Den forsvunne fartsdump

Cochabamba skal være vertskap for et toppmøte i “Organisasjonen for Amerikanske Stater”. Hovedtema er “matsikkerhet”; hvordan man kan sikre at alle i regionen kan spise seg mette hver dag. Dette er jo alt flott og fint.

De fleste av oss som bor her i byen er derimot i ferd med å bli temmelig lei hele toppmøtet – og det lenge før det har starta. I en del uker nå har forberedelsene vært i gang. Cochabamba skal virkelig skinne. Særlig gjelder det veien fra flyplassen til hotellet der hvor møtet skal være. Det plantes og settes opp nye heller, det males gangfelt og benker, det monteres lyskryss og det plantes gress. Det siste, som virkelig fascinerer meg, er at alle fartsdumper – og vi snakker her ganske så mange – er fjerna. For meg går det nå atskillig kjappere å kjøre til jobb, i hvert fall helt til jeg støter på en del som er stengt fordi det males eller plantes eller asfalteres.

Her i landet kalles fartsdumper “støtdemper-ødelegger”, og jeg er ganske så spent på å se hvor mange støtdempere og andre deler av bilene som går dukken når fartsdumpene plutselig er på plass igjen…

Jobb

Om jeg ikke har sagt det før, så er det jammenmeg på tide å si det; jeg har verdens beste kollegaer! De er dyktig faglig, og de er også blitt noen av mine beste venner.

I jobbinstruksen min har jeg én oppgave som jeg er veldig fornøyd med; “å ta vare på det sosiale miljøet”. Vi har hatt ganske så mange lunsjer og middager hjemme hos meg, og en gang i blant går vi også ut.

I dag hadde vi trippel grunn til å ta en lunsj ute; kollega Eli hadde bursdag i slutten av april, Sissel for et par uker siden – og dessuten måtte vi ha en liten avskjedsseremoni for Sissel, som skal hjem til Norge noen måneder.

Det som kanskje er blitt yndlingsretten min her i Bolivia, på en delt førsteplass med grilla kalvehjerte, ercharque; tørka oksekjøtt som deretter sprøstekes og serveres med potet, fersk ost og “mote de maiz”, tørka maiskorn som så er kokt opp igjen.

Dette “brettet” her har mat nok 3-4-5 personer. Skjønner forresten at jeg er blitt temmelig “cochala” (det man kaller en fra Cochabamba) når jeg har to blogginnlegg om mat på én dag… Her i byen sier man “vi spiser ikke for å leve, vi lever for å spise!”

Sjef Liliana og kollega Sissel gleder seg til mat –
men først må de nok le og skravle litt!

Sissel var veldig fornøyd med kjede – som passer til alt hun hadde på seg; inkludert støvlettene!

 

 

 

 

 

 

 

Her er det meste av gjengen samla.
Jeg er utrolig heldig som får jobbe sammen med,
og lære av, denne gjengen!

Jord og mat

Vi vet jo alle at maten på et vis kommer fra jorda, men noen ganger er maten virkelig i nærkontakt med jorda. På søndag inviterte Toril oss på whatia oppe på lekesehjelp-prosjektet som hun driver. (Om du vil vite mer om dette prosjektet, kan du lese her: http://boliviadraaper.blogspot.com/ )

Om vi ville være med og se måtte vi komme sånn noenlunde presis klokka tre, så innen klokka var kvart over var faktisk de fleste på plass.

Secundino har funnet fram spaden.

Titt tei – er du ferdig?

 

 

 

 

 

 

 

Her dukker poteter og bønner fram.

Elsa hjelper gjerne til i glohaugen med å plukke poteter, bønner, søtpoteter og bananer.

Potetene stekes godt i glohaugen.

Secundino fyrte tidlig opp, med noen fine steiner blanda med veden. Når kullet er klart kan gryta få noen gloheite steiner oppi seg, og så dekkes det hele til, står en times tid, og så er det klart.

 

 

 

 

 

 

 

Selvbetjening; gryte med kylling, erter, gulrøtter, kjøttdeig, løk og saus, og ved siden av poteter, søtpoteter, bønner og steke-bananer.

Tusen takk for maten og hyggelig selskap!

17. MAI

Vi var spente i dag morges; jeg var oppe halv sju for å se på nyhetene. Det er litt småurolig i landet for tida, og det var varsla demonstrasjoner på vei ut mot ferieplassen, som også er 17. maiplassen vår. Det så forholdsvis rolig ut; det ble rapportert om 300 politifolk som var klare for å holde veiene åpne, og en gjeng med demonstranter som sto langs veien med plakatene sine.

Jeg valgte en annen rute, og støtte på en annen slags veiblokkering; en lastebil som sleit litt med seg selv og veien og trærne og svingen…

Men alle kom fram, uten hverken blokkering eller tåregass!

Flotte damer på flott dag!

Vi starta med samling, sang, tale og bidrag fra skolen.

Ruth Elise var årets 17. maitaler, og gjorde en flott jobb!

Den norske skolen bidro med sine versjoner av “Prinsessa som ingen kunne målbinde” og “Det står ein friar uti garden”.

Det blir ikke 17. mai uten korps! Vi er veldig glade for at Garden stiller opp og spiller for oss hvert år! Marianne hjalp Garden litt med å bli hørt…

Toget, med 17. mai-komiteen i front!

Jeg skal innrømme at jeg ikke vet hvor tradisjonen kommer fra (og om sannheten skal sies deltar jeg dessuten kun som heiagjeng), men 60-meter er et fast innslag 17. mai.

Sissel imponerte på 60-meter i disse støvlettene!

Hester og terapi

I dag har jeg vært på “graduacion”; en slags oppvisningseksamen. Tema var hester, hopp og terapi. Min gode venninne Piny har i noen år drevet et arbeid blant gatebarn her i Cochabamba. Det er dessverre et stort behov for slike prosjekter, for antallet barn og unge som lever på gata øker for hver dag som går.

Prosjektet “Nytt Håp” jobber på flere måter, og en av de siste fasene i rehabilitering, som motiverte ungdommer kan være med på, er hesteterapi. Da jobber de på en rideskole, samtidig som de lærer å behandle de store dyra – og de lærer å ri.

På graduacion i dag viste disse deltakerne hva de hadde lært sammen med de andre elevene på rideskolen. Her i Bolivia er det dyrt å drive med sprangridning som hobby, og det er stort sett rikmanssbarn som kan holde på med det. Desto morsommer da med ungdommer som ikke akkurat har hatt flust med ressurser rundt seg som viser at de også kan!

Hesteterapi har gode resultater; psykologer har jo lenge snakket om at det å stelle dyr har en positiv effekt på oss mennesker. Når man i tillegg får den mestringsfølelsen som følger med å kunne kontrollere et stort dyr, og være med å konkurrere, så gir det de unge en god porsjon med selvtillit. Resultatene viser at dette er en god hjelp for å føre unge tilbake til samfunnet, slik at de kan få en bedre framtid.

Om du er interessert i å vite mer, så er dette den norske hjemmesiden til prosjektet: http://www.nytthap.no/

En flott bane, ikke langt unna huset mitt.

En av gutta på vei over et hinder.

 

 

 

 

 

 

 

Litt øving før de skulle ut på banen og vise hva de hadde lært.

Piny var litt nervøs da en tv-kanal dukka opp og ønska et intervju.

Stolte elever med diplomer!

Litt uro

For 7 uker siden startet landets helsearbeidere å streike. Da ble de pålagt å begynne å jobbe 8-timers dager, i stedet for 6-timers. De fleste av oss kan vel i utgangspunktet være enig i at det kan være greit at de også jobber 8 timer om dagen, men vi kan jo også forstå at de ikke er så fornøyde med at to timers ekstra jobbing hver dag ikke betyr noen lønnsøkning. Når helsepersonellet heller ikke er inkludert i helse- og pensjonsordninger, er det ikke rart det er duket for konflikter. På den annen side er det mange som snakker om at særlig legene gjerne vil beholde den korte arbeidsdagen sin, slik at de kan beholde sin andre (og tredje) lukrative ekstrajobb, som de jo har tid til. Men helsearbeiderne har nå stått på sitt, og har altså i sju uker streiket, marsjert, sultestreiket og blokkert veier.

April er forhandlingsmåned i Bolivia også, og som vanlig har man ikke kommet til enighet. COB (som er Bolivias svar på LO) krever at minstelønna heves fra ca 830 bolivianos til drøyt 8000. Dette er ikke akkurat regjerningen enig i. De har nå vedtatt minstelønn på 1000 bs, noe som betyr en økning på over 20%. I tillegg lover de en økning på 8% for helse-, udannings- og politisektoren. Dette er ikke COB fornøyd med. De varslet streik fra i dag til og med fredag.

Så er det universitetene; der har det blitt vedtatt en ny lov som fratar institusjonene noe av selvråderetten. Blant annet vil det innbære at universiteteslærere ikke lengre vil tjene 15 000… Det er absolutt ikke alle som gjør det, men det er mange ting innen universitetene som ikke funker som det burde, og som blant annet fører til mange midlertidige kontrakter. Men – universitetene vil gjerne styre seg selv, så der er det streiker og protester på gang.

I tillegg er ikke transportsektroen så fornøyd. Det går mest på lokale forhold til La Paz og Cochabamba, men det fører til litt uroligheter.

I dag var det opprinnelig varslet en fellesmarsj for COB, helsesektor og universitetene, og deretter blokkeringer av broer, slik at det meste stopper. Men så uttalte visepresidenten at han ville at folk skulle markere overfor helsesektoren at “nok var nok”. Han mente at siden regjerningen hadde trukket tilbake sitt dekret, så hadde ikke sektoren noen grunn til å fortsette sine protester. Regjerningspartiets grunnfjell finnes blant koka-dyrkerne, og det var de som i dag morges ankom Cochabamba i store horder. Det antas at opp mot 50 000 deltok i dagens marsj mot helsesektoren og for regjerningens endringspolitikk.

Da resten av grupperingene i går skjønte at det ville bli “koka-marsj” i dag, vedtok de å avlyse sine demonstrasjoner i dag. En svært klok avgjørelse, og samtidig, slik jeg ser det, ikke akkurat en avgjørelse som styrker den sittende presidenten. At sosiale og syndikale grupper tar ansvar for at det ikke blir blodige sammenstøt i byens gater (marsj – motmarsj-konseptet har som regel krevd menneskeliv…), mens regjerningen oppfordrer til det, vitner dessverre ikke om en stabil ledelse av landet.

Det blir spennende å se om kokabøndene forlater byen nå som de har marsjert ferdig, for i morgen er det COB & co som skal marsjere og blokkere.

Spenning i hverdagen…

95 lapper?

13 x 9 = 117
117 – 22 = 95

Hmm – Elsa har lært meg å hekle. Tror kanskje hun angrer litt på det innimellom, for jeg har tatt litt av. Kollega Sissel er kjent for å strikke hvorsomhelst og nårsomhelst. Jeg følte meg litt som Sissel i dag, da jeg hekla i bilen mens jeg venta på kollegene mine, og enda mer da jeg hekla under lunsjen mens jeg venta på at de andre skulle bli ferdige med å spise. Ikke spesielt høflig, er jeg redd. Må nok lære noen av Sissels litt mer diskrete teknikker!

Var litt bitter i helga, for det viste seg at jeg ikke klarte å hekle på bussen; delvis på grunn av manglende albuerom og ekstremt nysgjerrig nabo, og delvis fordi jeg må se på hekletøyet, og på usedvanlig svingete veier for å stige et par tusen høydemeter kan det være noe bilsyke-fremkallende. Sukk.

Regnestykket over handler om hva jeg mangler. For mange år siden strikka Sissel pledd til meg, og om jeg vil ha et hekla pledd av samme størrelse så trenger jeg 117 lapper. Med de 22 jeg har hekla, betyr det at jeg mangler 95. Om jeg derimot ønsker meg et helt sengeteppe… Kanskje jeg blir ferdig til pensjonisttilværelsen?

Med Sissels pledd til å måle på kom jeg fram til at det mangler 95 lapper…

Men er ganske fornøyd med å ha lært!

Og også fornøyd med fargene.