Buss–nok en gang

Lørdag morgen var jeg forholdsvis tidlig oppe for å komme meg ned på bussterminalen og derfra videre til Oruro. Jeg var heldig og fikk et av de siste setene. Og når jeg sier “siste setene” betyr det også at jeg fikk æren av å sitte på nest siste rad – sånn omtrent over hjulet. Humpeti-dump… Allerede på vei ut av terminalen syntes jeg at ting var litt anderledes enn vanlig, men regna med at det bare var fordi jeg ikke fikk sitte på “mitt” sete. Jeg har nemlig funnet ut at sete nr 21 er perfekt; det er midt i bussen, så det humper ikke så mye, det er en vindusplass, og vinduet kan åpnes.

Men nå satt jeg altså på plass 41, sola stekte gjennom vinduet, og etter noen kilometer fant sjåføren ut at det var på tide å sette varmeanlegget på full guffe.

Jeg halvsov litt, men våkna brått da motorduren døde. Vi var nesten to timer fra Cochabamba, et stykke opp i fjellet, men var fortsatt ca 1500 høydemetre og tre timers kjøring unna Oruro. Øreproppene ut av øra for å høre kommentarene rundt meg. Når bussen, eller bilen, stopper slik er det alltid å håpe at det er en punktering. Det var det ikke i dette tilfellet. Det som kunne åpnes av luker ble åpna, og så ble det hamra og banka. Folk rundt meg var merkelig rolige. Ingen som klaga på mangel på informasjon og ingen som høylydt forlangte en ny buss. Siden vi var i området med heller dårlig dekning var det heller ingen som høylydt klaga via mobilen til venner og familie over alt som skjedde, eller ikke skjedde... Noen som satt ved siden av meg angra litt på at de ikke hadde valgt en annen buss; skjønner dem forsåvidt godt, for de hadde allerede sittet 12 timer på bussen fra Santa Cruz…

På et annet sete satt ei ung, pen jente. Mens vi satt der og venta, tok hun fram en grønn sylinder. Nysgjerring som jeg er fulgte jeg med mens hun festa den i håret sitt. Hårruller er ikke bare for gamle damer – i hvert fall ikke i Bolivia!

Etter en drøy halvtime ble imidlertid alle lukene lukka igjen, motoren starta, en del av oss ba noen stille bønner, og så var vi i gang igjen.

Jeg halvsov videre, og trodde vel egentlig at det var en del av en drøm da kjente en søt, emmen lukt. Etterhvert merka jeg at det ble mye aktivitet rundt meg, med folk som løfta på bagasjen sin mens de kikka ned på gulvet. Ei dame en rad foran meg hadde tydeligvis vært på fest, og hadde med seg et minne; ei toliters brusflaske fylt med chicha. Chicha er hjemmebrygga maisøl, til tider svært sterk – og til tider ikke ferdig gjæra. Det var nok det siste som var tilfellet her. Kombinasjonen gjæring, høy temperatur og humping hadde gjort sitt til at flaska eksploderte. De fleste åpna vinduene sine, men allikevel lå eimen av chicha over oss alle. Kombinasjonen svingete vei, høyde og chicha er ikke noe jeg umiddelbart anbefaler.

Turen gikk videre oppover, og da det begynte å snø var det på tide å lukke vinduene, og dermed sniffa vi alle sammen inn enda mer chicha.

Må si jeg var ganske så fornøyd da jeg kom fram.

Returen var bedre; i det vi rygga ut fra bussterminalen kjørte vi inn i en taxi…