Jobb

Jeg er svært så fornøyd med jobben min, selv om jeg i blant savner å stå i et klasserom og være “ordentlig” lærer. Dagene mine er temmlig varierte, og det er jeg glad for. Tror ikke jeg er så god på rutinearbeid. Denne uka har arbeidsoppgavene mine blant annet bestått av disse tingene:

• Quechuatimer: jeg er nå ferdig med de timene jeg har fått tildelt. Jeg er langt fra utlært, men i ca 70 timer har jeg sittet alene med en lærer og prøvd å tilegne meg dette vakre, men akk så vanskelige, språket. Jeg har gjort hauger av feil (som da jeg sa at jeg skulle spise læreren…), men jeg har til tider også klart å si det jeg ønsket å si.
• “Snikmøte” med skolesjefen. Hun hadde egentlig ikke tid, men er man bare tålmodig nok, og gidder å vente en stund, så får man audiens. Da fikk vi presentert planene våre om å sette i gang voksenopplæring for alle dem som ikke har fått avsluttet – eller begynt… – skolegangen sin.
• Shopping: Det kommer snart nye misjonærer, og de trenger en del til huset sitt, så dermed har vi vandra fra bod til bod på markedet for å se på kjøleskap og komfyr. “Denne er italiensk,” sier en selger. I en annen bod sier mannen: “Ingenting som selges her er europeisk, alt er fra Brasil. Noen setter på et ekstra merke og sier at det er fra Italia.”
• Sjåfør: Jeg har kjørt rundt i nabolaget med en svær høyttaler. Vi har spurt pent i noen av småbutikkene om å få låne litt strøm så vi kunne sende ut budskapet vårt: “på søndag kommer vi rundt for å intervjue dere, slik at vi kan bygge opp et bra utdanningstilbud i denne bydelen.” Skikkelig teit å ha på seg hvit bluse når man skal heise høyttaleren opp og ned på taket…
• Foreldremøter: Sammen med en brasiliansk psykolog arrangerer vi møter med foreldrene på skolene. Psykologen er ganske direkte, men uten å være ufin, og får foreldrene med seg i refleksjoner rundt tema som verdier, oppdragelse, grensesetting, overgrep, likestilling og mye annet. Foreldrene er oftest svært glade for å få en arena hvor de kan snakke om disse tingene, for det er ikke alltid like vanlig å snakke om alt.
• Det som i gamle dager kaltes “punching” – og da snakker jeg ikke om å slå! Noen må jo legge inn alle opplysningene vi samler inn, så her sitter jeg og skriver inn i Excel-arket mitt, slik at vi får en oversikt over hvor mange som kan ha behov for videre opplæring. Og det er jammen mange! En del har aldri gått på skolen, og noen har kanskje noen år på barneskolen. Særlig gjelder dette kvinnene. Gleder meg til å være med på å etablere et tilbud til dem!
• Visning: Det er jammen ikke lett å finne en møblert leilighet på seksmånederskontrakt til en singel, ung mann! Hadde han enda vært jente…

Lys

Fredag ettermiddag, godt under teppene i en hotellseng i kalde Oruro. Tv’n står på en spansk nyhetskanal. Jeg følger ikke helt med, men plutselig hører jeg ordene “Oslo” og “Noruega”. Jeg kikker opp på skjermen, men klarer ikke å koble ordene med bildene jeg ser. Dette er da ikke Oslo? Så hører jeg norsk: “Er det noen som trenger hjelp?”. Det er Oslo. Senere kommer bildene fra Utøya.

Jeg føler meg langt hjemmefra. Det er absurd å lese både lokale og internasjonale nettaviser. Samtidig føler jeg stolthet over landet mitt. Jeg ser på facebook hvordan folk søker sammen; tenner lys, går i fakkeltog, gir hverandre klemmer og er der for hverandre. Ingen sier “We will hunt those bastards down”, men alle sier “Nå står vi sammen” og “Norge er og vil alltid være et demokrati”.  Vi har kanskje mistet uskylden, men lar allikevel ikke hatet ta oss.

Også her i Bolivia tenner vi lys, og tenker på familie og pårørende.

Student

Noen uker i sommer, eller vinter som det jo er her, er jeg student. Da jeg kom i januar begynte jeg med språkundervisning, men det ble mye stress og lite utbytte når jeg løp rett fra undervisning til jobb. Nå har jeg noen “språkdager” hver uke, og da konsentrerer jeg meg om det.

Helt siden jeg flytta til Bolivia for første gang for elleve år siden (hmmm – føles noe vilt å kunne si det! Elleve år er MYE!), har jeg hatt lyst til å lære quechua. Det er et av 31 språk i Bolivia, og har lenge vært anerkjent som et av de ofisielle språkene. Det er et vakkert og mykt – og også ganske så romantisk – språk, men det er også utrolig vanskelig å lære. Det likner ikke noe særlig på noen språk jeg kjenner fra før, selv om det har noen elementer jeg ble kjent med i gassisk i fjor. Både gassisk og quechua har nemlig to “vi-former” (1. person flertall, for dem som liker slike termer); en inklusiv og en eksklusiv. Den du snakker med kan dermed vite om du inkluderer personen når du snakker. Hvis jeg for eksempel på norsk sier til deg: “Vi skal visst på kino i dag.”, så kan ikke du utifra setningen i seg selv vite om jeg mener at du og jeg (og eventuelt noen andre) skal på kino, eller om det er jeg og de andre vennene mine som skal. På quechua og gassisk er dette svært klart – men ganske så vanskelig å huske på for en som ikke er vant til tankegangen.

Noe av det jeg synes er aller vanskeligst er alle suffiksene. For de av dere som ikke er fullt så språknerd som meg, så er altså suffikser noen småbiter som man setter på på slutten. På norsk er vi kanskje bedre på prefikser, altså ting vi setter på først, slik som u’en i utakknemlig, for eksempel. På quechua kan suffikset fortelle hvor, angi retning, følelser, eiendom, person og mengde, for å nevne noe. På norsk holder vi oss stort sett til ett –fiks, på quechua er det slettes ikke slik. Ett eksepmel:
jaywarinankupaj
Ordet er bygget opp på denne måten:
jaywa(y) er et verb som betyr å gi eller overrekke (y viser at det er i infinitiv, slik som å på norsk)
ri viser at det er noe som skjer med glede
na betyr egentlig ikke så mye, men binder sammen de ulike suffiksene
nku er et slags eiendomspronomen, som viser at vi snakker om 3. person flertall – altså de
paj betyr for eller til
jaywarinankupaj betyr altså “de gir med glede til…”

Skjønner du at jeg kan bli litt svett i hodet etter fire timer med ene-undervisning?

Planlegging

Noen ganger klager jeg over mangel på planlegging her i landet. Ting gjøres, og det funker som regel sånn mer eller mindre greit – men jeg vet jo at resultatet hadde blitt mye bedre om vi ikke hele tiden hadde drevet og improvisert.  Men noen ganger skjønner jeg jo hvorfor det blir slik på alle nivåer. Et eksempel:

Vinterferien her startet 27. juni. Uka før var det en del debatt om hvorvidt ferien skulle begynne denne datoen, eller senere. Det ble nå 27. juni; etter at meteorologer og helsepersonell hadde sagt sitt. Ferien her er nemlig ikke først og fremst begrunnet med at elevene trenger en pause, men med at man vil unngå syke barn på grunn av kulda. Forkjølelsene herjer, og om ungene ikke går på skolen så er det mindre fare for at de smitter hverandre.

Nå i helgen kom beskjeden om at ferien forlenges med en uke til. Det er fortsatt kaldt nattestid, og det er ikke så fristende å sitte i uoppvarma klasserom med sprukne ruter for tida. Men jeg blir jo sittende og tenke på hvordan det hadde blitt mottatt av norske foreldre om skoleferien ble bestemt to dager før den begynte, og så forlenga med en uke to dager før den skulle vært slutt.

Kanskje ikke så rart at dette med å planlegge ting er en utfordring her?

“Vann + elektristitet

er fali, det,” har jeg alltid hørt. Det tror jeg ikke man har hørt her i Bolivia, for her har de aller fleste elektriske dusjer. Vel, i hvert fall de som har dusj og varmt vann, da. Elektrisk dusj høres i grunn mest ut som et torturinstrument, men stort sett fungerer det greit. På den annen side, når de ikke fungerer så kan det jo selvsagt være fatalt…

Det hele fungerer mer eller mindre på denne måten (ikke det at jeg er elektriker og egentlig i stand til å forklare det hele): Inni dusjhodet går det elektriske ledninger. Når du skrur på vannet så slår strømmen inn, og varmer det opp. Genial ide, på et vis, men noen utfordringer er det. Det har seg nemlig slik at man må oppnå akkurat riktig trykk på vannet; for mye trykk, og vannet blir ikke varma opp, for lite trykk, og vannet blir glovarmt. Hver dusj er forskjellig, så i noen få kan du få en deilig varm dusj med masse vann, i andre får du ca to og en halv dråpe i minuttet med grei temperatur. I tillegg kommer selvsagt faren for kortslutning, overoppheting, strømførende vann og ymse slikt. Reisehåndbøkene anbefaler at man står på en gummimatte i dusjen, men det har jeg aldri sett her.

Jeg har stort sett vært heldig, den eneste skumle dusjopplevelsen jeg har hatt var da jeg nede i jungelen begynte å bli litt småsvimmel og uvel mens jeg sto i dusjen. Det viste seg at isolasjonen på ledningene inni dusjhodet holdt på å smelte. og dermed oppsto det en del gasser…

Disse siste dagene har jeg opplevd luksus her i Sucre. Jeg har bodd på et hostal som tydeligvis har en varmtvannstank. Det betød at jeg nesten ikke kom meg ut av dusjen, for den var full av masse deilig varmt vann!

Min elektriske dusj til venstre – som til nå i hvert fall har oppført seg forholdsvis pent, og til høyre luksusdusjen i Sucre.

Jeg og Jack

Jeg oppdaga i dag at søster har rett. Det er ingen lett ting å innrømme, for jeg foretrekker å ha rett selv, men jeg er blitt Jack, akkurat som hun alltid har sagt. Ikke noen hvilken som helst Jack heller – her snakker vi om Jack Nicholson. Vel egentlig gjør vi vel ikke det heller, vi snakker om rollefiguren hans i filmen “As good as it gets”. Du vet den filmen der Helen Hunt spiller serveringsdame, og Jack, eller Melvin Udall, er en noe eksentrisk forfatter som ikke liker mennesker, er ute av stand til å takle forandringer og er full av tvangstanker.

En ting er nå at jeg alltid har hatt litt problemer med å tråkke på streker – du vet sånne glipper mellom brostein eller sementheller, for eksempel. Eller at tannbørsten må stå til venstre på vasken, eller at jeg må sminke det venstre øyet først.

I dag, da jeg sto i kø i kyllingsjappa mi, grep jeg meg i å tenke, litt smådesperat: “Hvor er kyllingdama mi?? Hu som veit akkurat hva jeg skal ha, som gir meg det med et smil, som løper rundt og fikser det meste. Hvor? HVOR??”

For der i disken sto to unge berter. Den ene tok imot bestillinger, uten et smil eller en kommentar, mens hun studerte de svarte og grønne neglene sine. Hun hadde tydeligvis den “fine” jobben, og la ikke to pinner i kors for å hjelpe den andre stakkaren med å servere maten. Og der sto jeg i køen og lengta etter kyllingdama mi.

Det var da jeg skjønte at jeg var blitt Jack…

En taxitur

Jeg har vært på markedet og henta nye gardiner som jeg har fått sydd. (Bare sånn for å gni det litt inn; 7 fag – stoff + arbeid = 350 kroner…) For å komme meg hjem hopper jeg inn i en taxi, og følgende samtale utspiller seg mellom meg (L) og den ca 55 år gamle taxisjåføren (T):

T: Hvor kommer du fra? Holland? Sverige?
L: Jeg er norsk.
T: Hvor mange mennesker bor det der?
L:Vi nærmer oss 5 millioner.
T: Nesten halvparten av Bolivia, altså. Og hva er arealet?
L: Er jammen ikke helt sikker, jeg. Men Bolivia er 2-3 ganger så stort. (Husker du flateinnholdet av Norge???)

Så snakker vi litt om språk og natur og blonde mennesker med blå øyne og slikt, og jeg svarer så godt jeg kan. Og så kom vi til neste del av samtalen.

T: Du bor her sammen med mannen din?
L: Nei, jeg er ikke gift.
T: Hva?? Hvordan kan det ha seg? Du som er så lys og pen! (Å være blond gir automatisk noen ekstra poeng på skjønnhetsskalaen her, det skal ikke underslås.) Men du har barn?
L: Nei, det har jeg nok ikke.
T: Men du kjenner den biologiske klokka, ikke sant? Du har da ikke så mye tid?!
L: Ehhh
T: Hvordan kan det ha seg at du ikke har fått barn? Hva er dette? Du som har slike vakre bryster og en flott livmor!
L: Neeei, jeg har ikke møtt den rette enda.
T: Jeg har tre barn – og de er livet mitt. Hvis jeg ikke hadde hatt dem kunne jeg like gjerne vært prest. Men jeg stiller gjerne opp og hjelper deg!
L: Eh?
T: Aldeles gratis – jeg kan gjerne bli far til dine barn. Jeg kan selvsagt ikke stille opp som pappa, og betale bidrag og slikt, men jeg kan skrive under på papirene, og du kan få et bilde som barnet vårt kan se på.
L: Nå har det seg vel sånn at jeg synes at barn fortjener en hel familie – både mamma og pappa. Og om Gud vil, så finner jeg en bra mann, og vi får barn.
T: Gud?! Det er du som ikke vil! Du må få opp farta nå! Hva heter du forresten?
L: Elena. (Det er lettere å spanskifisere navnet mitt – kvinnenavn som alutter på –e er bare rart og aldeles umulig å uttale…)
T: Vet du hvem Elena var?
L: Det er mange Elenaer…
T: Elena av Troja! Prinsessen som forårsaket krigen, da prins Paris forelsket seg! Har du ikke lest Homer? Du kjenner Illiaden og Odysseen?
L: Ja, det er jo spennende historier det. (På dette tidspunktet temmelig lykkelig over å kunne forlate temaet sæddonasjon og biologiske klokker.)

Og idet sjåføren begynte å spørre etter kjente norske forfattere, og jeg skulle til å  fortelle om Ibsen, så var vi brått ved huset mitt. Kanskje like greit?

Tidelibom

Det er vinter her i landet. Vinter betyr vanligvis at det er tørt, og godt er det, for da skinner sola om dagen og varmer oss opp. De siste dagene har det vært såkaldt “suraso”. I Norge snakker vi om den kalde nordavinden – på denne siden av kloden er det sønnavinden som ikke er noe særlig. For noen dager siden kunne vi se hvordan skyene fra sør begynte å velte innover fjellen som omgir byen, og da visste vi alle at nå var det bare å ta fram alle de varme klærne vi har.

Det som var spesielt denne gangen, var at disse skyene hadde med seg nedbør. Her nede i byen falt det som regn, men på fjellene rundt meg ligger det nå et vakkert hvitt dekke. Det er pent å se på, men jeg må si at jeg er glad jeg ikke bor der oppe. Skolen hvor prosjektet har kontorer ligger et godt stykke opp i åsen, og det er fascinerende hvor stor temperaturforskjellen er. Når bygningene i tillegg er lagd av solid murstein, så skal det litt til å varme opp.

I går hadde vi kursdag – og unge Vårum stilte godt forberedt, med stillongs, ullsokker, fleecebukse, ulltrøye, pologenser, ulljakke, skjerf og jakke. Til tider angra jeg på at jeg ikke enda har gått til innkjøp av lue og votter…

 

Vakre, hvite fjell – men man kan også tydelig se smoglaget som ligger som et lokk over byen…