Medmenneske?

Idag har det banket på døra mi ni ganger. Det er koselig at folk kommer på besøk, men åtte av disse ni gangene har det vært folk som kom for å be om hjelp. Dette er, som jeg vel sikkert har sagt noen ganger før, et fattig land, og folk sliter med å brødfø familien sin. Det er ikke alltid så lett. Allikevel synes jeg ikke det er helt uproblematisk at de kommer hit for å få hjelp. På et rent personlig plan er det til tider frustrerende å bli betraktet mer som en døgnåpen bank enn som et menneske, men jeg kan jo på sett og vis forstå det. Jeg har jo mulighet til å hjelpe, jeg har penger – og mat. Og det er forsåvidt ikke noe problem å dele ut penger, og mat for den del, til både den ene og den andre som banker på døra, men er det riktig? Jeg har lest litt om nestekjærlighet i det siste, og sist nå leste jeg i et prosjektdokument om “Christian charity”. Men hva er nå egentlig det? Er det å dele ut, eller er det på en eller annen måte å prøve å hjelpe til med å skape mer varige løsninger? Jeg drar herfra om noen uker – hva gjør ungene som kom på døra og spurte om brød i dag da?

Det er vanskelige spørsmål og problemstillinger, og jeg kjenner at jeg kommer til kort, og at jeg blir frustrert og sur – og at jeg sukker dypt hver gang det banker på døra. (Helst bankes det forresten på døra når jeg sitter på do – noe som ikke gjør sukkingen mindre inderlig…)

I bunn og grunn handler jo dette om de virkelig store spørsmålene; om rik og fattig, om hvorfor noen av oss ble født i et land som Norge, mens nesten alle andre i verden var så mye mindre heldige. Når vi nå en gang, aldeles ufortjent og uten å ha gjort noe for det, har fått så mye på så mange måter, har vi ikke da et ekstra ansvar i verden for alle de andre som ikke fikk de 2000 da de passerte Start, men i stedet måtte gå rett i fengsel – eller noe i den duren? Jeg synes som sagt dette er vanskelig. Alle gode svar, råd og tanker om hvordan jeg på best mulig måte kan være et medmenneske tas imot med takk!

The end

pleide det å stå på slutten av filmer i gamle dager, og i dag var det slutt på skoleåret på SFM. Det vil si, slutt for studentene, som nå reiser hjem, hver til sin by. Og det er ingen liten affære. Madagaskar er en øy, men en av de største øyene i verden, og infrastrukturen kunne vel vært bedre, for å si det pent. Så når enkelte av studentene nå pakker sakene sine etter 10 måneder her i Fandriana har de en lang vei hjem. Selv skal jeg en tur på en konferanse i Diego Suarez, helt nord på øya. Da bruker vi en 6-8 timer herfra til Antananarivo. Der overnatter vi før vi starter to-dagersprosjektet med å komme oss nord til Diego. Men mange av studentene bor slettes ikke i store byer, så de må videre ut på landsbygda, med minibuss – eller med apostlenes hester. Regner med at alle har kommet seg hjem i løpet av neste uke…

Det har vært en begivenhetsrik dag, med taler (og taler og taler) og utdeling av diplom til fjorårsstudentene, som nå har papir på at de er ekte lærere.  Det var også takk til Fredskorpsdeltaker Mademoiselle Lene – også det ganske høytidelig, med tale av Madam Zeno – nasjonal rektor for alle kirkas skoler, og en noe fryktinngutende dame. Jeg fikk dermed anledning til å holde min første – og kanskje siste(?) tale på gassisk, der jeg takket for meg. Man får ikke mer moro enn man lager selv, så jeg overrakte en gave til rektor; en trollhale. Da Monika og jeg sang “Trollmors vuggesang” var han nemlig svært så opptatt av halene våre. Nå har han fått sin egen!

Jeg har også hatt besøkt av studentrådet i dag. De kom så pent og hadde med avskjedsgave. Veldig koselig!

Her jeg sitter og ser ut av vinduet på kontoret kjenner jeg at jeg kommer til å savne Fandriana når jeg reiser. Ettermiddagssola over åsene, de rødbrune husene, det store tuntreet – det er vakkert her. Men jeg tror det kommer til å bli veldig stillle framover, når internatet ved siden av blir helt tømt for studenter. Ingen som slamrer med gryter og kjeler, ingen som synger og ler, ingen som står ute og vasker klær eller går på slang i frukttrærne. Sukk…

Det nærmer seg

slutten – både på skoleåret og på min tid på Madagaskar. I går kveld var det duket for årets siste elevkveld – og denne gangen holdt jeg meg faktisk våken helt til siste sang var ferdig.

Mot slutten hadde nemlig studentene forberedt en liten parodi-avdeling, og i dag er magemusklene mine ganske støle. Her på skolen har vi en rektor som er veldig hyggelig og flink på mange måter, men han er kanskje ikke standardbildet på en autoritær rektorfigur, for å si det sånn. En av studentene hadde virkelig gått inn for å få på plass alle særtrekk hos rektor – og jeg vil tro at han kunne hatt en lysende karriere som imitator. Gassere er generelt flinke til å le – og rektor er kanskje blant de flinkeste – men i går lå vi utover stolene alle sammen mens tårene rant og vi gispet etter pusten. Stakkars Monika som gikk glipp av dette!

Monika gikk også glipp av repetisjonen av vår gassiske oksesang, og det er hun kanskje ikke like lei seg for? Ikke kjempekult å bli dyttet fram med en mikrofon i hånda for å synge på gassisk med ca 2 minutters forhåndsvarsel for å rekke å kikke litt på teksten…

Eksamen

Det er eksamenstid på lærerskolen. I løpet av seks dager skal studentene gjennom tolv eksamener; ganske intensivt.

I ettermiddag var det min tur til å ha “dovakt”. Jeg tok med meg et pledd, en stol og en bok og satte meg under det store treet ute i gården. Jeg regnet med at det ville bli en stille vakt, for faget var engelsk, og jeg begynte å få en stygg følelse av at jeg kanskje hadde overvurdert studentene en smule da jeg lagde oppgavene. Jeg hadde rett i at det ikke var mange som hadde behov for, eller tid til (?), noen luftepause, men etter en drøy time var de første ferdige. Det var en lettelse at det gikk såpass tid, og en enda større lettelse at det var de “flinkeste” som kom først; da var det i hvert fall ingen som hadde gitt opp! Det var ingen som kom gråtende ut heller, tvert imot kom det en jentegjeng hoppende mot meg mens de ropte “Thank you, thank you!”. Ikke verst for en lærer å høre etter en eksamen!

Innen de siste kom ut etter nesten tre timer mens de mumlet “sarotra be!” (veldig vanskelig) var jeg temmelig frossen tross i mine doble sokker, stilongs osv. Det er vanskelig å kle seg for tida; når sola er framme brenner det, når den er borte er temperaturen og vinden som en dårlig påskeferie på fjellet… Men nå er jeg på plass foran peisen med pleddet rundt meg, og sitter og lurer på hva sensor kommer til å tenke om prestasjonene i engelsk.

Juleshopping

Jada – jeg vet at det er juli, men det er jo i hvert fall litt jul i navnet på måneden. Det begynner å gå opp for meg at det ikke er så lenge til jeg skal hjem – og før jeg kommer så langt er de fleste helgene opptatt. Så dermed er jeg altså på tur til Ambositra. Siden det var lørdag, tenkte jeg at jeg skulle la vekkerklokke være vekkerklokke, og sove til jeg våkna. Du verden for en forskjell det utgjorde! Klokka 06.34 var jeg oppe – klar til å ta oppvaska…

Det er koselig i Fandriana på lørdager, for da skal alle på markedet. Og selv om jeg har klaget litt på mangel på nære venner i landsbyen, har jeg jammenmeg opparbeida meg en god del bekjente, så på veien inn til markedet hilste jeg til høyre og venstre, og småprata med all gassisken jeg kan. En mann jeg gikk forbi på veien hadde forresten en striesekk over skulderen. I det jeg passerte grynta plutselig sekken; det var nok en griseunge på vei til markedet… Da jeg kom til bussene var det litt skuffende å oppdage at selv om bussmannen smilte stort og ikke ville slippe hånda mi, så hadde han glemt navnet mitt. Også han som fridde for bare noen måneder siden?!  Men plass på bussen fikk jeg, foran til og med. Det betydde selvsagt kun at jeg var førstemann på lista, og at det sikkert ville ta sin tid før den kjørte, så jeg spurte om jeg kunne vente på SFM. “Jada, det er greit, bussen går klokka halv ti.” Klokka var nå kvart på ni, og jeg hadde mine tvil om at det ville komme noen buss om 45 minutter. Det gjorde det heller ikke, men sola skinte, jeg hadde bok, og mange kjente gikk forbi der jeg satt ved vannposten. Og bussen var bare en time forsinka!

Jeg har lasta ned en halv årgang med “Herravdelingen” til ipoden. Det er både fint og litt dumt. Fint fordi det er morsomt, dumt fordi det føles litt teit å sitte på bussen alene med propper i ørene og flire. Men tida går fortere – vips var jeg i Ambostra, på vei til hotellet “mitt”.

Koselig å komme til en liten by hvor folk husker deg. Er liksom ikke så ofte du opplever i Askim, feks, at folk i butikken sier “Å, det er du som er fra Ski, det?” Her skjer det – folk vet at jeg jobber i Fandriana, og de lurer på hva som har skjedd siden sist. Da jeg spiste lunsj på en kafe dukka det forresten opp en fyr som ikke kjente meg. Han snakka til meg på fransk, og jeg forklarte pent på gassisk at det språket kan jeg ikke. “Norveziana ianao ve?” spurte han da; “er du norsk?”. Så hvit og ikke-fransktalende = norsk. Så da vet du det!

Nå ligger jeg i senga mi. Middagen er inntatt på rommet; det bryllup i spisesalen, så da fikk jeg roomservice i stedet. Julegave til mamma er innkjøpt. Den fant jeg øverst i en hylle i en liten butikk. Det vil si – den stakkars gamle damen i butikken måtte kravle opp på en stol og vippe den ned for meg. Så en gammel dame risikerte liv og lemmer for at en annen gammel (?)  dame skulle bli glad. Er det ikke ofte slik det er her i verden?

Trøst og hekser

Trøster’n som Monika hadde lovet meg, kom en tur i kveld. “Trøster’n” er en nabogutt som snakker noe engelsk – i hvert fall mye mer enn jeg snakker gassisk, men han er utrolig tålmodig med en stakkars språklig idiot. At han i tillegg er svært så velskapt skader jo ikke akkurat saken. (Slapp av, mamma – jeg VET hvor gammel jeg er, og denne stakkars gutten er bare 21…)

Vi spilte litt kort – jeg har funnet meg en ny ligretto-venn, og vi snakka. Litt om livet generelt, om hvorfor jeg ikke er gift – jeg kan vel bare gifte meg med en gasser? Og litt om livet i Fandriana. Mens vi sitter der og snakker daler strømmen sakte men sikkert, og jeg tenner stadig flere stearinlys for å kompensere. Til slutt dør lyspæra helt ut, og et vanlig fenomen i Fandriana er et faktum; strømbrudd. Hvem vet hvor lenge det varer denne gangen? Mens det stadig blir mørkere både ute og inne glir samtalen over på noe annet som også er typisk i denne byen.

“Du er ikke redd for å bo alene, da?” spør Julien.
”Neeei, burde jeg være det?”

Det synes han absolutt. Det er både hekser og spøkelser ute nattestid. De kommer gjerne og banker på dører og vinduer. Jeg forklarer at jeg ikke hører slikt, for jeg sover med ørepropper. Jeg tror ikke at han syntes det var en veldig god ide – det eneste som funker er å be – og å sove med bibelen under hodeputa.

Men jeg er nå uansett alene i huset, og kjenner at det nesten er litt skummelt etter alt heksepratet. Håper strømmen er tilbake snart, så det ikke blir så mange kvelder med stearinlys på bordet og lommelykt rundt halsen.

On my own

Så var jeg tilbake igjen i Fandriana – aldeles uten Monika. Søndag kveld lagde jeg meg en utsøkt middag; to nuddel-poser, men med bare en krydderpose oppi. Den ble inntatt foran peisen, mens jeg prøvde å forstå noe av nyhetene.

Mandag var det undervisning hele morgenen. Det er fortsatt kaldt her når sola holder seg borte, så da må vi holde varmen selv. Jeg lærte klassene “Don’s song” – som kanskje noen av dere kjenner som “Hei, jeg heter Knut, jeg har kone, fire barn….” osv. Jeg hadde i hvert fall ikke noen kuldeproblemer etter et par runder med Don; det krever litt å stå foran en hel bøling og skru på knapper med begge hender, knær, rompe og hode! Har dessverre ikke noe bilde – eller kanskje det er like greit uten??

Fattigdama dukka opp ved lunsjtider. Vi har fått litt penger som vi hjelper henne med hver uke. Nå ligger hun noe uker på forskudd, for forrige uke sa hun at hun og ungene skulle til Tana. Jeg ga henne litt ekstra, og slemme meg tenkte for meg selv at da slipper jeg å se henne på noen uker. Så feil kan man altså ta… Jeg ser at jeg ikke akkurat fremstiller meg selv i noe heldig lys når jeg syter over at en fattig dame kommer på døra, og at det kan virke både overlegent, hjerterått og en smule imperialistisk når jeg sier at hun må lære seg å klare seg på egenhånd, og at hun ikke kan komme hit så snart det dukker opp et problem. Men for det første så drar jeg ganske snart herfra, og for det andre er jeg ikke hverken lege eller sykepleier, og er lite egna til å stille diagnoser på syke barn, for det tredje skjønner jeg ikke en brøkdel av hva hun sier, og for det fjerde er det ikke spesielt “bærekrafitg utvikling” at hun venner seg til å komme hit for å få penger i stedet for å jobbe. Var uansett ganske fornøyd med å sende henne avgårde i går uten en eneste ariary – kun med et par paracet. Vet ikke om det er så innmari bra å drive med medisinutdeling heller, men det er akkurat som om hun ikke er innstilt på å gå med mindre hun får med seg noe – og jeg ender litt opp med å kjøpe meg ut av situasjonen. Ikke bra, jeg ser den…

Lyspunktet var at gartner Remy kom med nyhøsta ruccola-salat. Den salaten har Monika gått og sikla på lenge, og nå ligger den på kjøkkenet mitt – det som ikke ligger nedi maven min da, som ble brukt som tilbehør til pizza i dag…

På ettermiddagen hadde fjorårs-studentene presentasjon av “hovedoppgave” som de har skrevet. Høytidelige greier, men kommisjon og menn i dress og det hele. Jeg skjønte at hun første snakka om undervisning for jenter, og kanskje nummer to hadde om inkludering, men det var vel i grunn det jeg fikk med meg. I sånne situasjoner blir jeg irritert på meg selv fordi jeg ikke har klart å lære meg dette språket! DusteLene!

Om kvelden var jeg klar for å vise film på “English Club”, men jeg sto der aldeles alene, så da gikk jeg hjem i stedet. Etter en stund dukkka to av fjorårsjentene opp, så da ble det te, kjeks, peis – og ikke minst; jeg har funnet noen å spille ligretto med! O lykke!

Klokka ni var jeg selvsagt stup trøtt – langt på kveld, må vite, så sånn omtrent fem over ni snorka jeg lykkelig; med øreproppene på plass. Har nemlig en teori om at alt jeg ikke hører ikke eksisterer – en slags strutseholdning. Ikke spesielt smart, kanskje, men så lenge jeg ikke hører kakerlakker, mus, hekser (det er visst mange av dem ute nattestid for tida) og andre uhumskheter, så kan de heller ikke gjøre meg noe. De nye øreproppene mine er dessverre litt i overkant effektive, så da ei venninne ringte for å skravle hørte jeg ingen ting. Skal aldri mer skryte av at jeg alltid hører telefonen fordi den ligger ved siden av meg! Beklager Nina – håper du prøver igjen!

I dag før lunsj dukka det opp en mor med voksen sønn jeg aldri har sett før. Sønnen hadde proteser på begge bena, og mor snakka. Jeg skjønte mer eller mindre hva hun sa; hun ville, som så mange andre ha hjelp, men jeg fikk ikke med meg detaljene. Nabo Naina kom forbi, og var villig til å hjelpe meg litt med oversettelse. Da forsto jeg at jeg hadde forstått. Jeg skjønner at det ikke er så greit å være handikappet på denne øya; det er ikke akkurat noen velutviklet velferdsstat vi snakker om, men jeg synes allikevel at det er noe drøyt å dukke opp på trappa til et fremmed menneske og spørre om å få en million. Jada, vi snakker ariary og ikke kroner, men det er allikvel rundt 3000 kroner. Med Nainas hjelp fikk vi forklart at det nok ikke var aktuelt å bidra med slike beløp. “Om jeg kanskje kunne hjelpe med "vola kely”?” spurte damen. Jeg pressa litt på for å finne ute hva hun la i begrepet “litt penger”. (Til folk som kommer gir vi ofte fra 200 til 2000 ariary til mat eller medisin). For denne damen var definisjonen av “litt penger” 500 000…

Som en oppsummering til Monika: Det har gått bra hittil; klarer å si nei til folk som vil ha penger, får ruccola levert på døra, leverer ut og arrangerer control continue, har funnet diplomene med feil på så jeg kan rette dem opp, og har startet å lage en haug på senga di med gjenglemte ting som jeg skal sette igjen i leiligheten din i Tana. Nyt sommer-Norge!

“Du kommer sikkert til å gråte mye nå”

har folk sagt til meg i det siste. Mange er nemlig bekymret for hvordan det skal gå med stakkars gassisk-analfabet-Lene nå som Monika reiser. Hun skal hjem til Norge på ferie og etterarbeid, før hun kommer tilbake hit til Madagaskar i midten av september for å begynne sin nye karriere som misjonær i stor bil ;-)

Jeg derimot, skal bli her på øya i nesten to måneder til – og altså aldeles uten Monika. Det blir rart;  de siste ti månedene har vi gjort det meste sammen. På en måte et noe spesielt opplegg; man søker på en jobb, og får med en samboer på kjøpet. Vi var vel spente på hvordan det skulle gå, begge to, men som vi skrev i halvårsrapporten vår til Fredskorpset: “på grunn av våre gode samarbeidsevner fungerer det godt”. Øhh – mottar man ikke skryt, får man skryte av seg selv…

Den siste uka har huset vårt vært et enda større “disaster-area” enn normalt – og det sier ikke så lite. Monika har pakka og pakka, “er denne din eller min, Lene?” og “hvor er skjorta mi, hvor er buksa mi…” har vært et daglig refreng. Det er skremmende hvor mange ting man klarer å tilegne seg på forholdsvis kort tid. Gruer meg allerede til det er min tur til å pakke.

Men altså – gråt eller ei – det blir merkelig å komme tilbake til Fandriana på søndag, til et aledels Monika-fritt hus. Det har vært koselig og lærerikt å dele disse månedene, men nå må jeg være stor pike (ehh, jeg er vel i utgangspunktet 9 år eldre enn henne…) og klare meg selv. Det innbefatter blant annet at jeg på egenhånd på prøve å forstå alle menneskene som kommer på døra for å få hjelp til stort og smått, jeg må bestemme lunsjmenyen aldeles alene, og jeg må se på de ekle delene av “Doktor House” helt mutt, putt alene. Sukk.

Takk til Monika for deling av frokostbanan til yougurten, eksamensretting, høytlesning av nettavisoverskrifter, samarbeid, samatler om livet, havet og kjærligheten – (hmmm, skuffende lite av både hav og kjærlighet til tider i Fandriana, forresten…) og alt det andre – kos deg i Norge!

Forskjeller

En morgen da jeg vandra nedover mot skolen, godt påkledd i mine tjukke joggesko, to par med sokker, stilongs, langbukse, ulltrøye, pologenser, alpakkagenser, skjerf og fleecejakke – da tenkte jeg på at jammen er det mange forskjeller her i verden. Noen forskjeller er der simpelthen fordi vi mennesker er ulike, andre forskjeller skyldes samfunnene vi lever i. Foran meg på veien kunne jeg nemlig tydelig se fotsporene og tåavtrykkene til han som hadde gått nedover den sølete veien før meg – barbeint...

Søndagsmiddag

Nå skal det sies at bildet nedenfor ikke er represdentativt for dagens hovedmåltid. Da hadde nemlig Monika preparert brystfiletene til anda med soltørka tomater og fetaost, potetbåter og bønner. Alt fiks ferdig da jeg kom hjem fra morgenens balansetur over rismarkene.

Fritert yuka, kokt egg, ketchup og majones – et fullverdig og usedvanlig næringsrikt måltid…

Men nå i kveld ville vi også ha mat. Det sto en pose med yuka/cassava på benken, så jeg skrelte og kokte – og så var det klart for steking. Da lukta Monika seg fram til kveldsmaten, og stående buffet rundt gryta var et faktum. Kanskje den beste løsningen når det er 16 grader på kjøkkenet?