Ut på tur

På fredag hadde vi undervisningfri, så litt etter middag lurte Monika på om jeg hadde lyst til å bli med og gå tur. I og med at jeg allerde hadde tilbragt en del timer i selskap av Jane Eyre på lydbok, tenkte jeg at litt bevegelse sikkert ikke var så dumt.

“Jeg har lyst til å prøve ut den veien jeg har sett i nærheten av sykelandsbyen,” sier Monika.
Det synes jeg var helt i orden – alltid kjekt med nye veier og stier.

Så dermed labber vi i vei; sola skinner, og jeg har ikke et eneste ullplagg på meg. Mens vi går langs hovedveien snakker vi om det norske “gå tur”-begrepet, som vi oppfatter som noe ganske særnorskt. Å gå tur er liksom ikke like seriøst og sporty og fjellsko-betinga som de engelske hiking og trekking, men de er samtidig litt mer aktive en “go for a walk”. Topptur og fjelltur er mer som hiking, er vi enige om.

Vi nærmer oss stedet som Monika tror hun har sett en skogsvei ta av fra hovedveien.
”Fin dag for topptur!” sier hun plutselig.
”Topptur???” spør jeg. “Du har da ikke sagt noe om topptur?! Vi snakket da bestemt om å gå tur, ikke noe hverken hiking eller trekking!”
Jeg har aldri hatt noen særlig sans for det ordet. Jeg er glad i å gå tur, liker meg best når jeg slipper å gå på asfalt, men “topptur” har en ekkel klang av blodsmak i munnen, svette, støle muskler og generelt lite kos.
”Ja, du skjønte vel det?” sier Monika så kjekt. “Det er jo rett i nærheten av den toppen der, tenk på utsikten vi får derfra!”

“Den toppen der” er atskillig brattere enn den ser ut til!

Utsikt er vel bra – slit og svette er derimot noe helt annet. Og dessuten er vi på nesten 1800 meter. Er ikke så sikker på at jeg liker planen til Monika.

Vi finner etter litt om og men fram til skogsveien hennes. Som hun sier:
”Sjåfør Charles hadde sikkert sagt at dette var en finfin bilvei, men…”
Det er fint å gå, det er trær rundt oss, og det lukter godt av furu. Etter ca 50 meter er det slutt på skogen, og noen mennesker kikker på oss med store øyne.
”Hva i alle dager gjør disse to vazaha’ene her, på vei inn på tunet vårt?” ser det ut til at de tenker.
Vi snur og går tilbake et lite stykke, og velger en annen sti. Jeg er i grunn ganske fornøyd, for denne stien tar oss bort fra toppen.

Bananpalmer har en flott grønnfarge.

Men så svinger den på seg igjen, og så bærer det oppover. Pust og pes – og litt sukk og stønn. Det er også litt skummelt, for stien tar oss forbi en del graver. Her på Madagaskar har mange familier en familiegrav. Med jevne mellomrom blir graven åpnet, likene blir tatt ut og får nye likkleder, og dersom det bare er ben igjen blir de kanskje samla i en krok så det blir plass til nye familiemedlemmer. For mange spiller forfedrene en viktig rolle også i dette livet, så det er med en litt ekkel følelse vi tar oss forbi gravene, mens vi passer oss vel for å peke på noe, for det har vi lært at kan være tabu.

Opp, opp, opp – kinnene blir rødere og rødere, og hver gang jeg tror at jeg nærmer meg toppen, flytter den på seg.

Stilig måte å få med både meg og deg på, Monika ;-)

Opp kom vi til slutt, og utsikten VAR flott – det skal innrømmes, og jeg ble belønnet med verdens sureste clementin, før vi begynte å gå nedover. (Noe jeg vel skal innrømme at låra mine var enda mindre glad i…) Men jeg har vel sikkert godt av høydetreningen, om ikke så alt for mange måneder skal jeg jo atter bo på rundt 2500 meter igjen!

Lange armer er kjekt når man skal ta bilde av seg selv! Her er to blide jenter på toppen!

På vei tilbake langs hovedveien fikk vi lyst på mer clementin, og der satt det jammen noen damer og solgte.
”Mamy ve?” spurte Monika. “De er vel søte?”
”Ja, selvsagt, søte og gode!”  var svaret.

I dag ble de søte og gode fruktene omgjort til limonade, og selv om jeg hadde i noen skjeer med sukker, kunne jeg med hell pøst på litt mer…

Læreraften

Når vi nå vandrer rundt i landsbyen vår blir vi hilst på ulike måter. Noen roper fremdeles “Monika, Monika, Monika!”, noen barn synger “Aram-sam-sam” (som de har lært av oss på søndagsskolen” – og noen sier nå bare “boff”. “Trollmors vuggevise” er blitt en kjent sang her i Fandriana, også blant folk som ikke var tilstede på “forestillingen” på torsdag. Troll-kostymet var populært, ikke minst ble halene likt. Da Monika kom på skolen på fredag morgen lurte rektor på hvor hun hadde gjort av sin, og senere på dagen lurte en av studentene på om det var mange slike rare mennesker i Norge.

Det er en noe spesiell følelse å stå på en scene, med skolen blå lærer-tskjorte og grønt lambaskjørt på deg, og skulle synge gassiske sanger som man aldri før har hørt for en temmelig full sal. Da det var generalprøve hadde nemlig jeg undervisning, så mange av sangene hører jeg for første gang under torsdagens forestilling. Veldig kjekt at man kan synge på vokaler!

En koselig kveld ble det, og studentene klappet ivrig, men det kan gjerne være leeenge til neste gang!

Døtrene til Raivo renholder danset

Rektor, Zao landbruksansvarlig, Charles sjåfør og Richard

Noen fjes er hvitere enn andre… Hele lærerkollegiet samlet i en av de gassiske sangene – etter at vi har dansa inn på scenen.

Det er så underlig her…

Noen ganger skjønner jeg virkelig at jeg er langt fra kjente, hjemlige trakter. I dag har vært en slik dag. Det startet da Richard ba meg si fra til Monika at det skulle være et møte klokka tolv. 
“Møte om hva da?” spurte jeg.
”Det er om sosialkassa,” var svaret.
Sosialkasse en en kjekk liten kasse som vi betaler inn til hver måned, og som vi bruker til gaver og slikt når noe skjer. Det er også sosialkassa som betalte julegavene våre.

Jeg vandret avgårde for å undervise litt, og hadde noen morsomme timer med mye sang, lek og moro med en søt liten klasse på bare ti elever.  Da jeg var ferdig klokka halv tolv begynte jeg å spørre rundt om dette møtet, men det var ingen av de andre lærerne som hadde noe særlig av opplysninger å komme med. Til slutt fant jeg pedagogisk ansvarlig på skolen, Clarisse, og spurte henne – på gassisk (!) om det var så at det skulle være møte i dag.
“Jada,” svarte hun “vi skal møtes klokka fire for å øve til lærerkvelden.”
”Men Richard sa at det skulle være et møte klokka tolv??”
”Å ja, det var visst sant,” sa hun, og så sa hun noe mer på gassisk som jeg ikke helt forsto.

Fem på tolv ser det fortsatt ikke ut som om noen har planer om noe møte, så vi går ut for å se om vi kan finne Richard. Han står ute i paviljongen og øver på en sang sammen med to studenter, og rundt dem ligger det en liten skokk med ender. Jeg er jo etterhvert vant til at det vandrer både høner, ender og gjess rundt i gatene, men de pleier ikke å holde til på skolen.

Vi setter oss ned, og skjønner så at det slettes ikke er tilfeldig at det ligger ender rundt føttene våre. På lørdag er det nemlig nasjonaldag her i landet, og da skal man ha festmat. Dermed ble det loddtrekning; hver and var utstyrt med et nummer, og så trakk vi hver vår lapp, og fikk utdelt en and.

Det var en del mennesker som stirra temmelig rart på Monika der hun kom vandrende oppover gata vår med ei and under hver arm. Så nå har vi to ender boende i garasjen. Den ene skal Helen hushjelp få, og den andre skal få leve til over helga. Da skal Helen lære Monika å slakte. Jeg for min del er såpass feig at jeg tror jeg skal befinne meg på et helt annet sted når det skal skje! Vakumpakka kjøttstykker fra REMA har sine fordeler!

På ettermiddagen skulle det så være øvelse. Hver måned arrangeres det elevaften, hvor studentene synger og danser og  spiller. Vi lærerne har vært heller trege til å delta, så denne måneden er det “læreraften” i stedet for elevaften. Monika og jeg har planer om å delta med “Trollmors vuggesang”, med fløyte, tromme og sang – utkledd som troll. Det blir sikkert vakkert.

Vi skal også delta sammen med de andre lærene. De skal synge en hel haug med sanger, og mange av sangene skal det også danses og gestikuleres til. Har en teori om at jeg for min del kommer til å synge mye på vokaler… Monika og jeg ble også spurt om vi kunne synge litt alene på en av sangene. Vi trodde at vi kanskje skulle få en linje eller to å synge, men så viser det seg at alle solopartiene er våre. Det er ikke så lett å synge om oksekjerra til Raleva, skal jeg si!

Vi var nok litt av et syn der vi sto på scenen sammen med alle de andre lærerne og tviholdt på tekstarket vårt med en hånd mens vi prøvde å gestikulere på rett måte med den andre samtidig som vi skulle bevege oss riktig – OG synge.

Ønsk oss lykke til!

Søndag

I dag var planen å stå opp litt tidlig så vi kunne gå en skikkelig tur før middag. Grått vær, lave skyer – hutre,hutre – sofa, pledd og nett er et fint alternativ. Overraskende nok er nettet ganske kjapt på tross av alle skyene – de pleier ellers å virke forholdsvis negativt inn på forbindelsen.

Klokka tolv var vi imidlertid klare til å gå ut. Som jeg før har skrevet, så er det festtid – denne gangen var det kirkekoret som lagde fest for å få inn penger til nytt keyboard. Så da var det bare å ta på stilongs og ullstrømper og labbe nedover mot kirka. På trappa ble vi fint pynta med rosett, og siden det for tiden er jeg som er banken var det jeg som putta litt penger oppi den pene pengekassa. Inne i kirka var lokalet avdelt med gardiner. Gudstjenesten var ennå ikke over, men vi ble vist inn bak en gardin, og der var det dekka langbord.

Vi er jo litt idioter her i dette landet. Det skal innrømmes at vi ikke alltid skjønner hverken hva som forgår, eller hva vi burde gjøre. Matbillettene våre burde visst vært stempla ved inngangen, men det ordnet en snill dame for oss – og så ble risen satt frem. Jeg er alltid veldig glad når vi kan forsyne oss selv, for da slipper jeg å måtte spise et helt risfjell. Ved siden av risen var det salat og kotelett – veldig godt, selv om jeg savna en kniv. Ideen her er at kjøttet skal være så mørt at man kun trenger skje og gaffel til å spise med, men denne gangen måtte også fingrene til pers, Jeg syntes ikke jeg kunne bøye alt for mye på bestikket jeg hadde fått utdelt. Men er uansett veldig glad for å spise “ute” i dag – kjøleskapet vårt inneholder ikke mye spennende denne helga.

Vi fulgte god gassisk skikk; kom, spiste og gikk. Egentlig ganske greit når temperaturen er ikke er så høy inni en gammel steinkirke.

Vi gikk oss en tur og fikk igjen varmen. På andre siden av byen er det også noen barn som vet hvem vi er: “Monika, Monika, Monika!” ropes med fryd. I dag møtte vi ikke på så mange fulle menn – i går ettermiddag hadde vi nesten følge helt til porten av en fyr som nok trodde han snakka fransk, men det hørtes mest ut som japansk. Ikke så greit bestandig å bo i en landsby som er velkjent for hjembrenten…

Hjemme igjen kjente jeg at bolle- og kakaobehovet kom snikende. Jeg har jo mammas gode bolleoppskrift, og jeg er sikker på at jeg ikke har brukt opp alle rosinene. Det har jeg heller ikke, men da jeg skulle putte gjær oppi melkeblandinga mi var det slutt på hellet. Vi har hatt en kilosboks med gjær – hvordan er det mulig at den er brukt opp? Men bakepulver har vi nå, så dermed ble det ikke boller, men muffinsbollepapirting; for røra seila selvsagt utover stekebrettet, så det var ikke så lett å skille muffins fra papir fra bolle fra brett. Men Monika sier nå at de er gode – lurer litt på om det er sånn prøysensk “du si’r det for å trøste, du”, men jeg tar det til meg!

Ha en god søndag!

Du vet du er på Madagaskar når…

• du våkner av kirkeklokkene halv seks
• synes lampeskjermer og kupler er no’ tull – det er da fint nok med en lyspære?
• synes det er småpinlig å kjøpe 10 000 ariary i telefonkreditt, så du kjøper for 2000 i fem forskjellige butikker
• du hilser på edderkoppen på veggen om morgenen
• synes det er aldeles naturlig å gå på apoteket med jevne mellomrom for å kjøpe markkur
• du har brukt opp et par dagslønner en tidlig morgenstund uten å gå ut av huset, fordi folk kommer på døra for å selge melk, avokado, youghurt, epler, konsertbilletter osv
• du synes det er greit å gå med tre ulike nyanser av grønt og litt blått sammen – for det er de varmeste klærne du har
• du blir overlykkelig av å komme inn på msn når du er på nett
• det lukter deilig av mat på kjøkkenet når du kommer hjem fra jobb ved lunsjtider
• du lurer på om melka i kjøleskapet kan brukes; har jeg kokt den opp og silt den enda, eller ikke?
• du ikke trenger lommelykt når du går hjem fra jobb om kvelden – stjernehimmelen lyser opp
• du tar på deg ulltrøye, bluse, ulljakke og fleecejakke når du står opp morgenen (innetemp 13,6) for så å renne bort i sola ute (ca 30 grader…)
• elevene dine har tørka av tavla for deg og reiser seg og sier “How are you?” i kor når du kommer inn i klasserommet
• du lærer elevene en ny sang, og de ved andre gangs gjennomgang synger firstemt
• du synes det er fantastisk at strømmen ikke har vært borte på over to uker
• du blir adoptert av bygdas hunder, katter og høner
• en bit fruktnøtt er toppen av lykke

13,6

viste termometeret oppå kjøleskapet i dag morges – og det er et av de varmeste stedene i huset. Er det rart jeg fant fram stilongs, knestrømper, alpakka-leggings, skjørt, genser, alpakkagenser, skjerf og fleecejakke? Da vi kom hjem etter lørdagsundervisning var tempen steget til 16,6. Kanskje på tide å hugge et tre i hagen for å mate Jøtulen?

Skolefest

Mai og juni er definitivt skolefestid her i Fandriana. Det er taler og konserter og opptredner både her og der, og denne helga var det SFM sin tur. Og fest er man jammen god på! På null komma niks er det satt opp gjerde rundt hele skolen slik at ingen kan snik-kikke uten å betale inngangspenger, det er satt opp boder til ulike spill og leker arrangert av studentene, mat er innkjøpt og lagd, border er dekket, billetter og lodd lagd og skrevet ut, premier på plass – og så kan det hele begynner. Med flaggheising, nasjonalsang og gudstjeneste.

Alle lærerne hadde fått forskjellige oppgaver, og jeg skulle sammen med Madam Irma stå for “Jus d´honneur”. Jeg ante ikke hva det hele dreide seg om, annet enn at det nok sannsynligvis hadde med noe matservering å gjøre, men med Madam Irma som boss går det meste på skinner. Vi dekket bord med brus og bolle og vårrull, og så kunne folk bare strømme til. Mange var invitert, og her i landet er det slik at dersom du har en invitasjon så er det bare å bla opp. Man inviterer nemlig bare dem man anser har penger nok til å betale for seg – eller eventuelt for noen andre. Vi har nemlig nå lært at dersom du blir invitert, skriftlig invitasjon og det hele, og man av en eller annen grunn ikke kan gå, så gir man invitasjonen og inngangspengene til en annen som kan gå i ditt sted. Denne gangen hadde jeg ingen invitasjon, men gjorde i stedet en innsats i oppvaska. Ganske god på oppvask i kaldt vann uten såpe nå!

Lørdag var spilldag, med basketkamper til langt på natt (for dem som klarte å holde seg våkne…), og søndag var det konsert med NORMAL Gospel fra Antsirabe. Dessuten var det tombola-trekning. I og med at vi tilsammen hadde kjøpt to loddhefter syntes en del studenter synd på oss som ikke vant en eneste premie. Kanskje like greit, tenkte jeg – det er vel andre som trenger ting mer enn meg her i bygda…

Her skal snoren klippes for å få premie – ikke så lett…

Fredagens kakemeny, og serveringsgjengen under, med Madam Irma i midten.

 

Skolefesten er en måte å tjene inn litt penger på, her selges ting lagd på “skolekjøkkenet”.

Det var også en utstilling av studentarbeider og didaktisk materiale laget av studentene.

Fra konserten med NORMAL Gospel. Normal har ikke så mye med normalitetsbegrepet å gjøre, tror jeg; NOR for Norge, MAL for Malagasy. Koret startet opprinnelig opp på den norske skolen i Antsirabe, men det er for tiden ingen norske medlemmer – men derimot to franske.

Markens grøde

Monika har lenge vært en ivrig gartner. Vi er nemlig utstyrt med en kjekk liten kjøkkenhage, lekkert inngjerdet med bambuspinner. Det siste tror jeg er for å hindre at hønene spiser opp alt. De små kyllingene kommer seg ofte gjennom åpningene, så de har til tider kost seg stort. Det er blitt planta gulrot, salat, dill, persille, tomat, ananas, chili og mais. Maisen kom opp i massevis, men vi kan jo ikke akkurat spise lange grønne maisstengler? Maiskolber har det nemlig ikke vært så mange av. På gulrotfronten har det blitt tre stykk. Ingen av dem har kommet opp der de ble sådd, og ingen av dem er heller blitt spist…

For de som måtte lure; det oransje i bakgrunnen er gulrot, ja…

Årets innhøstning; 1 mais,1 gulrotting

Én (liten) maiskolbe ble det på deling.

Men når det gjelder persille, dill og tomater skal vi ikke klage. Vi kan rett som det er spise salat med ingredienser fra egen hage!

Det var en gang…

Slik begynner jo alle eventyr. Dette eventyret handler om et lite dyr. Et lite, sort dyr, som er veldig flink til å hoppe. Det finnes mange slike små dyr, men la oss kalle dette for Pelle. Pelle var en eventyrlysten fyr, og likte å utforske nye steder. Til vanlig bodde han i en deilig mørkebrun sofapute. En dag hendte det at det satte seg et menneske på sofaputa, og da var det middagstid for Pelle. Da hoppethan fra sofaputa og over på låret til mennesket.
“Sniff, sniff! Er det noe godt her, tro?” spurte Pelle. “Hmm, dette stoffet her smaker da ikke så godt, tror jeg må bevege litt på meg for å finne middagen!” 
Og med  “hoppeti-hopp-hopp” nedover skjørtet, så satt han på et varmt, hårete og mykt bein. Og så var det bare å bite til og spise litt av godsakene.
“Mmmm, søtt og godt!” tenkte Pelle for seg selv. “Men det er litt kaldt her. Tror jeg hopper litt oppover – innenfor skjørtet, jeg.” Som tenkt, så gjort. Litt lenger oppe var det godt og varmt, og slikt lærte Pelle seg å lete etter koselige, varme spisesteder.

Noen ganger hoppet Pelle fra sofaryggen og over i nakken på mennesket. Da gikk det fint an å krype innenfor skjorta eller genseren og spise seg nedover ryggen. Pelle utviklet en forkjærlighet for området  i overgangen mellom genser og bukse. Der ble det liksom så ekstra godt og varmt, og maten var enda saftigere og søtere enn andre steder. Men aller, aller best likte Pelle det når den store hvite damen kom og satte seg i nærheten av sofaen. Hun satte seg aldri på sofaputene, men holdt seg til pinnestolene rundt sofaen. Dermed ble det en ekstra utfordring og litt ordentlig hoppetrening å nå fram til henne. Men belønningen lot ikke vente på seg – deilig saftig og søtt blod!

Og slik levde både Pelle og vennene hans et lykkelig liv. Og den store hvite damen? Hun heter Lene – og hun har flere loppebitt enn hun noen gang før har hatt – og hun HATER lopper!!!!

(Pelle kunne vel i hvert ligget unna bh’en min? Det er ikke alle steder det er like lett å klø seg i all offentlighet…)