bilder av ei lita prinsesse som jeg gleder meg til å bli kjent med når jeg kommer hjem neste gang. Og så var det også et stort flott tegneark, hvor prinsessas storesøster hadde tegna påskekylling, og hvor mor hadde skrevet et langt brev. Så utrolig koselig! Tusen takk!

Bakerste benk

2011-05-02T01:32:00.001-04:00

Jeg sitter bakerst i en mørk sal. Foran meg sitter en gjeng på benker – de fleste av dem er menn. Veggen lengst fremme brukes som lerret, og der lener en ganske så lettkledd dame seg innbydende fram mot oss. Jeg er på jobb.

I prosjektet arrangerer vi blant annet kus for lærere. Jeg er jo lærer selv, så jeg vet at når vi er på kurs, så er fokus vanligvis på eleven. Hvordan kan vi undervise på en best mulig måte, hvordan kan vi tilpasse pensum til alle, hvordan skal vi nå fram til hver enkelt. Dette er selvsagt viktige tema, men for å være en god lærer må man også ha det godt med seg selv.

Vi holder nå på med en kursrekke hvor temaene er selvtillit og motivasjon; men denne gangen er fokuset på læreren. Ved å fremme refleksjon og dialog er vi med å skape trygge lærere, noe som også er viktig for elevene.Vi har en psykolog som foredragsholder, og han tar på en varm og humoristisk måte for seg vanskelige tema som for eksempel ekteskap og seksualitet; hvordan behandler vi partneren og familien vår, hvordan påvirker synet vi har på oss selv forholdet til våre nærmeste, hva er forskjellen på ren sex og kjærlighet, hva er egentlig et overgrep. Spørsmål som nesten er tabu i denne kulturen, men som er viktige å få snakket om, og som det tydeligvis er et behov for å få fram i lyset, å dømme etter lærernes evalueringer. Det er både utfordrende og spennende å høre på deltakere som deler livserfaring med hverander, og eg føler meg priviligert som får lov til å være med.

Filosofisk klipp

2011-04-25T19:44:00.001-04:00

I dag har jeg klippet meg (hos den eneste frisøren jeg har funnet her i byen som er i stand til å få tynt og pistrete nordisk hår til å se litt røft og tøft ut…). Som den gode frisør han er, så snakker han med kundene sine. I dag snakket vi om barn. Det var nemlig en liten monsterutgave av arten til stede i dag, og etter at mor var klippet ville lille gullet også klippes. Fabio, frisøren, var tydeligvis ikke så frista til å være bevæpnet med saks og kniv i nærheten av mors englebarn som slo og sparket heftig rundt seg, og unnskyldte seg derfor og sa at han dessverre ikke hadde tid. (Til full forståelse fra meg, skal jeg innrømme, med et fersk blåmerke på leggen etter at gullungen etterlikna spiderman-dokka si og tok sats og hoppa oppå meg…)

Etter at mor og barn hadde forlatt salongen fortalte Fabio at han regelmessig drar til et barnehjem med 150 unger for å klippe dem, og at ikke én av ungene der likner det minste på det lille monsteret vi akkurat hadde sett i aksjon – på tross av at de fleste av dem kommer fra vanskelige kår med vold, overgrep og misbruk. Hvorfor er det noen ganger slik? At de (eller kanskje vi??)som kommer fra såkalte ressurssterke bakgrunner, med foreldre som har gitt oss alt det vi har trengt og mere til, vi kan ende opp som egosentriske små og store monstre, mens unger som i større eller mindre deler av barndommen har vært frarøvet alt, de blir strålende mennesker? Hva er det som virkelig er utslagsgivende for hvordan vi blir som mennesker?

Og det fikk meg til å tenke videre mens jeg vandra ut i kveldsgatene. Siden Frisør-Fabio er en venn av en venn, så vet jeg at han klipper barnehjemsbarna uten å ta betalt for det. Fordi han synes det er det rette å gjøre. Jeg har venner og kjente som tar fri i kortere eller lengre tid og jobber som frivillige. Folk starter egne prosjekter for å hjelpe andre som har behov for det. Jeg har blant annet en kamerat, som vel de færreste ville kalle mors beste barn (ikke engang hans egen mor, tror jeg), men han samler hvert år inn godter og leker som han tar med seg til de fattige områdene for at barna i hvert fall skal få én gave til jul. Felles for alle sammen er at de gir av tiden, omsorgen og evnene sine.

Hvis jeg ser på meg selv, så kan jeg si at jeg har noen faste trekk på kontoen hver måned, jeg gir noen slanter til de fattige damene på gata, og jeg jeg gir noen lapper til tv-aksjonen. Og det er jo fint og greit – men det er jo egentlig ikke noe som betyr så mye for meg. Det er noe som jeg har råd til i massevis. Men er jeg villig til å gi noe som kjennes? Er jeg villig til å gi tiden min? Er jeg villig til å gi omsorgen min? Er jeg villig til å gi kjærligheten min?

Er du?

Fri

2011-04-16T18:23:00.001-04:00

Det er lørdag morgen – klokka er ti på fem, og jeg vakler ut av senga. Hvorfor? Fordi alle “samboerne” mine skal på tur til Buenos Aires. Hege, som har vært på besøk her i to måneder skal etterpå hjem til Norge, så da må jeg jo nesten få avlevert en hade-god-tur-klem. Jeg går selvsagt og legger meg igjen etterpå…

Noen timer senere våkner jeg på ny, forholdsvis uthvilt. Og selv om jeg er veldig glad i å ha folk rundt meg, og de jeg bor sammen med sånn mer eller mindre fast er flotte folk, så var det ganske deilig å våkne en morgen og vite at jeg har huset for meg selv. Kunne sette på Maná på full guffe, ta en laaang dusj, og etterpå drive litt svært så tiltrengt vedlikeholdsarbeid på kroppen. Kunne kikke litt på de siste nyhetene på tv, og sjekke vennenes siste eskapader på facebook – alt sammen helt alene. Gå en tut til byen, sitte på en kafe, og etterpå låne balkongen til Anne og kjenne sola. Deilig!

Men jeg regner samtidig med at innen Buenos Aires-gjengen rekker å komme tilbake, så savner jeg dem, og er klar for at det stort sett er noen her når jeg også er hjemme.

Dia del niño

2011-04-12T19:24:00.001-04:00

Jeg ser at jeg begynner å få litt ensretta blogginnlegg her, men i dette landet er det altså mange dager som feires – og i dag var det barnedagen.

En av skolene vi jobber med i prosjektet er for barn med spesielle behov. Handikappede har lenge vært en lite anerkjent grupper her i Bolivia, men det begynner å bedre seg nå. Ungene var i dag invitert av kommunen til å markere barnedagen. I flere dager har vi forberedt en dans, og ungene gleda seg til å få danse for ordføreren.

Det hele skulle begynne klokka åtte – så vi kom ti over ni. Da hadde man enda ikke begynt å gjøre i stand. Vi hjalp til litt, ungene lekte, spiste og drakk litt. Litt over elleve var det klart for åpning, med en tre-fire taler. Så var det endelig ungenes tur. De hadde vist en aldeles enestående tålmodighet, det må jeg bare si. Flotte lærere har det også, som aldri hever stemmen, men som behandler ungene med respekt og masse kos og omsorg – noe mange av dem dessverre møter lite av hjemme.

Til slutt litt risikosport; laaaang stige lent mot tynn flaggstang…

Kos og gnagsår

2011-04-03T23:44:00.001-04:00

Jeg sitter på balkongen og ser utover parken og avenidaen utenfor. Vanlivis er det godt med biler, busser og minibusser ute på denne tiden av døgnet, men i dag er det bare barn og voksne til fots eller med sykkel. Det har vært noen slike dager etter at jeg kom, men da har det skyldtes streik. I dag er det en mye hyggeligere anledning; det er en av årets tre bilfrie dager her i Cochabamba. Fra klokka åtte om morgenen til fem om ettermiddagen er det ikke lov å kjøre bil. Dermed fylles gatene opp av familier som spaserer, barn som lærer å sykle og folk som spiller fotball i gata. Mens jeg går en tur kan jeg lykke grillmaten som tilbredes til familiefestene rundt omkring, og jeg hører bert-bert’en til iskremmannen i parken. Selv har jeg på meg splitter nye joggesko – uten sokker – og er dermed i ferd med å utvikle noen nye gnagsår, men men den koselige mannen i apoteket på hjørnet selger meg gjerne noen plaster som jeg kan ha på for å lindre litt.

Dia del Mar - Havdagen

2011-03-25T22:36:00.001-04:00

Det kan kanskje synes noe rart at et land uten kystlinje feirer “Havdagen”. Jeg synes nå i hvert fall det, og det er faktisk med en viss fare for, nåja, kanskje ikke liv, men så absolutt helse, at jeg skriver dette innlegget.

Det var en gang et land – faktisk var det Bolivia. Landet var ikke spesielt rikt på penger, men var desto rikere på ressurser. Det var et stort land; med fjell og regnskog og elver – og hav. Jada, Bolivia hadde kystlinje. Problemet var at i dette ødelandet langs kysten var det mye salpeter, og det var et stoff som etterhvert oppnådde høye priser på verdensmarkedet.

Chile hadde et godt forhold til England, og England var temmelig interessert i denne salpeteren – og dermed skjedde det som fram til denne dag er risset inn i hjertet til enhver bolivianer: 23. mars 1879 gikk den chilenske marinen til angrep og sikret seg kjapt hele kyststripa. Litt tok de fra Peru, men det største tapet led Bolivia. Ekstra sårt er det nok for bolivianerne å vite at de ble tatt så totalt på senga. 23. mars var nemlig midt i karnevalet, så folk flest var lite opptatt med politikk og forsvar, men mer med lek og moro.

Det er dermed med et visst snev av bitterhet at bolivianere i dag feirer karneval. Ekstra ironisk er det jo selvsagt at mye av karnevalet her i landet dreier seg om nettopp vann; man spruter hverandre ned. Kanskje som en erstatning for det tapte havet?

Men 23. mars er fortsatt en viktig dag, og det er her min undring kommer inn i bildet. Det er nå 132 år siden Bolivia tapte kysten sin – men fremdeles blir alle bolivianere opplært til at “havet skal gjenvinnes!”. Det har vært gjort forsøk på samtaler med Chile – som ikke helt skjønner hvorfor ikke Bolivia bare kan vedgå tapet og, som amerikanske såpestjerner sier, “get on with their life”. Samtalene har altså ikke akkurat ført fram, og nå snakker man om å stevne Chile for domstolen i Haag. Jeg vet ikke helt hva foreldelsesfristen er på “landtyveri”, som er hva Bolivia hevder saken gjelder, men jeg vil tro at 132 år er noe i lengste laget for å fremme et krav?

Inntil Bolivia igjen kan plante flagget langs Stillehavskysten fortsetter den årlige feiringen av “Havdagen”. Skoleelever går i tog mens de synger “Hav-hymnen”, de lager båter av papir, og de hører de gamle historiene om den urettferdige behandlingen de ble utsatt for av Chile.

For oss som ser det hele litt utenfra virker det en smule absurd, for dette må da være en heller “lost cause”? Hva er det da som gjør at den jevne bolivianer fortsatt har troen på at kysten igjen vil tilhøre dem? Det er for meg en kilde til både undring og fascinasjon. Temaet er såpass følelsesladet at da jeg tok det opp under en lunsj med bolivianske kolleger, så ble det forslått å flytte pulten min ut på gangen, slik at jeg kunne kjenne litt på isolasjonen som landet føler, der det ligger inneklemt – uten tilgang til havet…

PS: I en spørreundersøkelse som ble gjennomført denne uka sier 68% av bolivianerne at de er villige til å gi bort en del av landet for å få tilbake havet. Hvilken del man i så fall skulle gi bort ble det ikke sagt noe om – og undersøkelsen tok heller ikke for seg chilenernes tanker om saken…

Vafler og smågodt

2011-03-22T19:25:00.001-04:00

Med gammel fløte og melk i kjøleskapet, hva er da bedre enn å teste ut julegaven fra mamma? Mamma var på Lefdal før jul for å handle presang til en datter som skulle flytte til den andre siden av jorden – med kun to kofferter som bagasje.
“Jeg vil gjerne ha det letteste vaffeljernet deres,” sa mamma til butikkmannen. Og det tror jeg jammenmeg hun fikk – men det er tydeligvis ikke vekta det kommer an på (i hvert fall ikke når det gjelder vaffeljern…), for vaflene ble gode de. Når Elsa i tillegg kom på besøk med en pose med norsk smågodt var stemningen i stua god; godis, vafler og godt selskap!

Lykken er: vafler og smågodt

“Veteran” Kjell Aardal er for tiden på besøk i landet, og takket ikke nei til en vaffelplate eller tre, mens han ga gode råd om hvordan jeg skal klare å tilegne meg quechua.

Middag

2011-03-10T20:11:00.001-04:00

I dag var det jeg som hadde middagsansvar – og det er et ansvar som tynger, og som medfører mye jobb. Hør bare her:

Må ta på cardigan før jeg går ut. Det er blitt kveld, så jeg kan ikke bare gå i kjolen min.
Ut i gangen for å vente på heisen ned. Vel nede står vakta der for å åpne porten for meg.
Over gata – må se meg nøye for, for det er ikke alle som bruker lys selv om det er mørkt. Med en viss lettelse kan jeg konstatere at anlegget som har spilt på full guffe i hele dag er i ferd med å pakkes ned. Bye-bye cumbia!
Rundt hjørnet og halvannet kvartal oppover ligger målet for utflukten; en av de to lokale kyllingsjappene.
Jeg bestiller mine to porsjoner med kylling med ris, spaghetti, pommes frites og saus.
“Potetene er ikke helt ferdige, sitt ned, sitt ned!” sier kyllingdama, før hun kommer med et glass saft til meg.
Kyllingmannen og kyllingdama samarbeider så, og jeg får en pose med deilig mat.
Det skal jo sies at det koster å være kokk – denne herligheten gjorde et innhogg på 20 kroner i kassa mi…

Så nå sitter jeg mett og fornøyd i sofaen og ser på en eventyrfilm på tv, mens jeg gleder meg over tanken på å begynne sent på jobb i morgen!

Ut på tur

2011-03-07T18:53:00.001-04:00

I dag var en fin dag for å reise ut på tur. Et godt stykke nord for byen ligger landsbyen Sipe Sipe. Det er flere år siden jeg har vært der, men jeg huska at det var en koselig liten by.

På vei inn i bilen fikk ei av oss en skikkelig sprut i baken og ryggen (se forrige innlegg), og brukte resten av dagen på å tørke. Det la imidlertid ikke noen demper på stemningen. Vi kom oss ut på landet, fikk frisk luft, kjøpte pene blomster og spiste god lunsj. Da var det ikke så farlig at det innimellom kom noen regndråper.

I dette elevleiet er det ganske mange som har arbeidsplassen sin. Mn har bygd opp en steintopp, der kommer en gravemaskin med en skuffe med sand og grus, og så spyles det hele ned i en renne. Sanda renner rett ned, mens grusen føres ned renna. På denne måten skiller ulike produkter fra hverandre – som så er klare til å selges.

Lunsjen ble inntatt på en liten restaurant hvor de virkelig hadde lagt mye jobb i hagen.

Det er vakkert på landet i Bolivia; grønne åser, jorder og gårder.

Kantuta er Bolivias nasjonalblomst; med fargene grønn, gul og rød – akkurat som i flagget.

Lunsjen var heller ikke å forakte; pique machu

og charque.

Karnevalsleir

2011-03-07T18:38:00.001-04:00

Det er karneval for tiden. Noen tenker kanskje at karneval betyr lettkledde damer som vrikker seg avgårde til hefitg musikk. Det er nok tilfelle en del steder, men ikke så mye her i byen. Jada – det er entrada på lørdag, men det betyr folkemusikk, tradisjoner og danser. Sånn til dagelig betyr derimot karneval vannkrig. Ei venninne spurte meg i dag: “Has jugado carnavales?” – altså “har du lekt karneval?”. Litt kjedelig er det i år, for det regner fortsatt og er kaldt, og da blir det bokstavelig talt ikke den samme spruten over vannlekinga. Kanskje like greit?

I går dro jeg på besøk på kirkas karnevalsleir, og da var det selvsagt innlagt en tur ned til elva, hvor en del ble lempa uti for å hilse på vannet.

Misjonærer klare for tur

Det er viktig å ha utstyret i orden

Med 140 stykker på leir går det med en del poteter.

En stykk pastor klar for elva

Tørk

2011-03-04T21:25:00.001-04:00

Det regner fortsatt her i landet, så dette innlegget handler aldeles ikke om tørke – men derimot om tørk.

I går var jeg innom butikkmannen for å kjøpe yogurt til kyllingmarinaden min. Yogurt var ikke en del av butikkmannens vareutvalg, men øverst oppe på en hylle så jeg noe jeg håpa var tørkeruller. Jeg har stadig tenkt på at jeg må huske å kjøpe en tørkerull, men jeg glemmer det stadig. Men i går så jeg altså rullen på hylla. Butikkmannen fant fram krakken sin for å klatre og hente den ned til meg, mens han prøvde å berolige barnebarnet som han hadde i en bæremeis på ryggen.

Butikkmannen er en veldig hyggelig fyr, og er også ganske skøyeraktig. Han liker godt å tulle litt med kundene – ikke minst med litt halvdumme nordmenn. Jeg ble derfor mer enn bare litt usikker da han sa:
“Du må huske at dette er en spesiell tørkerull. Du må ikke kaste papiret når du har brukt det, du må vaske det, så kan du bruke det på nytt.”

Jeg smilte litt dumt, mens jeg lurte på hva slags vits dette var – eller var det kanskje meningen at jeg skulle ta det alvorlig? Han la ut om tørkerullens egenskaper – ikke minst da om muligheten til å bruke hvert tørk flere ganger. Jeg fortsatte med halvsmilet mitt, mens jeg nikka til hva han sa. “Tørkerull som kan gjenbrukes??”

Jeg betalte – ganske mye, i grunn. En tier for en tørkerull er jo litt. Og så vandra jeg bortover gata, mens jeg kikka nærmere på gjenbruksrullen. Og jammen, oppe i det ene hjørnet sto det “vaskbar”. Da jeg kom hjem og tok av plasten oppdaga jeg at rullen er dekorert med elefanttegninger; elefanten som tørker støv, elefanten som vasker vinduer, som vasker benken, som vasker ansiktet og badet – og alt dette sannsynligvis med det samme vaskbare tørket…

Dagligliv

2011-02-24T00:53:00.001-04:00

Det er fortsatt transportstreik her i landet, og skolene er inntil videre stengt. Det hele går rolig for seg; i hvert fall synes jeg det. Når jeg sammenlikner med streiker jeg har opplevd her tidligere, ser jeg virkelig en stor forskjell. Jada – det er bøller som går løs på andres biler, og som kaster stein og punkterer dekk. Men det er mer spredte episoder. Det har vært lite tåregass, og så vidt meg bekjent ikke en eneste gummikule skutt mot demonstranter.

I morgen fortsetter streiken. Foreløpig er det kun taxisjåførene som har hatt noe igjen for denne uroen; i og med at det ikke er noen busser, så må folk kjøre taxi i stedet. Problemet er at det koster mye mer, og de færreste har råd til å fortsette slik i flere dager.

Denne uka har jeg fortsatt visum-prosessen min. På mandag skulle papirene mine være ferdige, så jeg stilte meg opp i kø utenfor migrasjonskontoret. Etter litt vandring endte jeg til slutt opp hos en ganske hyggelig politimann som hadde en del spørsmål om hva jeg skulle leve av mens jeg er her (jeg har forsåvidt forståelsen for at en norsk lønnsslipp ikke er så lett å skjønne seg på), og sa at jeg mangla et stempel på sertifikatet på at jeg er HIV-fri.

I går gikk dermed turen tilbake til medisinmannen for å få stempel.
”Unnskyld, på migrasjon sa de at det mangla et stempel her,” sa jeg forsiktig – jeg husket jo klart hvor sur mannen hadde vært sist.
”Det mangler ikke noe stempel her!” svarte han bryskt.
”Her, ved underskriften din, det er der de sier at det skulle vært et stempel,” prøver jeg å forklare.
”Se her!” sier medisinmannen, “Her står det “stempel”, og her har jeg stempla, og her står det “underskrift” og her har jeg skrevet under!”
”Jamen,” prøver jeg igjen, “migrasjon godtar ikke dette papiret. De sier det mangler et stempel.”
”Her mangler det ikke noe stempel!” sier mannen, mens han begynner å åpne skuffen sin.
Håpet er på vei oppover inni meg, for der nedi skuffen kan jeg se et stempel. Og mens han snøfter enda en gang og mumler “dette stempelet er ikke nødvendig!” stempler han allikvel papiret for meg.

Dermed kan jeg nok en gang vandre avgårde til migrasjonskontoret. Den samme politimannen sjekker papirene mine en gang til, før han spør hvor lenge jeg har tenkt å være. Da jeg sier “3 år”, gir han meg et papir, og sier at jeg bør ta en kopi av det, for det vil jeg ha bruk for neste gang jeg søker. Så da labber jeg ned en etasje, finner kopidama, betaler mine 30 øre og får kopien min. Dette mens jeg tenker på hvor hyggelig det er med offentlig ansatte som frivillig gir fra seg informasjon som er til hjelp i den videre kontakten med offentlige instanser.

I dag har jeg også hatt en riktig hyggelig opplevelse – denne gangen på postkontoret. Der sier damen “Hva kan jeg hjelpe deg med, min dronning?” Før hun hjelper meg å sende diverse kort og pakker til Norge. Noen kan dermed om en to ukers tid vente seg en liten greie i posten – dersom det kommer fram, selvsagt. Med hilsen fra en dronning i Cochabamba.

Også nordmenn behandler meg godt; i dag har jeg vært invitert på to kakefester! Veldig godt – tusen takk skal dere ha, Elsa og Toril!

Streik

2011-02-18T11:13:00.001-04:00

I dag ble det plutselig en ekstra fridag. Det har vært en smule urolig her i landet de siste dagene. Det starta vel egentlig da regjeringen før jul satte opp bensinprisene med 80%. Det førte til at transportkostnadene økte, og dermed økte prisene på det meste. Folk ble selvsagt sinte og fortvila, for lønningene økte ikke i takt med prisene – og etter en del protester ble bensinprisene senket igjen. Problemet er at matvareprisene ikke akkurat gikk ned til nivået de var på før den såkalte “gasolinazoen”. Situasjonen normaliserte seg litt, men når det gjaldt enkelte varer, som for eksempel sement, ris og sukker, ble det spekulasjon. Grossister handlet inn, gjemte, og prøvde å presse prisene oppover. På sukkerfronten førte det til at regjerningen grep inn og opprettet statlige sukkerutsalg, med laaaange køer. Folk sto i kø hele natta for å få kjøpt en kilo.

Denne uka bestemte trasnsportsektoren seg for å sette opp prisene. Her i byen har det i 8 år kosta 1,50 å kjøre buss innen byen. Brått ble prisen økt med 50 centavos til 2 bolivianos. Det høres kanskje ikke så mye ut, men når de fleste må ta to busser for å komme seg på jobb eller skole, så blir det 2 bolivianos om dagen, og 10 i uka. Har man da en liten skokk med unger som skal på skolen, er denne økningen nok til å velte familiebudsjettet. På den annen side så har jo prisene på reservedeler, dekk og annet økt for de som driver med transport, og de skal jo også leve og forsørge familien sin.

Prisene økte på tirsdag. Da ble mange sinte, en del gater ble stengt og biler og busser ble utsatt for vandalisme. Onsdag svarte transportsektoren med streik. De marsjerte inn til sentrum, holdt taler og krevde at myndighetene måtte godta de nye prisene. Det var også enkelte som var litt ekstra sinte, og gikk løs på kontorene til fagforeningene. Møbler ble kastet ut av vinduene, ruter ble knust, pc ramponert osv. Dette førte naturlig nok til sinne blant de fagorganiserte.

I går var mange av hovedveiene blokkert av folk som protesterte mot økningene i billettpriser. Transportsektoren streika, så det var ingen busser ute på veiene.

I dag er det ventet at temperaturen vil øke enda mer. Bolivias svar på LO er ute i gatene sammen med fabrikkarbeidere, lærere og studenter. Det kreves at billettprisene ikke økes, at minstelønna økes og at det blir en orden på sukkersituasjonen. Samtidig nekter transportsektoren å gå med på at billettprisene skal ned på gammelt nivå, så de er også ute og marsjerer.

Jeg har jo bodd noen år i dette landet, og jeg tror aldri jeg har sett gatene så tomme for biler. Det er noen privatbiler ute, selv om det egentlig er vedtatt at ingen skal ut i dag. Det er også en del folk til fots og på sykkel. Her fra leiligheten hører vi smellene fra kinaputtene til de som demonstrerer. Til nå har det vært forholdsvis rolig, og vi får håpe at det ikke kommer til noen alvorlige sammenstøt mellom ulike grupperinger.

Men – mange skolebarn, også de norske – er lykkelige over å få fri en dag eller tre ekstra, og jeg har tre brett med pizzasnurrer på gang. Velkommen hit!

Søndagstur

2011-02-14T00:01:00.001-04:00

“El Eden”, eller Edens hage på norsk, er en fiskerestaurant en halvtimes tid utenfor byen. Den ligger like ved en innsjø, og her er det anlagt en demning med masse aktiviteter for barn – og god mat til de voksne.

Tarata by har en spesiell plass i boliviansk historie – for tre av landets mange presidenter kommer herfra. Den kanskje mest kjente er Melgarejo, som bytta bort en bit av landet mot en hest. Det bør jammen ha vært litt av en hest!

Tre mette og fornøyde – om enn noe kalde – jenter på en benk på plazaen i Tarata.

Tarata er en gammel by i kolonistil. De siste årene er det investert mye i oppgradering, og det trengs. Det blir sikkert fint når alle husene er rehabilitert og hullene i veien er borte – men det har nå sin sjarm når det er litt slitt og skjevt også.

Ut på tur

2011-02-13T22:14:00.001-04:00

I dag etter kirka fant vi jentene ut at det var på tide å komme seg litt ut av byen. Siden jeg vel er den som er best kjent her foreslo jeg å ta turen ut til Angostura, en innsjø en halvtimes kjøretur fra byen – i et område med flere fiskerestauranter.

Anne har noen ekstranøkler til skolebilen på lur, vaktmannen har nøkkelen til garasjen – men hvem skal kjøre?? “Lene, du kjenner veien!” sa de andre. Jeg har ikke sittet bak rattet på en bil etter at jeg kom hit, og bilene misjonen disponerer kan vel strengt tatt ikke klassifiseres som biler – de er mer i klasse UFO.

Jeg setter meg rattet, klarer å skru av alarmen, kjører ca 10 cm, spør “Går det bra?”, får svaret “Nei” og hører en litt ekkel skjærende lyd. En noe trang garasjeport, litt lite kikking bakover, stor bil = en skvettlapp mindre og svarte riper i en ganske løs skjerm. Løsning; Anne løper opp i leiligheten, henter pakketeipen, og så teiper vi fast den løse skjermen og legger skvettlappen i baksetet før vi drar på tur.

Fisken smakte godt, vi kjøpte kaktusfrukt i stedet for å gå på slang som vi egentlig hadde lyst til, var på ordentlig søndagsbiltur – alt i alt en riktig fin dag.

Og enda bedre når snille Preben bilansvarlig sier at han skal ordne opp med teip og skjermer og det hele når jeg kommer for å bekjenne mine synder!

Bilder

2011-02-12T18:45:00.001-04:00

Jeg ser at jeg ikke alltid er så flink til å legge ut bilder – men her er noen innblikk i livet i Cochabamba.

Utsikt fra stue-balkongen – hvor jeg ofte nyter livet i den fine nye stolen min.

Er ikke så god på sånn lys og skygge – men dette er et forsøk på å få med både balkong og utsikt. Her er det sol til frokost, og deilig skygge i varmen midt på dagen; og alltid fantastisk utsikt!

Dette er gata jeg vandrer oppover for å komme meg på den norske skolen på fredager.

Her er en del av parken – hvor jeg i går morges klokka halv sju var ute for å gå tur. Har tenkt mange ganger at det sikkert hadde vært en fin tid av døgnet å gå tur på, for da er ingen av de slemme mennene ute. Men det er det med “tenke det, ønske det, ville det med – men gjøre det???” Men i går kom jeg meg altså ut av senga for å gå noen runder med fuglene kvitrende rundt meg.

Skyggen i forgrunnen er fra blokka mi. Ganske kjekt å bo høyt oppe, man kan få med seg mye da!

Vi inviterte noen venner over. Alle måtte bidra – Anne med å kutte hvitløk til hvitløksbaguettene. Ungene på skolen holdt litt ekstra avstand til oss dagen etter…

Juan Pablo og Elsa går på treningsstudio – og har lært hvordan man skal ta seg godt ut!

Boris fikk den verste jobben; å skjære løk. De som tror at bolivianske menn ikke gråter har aldri sett dem på kjøkkenet!

På søndager er det som regel fotballkamp. Og ja – gutta har grunn til å se oppgitte ut; 5 gule kort, 1 rødt – og 13-1 i tap…

Regnvær

2011-02-12T15:44:00.001-04:00

Det er regntid her i Cochabamba. Mange har venta lenge på regnet, for det kom ganske sent i år. Flere av innsjøene som brukes til å vanne markene er nesten tomme for vann. Men så kom endelig regnet. Dessverre har det en tendens til å komme litt for mye av det på kort tid. Her i byen medfører det at kloakken begynner å slå opp i slukene rundt omkring. Når man kjører gjennom vanndammer kan man tydelig kjenne kloakklukta. (Det er selvsagt en av fordelene ved å bo i sjuende etasje…) Det som er av gamle rør her i byen har forsåvidt en grei dimensjon, men de er nettopp gamle, så de er ikke så tette. Mange av de nye rørene som er lagt har en dimensjon på ned mot 20 cm – og det holder ikke når det pøsregner i en millionby. Rundt i byen er det også anlagt større kanaler som det er meningen at vannet skal renne unna i, men når de hvert år blir fulle av søppel, hageavfall, kvister og dyrelik, og ingen husker å rense dem før regntida… Vel, resultatet er at mange cochabambinere forleden natt måtte skuffe vann og møkk unna husene sine. Noen steder ser byen litt ut som en krigssone, der sandsekkene er stabla opp utenfor husene for å holde vannet unna.

I Chapare (over fjellet, og ned mot jungelen), er situasjonen enda verre. Mange familier er husløse, og bor nå på skoler og i kirker, mens de venter på at regnet skal gi seg, så de kan se hvor mye de har tapt.

Det virker som om vann disse siste månedene har vært den store utfordringen rundt om i verden; enten er det for lite, eller så er det for mye. Her i landet har man opplevd begge deler.

Tid

2011-02-07T19:21:00.001-04:00

Det høres liksom så fint ut når noen sier “I Afrika kommer tiden – tiden går ikke, slik som i Norge.” Men jeg har aldri helt skjønt det. Men at tidsforståelsen kan bli anderledes når man bor i en annen kultur, det skjønner jeg – og det lever jeg med!

På lørdag var vi invitert i en bursdag. Siden det var en nordmann som hadde invitert oss, så tenkte vi at klokka seks betydde mer eller mindre klokka seks – så vi dukka opp i halv sju-tida. Cirka to og en halv time før alle andre.

I går var vi ute og spiste lunsj med noen venner. Da vi skulle hjem starta ikke bilen. Bileieren hadde bytta batteri med broren sin, og det var tydeligvis ikke så smart. Så sto vi der, da – og venta på rett batteri. En times tid. Norges-Lene hadde vel blitt en smule frustrert over slikt, men Bolivia-Lene syntes det var kjekt at vi sto parkert rett utenfor en butikk, for da kunne vi jo kjøpe noe å drikke mens vi venta og skravla – og med jevne mellomrom prøvde å starte bilen. Som selvsagt ikke var interessert i å starte før den fikk batteriet sitt.

I dag morges skulle jeg ta bussen til jobb. Nå har jeg jo i det minste lært hvilke buss-nummer jeg skal se etter – men i dag var det i grunn lite å se. Det er visst ikke så mange som gidder å kjøre mandag morgen, så dermed sto jeg der i avenidaen, da – og venta. Til slutt kom det en “113”, men den var full. Så kom det en til, som var full. Så kom det en som ikke var full, men den ville ikke stoppe. Så der sto jeg. Til slutt kom det en som både hadde ledig plass OG stoppa – så da kom jeg meg på jobb i dag også. Jeg er jammen glad for at jeg ikke er inkludert i stemplingssystemet på skolen. Der blir lærerne nemlig trukket en boliviano (ca 90 øre) for hvert minutt de kommer for sent. Når du tjener 800 – 1000 bolivianos i måneden lærer du å komme presis. Jeg lurer på om de får en bol ekstra for hvert minutt de kommer for tidlig også, jeg?

Gledesmelding

2011-02-04T18:28:00.001-04:00

Jeg har lest en del “norske” Bolivia-blogger om problemer med migrasjon; det er mye byråkrati, man finner feil i papirer så alt må gjøres på ny, det er lange køer, sure mennesker, lite hjelp osv. (Omtrent som manges beskrivelse av UDI…)

Jeg kom hit til landet på et visum som gir grunnlag for å søke oppholdstillatelse. I første omgang søker jeg for ett år, og neste gang for to, og så kan jeg søke om permanent oppholdstillatelse.

Den første dagen på boliviansk grunn startet jeg prosessen; jeg hadde vært hos politiet hjemme og fått en attest på at jeg er en søt ordentlig pike. Den attesten måtte så legaliseres, både av ambassaden i København og hod instanser her i landet. Etter det har jeg vært hos Interpol, jeg har gitt fra meg blod for å vise at jeg ikke har HIV (lurer fortsatt på hva som skjer med dem som faktisk er smitta…), jeg har vært hos politi og advokat og lege og notarius publicus. Bortsett fra en temmelig sur og gretten lege har alle vært smilende, blide og imøtekommende.

En del av papirene mine har vært en tur i La Paz uten meg. De kom i dag – og det var en flott dag for dem å komme på, for i morgen går visumet mitt ut.

I ettermiddag gikk derfor turen til migrasjonskontoret. Jeg har hørt noen skrekkhistorier om lange køer og sinte menn som sier at papirene ikke er gode nok, eller at du mangler et stempel eller…. Mulighetene er mange.

Jeg kom, og måtte vente noen minutter i kø. Mann nummer en ser på papirbunken min, blar sakt i gjennom, mens han med den gule markeringstusjen setter en hake på hvert papir for å vise at det er i orden. Jeg holder pusten og ber noen bønner samtidig, og snart er han gjennom bunken, skriver ut en kvittering, og sender meg og alle papirene til neste skranke. Mannen der smiler og sjekker litt til, før han sender meg til neste skranke. Tre skranker og en del smil senere står jeg med en lapp i hånda som sier at passet mitt er til behandling, og med et siste smil og “kom tilbake om ti arbeidsdager” var prosessen ferdig.

Enriqueta fra misjonskontoret fatter knapt hva som skjer, og må spørre to politimenn for sikkerherts skyld om det virkelig er sant at vi ikke behøver å gjøre mer, og at vi allerede om ti dager kan komme tilbake for å hente passet. “Så framt det ikke er noen uforutsette problemer med papirene, skal alt være klart om ti dager",” sier mannen, “og skulle det være noen problemer tar det bare et par dager ekstra.” Og smiler en gang til.

Canchabesøk

2011-01-28T16:40:00.001-04:00

Som jeg vel kanskje har fortalt tidligere, så ligger Sør-Amerikas største utendørsmarked her i Cochabamba. Her finner du alt hva hjertet kan begjære – og særdeles mye annet…

Kollega Elsa og jeg tok en tur i dag; hun for å kjøpe litt småting, jeg blant annet for å kjøpe et møbel til soverommet. Jeg har til nå brukt stoler til å legge ting og tang på, så jeg ønska meg noe på skuffefronten.

Jeg er nå den lykkelige eier av et sminkebord. Det er ikke umulig at speielt er stjålet fra speilsalen på et omreisende tivoli, men det gjengir i hvert fall farger korrekt, om det nå enn sliter litt med former. Dessuten vil den observante se at jeg fortsatt ikke har fått kjøpt meg søppelkasse – for på dørhåndtaket henger en REMA-pose til slikt bruk…

Nå skal livet nytes på balkongen! Er ikke dette en utrolig flott stol? Den er faktisk i klasse med stolene Monika og jeg kjøpte på Madagaskar. Min kollega – som skulle kjøpe “småting” - kom også hjem med en slik…

PS: Minste niese kan nå slutte å gråte – tante har kjøpt ny alpakkajakke, med glidelås som funker! Kommer i posten!

Møte med asfalten

2011-01-27T00:27:00.001-04:00

I kveld var det misjonærmøte. Siden været var fint – og ja, for de som måtte lure på det så har det vært temmelig dårlig vær de siste dagene, og ulljakka måtte fram. Det har sikkert ikke vært mer enn 14 grader. Brrr! Men altså; Anne rektor, Rune Peru-rektor og jeg bestemmer oss for å gå. På veien må vi krysse en forholdsvis stor avenida. Jeg kommer meg trygt over den første kjøreretningen, og klatrer opp på midtdeleren. Når det er klart, hopper jeg ned på gata for å krysse kjørebane nummer to. Og så ligger jeg paddeflat på asfalten. Der jeg ligger ser jeg jo klart det jeg ikke så oppe fra høyden – nemlig at gata på ingen måte er plan. Hjulsporene er sikkert 30 cm dype, og jeg vil dermed tro at hjerne-fot-koordinasjonen min ble satt ut av spill.

Jeg har jo ligget på asfalten i Cochabamba før, men denne gangen kom jeg meg raskt opp; livredd for at bilene som for øyeblikket sto pent og stille på rødt lys plutselig skulle gasse på. Etter et ublidt møte med en motorsykkel for noen år siden (jeg anbefaler ingen å prøve å stoppe en motorsykkel som kommer i 70 km/t med kroppen…) har jeg definitivt fått respekt for trafikken. Jeg halta meg derfor over gata, med skrubbsår på albuen og sønderreven bluse.

I mangel av egen mamma – som jo er noen tusen kilometer unna – fikk jeg låne en annen. Mammaer er best på plastring, så nå har jeg et stoort plaster på albuen. Takk Aud!

Og da jeg kom hjem satte jeg meg på balkongen for å stoppe blusen min. (Kan man forresten stoppe bluser, eller er det en aktivitet som begrenser seg til sokker?)

Sport og ball

2011-01-23T23:09:00.001-04:00

Alle som kjenner meg vet at jeg nærmest er for en analfabet å regne i sportens verden, og verst er det kansje stelt med alt som har med baller å gjøre. Baller av ymse størrelser har en egen tendens til å sikte seg inn på nesa mi… Men her i landet er sport og baller og slike utskeielser viktige, så da er det jo bare å henge seg på.

Det som jeg liker her er at det er lite prestisje innvolvert. I dag var vi kanskje 40 stykker som samla oss for å spille wally. Wally er volleyball inne i et lite rom, og man kan spille med vegger og det hele. Volley og wally er vel de ballspillene jeg misliker minst, og i dag ble det i grunn ganske artig. Lagene blir helt vilkårlig satt sammen, slik at gode og dårlige spiller sammen, og det hele handler vel så mye om å gjøre noe sammen som å konkurrere og vinne.

Dette er et sånt “lavterskeltilbud” jeg synes jeg har sett alt for lite av i Norge. Der handler det ofte om å være best, og cuper og kamper og topping av lag – og ikke i så stor grad om å ha det moro. Det skal jo sies at jeg egentlig ikke vet så mye om temaet – men jeg kan nå i hvert fall si at jeg liker søndagswallyen min her!

Innsikt og utsikt

2011-01-23T17:44:00.001-04:00

Jeg bor altså riktig så flott i denne byen min. Jeg har fått flytte inn hos rektor på den norske skolen – og etter svært så god erfaring fra Madagaskar er jeg meget fornøyd med dette konseptet at det følger en samboer med jobben. Det er koselig å ha noen å dele frokosten med på balkongen om morgenen – ikke minst når hun disker opp med ferske scones til nevnte frokost :D

Balkongen, ja – den er er kanskje noe av det aller beste med leiligheten. Vi har faktisk tre balkonger, men det er den utenfor kjøkkenet som er yndlingsplassen. Her har vi en utrolig utsikt over byen. Det er flott å sitte der i morgensola ved frokosttider, men det er nesten enda bedre å sitte der om kvelden, og se på månen som kommer opp bak fjellene.

På badet mitt kan jeg heller klage på utsikten. Det er unektelig flott å kunne stå og synge i dusjen mens man ser opp mot grønne fjellsider og husene i byen. Men utsikt kan også bety innsikt – i hvert fall om badet er konstruert for kvinner på ca 1,37, eller eventuelt menn på ca 1,58. Vinduene er store – og det er flott for utsikten – men det betyr også at forholdsvis store deler av kroppen er synlig for dem som går forbi på gata nedenfor. Jeg ville gjerne beholde utsikten, samtidig som jeg stoppet innsikten, så nå er to “badesklimatter” med sugekopper ikke festet i bunnen av badekaret slik man vanligvis gjør, men derimot til vinduet. Dermed har jeg fått tre ting på en gang; jeg slipper å stå krokbøyd mens jeg dusjer, jeg har fantastisk utsikt, og jeg har dramatisk begrenset innsikten!

Buss

2011-01-20T16:16:00.001-04:00

Jeg har tidligere skrevet innlegg om busser og kollektivtransport. Den gangen gjaldt det Madagaskar – her kommer litt fra Bolivia. Egentlig synes jeg jo at kollektivsystemet her i byen er aldeles fantastisk. Du går bort på hjørnet, vifter litt med hånda, bussen stopper, du går på, betaler 1,50 og kommer deg dit du vil. Fint, ikke sant? Men så er det jo sånn at noen ganger så må du bytte buss underveis, og da blir det hele litt mer komplisert.

Buss er forresten ikke nødvendigvis riktig ord. Det finnes flere typer kollektivtransport:

Micro – er gamle amerikanske skolebusser, malt i fine farger, eller noen noe nyere japanske småbusser som en middels høy nordmann vil ha problemer med å stå oppreist i. (Og til enkelte tider kan man definitivt glemme å finne et sete…)
Trufi – minibusser, eller eventuelt ombygde varebiler, hvor man klarer å stappe inn et usannsynlig antall mennesker stående og sittende. Jeg trodde egentlig ikke at man kunne stå i en minibuss, men det kan man!
Taxi-trufi – vanlige biler eller 7-setere som stopper og tar opp passasjerer der hvor de står og vinker. De går ofte raskere enn micro og trufi fordi det er færre som skal av og på. Også her kan man til tider finne stående passasjerer…

I dag skulle jeg på jobb, og vandret ut på hjørnet. Etter en stund kom micro C, og jeg klatret ombord. Dette trodde jeg at jeg kunne, for jeg hadde tatt samme bussen mandag morgen, så jeg trodde jeg visste hvor den gikk. Det gjørde jeg ikke. Men den gikk nå i riktig retning, så da jeg kom opp på den ene hovedveien hoppet jeg av og ga meg til å vente på taxi-trufi 113.

På mandag hadde jeg hoppet på første og beste 113 som kom, men så viste det seg at den gikk til en annen endeholdeplass enn den jeg skulle til. Men da jeg smilte litt søtt til sjåførmannen, sa han snilt “Le voy a acercar a la escuela” (“Jeg skal sette deg av i nærheten av skolen”). Og så forklarte han tålmodig at når jeg skulle til Jesus Maestro så kunne jeg ikke ta den 113-linja som hadde en “M” i vinduet.

Jeg er da et intelligent menneske, så jeg hadde lært at “113 M” ikke er den jeg skal ta. Jeg var derfor veldig fornøyd da “113” uten “M” dukke opp, og viftet derfor pent med hånda. Bilen stoppet, og jeg begynte å lete etter døra. Er jo vant til at biler har mer enn en dør på siden, men jeg prøvde visst å åpne bensinlokket, som uansett var sveisa fast fordi bilen var gjort om til en gass-bil. Men mennesker i dette landet er snille og overbærende med dumme lyshoder og åpnet døra foran så jeg kunne klatre inn. Vi kjørte i vei, og jeg syntes det var litt rart at den ikke tok av der den pleier å ta av, men med erfaringen fra C-bussen friskt i minne, tenkte jeg at den sikkert kom til å ta neste avkjøring i stedet. Det gjorde den ikke. Så da måtte jeg spørre, da: “Hvor skal du egentlig?” Så viste det seg at jeg hadde hoppet på “113A” , som slettes ikke går oppover mot Jesus Maestro. Så da var det bare å gå av, og begynne å vandre nedover igjen. Da jeg kom til rett kryss så jeg svært så godtpå alle bilene. Det kom både “113M” og “113A”, men det var fint lite å se til den som bare heter “113”. Den kom til slutt, jeg spurte nøye om den gikk min vei, og så kunne jeg sette meg inn, puste lettet ut – og så hørte jeg “Buen dia, Lene!” fra baksetet. Der satt rektor og Juan Pablo – så da kunne jeg i hvert fall være sikker på å komme vel fram!

God søndag!

2011-01-16T20:52:00.001-04:00

Da er søndagskvelden kommet, og jeg kan se tilbake på en riktig så hyggelig helg. Søndager er virkelig deilig dager! I dag våknet jeg i sånn passelig tid, og kunne sette meg ut på balkongen og kjenne sola varme leggene mens jeg spiste frokost. Dessuten deilig å se i speilet at jeg ikke er like likblek som da jeg kom!

I kirka var det som vanlig mye kjentfolk. Det var Don Eurelio som skulle tale, og jeg visste jo hva som kom da han sa: “Kan noen lese teksten?” Stor stillhet i kirka, mens jeg bladde fram riktig side – og ganske riktig, der kom det: “Hermana Lene, kan du lese?” Så da var det bare å stotre seg gjennom alle de vanskelige spansk-spanske verbformene som jeg aldri bruker. Men vi kom da gjennom. Etterpå leste han selv teksten på quechua – sikkert like greit at jeg ikke skulle lese den. Skal på ingen måte påstå at jeg skjønte noe som helst, men jeg hørte nå enkeltordene og noen endelser og ikke bare grøt. Absolutt et framskritt!

Lunsjen ble inntatt på et lokale like borti gata. Vi bestilte en liten pique machu, vi var tre personer – og kunne fortsatt fødd et kvart barnehjem på restene… Men godt var det!

For en god del år siden var daværende kollega Janne og jeg dumme nok til å inngå et veddemål. Gutta skulle spille fotballkamp, og dealen ble at om de vant så skulle vi lage pizza til hele hurven, mens de skulle komme med blomster til oss hver dag i en uke dersom de tapte. Oddsene var absolutt i vår favør – gutta hadde ikke vunnet en eneste kamp hele sesongen, så vi følte oss på trygg grunn. Vi hadde vel ikke akkurat den samme følelsen da vi en stund senere svettet over ti pizzaer som skulle serveres laget… Omtrent det samme laget spille fortsatt i den samme cupen – og dagens første spørsmål var selvfølgelig om jeg var interessert i et lite veddemål. Hvis jeg noen gang blir spurt om jeg har lært noe i Bolivia må det vel være nettopp dette: det er ikke lurt å vedde! Men fotballkamp ble det, uten veddemål, og uten at de vant. Men det er uansett koselig å sitte der på sidelinja med venner og kjente og hyle og skrike og stønne og skravle.

Jeg hadde skjønt at det var bursdagfeiring på gang for datteren til den gamle hushjelpa mi, og at familien skulle avgårde dit etter kampen. Og da jeg satt vel på plass i bilen til onkelen til bursdagsbarnet spurte moren hans: “Skal du hjemom først, eller reise direkte?” Jeg var visst brått en del av familien, og det var en selvfølge at jeg skulle i bursdag – uten hverken penklær eller gave. Utrolig hyggelig å se Marlen og familien igjen – det er en noen år siden sist. God mat og kake ble det også så dermed kan jeg vel si at overskriften på dette innlegget er en oppsummering; det har virkelig vært en god søndag!

Uke 1

2011-01-14T15:25:00.001-04:00

Jaja, egentlig er det vel strengt tatt sånn rent kalendarisk uke 2 nå, men når det gjelder Lene i Bolivia så er den første hele uka nå gjennomført. Og for å si det med “Herreavdelingen”: “Det har vært litt av en uke!”

Jeg har begynt det som jeg skjønner kommer til å være en papirmølle, men som vel sannsynligvis allikevel er lettere enn mølla til UDI. Jeg vil jo gjerne oppholde meg lovlig her i landet, så jeg fyller ut skjemaer og gir fra meg blod og smiler søtt i et håp om at prosessen skal gå fort.

Jeg har også vært en tur på Bolivias svar på NAF for å få et stempel i det internasjonale førerkortet mitt. En svært så positiv opplevelse; smilende mennesker, ingen kø og heller intet gebyr. Imponerende!

Jeg har begynt å jobbe litt i prosjektet. Foreløpig kjenner jeg meg en smule unyttig, men jeg satser på at det går seg til etterhvert. Det er utrolig spennende å få være med på møter og planlegging og også dokumentlesing, men jeg kjenner at jeg ikke helt har følelsen for hvordan alt henger sammen enda. Men det er hyggelige og hjelpsomme folk jeg skal samarbeide med, og det er jo nesten det viktigste på en arbeidsplass!

Det aller mest spennende denne uka har vel i grunn vært å sette seg på skolebenken igjen. Jeg er tilbake på den gamle språkskolen min, hvor jeg i 2000 begynte å lære spansk – men denne gangen er det quechua som står på timeplanen. Språket har alltid fascinert meg; det er utrolig vakkert! Til nå har jeg sunget med på salmer og sanger uten å forstå en døyt, nå er håpet at jeg etterhvert skal få en ide i det minste. Det er vanskelig, og jeg føler meg som en idiot når Daniel spør om det samme for fjerde gang. Dette tar tid; for hvert spørsmål på quechua må jeg først analysere og oversette ord for ord, og når jeg endelig har forstått “Hvor er faren din?”, er det bare å ta fatt på jobben med å sette sammen en svarsetning. Men hvor skulle nå egentlig subjektet stå i setningen? Og hvilken verbform skulle jeg bruke – skulle jeg bruke verb i det hele tatt? Og har jeg nå huska på suffikset for posessiv? Det er mye å huske på, men en dag klarer jeg kanskje å si en hel setning uten å stoppe for hvert suffiks?

I dag har jeg dessuten hatt min første dag på den norske skolen. Fredagene er “norsk” dag, med 7. og 10. klasse. Det høres jo imponerende ut med to klasser, men vi snakker om tre riktig så kjekke elever til sammen. Neste uke kommer det noen til, så da er jeg kanskje på det meste oppe i seks elever i en gruppe. Dette blir bra!

Tilbake

2011-01-09T19:45:00.001-04:00

Dag fem i Cochabamba, og jeg begynner virkelig å kjenne på følelsen av å være tilbake.

Har truffet mange gamle venner og kjente (“Lene, når kom du?? Hvor lenge skal du være??”)
Jeg har begynt papirmølla for å få meg oppholdstillatelse (“Her mangler fakturaen på vann.” “Det er et leilighetskompleks, så vi har ikke egen vannregning.” “Ja, men da må du jo ha med faktura på betalt skatt!”)
Jeg har drevet sympatikjøp av sko (butikkeieren trodde nok kanskje ikke at jeg snakka spansk, og sa strengt til ekspeditrisene sine i det hun gikk ut døra “Nå MÅ dere selge, for husleia forfaller i dag, og hvis dere ikke selger….”)
Jeg har hatt min første arbeidsdag, på en workshop på skolen jeg skal jobbe på (“Vi begynner presis klokka 9!” Klokka ni sto vi fremdeles flere kilometer unna og venta på både buss og deltakere.)
Jeg har fått de store bagene mine som har vært til oppbevaring hos Toril. Nå er alt pakka ut, lufta og/eller vaska – det er ikke så lett å få ut møllkulelukta…

Jeg er utrolig takknemlig for å være tilbake her i byen, for å få være med i et virkelig spennende prosjekt, og for å få være sammen med masse flotte mennesker. Ulempen med å være knyttet til flere steder er jo selvsagt at det alltid vil være noen man savner. Men som jeg har sagt til mange allerede; jeg har gjesterom!

Velkomst

2011-01-06T09:48:00.001-04:00

Jeg har reist “langt og lengre enn langt” de siste døgnene. Var veldig fornøyd på Gardermoen, der jeg først fikk sjekka all bagasjen helt fra til Bolivia – også mitt kjekke ekstra kolli, deretter en kjapp kaffe med “Madagaskar-Monika” som var på vei tilbake til Mada, før jeg sov meg det meste av veien til Amsterdam. Er utrolig takknemlig for fly-sove-genet som jeg tydeligvis innehar. Jeg skal ikke påstå at jeg oppnår den type kvalitetssøvn som senga kan gi meg, men om ikke annet går turen adskillig kjappere! Er dessuten takknemlig for at jeg kom meg til Amsterdam i det hele tatt, for Gardermoen led visst litt under snøvær på tirsdag, hørte jeg.

Flyturer kan jo ofte bli både lange og forholdsvis stillestittende, og da er det på en måte ganske greit med et flybytte i ny og ne, for på sånne store flyplasser kan man fort få gått noen kilometer mellom gatene. Når man da har pakka alt av bøker og teknisk utstyr i sekken, kjennes det litt som en mindre polferd ;-)

Fra Amsterdam til Lima sov jeg visst litt igjen, fikk ikke sett mer enn en film. Men på tross av sove-genet ble tretten timer litt i lengste laget. Det er noe med den litt desperate følelsen jeg kan få mot slutten av en flytur, en sånn “nå er det nok, nå er jeg lei – jeg vil UT!” – samtidig som du vet at du ikke har noe særlig valg. Valg-muligheter på fly er temmelig begrensa; du kan legge hodet til høyre, til venstre eller se rett fram – du kan se film eller lytte på musikk, og en gang i blant kan du gå på do...

Lima – La Paz – Santa Cruz; treseter for meg selv, snork og grynt. Som regel er man jo fornøyd når man lander før tida, men når det betyr å lande kvart over to om natta i stedet for halv tre er det i grunn ikke så farlig.

Da jeg reiste fra Oslo hadde jeg på meg pologenser, tunika, ulljakke, anorakk, strømpebukse og bukse. I Amsterdam forsvant strømpebuksa og anorakken. I Lima var det ulljakka som sto for tur, og i Santa Cruz var det pologenseren som ble stappa ned i sekken.

34 timer etter at jeg dro fra Ski var jeg endelig klar for siste etappe; Santa Cruz – Cochabamba. Jeg hadde jo et håp om at det ville være noen på flyplassen; men en litt absurd følelse å vandre ut av flyet, bortover mot terminalbygget, mens jeg skotter opp mot takterassen for å se om det er noen kjente fjes. Og der, bortest på terassen ser jeg norsk flagg, og så kan jeg høre “Lene, Lene!” Ganske stilig når den norske skolen starter skoledagen sin på flyplassen for å ta imot en nykomling. Utrolig koselig med både kjente og nye fjes. Det føles godt å være tilbake!

Fordommer

2010-12-29T20:26:00.001-04:00

I dag tok jeg t-banen. Like ved meg satt fru “eldre-etnisk-norsk-med noe snurpet munn”. Hun ble kanskje enda litt strammere i musklene rundt munnen da vogna ble fylt opp med folk av ulik opprinnelse på Stortinget stasjon. Jeg skal innrømme at jeg tenkte noen heller fordomsfulle tanker om fruen.

En una mann, kanskje av pakistansk opprinnelse(?), ville sette seg overfor henne. På setet lå den avis, så fruen kommenterte: “Der har du gratis lesestoff”.
”Du vil ikke ha den du, da?” spurte fyren.
”Neida, jeg har den hjemme, jeg,” svarte damen.
”Jeg også,” svarte han.

Og så begynte en samtale om tagging, som var hovedoppslaget i dagens Aften, og om at “unge i dag” ikke oppfører seg skikkelig. De var skjønt enige om at hadde disse taggerne bare hatt en skikkelig fysisk jobb, så ville alt løst seg.

Da jeg gikk av banen på Carl Berner, hørtes de to ut som gamle venner, der de snakket om at de begge helst ville dø “med skoa på”, for eldreomsorg og sykehjem hadde de ikke så mye tilovers for.

Og jeg vandret smilende avgårde, svært fornøyd med å ha blitt satt på plass; snurpete eldre damer har ikke nødvendigvis noe imot et fargerikt fellesskap på t-banen.

GOD JUL!

2010-12-23T20:17:00.001-04:00

Juletradisjoner

2010-12-19T19:14:00.001-04:00

De fleste familier har sine tradisjoner. Det er ting man tar fram, kaker som bakes, sanger som synges. Ei fortalte at i jula snakka de alltid om farfar, for han døde lille julaften et år.

Her hos oss hører pussing av sølvtøy med til juleforberedelsene. Og det er noen eget å sitte på kjøkkenet med pusseklutene. Man må ha tre stykker; en til å smøre på pussekremen med, en til å pusse med og en til å finpusse med. Og mens vi pusser ser vi på de ulike skjeene og gaflene og alt det andre – og det er så mange av tingene som har sin egen historie. Det er selvsagt barneskjeene som vi fikk til dåpen. Så er det eggeglasset som mamma fikk som liten. Under krigen var det ikke så greit å finne gaver, men noen venner smelta om gammelt sølv til nye ting som de kunne gi bort. Og så har vi skjea som min mormor og morfar fant på jordet nedenfor huset. Og den store serveringsskjea etter min oldemor. Pynteskjeene fra slektninger i Canada. Premiepokalene.

Tingene i seg selv er kanskje ikke så viktige, men historiene de forteller, kontinuiteten; “slekter skal følge slekters gang”. Og det er vel i dag en viktig del av jula i en moderne og stresset tid; det at vi tar oss noen pusterom og gjør ting slik som de er blitt gjort i familien i årtier, at vi snakker om de som ikke lenger er med oss, og om minner og opplevelser vi har hatt sammen.

Snart jul

2010-12-16T13:40:00.001-04:00

Det er snart jul, og det har blitt noen juleforberedelser på meg også. Dessuten er det blitt et nytt kamera! Forskuddsjulegave til meg selv!

Når mamma nå ønsker å være litt nebbete er det bare å finne fram silikonen, så kan hun helle av grønnsaksvannet uten å brenne seg.

Soloppgang i Gamle Åsvei

Pappas små venner lever godt

Mathilde er kreativ

Nå er det snart jul!

Mormor inspiserer

Kamilla og nissefar?

?

2010-12-09T18:07:00.001-04:00

Jeg vet at dette temaet er omskrevet i både sanger og tekster, men jeg tar det nå opp allikevel. Jeg lurer nemlig veldig på dette: “Hvor er sokkenes hemmelige samlingsplass?” Er sokker egentlig kinesiske spioner sendt ut for å finne ut hvordan “vanlige” folk lever? Og så når sokkene forsvinner, for det gjør de jo, så er det at de har tatt en tur til dette hemmelige stedet for å rapportere?

Jeg hadde tre par tynne, lange, deilige ullsokker. I dag la jeg par nummer tre til vask – så nå kalles vel det paret inn for å rapportere også. Beredskapen er vel på topp nå før fredsprisen (ikke) skal deles ut.

Mens jeg må fryse på tærne…

Niesejulegavejentetantetur

2010-12-08T03:27:00.001-04:00

Denne tanten synes i grunn at barn – og voksne, for den del – får alt for mange både hardeog myke pakker under treet hvert år. Derfor prøver tante i stor grad å holde seg til ymse “vi-gjør-no-sammen”-julegavekort. Vi har vært på kino og teater, i skogen og på kino, men det er ikke alltid så lett å finne på noe som kan fenge et litt stort barn, en ungdom over fjortisalderen og en som skulle vært voksen.

Rett over jul reiser jo jeg og blir borte noen år, så dette året ble julegaven gjort og opplevd før jul. Vi har vært på storbytur! NSB er så snille at de kjører tog direkte fra Ski til utlandet, så vi satte oss på Gøteborg-toget fredag kveld, og drøye tre timer senere tok taxi med Sveriges merkeligste sjåfør for å komme oss til hotellet.

Gøteborg er en fantastisk juleby, og byr på juleshopping, jule-Liseberg, julegater, gløgg-servering i gatene osv. Vi fikk også med oss blant annet regnskog i noe som må være et av verdens flotteste museer; Universeum. Det er en smule spesielt å vandre med tropiske fugler flaksende rundt seg, mens man ser apene løpe og hoppe i trærne. Minsteniese løp som en strikk og sa “Se her!” i flere timer; både regnskogavdelingen, i akvariene (“Ååå, se den søte klovnefisken!” og “Oi! Det var da en hai!?”) og i den tekniske avdelingen hvor vi fikk testa hjernene våre.

Jeg tror kanskje eldsteniese var mest fornøyd med pedikyr og massasje – utført av minstemann – i den gode hotellsenga. Og for tre som kanskje ikke akkurat synes norsk mat er det aller mest spennende i verden var det deilig å spise kinesisk et par ganger. (“Ny julemiddag?”)

Kortspill på toget.

“Æsj!” Hva er det du har her?”

Jul på Liseberg – ikke så lett å få med alle tre på bildet…

Juleshopping!

Transport og kultur

2010-12-07T21:06:00.001-04:00

Jeg har forflyttet meg mye ved hjelp av kollektivtransport mange forskjellige steder i verden. En slags felles kultur føler jeg at finnes; når noe uvanlig skjer, så snakker folk sammen. I dag har jeg brukt kollektivtilbudet i Oslo…

Jeg var på et veldig hyggelig besøk hos en gammel venninne jeg ikke har sett på alt for mange år. Da jeg skulle hjem fulgte hun meg til banen, før hun gikk for å hente de to eldste gullungene i barnehagen.

På godt vis stemplet jeg kupongkortet mitt, labbet mot perrongen, og kikket opp på “real time”-tavla til Oslo Sporveier. Der sto det at neste bane skulle komme om 8 minutter.
“Jaja, selv med en 10-15 minus skal jeg da klare å vente 8 minutter,” tenkte jeg, dusteoptimisten. Da det sto 2 minutter til neste bane, burde jo neste logiske tall i rekka være 1, men den gang ei. Da hoppa det brått opp til 4. Og så fortsatte det å hoppe litt fram og tilbake mellom 1, 4, 2, 3 og “nå”. Men ingen bane kom. Til slutt dukket det opp en ny melding: “midl. stans”. Det kan jo bety så mangt. Vi mennesker hadde begynt å kikke litt på hverandre, men fortsatt var det ingen som sa noe. Vi ventet. Til slutt fikk vi meldingen “Strømbrudd mellom Ryen – Bergkrystallen”. Så da sto jeg der, da, på Karlsrud. Siden jeg ikke er videre kjent i strøket spurte jeg noen rundt meg om de visste om alternative ruter. De kunne fortelle at det gikk en buss litt lenger unna. Jeg bestemte meg for å vente litt til. Det er jammen ikke så enkelt det der. Hva er lurest? Skal du satse på at feilen snart er rettet og bli stående ved banen, eller skal du begi deg ut på vandring etter en buss som du ikke helt vet hverken hvor er – eller hvor skal. På godt Ole Brumm-vis valgte jeg i grunn begge deler. Da tærne var blitt bortimot følelsesløse tenkte jeg at bussen var en god ide. På vei mot den møtte jeg en gjeng på vei tilbake mot banen. “Buss komme om halv time,” sa en hyggelig ung mann på et noe gebrokkent norsk. Dermed var i grunn ikke buss et godt alternativ.

Jeg er utstyrt med temmelig store ører, og de må jo brukes. Så da jeg fanget opp at en fyr drev og ringte trafikanten for å sjekke ståa var det bare å brette ut og skamløst lytte. “Reisegaranti… taxi… hovedbryter… snur på Ryen,” gir jo litt informasjon. Og hans “jeg ringer etter taxi,” rettet til de to venninne han sto sammen med fikk haikeren i meg til å våkne. Jeg har jo reist halve Madagaskar rundt ved å tigge meg plass i kjentfolks (og ikke fullt så kjente folks…) biler og busser.
“Hvis dere får en taxi, kan jeg joine dere da?” spurte jeg, og fikk bekreftende svar på det. Så dermed diltet jeg etter de tre vennene på litt diskret avstand.

Taxien kommer, vi stabler oss inn.
”Så deilig med varme!” sier jeg. Stillhet i bilen.
”Nå var det deilig å komme inn i en varm bil,” sier mannen. Mange kommentarer og det hele fra venninnene.
”Det var veldig snilt av dere å la meg bli med i taxien!” prøver jeg.
“Det var greit, det er jo en spesiell situasjon,” sier de, før de fortsetter å snakke om jobb, trening og Oslo Sporveier, og overser meg igjen.

Det er mulig at jeg er noe hårsår, men jeg tror kanskje at Norge er det eneste landet jeg vet om hvor man i en slik situasjon kan bli så til de grader oversett og utelatt. Er det virkelig sååå vanskelig å veksle noen ord med en fremmed?

Jeg kom meg uansett til slutt med et tog til Ski, og da jeg kom dit sto verdens snilleste pappa og venta med varm bil. Og han snakka med meg!

Vinterbilder

2010-12-02T18:37:00.001-04:00

Jeg er jo egentlig ikke så glad i vinter og kulde, men jeg må allikevel innrømme at snøen er pen å se på. Disse bildene tok jeg en dag jeg gikk en tur i skogen.

Her kommer snart Snøheksa.

Opp, opp og fram!

Teknologiens tidsalder

2010-12-02T16:48:00.001-04:00

Teknologiens tidsalder har for alvor inntatt Gamle Åsvei. I dag da jeg kom hjem fra jobb fortalte mamma og pappa i munnen på hverandre om dagens gjøremål.

“Da jeg kom hjem fra Ski drev faren din på NAV på internett for å bestille sånn Europeisk helskort.”
”Det var skikkelig vanskelig å finne fram,” sa pappa.
”Men så sa jeg at han kunne jo bare skrive europeisk helsetrygdkort oppå på den derre linja på toppen, vet du,” sa mamma, “og da var det jo sååå enkelt!”
”Bare å taste inn personnummer, og krysse av for ektefelle!”

Nå sitter pappa i det ene rommet og surfer etter julegaver (tror i hvert fall det er det han gjør – kanskje han egentlig lager en ønskeliste for seg sjøl?), og mamma sitter i stua med et godt grep om fjernkontrollen og et bredt smil og sier: “Jeg zapper, jeg!”

Jeg innser at mine dager som teknisk konsulent og støttekontakt er talte. Snart er det vel jeg som må ringe til foreldrene mine og si: “Jeg skulle oppdatere antivirus, men så kom det opp en sånn rar melding. Hva gjør jeg nå?”

Informasjonsoverskudd fører til underskudd

2010-11-25T19:05:00.001-04:00

Dagens tema og hjertesukk gjelder mobiltelefoner. Eller egentlig ikke telefonen i seg selv, mer har det vel å gjøre med telefonens eier. For det er noe som skjer når man bruker mobilen i det offentlige rom, for eksempel på tog eller trikk, på gata – eller på et offentlig toalett. Hva er forresten dette med å bruke telefonen på do? Er det virkelig nødvendig? Men det var ikke egentlig stedet dette innlegget gjaldt, men mer bruken.

Jeg kan forstå de som på toget ringer hjem og sier ting som “Hei, kjære, sitter på toget nå. Er hjemme om 20 minutter. Kan du sette på potetene?!” Det er en kort og grei beskjed, og som sidemann, og fremmed, får jeg ikke allverdens innsikt i naboens liv. Så er det de som ikke nøyer seg med å be om poteter, men som går inn i alle middagsdetaljer. Det er vel i grunn mest av alt irriterende, og det føles unødvendig at jeg skal måtte bruke ørene til å høre på dette.

Men så har vi de som, kanskje særlig litt utpå kvelden, begir seg svært langt inn i intimsfæren. Det medfører en helt annen utfordring for meg som en fremmed, men på samme tid fysisk svært nærstående person. Det er definitivt mange ting jeg ikke behøver å vite om mine medmennesker, det kan tvert i mot til tider være litt pinlig å få denne kunnskapen. Jeg er nemlig til tider oppsatt med litt klisterhjerne, og jeg har derfor fortsatt ikke glemt den utlegningen jeg hørte for noen år siden om barbering. Og da er det ikke barbering av skjegg eller bart vi snakker om, for å si det sånn. (Se der – da har jeg jo fått overført noen bilder til din hjerne også…) Men dette er altså først og fremst pinlig. Den biten av mobilbruken som virkelig frustrerer meg, er den som trigger nysgjerrigheten min. Jeg sitter altså på toget eller på bussen, eller som i dag; på do… – og blir servert den ene siden av en samtale. Jeg kan ikke unngå å høre hva som blir sagt, og jeg kjenner at sladrekjerringa i meg våkner. Jeg er jo i utgangspunktet en veloppdragen dame, og har lært hjemme at det ikke er pent å sniklytte – men det kan da ikke kalles sniklytting når det blir snakket nesten inn i øret på meg? Og det øret vokser i takt med samtalen for å få med seg hva som blir sagt. Og det er her det virkelig frustrerende kommer inn i bildet. For disse samtalene blir litt som å følge med på episode etter episode av en spennende serie – og så mister du den siste. Den oppklarende og oppsummerende løsningen får du aldri.

Så nå sitter jeg her, da, og lurer. Hvordan gikk det med deg som hadde fått overtalt sjefen til kjæresten din til å sette deg på gjestelista til julebordet, slik at du kunne komme overraskende? Ble kjæresten glad, slik som du ønsket, eller ble han bare sur, slik som det vel egentlig hørtes ut til at både du og samtalepartneren din frykta? Ble du sparka ut, eller fikk du bli? “Hvis han ikke liker dette er han ikke den fyren jeg vil ha,” sa du så kjekt. Men er dere fortsatt sammen?

Og hvordan ble egentlig den turen til Barcelona, du som på impuls hadde vært hjemom og pakka en bag og henta passet ditt for å bli med typen du traff i går på tur? Gikk det bra? Rakk du flyet? Stoppa moren din deg? Var fyren en gal øksemorder, eller er dere nå gift og har tre barn?

Til alle dere som lar oss andre fremmede få være deltakere i en liten bit av livet ditt – burde dere ikke hatt fortsatt informasjonsplikt? I utgangspunktet var jeg i grunn ikke interessert i informasjonen du ga, men du lar meg sitte igjen med vekket nysgjerrighet. Og selv om jeg har en forholdsvis god fantasi så vil jeg aldri få vite sannheten. Med mindre vi møtes på do igjen, da…

Stropp og silikon

2010-11-24T16:37:00.001-04:00

Noen ganger tenker jeg at vi damer/jenter/kvinner (bruk det som passer deg best) godtar litt for mye uten å protestere. Eller kanskje det er slik at dersom en ting alltid har vært sånn så tror vi at det er slik det må være for alltid? Eller kanskje vi ikke vil snakke om ting litt sånn inn i intimsfæren? Hm – nei, det tror jeg forresten ikke.

Vi skal nå i hvert fall et lite stykke innoveri intimsfæren her, dog ikke lenger enn til undertøyet. Det er mange år siden jeg begynte å bruke bh, og det er mange år siden jeg begynte, flere ganger om dagen, på en mest mulig diskre måte, å liste hånda, og tidvis halve armen, innenfor genseren, over skulderen og et stykke ned på ovearmen for å fiske tak i en bh-stropp på tur. Det er utrolig irriterende, ikke minst når dette skjer vinterstid med cirka fem lag med klær… Men dette er jo ikke noe vi snakker så mye om. Jeg har alltid tenkt stroppeflukten nok skyldes mine ikke akkurat atletiske skuldre. Hadde jeg bare hatt ordentlig veltrente skuldre ville sikkert stroppene holde seg der de skulle.

Men så i forrige uke fikk jeg snusen i at det finnes noen silikon-dingse-greier som man kan legge rundt stroppen, og så skal de holde seg på plass. Innkjøpet er nå gjort – og, under over alle under – siden mandag har jeg ikke dratt i en eneste stropp. Jeg har vært så fornøyd at jeg til og med har bedrevet litt stroppe-flashing. Og så viser det seg at de som er blitt “beflashet” vil ha alle detaljer om kjøpssted og pris. Dette med glidende stropper er altså noe som har frustrert flere enn meg, kanskje også deg som leser dette? Da blir i så fall mitt spørsmål: hvorfor i alle dager har vi damer/jenter/kvinner i tiår etter tiår godtatt dette? Hvorfor har vi ikke protestert? Krevd glidefrie stropper? Jeg kan aldri tenke meg at gutta hadde godtatt boxere som måtte dras opp jevnlig?

Fotball

2010-11-09T12:59:00.001-04:00

Jada, jeg vet det – fotball er ikke akkurat min greie. Men de siste dagene har det vært veldig mye fotball på alle nyhetssendinger, og jeg fascineres en smule. Og jeg undres på hva fotball egentlig er. Fotballnyheter de siste dagene:

Bodø-Glimt får ymse straffer for å ha reist en dag for seint til bortekamp.
Et par-tre klubber i eliteserien kommer kanskje til å starte neste sesong med minuspoeng på grunn av minus i kassa.
Follo har kvalifisert seg for førstedivisjon, men får ikke lov til å gjøre det fordi styret ikke fylte ut de rette papirene til rett tid.

Si meg, er det bare meg, eller har noe av dette noe som helst med fotball (rund ball, elleve spillere på hvert lag, mål, corner og straffe) å gjøre???

Norsk og krig

2010-11-03T17:03:00.001-04:00

I to dager har jeg fått være sensor på muntlig norskeksamen. Det blir jo stilt krav til alle som vil ha varig oppholdstillatelse her i landet at de må ha gjennomført norskopplæring eller bestått norskprøver. Og det er en fin ting – for språk er definitivt nøkkelen til ethvert samfunn.

På mandag var det norskprøve to, som er et mellomnivå i norsk. Du kan nok til å klare deg, men ikke nok til å få de spennende jobbene eller delta i alt det som skjer rundt deg – for mange er dette bare et delmål på veien mot norskkunnskaper. Det skal sies at min gassisk nok aldri nådde et slikt nivå…

Men altså; på norskprøve 2 er alltid den første oppgaven: “Kan du fortelle litt om deg selv.” Oppgaven er nok mest ment for å roe nervøse kandidater ved å få snakke om noe kjent. Men som sensor og eksaminator er det mange ganger en spesiell opplevelse. Vi får et innblikk i liv som har blitt levd på så utrolig forskjellige måter.

Denne gangen møtte vi blant annet en mann som fortalte om livet i Somalia før flukten til Norge. Hvordan familien hadde hatt en stor butikk. De hadde tjent godt, han fikk studere – men så kom krigen. Da det roet seg, prøvde de å bygge ting opp igjen, men det var vanskelig. Korrupte offentlige ansatte skulle ha sin del av hver eneste kakesmule, ulike grupperinger sto mot hverandre, og til slutt ble det umulig å fortsette, og han og familien flyktet.

Og nå er han altså her, og skal skape en fremtid for seg og familien. I et land som ikke akkurat verdsetter utdannelsen og erfaringen han har med seg. Som mange ganger bare vil se ham som “innvandrer” – som en del av den store gruppen som vi kanskje ofte tenker at begynte livet sitt den dagen de kom til Norge. den dagen skolegang, arbeidserfaring, sosial status og relasjoner ble nullstilt.

Rykk tilbake til start…

Tantevakt

2010-10-30T19:00:00.001-04:00

Jeg er jo en tante som har vært forholdsvis fraværende i store deler av tantebarnas liv. Det blir jo lett sånn når tante bor 5 år i Sør-Amerika og 1 år i Afrika. Og nå skal jammen tante snart ut på tur igjen. På årene som jeg har vært ute så har jo dessuten niesene rukket å bli ganske store.

Størstemann er nå 17, og er en ung dame. Tidligere i uka var hele gjengen her og spiste, og da snakka vi litt om hva vi skulle fremover. Jeg fortalte at jeg skulle ut med noen venner på fredag – altså i går.
Niese: “Jeg skal også til Oslo!”
Nieses mor, altså min søster: “Å? Skal du det? Det tror jeg vi må snakke litt om.”
Niese: “Jaja, men assa – skal du ta toget hjem, tante?”
Jeg: “Jaaa, men spør du fordi du kan tenke deg følge på toget, eller fordi du absolutt vil unngå å ta samme tog?”
For det er jo ikke alltid så enkelt å vite slike ting – like greit å spørre. Og jeg ble jo litt glad inni meg når det viste seg at hun gjerne ville reise hjem med tante. Etter noen intense samtaler med sin mor fikk niese tillatelse til å reise til store, skumle Oslo-byen. For, som min søster sier: “Det blir jo litt rart om hun kan reise til USA aldeles alene, men ikke får lov til å reise til Oslo…”

Jeg dro altså avgårde til Oslo for å møte venner, gå på revy og spise god mat. Veldig koselig! Selv om servitøren på Dinner noe spisst bemerket da jeg bestilte medium mat “Ja, men du vet vel at medium mat her er ganske sterkt?!” Hvorfor i alle dager hadde ikke de tre gutta som bestilte det samme før meg fått den samme beskjeden??? Litt snurt av det, assa! Men det var som sagt en veldig hyggelig forsamling, og en svært så hyggelig kveld. Underveis var avtalen at niese og jeg skulle holde sms-kontakt for å finne ut når vi skulle ta toget hjem. Det hele gikk veldig fint. Vi så ganske raskt at 23.01-toget nok ble litt i tidligste laget for oss begge. Litt utpå kvelden sa noen av vennene mine at vi gjerne kunne sitte på dem – de hadde bil og skulle uansett mot Ski. Så jeg sender en sms. Ingen respons. Vi har nå bestilt desserten, og jeg tenker at det er på tide å avklare litt, så jeg ringer niese. Ikke noe svar. Litt merkelig, for unge i dag har jo nærmest mobilen limt fast i hånda. Og niese er på by'n. Og vi har alle hørt historier om om alt som skjer i by'n… Tante setter seg ved bordet, men deltar ikke like aktivt i samtalen. “Hvor er niese? Og hva gjør hun??? Med hvem” Tante venter 5 minutter, og ringer igjen. Fortsatt ikke svar. Hmmmm… Tante går på do, spise deretter dessert, og ringer en gang til. Tut-tut-tut – men ingen niese. Mens jeg står ute i gangen og ikke snakker i telefonen har de andre fått regningen og har begynt kompliserte matematiske beregninger. Jeg kommer inn igjen og finner fram plastikken for å betale min del av gildet – mens jeg hele tiden holder mobilen i hånden. Til ingen nytte. Jeg sender ny sms: “JEG VIL HJEM!!!” Men det sier fortsatt ikke pip-pip eller ring-ring. Vi forlater restauranten, og jeg får en klem fra alle de erfarne foreldrene jeg har vært ute med. Har en mistanke om at de inni seg tenkte omtrent som så: “Det var jammen på tide at hun også kjenner litt på å ha ansvaret for et barn!”

De andre går til bilene sine. Jeg knuger mobilen i hånden og går mot Nasjonalteateret stasjon. Det går nesten ikke tog til Ski fra Nasjonal sent på kvelden, så jeg finner et som går til Oslo S. Mens jeg nok en gang ringer til niese. Endelig! Nede i tunnelen får jeg til slutt svar! Puh – hun var fortsatt i live!
“Jeg er på vei til Oslo S nå. Det er ikke så lenge til siste toget går, så du bør nok tenke på å komme.”

Så står jeg der foran de store tavlene på Oslo S og venter. Og venter. “Hmmm, hørtes hun ikke litt rar ut da hun svarte? Var alt bare bra? Har noe skjedd?” Mange tanker for et stakkars tantehode. Så sier det pip-pip. Sms fra søster: “Har du kontakt med datteren min?” Jeg kunne jo forsåvidt svare bekreftende på det, selv om jeg ikke akkurat så henne, så hadde hun nå sagt at hun var på vei. Søster taster i vei – det er visst uaktuelt å legge seg før hun vet at alt er vel, og dessuten kommer noen kommentarer om at det er blitt veldig sent. Akkurat som om jeg ikke vet det, der jeg står på Oslo S klokka kvart over tolv en fredags kveld.

Synet mitt er jo ikke akkurat det beste, så jeg står der og myser rundt meg, og stirrer litt ekstra på alle høye, lyse jenter. Det kan jo hende at det er niese. Mange ganger puster jeg nesten litt letta ut når jeg ser at det ikke er et kjent fjes, for jammen er det mange rare mennesker ute sånn litt sent på kvelden.

Så sier det ring-ring i lomma. Det er niese: “Duuuu? Det toget du sa. Atte, er det det siste toget? Venter på banen, skjønner du.” Jeg har ikke bodd ørten år i land hvor tidsbegrep er noe forholdsvis relativt uten å lære noe av det, så den tiden jeg hadde sagt til niese var selvsagt ikke tiden for det siste toget. Faktisk var det avgangstiden til det tredje siste toget jeg hadde gitt henne, for jeg tenkte at det var greit å ha litt å gå på. Og det var det jo…

Men hun kom til slutt. Vi rakk nest siste tog. Hun hadde hatt en riktig så flott kveld – stjernene var på plass i øynene, og rosene i kinna. Og min søster kunne legge seg. Og mormor fikk til slutt også sove da både datter og datterdatter kom hostende hjem sånn ved halv-totida…

Det skal sies at jeg virkelig tok tantepliktene på alvor, for klokka ti på sju i dag morges var jeg oppe for å sjekke at niese klarte å komme seg ut av senga. Det klarte hun; niese gikk på jobb – og tante rett tilbake i senga!

Gammel

2010-10-22T18:28:00.001-04:00

Noen ganger lurer jeg på når man blir voksen, men i det siste har jeg tenkt litt mer på når det er man blir gammel. I dag tror jeg at om jeg ikke har en klar definisjon av begrepene, så må jeg nok bare innse at jeg er gammel.

I kveld har jeg vært ute med ei venninne – i den store Oslo-byen. Vi var og spiste på en koselig gresk restaurant. Maten var god, og betjeningen koselig. Men, for det er jo så ofte et men her i livet, det var litt slitsomt. Nå skal det sies at jeg er blitt temmelig forkjøla, så hodet mitt er enda tettere enn det er til vanlig, men det ble altså et litt for høyt støynivå på restauranten. Jeg vil på ingen måte si at folk var høyrøsta, men det ble et intenst surr, og jeg må innrømme at jeg gjetta meg til noe av det venninna mi fortalte, for hvis jeg lente meg nære nok til å høre alt hun sa så ville jeg endt opp med albuene mine i stifadoen hennes. Jeg vil tro at hun foretrakk at jeg gjettet meg til enkelte ord framfor at jeg skulle invadere matfatet hennes.

Da maten var vel fortært – og uten at mine kroppsdeler hadde berørt hennes mat – bestemte vi oss for å ta kaffen på et litt roligere sted. Vi vandret ut i Oslo-kvelden på jakt etter en koselig kafe. Det var i denne jakten jeg innså at jeg er blitt gammel. For man må jo være gammel når man stikker huet innafor opptil flere utesteder en fredags kveld og refuserer dem fordi a) lydnivået er for høyt eller b) det er for mange mennesker der…

Det skal sies at vi tilslutt, etter cirka 40 minutter, 7 avviste steder, 3 frosne fingre og ett gnagsår grunnet nylig framtatt vinterskotøy, fant et stille, rolig, koselig sted med god latinomusikk i passelig styrke. Så kanskje jeg ikke er helt fossil???

“Gæ’rne sia a fjor’n”

2010-10-11T15:59:00.001-04:00

Da er jeg på plass i Sandefjord – som for meg ligger på “feil” side av Oslo-fjorden. Etter å ha besøk Porsgrunn, Skien og nå Sandefjord har jeg innsett at dette (for meg, vel å merke) er omtrent like eksotisk og ukjent som Indre Mongolia eller no’ sånt. Det har gått opp for meg at jeg er aldeles grønn når det gjelder geografien på denne sida; “hvor langt er det fra Sandefjord til Tønsberg?” “er Sandefjord før eller etter Larvik?” “ligger Skien i Vestfold?”. Jeg har avslørt en pinlig mangel på allmennkunnskap. Litt har jeg lært de siste ukene, og jeg satser på å oppdatere enda mer kunnskap i løpet av denne uka. For jeg er nemlig på “turné”. Pappa mener at jeg burde hatt foldeskjørt og flanellograf, slik som hans barndoms misjonærer på besøk på søndagsskolen, men jeg satser mer på tights og prosjektor. Oppdraget er å reise rundt på DELK sine skoler for å fortelle om Madagaskar. Jeg har satt sammen en bildeserie, og gjør lykke (tror jeg…) hos barna med bilder av krokodiller og fortellinger om da jeg spiste dem. Spiste krokodiller altså, ikke barna!

For en lærer er det ganske så luksus å:
* ha forberedt ett opplegg som kan brukes i mange klasser
* ha en lærer i klasserommet som kjenner elevene og roer ned dem som trenger det
* komme inn, gjøre det jeg skal, og gå igjen – uten at noen forventer at jeg skal løse konflikter eller ha lange foreldresamtaler.

En annen del av luksuslivet er å bo på hotell. I en del jobber er det jo en integrert del av jobben å bo på hotell jevnlig. Lærere derimot, er ikke bortskjemt med slikt. Hotellet jeg bor på nå er utstyrt med svømmebasseng og badstuer (og trimrom, men akkurat det kan jo forbigås i stillhet…), og det passer aldeles ypperlig for meg.

I kveld tok jeg meg en tur ned i bassenget. Det sto at det holdt 27 grader, men jeg syntes nå at det var heller kjølig. Kanskje det er en yrkesskade jeg har pådratt meg? At bading i tropiske farvann har gjort at jeg trenger minst 30 grader i vannet for å bade? Da kan jeg jo forsåvidt like godt emigrere med en gang, for selv ikke Midtsjøvannet når sånne tempraturer en god sommer…

I dette bassenget, da jeg endelig kom uti, er det mulig at jeg ble utsatt for sjekking. Jeg skal ikke uttale meg veldig bastant om saken, for dette er et tema jeg ikke kan så mye om. Men det fikk meg i hvert fall til å tenke og reflektere litt. Min første tanke var: “Gutter! Tenk dere godt om før dere prøver å sjekke opp en dame i svømmehallen.” De aller fleste jenter er jo proppfulle av ulike typer kroppskomplekser, som slår ut i full blomst når man er påkledd minimale plagg som badedrakt eller bikini. Men så funderte jeg litt videre, og begynte å lure på om svømmehallen kanskje tvert i mot er det perfekte sjekkestedet. For vi jenter kan jo lett tenke: “Når han har sett meg i badedrakt, og fortsatt er interessert, så må han jo virkelig like meg!” Og det er jo positive og fine tanker. Men så kan man jo selvsagt tenke litt anderledes: “Hjelpe trøste! Han har sett meg i badedrakt – og han er fortsatt interessert. Han må jaggu være desperat!!” Og da jeg var kommet så langt i tankene ga jeg i grunn opp, og skjønte at menn som hevder at det er vanskelig å forstå seg på kvinner kanskje har et poeng…

Stille

2010-09-27T10:41:00.001-04:00

Det er visst blitt litt stille på blogg-fronten. Ikke fordi det ikke skjer noe, men kjenner at meddelelsesbehov ikke er det helt samme her i Norge. Jeg har vært heldig og har blitt tatt inn i varmen på min gamle arbeidsplass, og tar noen vikartimer der. Veldig hyggelig å treffe gamle – og nye – kolleger og elever igjen. Det er luksus å få jobbe med voksenopplæring; motiverte deltakere over hele linja!

På en måte har jeg grua meg litt til å komme til Norge på denne tida. Jeg er jo akkurat gjennom en, for meg, kald vinter på Madagaskar – og så er det straks på’an igjen. Men det er nå allikevel flott i dette landet nå i september. Har fått meg noen turer i skogen, og det vakkert. Kan ikke si noe annet.

Et annet høsttegn er fårikålen, og nå har jeg i et par uker kunnet lukte meg fram til hvem som følger norske mattradisjoner og hvem som sluntrer unna. Går ikke an å skjule for naboer og forbipasserende at kål-gryta og sauen står på ovnen…

Dagene går fort. Jeg holder på med en kombinasjon av avslutning av Madagaskar-jobben samtidig som jeg forbereder utreise, eller jeg burde kanskje si hjemreise (?), til Bolivia. Det er gjort en del endringer i systemene, og du verden for ei papirmølle det nå er for å komme seg inn i landet på rett vis. Men jeg trøster meg med at det er enda vanskeligere for dem som vil komme hit til Norge på premanent basis…

Glimt fra Norge

2010-09-20T16:16:00.001-04:00

Dere som kjenner meg vet at jeg trives (for godt, mener noen) utenfor Norges grenser. Men det å komme hjem har jo sine gode sider det også, selv sett fra pikerommet hjemme hos mamma og pappa:

gjensyn med Kammerkoret; selv om stemmen er noe merket av en plutselig norsk forkjølelse får jeg lov til å være med – til og med uten å prøvesynge først!
selv om jeg egentlig har permisjon fra voksenopplæringen får jeg lov til å være med litt; kjekt å gå tur i høstskogen og smake på blåbær mens man peker på soppen og sier “ikke spise den – farlig – dø!”
være ca 18 år igjen: “Mamma, får jeg låne bilen?” og “Du behøver ikke å sitte oppe og vente på meg, det kan hende jeg kommer sent hjem.”
dra på besøk til gamle venner man ikke har sett på en stund, og skravle og kose seg sammen.
vanngymnastikk – et nytt, men positivt bekjentskap; bevegelse til musikk, men uten behov for å være grasiøs og koordinert og sånn.
muligheter for å snakke spansk; den spanksspråklige kretsen rundt meg på Madagaskar var heller liten, her er det noe helt annet.

Fly og sånn

2010-09-15T15:25:00.001-04:00

På flyet fra Paris til Oslo hørte jeg (som vanlig…) på Herreavdelingen på ipoden. (Kjenner at jeg snakker med meg selv inni hodet mitt med stemmen til Finn Bjelke noen ganger; en hel årgang Herravdeling ferdiglyttet i løpet av et par ukers tid setter spor…) Tema for den sendinga jeg hørte var blant annet en søking etter et ord for å beskrive den følelsen du har når du sitter i teater/på fly/andre steder og har et ledig sete ved siden av deg og du venter spent for å se om det kommer noen eller ei – og så altså den følelsen du får når du innser at du kan kose deg med begge setene. Mens jeg satt og hørte på akkurat dette, hadde jeg ikke ett, men to ledige seter ved siden av meg. Ville det komme noen, eller villejeg kunne krølle opp beina i sete nummer to på vei til Oslo?

Denne dagen vant jeg den store lottopremien; på den andre sida av midtgangen satt tre stakkars sjeler trøkka sammen – mens jeg, veska mi og føttene okkuperte tre seter for oss selv :D

Så landa flyet da, og etter litt om og men fant jeg jammenmeg all bagasjen min også. Alltid så kjekt når “Spesialbagasje hentes på bånd 5” egentlig betyr at sekken ligger og venter på bånd 10…

Forelskelse

2010-08-31T10:04:00.001-04:00

Jeg tror jeg er blitt forelska. Noe er det i hvert fall som skjer; litt kribling inni meg når øynene mine skuer den utkårede. “Det er da normalt å forelske seg,” tenker kanskje du. Og det er det jo. Men det er kanskje ikke like vanlig å forelske seg i en båt? Jada, jeg vet at mange gutter har våte drømmer om speedbåter og store cabincruisere. Men hvor mange er det som forelsker seg i en lastebåt??

Det skal sies at jeg på et vis er arvelig belastet på begge sider; foreldrene mine møttes tross alt da de begge var til sjøs. Men det forklarer vel allikevel ikke fullt ut denne lengselen jeg kjenner når jeg kikker på Sider Oricono, som har seilt ut og inn her i havna. Vi snakker altså om et stort lasteskip, med høye gule kraner, grønne dekk og en kjekk liten leider slengt over rekka. Og mens hun seiler (kjører?) ut av bukta her i tåka som har lagt seg, lurer jeg på hvor hun skal. Hvilke fremmede havner skal hun innom, hva har hun med seg av last. Og jeg har så lyst til å være ombord. Kanskje jeg kunne droppe å fly hjem, og heller bruke litt lengre tid, og seile inn i tåka med Sider Oricono?

Drømmeskipet på vei inn i tåka, og deretter mot spennende anløp – tror jeg, da…

Slanger i paradis

2010-08-30T09:07:00.001-04:00

Bibelen forteller om slangen i paradiset. Nå har jo denne bonden flyttet inn i et lite miniparadis for noen dager, så da er det jo å forvente at det også finnes en slange eller tre. Men her hos meg er det ikke bunktende slanger som er saken – det er derimot noen skapninger med lange pigger. I går tenkte jeg at man kan jo ikke ha en sånn stor bukt rett ved uten å bruke den. Jeg hadde så vidt vært uti på lørdag, og kjente at bunnen kanskje ikke var den aller beste når det ikke var høyvann, så jeg labba uti med flip-floppene på. Det gikk fint i mange skritt, men så satt en flip-flop fast samtidig som det kom en bølge så jeg gikk overende. Den ene foten støtte hardt sammen med en stein, og den flipflop-løse foten ble satt ned for å finne balanse, samtidig som jeg tok meg for med en hånd. Det var da jeg ble kjent med slangen – eller i dette tilfellet; kråkebollene. Kråkeboller med mange, og svært lange og spisse pigger. Jeg svømte litt rundt, men da jeg kom opp skjønte jeg at jeg nok ville måtte finne fram pinsetten.

Gode hjelpere sendte en mann med papaya min vei, og han gikk løs med nål, pinsett og papayamelk; du vet den safta som kommer når du brekker en frukt løs fra greina. Han fikk ut det meste, og papaya lindra og rensa, men jeg er fortsatt full av blå prikker. Ser mest ut som jeg har vært utsatt for en svært lite edru tatovør.

Så i dag har jeg holdt meg til bassenget; havet er til å se på – i hvert fall så lenge det er lavvann!

Bonde i by’n

2010-08-27T14:28:00.001-04:00

En av kveldene her gikk jeg tur med noen av de gassiske Fredskorpserne. Da fortalte jeg at når jeg kommer til Tana så føler jeg meg som en “bonde i by’n”; jeg går rundt med halvåpen munn og kikker med store øyne på alle de store husene, menneskene, bilene og livet. De syntes det var et ustyrtelig morsomt uttrykk, og øvde på det.

Nå har de reist; i morges la de i vei på sin 26 timers bussreise, mens jeg virkelig er bonde i by’n. Siden det blir for mye stress å kjøre helt ned til Fandriana for deretter nærmest å snu i døra for å reise tilbake til Tana og Norgesflyet, blir jeg her i Diego noen dager ekstra. Engelen Hasina i Fianar har ordnet opp og bestilt hotell og henting og fly og det hele til meg, så i dag ble jeg hentet på Hotel Colbert og kjørt til Hotel Allamanda. Og det er her bonde-følelsen begynner. I det jeg kommer inn i respensjonen får jeg tildelt en kald, vår klut; gjesten føler vel sikkert behov for en svalende liten vask i det varme været? Og så får jeg litt fersk fruktjuice mens jeg fyller ut gjestekortet. Deretter går vi ( en resepsjonist, to bærere – og jeg har ikke sååå mye bagasje – og en bonde) ned til suiten min, hvor jeg får en guidet tur for å bli kjent med safe og minibar og internett og vifte og aircon og alt det andre. Rommet, eh, unnskyld suiten, er noen hakk større enn en gjengs studenthybel, og har store vinduer og dører rett ut mot havet. Utenfor verandadøra ligger nettopp verandaen, og det er bare noen skritt bort til bassenget og solstolene, og derfra en liten trapp ned til den private stranda. Bonde prøver ikke gape for mye, men munnen har en tendens til å være litt halvåpen.

Her på hotellet er det også en av landets beste restauranter, så den måtte jo testes ut til lunsj. Men hvordan er det nå, tenkte bonden der hun satt ved bordet; jeg bor jo her, skal jeg da betale hvert måltid, eller skal jeg betale alt samla til slutt? Skal jeg be om regninga, eller er det et annet ord når man bare skal skrive romnummer? Det er ikke greit dette, og det blir ikke bedre av at “tout le monde” snakker fransk – minus bonden, da, som på ekte bondevis mumler på gassisk. Og her er det ikke fancy hovedstadsgassisk med sære r’er, eller svungen Tuleardialekt – det er ekte bondsk.

Men maten var nydelig, utsikten fra restaurantterassen ved havet upåklagelig, og jeg fikk signert regningen. Nå sitter jeg inne i suiten og hører på dønningene, og bekymrer meg litt for den eneste jeg har møtt så langt som er like unnseelig som meg; på kjøkkenet har det nemlig flytta inn en liten grågrønn firfirsle. Men her kan den jo ikke bli, for her er det jo ikke noe firfislemat. Får se i morgen om jeg klarer å lokke ham ut til storbyfetter’n med fancy farger som bor utenfor her.

Fancy storbyfetter i kledelige farger

Manao vacans kelikely

2010-08-27T05:02:00.001-04:00

Da er Fredskorps-konferansen over, og jeg blir igjen noen dager her i Diego før jeg setter meg på flyet hjem. Tenkte det var viktig å dele med dere alle utsikten fra terassen min, så dere ser hvor hardt livet er for en stakkars fredskorpser…

Så da er det vel bare å sette seg ut og jobbe litt, da, dere… ;-)

Konferanse med Fredskorpset

2010-08-26T09:04:00.001-04:00

Vi er altså samlet i Antsiranana, eller Diego, som byen også er kjent som, til konferanse. Det har vært spennende dager med diskusjoner, foredrag og gruppearbeid. Hodet mitt er ganske fullt – ikke minst pga mine manglende språkkunnskaper.

Her kommer noen glimt fra arbeidet:

Gruppearbeid for SFM-gjengen. Slettes ikke dumt å sitte ute i lett bris og noen-og-tjue grader.

Vi har ikke kunnet klage på hverken mat eller dessert.

Helga og Kåre synes nok livet er hardt på FK-konferanse.

I dag har vi hatt en utflukt her i området. Det var deilig å komme litt bort fra byen og konferansesalen. Tror nok at jeg skal klare å tilbringe noen dager her framover…

“Sukkertoppen”, et hellig fjell for gasserne – men et fint motiv.

Kristin og Kåre på spasertur langs stranda.

Kristin fant båten sin.

Richard er litt sliten nå - “te hatori”, vil sove litt nå.

1200

2010-08-24T15:50:00.001-04:00

kilometer er det fra Antananarivo til Antsiranana – også kjent under navnet Diego Suarez. Klokka halv tre lørdag ettermiddag kjørte vi i vei. Jeg hadde grini meg til å få sitte på med skolebilen. Jeg visste at vi ikke akkurat skulle kjøre på fin motorvei alle kilometerne, og tenkte at det sikkert ville være bedre å sitte på med en firehjulstrekker enn en gammel minibuss. Et av argumentene jeg brukte var at jeg kunne være reservesjåfør – jeg har jo tross alt kjørt stor bil på hullete, humpete, gjørmete vei før.

Veien var atskillig bedre enn jeg frykta, og natten var ikke så mørk, for en stor fullmåne hang over oss. Nærmere tre på natta ser jeg at Charles sjåfør begynner å bli veldig sliten, så jeg sier at jeg godt kan overta om han vil hvile. Det faktum at han tok imot tilbudet sier vel en del om hvor trøtt han faktisk var… Jeg setter meg bak rattet, og bilen som tidligere har vært full av hyggelig småprat blir plutselig helt tyst. Jeg vet ikke om de var så vettskremte at de ikke turte å prate? I ettertid har jeg fått vite at de trodde det bare var en spøk at jeg kunne kjøre, og kollega Hari var så overraska at han fant fram mobilen for å ringe til Richard i en av de andre bilene: “Hun kan jo kjøre, jo!”

Vi var tre biler i følge – men kjører oftest samla om natta pga sikkerhet. Jeg fikk ligge i midten, og sjåføren foran blinket i vei hver gang det var en hindring, kuer, broer, andre biler osv, så dermed var det en fryd å følge etter.

Jeg var den heldige vinneren av “hundevakta” – var det ikke det den ble kalt til sjøs? Jeg satt til ratts fra tre til seks, først i et utrolig måneskinn som deretter gikk over i en vakker soloppgang.

25 timer på veien er langt, selv om vi småstoppet mange ganger og vannet atskillige trær og busker underveis. Skal innrømme at jeg er ganske glad for at jeg skal fly tilbake…

Men nå er jeg altså på plass på Fredskorpskonferanse her i Diego, med gassiske og norske Fredskorpsdeltakere og deres partnere. Hovedspråket er fransk – som jeg jo egentlig ikke kan, mange kommentarer er på gassisk, som jeg jo heller ikke er noen kløpper på – men i pausene er det hovedsaklig norsk og engelsk det går i. Gassere er noen racere til å lære norsk – selv med bare seks måneder i Norge snakker de bra. Nesten flaut da å snakke så dårlig som jeg gjør. Men det blir noen fine samtaler; jeg skjønner en god del fransk, men kan overhodet ikke snakke, derimot kan jeg snakke litt gassisk, men skjønner ikke alt. FK-kollega Helga i Tulear har det litt omvendt, så under lunsjen i går hadde vi en kjekk samtale med sjefen hennes; Helga på fransk, jeg på gassisk og han snakket en blanding. Språk handler jo først om fremst om kommunikasjon – og det fikk vi jo til!

Oppsummering

2010-08-23T16:59:00.001-04:00

Nå nærmer det seg avreise. Fredskorpset og en fredskorpsutveksling handler om læring; vi skal lære av og med og om hverandre, slik at vi på den måten kan gjøre verden til et bedre sted for alle. Så hva har nå egentlig jeg lært dette året?

språk er et verktøy, målet er kommunikasjon – passivt ordforråd er undervurdert. Om man bare forstår litt av det som blir sagt kan kroppsspråket hjelpe deg til å formidle det du ønsker.
vann kan ikke overvurderes; vann som kommer ut av springen, rent og klart er ingen selvfølge, og er definitivt noe å være takknemlig for. Du verden så kjedelig når det ikke er der!
ikke tråkk på små rosa eller oransje poser som ligger langs veien. De har blitt kastet ut av folk som ikke akkurat har nytt bussturen…
markkur er ikke bare for katter – ta piller hver tredje måned!
kjøleskapet egner seg ikke nødvendigvis til å oppbevare ting som skal ha det kaldt; for når strømmen er borte på femte dagen er det ikke spesielt kaldt i kjøleskapet…
en varmtvannstank, derimot, holder vannet godt over lunket i fire-fem strømløse dager
et smil blir forstått av de aller fleste – også av politiet i de mange kontrollene langs veien
dårlige brasilianske såpeserier blir ikke bedre av å dubbes til fransk

Det er sent, hodet er fullt og tomt på en gang – mulig lista blir lengre i løpet av morgendagen.

Menn og sånn

2010-08-16T10:38:00.001-04:00

I løpet av det siste året er jeg blitt fridd til tre ganger. Det er jo forsåvidt litt imponerende – tre friere er da slettes ikke verst? Men jeg er fortsatt ikke gift… La oss nå ta en liten titt på disse tre frierne, så skjønner du hvorfor:

Frier nummer 1 møtte jeg i Cochabamba i fjor sommer. Han var, som man sier, utstyrt med litt mindre bagasje enn de fleste andre – og utgjorde dermed ikke akkurat noen veldig aktuell ektemannskandidat.

Nummer to var bussmannen her i Fandriana. Nå er han allerede gift – jeg møtte ham en dag med kona og en liten skokk unger, så dermed havner vel han også i kategorien uaktuell.

Siste frier (så langt??) stiller sånn sett i en litt annen klasse; han har nok bagasje, er ugift, og er dessuten usedvanlig kjekk og pen. Ulempen, spør du? Han er 21 år gammel – og jeg kunne strengt tatt vært moren hans.

Det er absolutt godt for selvtilliten å bli fridd til i ny og ne, men hvor er de bra og gode mennene, lurer jeg på? Hvor??

Normalitet

2010-08-15T11:22:00.001-04:00

Normalitet er et relativt begrep, det avhenger av tid, sted, kultur, sammenheng og sikkert en haug andre faktorer. Sikkert er det i hvert fall at jeg på ingen måte faller innenfor noe normalitetsbegrep her i byen. Jeg er høy og stor, lys, snakker dårlig gassisk og går gjerne på tur for turens skyld.

I dag morges fikk jeg nok en gang bekreftet min mangel på normalitet. Jeg gikk i kirka – i seg selv en forholdsvis normal ting å gjøre søndag morgen, i alle fall i dette landet. Jeg fant meg en ledig benk, og satte meg fornøyd ned. Fornøyde ble også ungene på benken foran, som det meste av den neste timen satt med hodet vendt bort fra presten og prekestolen; det var jo mye mer spenende å se på dette merkelige vesenet som hadde satt seg bak dem. Noen ganger er det bare hyggelig, noen ganger litt slitsomt – og i dag kjente jeg at jeg lengter etter litt normalitet; dvs etter min normalitet. Lengter etter å kunne gå en tur uten å bli pekt på, ledd av og ropt etter. Det er ikke noe vondt i noe av dette (tror jeg,da, jeg snakker jo som sagt ikke spesielt godt gassisk…), men det blir altså litt slitsomt noen ganger. Og derfor skal det bli deilig å gå en tur i Ski sentrum, kanskje en tur på storsenteret (sukk, storsenter, det er stort det…) og være aldeles anonym. Det er vel ikke umulig at jeg etter en stund kommer til å savne knisingen og “vazaha, vazaha”ropene, men det er jo ikke så lenge til jeg skal til Bolivia, hvor jeg heller ikke er helt normal… ;-)