Jeg oppdaga i dag at søster har rett. Det er ingen lett ting å innrømme, for jeg foretrekker å ha rett selv, men jeg er blitt Jack, akkurat som hun alltid har sagt. Ikke noen hvilken som helst Jack heller – her snakker vi om Jack Nicholson. Vel egentlig gjør vi vel ikke det heller, vi snakker om rollefiguren hans i filmen “As good as it gets”. Du vet den filmen der Helen Hunt spiller serveringsdame, og Jack, eller Melvin Udall, er en noe eksentrisk forfatter som ikke liker mennesker, er ute av stand til å takle forandringer og er full av tvangstanker.
En ting er nå at jeg alltid har hatt litt problemer med å tråkke på streker – du vet sånne glipper mellom brostein eller sementheller, for eksempel. Eller at tannbørsten må stå til venstre på vasken, eller at jeg må sminke det venstre øyet først.
I dag, da jeg sto i kø i kyllingsjappa mi, grep jeg meg i å tenke, litt smådesperat: “Hvor er kyllingdama mi?? Hu som veit akkurat hva jeg skal ha, som gir meg det med et smil, som løper rundt og fikser det meste. Hvor? HVOR??”
For der i disken sto to unge berter. Den ene tok imot bestillinger, uten et smil eller en kommentar, mens hun studerte de svarte og grønne neglene sine. Hun hadde tydeligvis den “fine” jobben, og la ikke to pinner i kors for å hjelpe den andre stakkaren med å servere maten. Og der sto jeg i køen og lengta etter kyllingdama mi.
Det var da jeg skjønte at jeg var blitt Jack…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar