Hjemtur

Jeg har vært i Oruro i helga; veldig hyggelig forresten, men det er alltid trist å dra. Så jeg går opp busstrappa med en liten klump i halsen. Finner fram til setet mitt, men der sitter det allerede en dame.
“17 er vel vindussetet?” spør jeg høflig.
“Nei, det er 18 som er vindu, setet ditt er her, ved midtgangen.”

Det virker ikke akkurat som om damen har tenkt til å gi seg med det første. Jeg kunne selvsagt fått tak i bussmannen og bedt om hjelp, men finner ut at ikke alle kamper er verdt å kjempe, og dumper dermed ned på midtgangsetet.

Jeg finner fram cola-flaska mi for å svelge ned en pille. Oruro ligger på 3700 moh, og etter et par dager pleier hodepinen å komme sigende.
”Sjjjjjusj!” eller noe i den dur sier det i det jeg åpner flaska og spruter seig cola over hele meg. Dessverre ikke over setestjeler-dama…

Jeg dupper litt innimellom, ser litt på “Johnny English”, nyter utsikten og ber en del bønner om at vi skal komme treygt fram. Ikke så lysten på å seile utfor en av de mange stupkantene langs veien.

Vel framme i Cochabamba stikker jeg innom supermarkedet like ved bussholdeplassen. (Ja, jeg vet at man ikke bør drive med søndagshandel, men det har gått litt i ett i det siste.)

Ferdig med innkjøp setter jeg meg inn i en taxi. Etter noen meters kjøring kjenner jeg at jeg er våt i baken. Jeg kjenner forsiktig med den ene hånda. Lukter på den. Akkurat; dette er jordbær-yougurt.

Så dermed kommer jeg hjem med cola på fronten og yougurt i baken. Godt jeg har vaskemaskin!

Service

For en drøy uke siden hadde Anne (eks-samboer), Elsa (tvangsvenn) og jeg en skikkelig luksushelg i La Paz. Hotellet, som kanskje er byens beste, hadde vi bestilt over nett – til en tredjedel av prisen de krevde på hjemmesida si. Det føles alltid godt å spare litt penger, og det føltes enda bedre å komme inn på en stor suite med to soverom med bad og stor stue. Dessuten var det trimrom, badstuer, boblebad og basseng, så personlig torturist (også kjent som personlig trener…) Elsa var riktig så fornøyd.

Dessuten hadde vi denne gangen valgt å bo i sørdelen av byen, og det gir ganske store utslag i en by hvor jeg fra flyplassen kjørte ca 1000 høydemeter ned til hotellet. Det er nemlig atskillig lettere å puste på 3000 moh enn på 4000…

I sørdelen byen ligger også alle de litt mer fancy butikkene, kaffebarene og spisestedene, så vi følte oss nesten som i Norge der vi vandra mellom Benetton, Levis Store og Esprit-butikker.

I sørdelen av byen ligger også det norske konsulatet. Fikk villige fotomodeller utenfor der.

En deilig helg, med andre ord, som jeg egentlig hadde lagt litt bak meg nå, i hverdagens stress og mas. Men i dag dukka det opp en mail. Det skal sies at trioen som var på tur kanskje ikke var den mest strukturerte her i verden, så at vi kunne komme i skade for å glemme igjen en sokk eller to hadde ikke forundra meg, men dette??

“Dear Mrs. S and Mrs. V:

The reason I am contacting you is because I want to inform you that you forgot one jean, one pair socks, one sweater and two t-shirts in your room during your stay in our Hotel, since we want to improve every day in order to bring a better service for our guests, we want to know what we can do to give you back your belongings. In case we need to send it by courier, the Hotel is NOT responsible for paying.

Thank you for your preference,

Kind regards,”

Elsa og jeg er foreløpig lite solidariske, og legger all skyld på Anne, mens vi innerst inne lurer på om de kan ha tatt feil av rommet… Men hotellet skal jo ha for bra service, da!

Førerkort

Klokka er sju, mandag morgen. Lene står i kø på biltilsynet. Luka til kassa skal åpne halv åtte. Kvart på åpner den, og køen beveger seg saaakte. Endelig er det min tur:
”Jeg skal betale for midlertidig kjøretillatelse,” sier jeg.
Mannen ser uforstående på meg. “Hva skal du ha, sa du?” spør han.
Jeg er forberedt, og viser fram det splitter nye reglamentet, hvor det står hva slags dokumentasjon man må ha.
”Men hvor mye skal du betale?” spør han.
”I La Paz sa det 90 bolivianos,” svarer jeg.
”Du må nesten gå bort i skranka der og spørre,” sier han.
”Men, men,” sier jeg, mens jeg kikker på en lange køen bak meg“må jeg stå i kø på ny da?”
”Neida, da kan du komme rett hit.”

Jeg bort til den andre skranken.
”I kassa spør de hvor mye jeg skal betale for midlertidig kjøretillatelse,” sier jeg.
”For hva for no?” spør damen.
Nok en gang er det bare å vise fram reglementet. Hun kikker noe skeptisk på det, før hun går bort til en annen mann.
”Det er koordinatoren,” hvisker misjonens sekretær ved siden av meg, “det er han jeg snakka med på fredag.”
Enrriqueta hadde nemlig vært nede på fredag for å sjekke hvordan vi skulle gjøre ting.

“Vi har ikke fått materialet til miderltidige førerkort enda. Dere må nesten komme tilbake på torsdag,” sier mannen.

Jeg stønner litt, og klager litt, men det hjelper jo selvsagt ikke.

Hvorfor mannen ikke kunne fortalt Enrriqueta på fredag at ting ikke var klart, og at det ikke var noen vits i å komme, skjønner jeg fortsatt ikke, men det er vel bare slik det er.

Jeg stiller uansett sterk og klar torsdag morgen. Men denne gangen sender vi Enrriqueta onsdag ettermiddag for å spørre om de er klare til å utstede midlertidige førerkort på torsdag!

Ulovlig?

Jeg har akkurat lest noen UDI-historier i nettavisene, og tenker at migrasjonsbyråkrati jammen ikke er en enkel sak, hverken her eller der.

Da jeg kom til Bolivia i fjor, gikk i grunn det meste ganske så greit. Jeg kom med etmidlertidig visum på 30 dager, og innen utløpet av de dagene var søknaden om visum for ett år innlevert med alle tilhørende dokumenter. Og da snakker vi en pen bunke; jobbkontrakt, huskontrakt, lys- og strømregning, dokumentasjon fra politiet på hvor jeg bor – med håndtegnet kart, legeattest på at jeg ikke er HIV-smitta, og en liten bunke til som jeg ikke en gang husker hva var. Men det gikk greit – jeg hadde snart visumet pent klistra inn i passet, og kunne begynner på søknadsprosessen for carnet, det bolivianske id-kortet. Dette tok litt lengre tid, for jeg hadde ikke vært smart nok til å tenke på å ta med det gamle carnet’et mitt fra Norge. Men jeg fikk det til slutt. Og da kunne jeg begynne på prosessen med å få førerkort; flere dokumenter, terorieksamen og oppkjøring (hvor prøvelsen var lukeparkering – med 200 tilskuere…).

I begynnelsen av februar gikk alle disse dokumentene ut – på samme dag. Nå skulle jeg søke opphold for 2 år. Kravene til dokumentasjon var mye mindre; et notarialbekreftet brev fra en advokat, som sa at jeg ikke hadde endret hverken sivilstatus, jobb eller adresse, et par bilder, og en søknad. Blid og fornøyd troppet jeg opp for å avlevere dette sammen med passet mitt, men fullt så enkelt var det visst ikke:
”Du må legge ved en attest fra jobben din,” sa den ytterst kjekke og høflige unge mannen.
”Jamen, det er jo ingen endringer,” prøvde jeg meg med.
”Men alle dokumentene dine ligger her i Cochabmaba, og søknaden om 2 år behandles i La Paz, og der vet de jo ikke hva du driver med, så vi må ha det.”
“Jamen,” sa jeg nok en gang. “Hvorfor har dere ikke krevd det av noen av kollegene mine?”
Det hadde han i grunn ikke noe svar på.

Dagen etter troppet jeg opp med et pent brev undertegnet av administrasjonssjefen. For tiden er jeg som er “representante legal” for misjonen, i og med at sjefen bor i Norge, og  jeg kunne jo ikke godt undertegne min egen jobbattest… Så betalte jeg gebyret, og fikk beskjed om å komme tilbake om en uke for å sjekke at alt var i orden.

Det var det, sa mannen.

Nå i mars skal vi ha konferanse sammen med Peru-misjonærene i Peru. På et vis litt teit, i og med at vi totalt var 7 norske her i Bolivia uten pass. På migrasjon ga de oss løsningen: “Dere kan søke om å låne passet deres. Da stopper behandlingen av søknaden inntil dere leverer passet tilbake, men ellers er det ikke noe problem.”

Vi troppet opp fo å levere søknader om å låne passet i god tid før turen til Peru. Først tar vi en tur til mannen på kontor 4, hvor de leverer ut pass til de som har fått visum. Det kunne jo hende at et lite mirakel hadde skjedd, og at i hvert fall de som leverte visumsøknaden i november nå hadde fått det innvilga. Mannen sjekka de små kvitteringslappene en for en. “Den mappa er i La Paz,” sa han for alle sammen. Helt til han kom til min. “Mappa di er her i Cochabamba. De har sendt den tilbake med observciones,” sa han. Jeg syntes ikke det hørtes så kult ut å være observert, men klarte til slutt å finne ut at det betød at de ville ha enda et dokument fra meg, og dessuten måtte jeg betale litt mer.

Vi ble enige om at det ikke var noen vits i å sende mappa tilbake til La Paz, siden jeg allikevel skulle låne passet mitt, så dermed lovte jeg å komme tilbake med nye dokumenter, og de lovte å låne meg passet.

Nå begynte vi i grunn å bli litt frustrerte. Mange av misjonærene har venta lenge, og et av problemene er at uten carnet kan vi heller ikke få førerkort. Det er ikke kult å vandre forbi en flott firehjulstrekker som står parkert i garasjen din, og vite at du ikke kan kjøre den. Etter litt undersøkelser i fjor, fant vi nemlig ut at vi ikke kan kjøre på internasjonalt førerkort, vi må ha boliviansk. “Om noe skjer, selv om dere blir påkjørt av en full lama, så er det deres skyld",” var essensen i beskjeden vi fikk.

For å finne ut hva vi kunne gjøre for å speede opp det hele, reiste administrasjonssjefen og jeg en tur til La Paz. Det var interessant. På migrasjon fortalte de oss blant annet at de får 300 søknader hver dag. Det er kun direktøren som kan undertegne, og hun har kun kapasitet til å undertegne 150 søknader pr dag… Dessuten sa de at de slettes ikke hadde motatt noen søknad om å låne pass, men lyset i tunnelen var at han mente at vi nok ville få tilbake passet med visum.

På førerkortkontoret sa de at det nye reglementet nå var på plass, så det burde ikke være noe problem å få et midlertidig førerkort, selv om vi ikke hadde carnet.

Du verden så fornøyd jeg var på turen hjem.

Det varte til vi hadde vært en tur hos førerkortgeneralen i byen. “Nei, reglene sier pass eller carnet, det holder ikke med kvitteringen. Beklager så mye. Men kanskje du kan få migrasjon til å stemple en kopi av passet ditt? Det kan jeg aller nådigst godta,” sa mannen.

På migrasjon sa damen indignert “Det er ulovlig for oss å ta kopier, og enda mindre stemple dem!”

Dermed så jeg drømmen om midlertidig førerkort fordufte.

Men på fredag fikk jeg låne passet mitt. Der har de klistra inn visumet, men det er ikke signert. Derimot er det klistra på en gul post-itlapp hvor det står “Ikke ta bort post-it’en” – behørig stempla av migrasjon. Damen fortalte dessuten at det for tiden ikke er noen som får visum, for de har ikke noen direktør for utlendingsenheten som kan signere søknadene…

I morgen går turen til Biltilsynet for å vifte med passet mitt. I reglene, som jeg har finlest, står det nemlig at jeg må vise gyldig pass. Og passet mitt er definitivt gyldig – selv om jeg vel ikke akkurat er 100% lovlig i dette landet. Om Gud vil, så får jeg kanskje et midlertidig førerkort i løpet av morgendagen. Kanskje….

All min medfølelse til alle andre som kjemper med og mot migrasjon rundt omkring i verden!

Carnavales

Helt siden jeg kom til Bolivia for over 11 år siden er jeg blitt spurt om jeg har vært på karnevalet i Oruro. Endelig kan jeg svare “ja” på det spørsmålet. Karneval er jo en stor ting her i Sør-Amerika; de fleste kjenner vel til det i Rio. Men det er karnevalet i Oruro som står på verdensarvlista til UNESCO.

Takket være en strålende kjæreste med gode kontakter har jeg ikke bare overvært karnevalet i Oruro; jeg har gjort det på første klasse, på tribunen til hovedsponsoren. Foran meg satt kulturministeren og andre kultur-storheter. Det var flere fordeler med plasseringen; vi satt ved et av stedene hvor “korpsene” og dansere virkelig gir alt, vi fikk mat og drikke – og kanskje aller best for sånne som meg som ikke akkurat er utstyrt med selskapsblære; det var bevokta toaletter

Karnevalet er virkelig en opplevelse; farger, fyrverkeri, fantastiske kostymer, og deltakere som gjør sitt ytterste for å skape noe unikt. Bildene kan kanskje gi et lite inntrykk.

Oppvåkning

I dag våkna jeg klokka fire. Det var sånn sett ikke frivillig, og jeg ble ikke spesielt fornøyd. Denne morgenen var det nabolagets samlede hundebestand som hadde øvelse. Det er vanlig å ha en vakthund eller tre eller fem her, og når alle i gata setter i gang for full hals, så kan det bli temmelig høylydt. Og jeg, og sikkert andre naboer, tenker “morgenstund er tull i grunn!”

For noen dager siden var det ikke hundene som vekket meg, men derimot naboen på hjørnet som er busseier. Mange av bussene som går her i byen er gamle amerikanske skolebusser. De er malt i flotte farger, og sånn på dagtid er jeg ganske glad for at de finnes, men når de startes klokka fem om morgenen, er de ikke mine favoritter.  Siden bussene sikkert er førti år gamle, startes de og så står de og ruser i en tjue minutters tid; “vrooom, vrooom!” Ikke kult!

Andre ganger er det hverken bikkjer eller busser som vekker meg, men derimot gassbilen. Her i landet bruker vi gassover, noe jeg er veldig glad for når jeg lager mat. De siste årene har man jobba mye med å installere gassledninger til husene, men noen av oss bruker fortsatt gasskolber. Tidligere gikk det gassbiler tidlig og sent, hvor menn satt på lasteplanen og dunket på metallkolbene med et stålrør for å varsle at nå kom gassbilen. I og med at det ikke er så mange som trenger kolbene, går nå gassbilene kun tidlig om morgenen. Det høres ganske tydelig når det bænges på en metallkolbe med et stålrør – klokka halv seks…

Nytteverdi

På jobb er det ikke alltid jeg føler meg like nyttig, det må innrømmes. Målet vårt er å bedre kvaliteten på utdannelsen; kollegene mine er dyktige, og jeg synes ikke at jeg bestandig har så mye å bidra med.

Jeg hjelper til med planlegging, og med ideer om workshops vi kan gjennomføre. Jeg drar på besøk til skolene for invitere med lærere på kurs, og jeg hjelper til med praktiske ting når vi arrangerer kursene. Jeg er til og med blitt ganske god ttil å smøre smørbrød og skjenke opp og servere glass med brus.

Men i dag har jeg fått gjøre det som jeg er best på. Vi arrangerer kurs om planlegging og vurdering. Vi har fått låne lokalene til en nabolagsgruppe; en ny, flott sal. Det er ikke på langt nær alle som vet hvor den fine salen er – og det er her jeg kommer inn i bildet; bokstavelig talt. Sånn litt før det hele skal begynne stiller jeg meg opp ved hovedveien, og der står jeg godt synlig, som et menneskelig skilt. De fleste lærerne i området kjenner meg etterhvert, og det er ganske så lett å oppdage en blondine langs veien her i Bolivia. Så da står jeg der og lyser opp og viser vei; en jobb jeg i dette landet er aldeles uovertruffen i!