fredag 6. juni 2014

En lang dags ferd mot natt…

… eller egentlig ble det mot sommer. I august 2013 leverte vi inn noen kilo papirer på den danske ambassaden i La Paz. Da jeg satt på flyplassen i Amsterdam på vei hjem fra påskebesøk fikk jeg en mail fra en saksbehandler i UDI. Ante ikke at det at man får tildelt en saksbehandler kam utløse så mye glede, men jeg satt nå der mutt putt alene på den store flyplassen med et stort smil.

Saksbehandleren skrev dessverre ikke for å fortelle at nå var oppholdstillatelsen i boks, men for å si at han trengte flere dokumenter. Jeg er forsåvidt veldig takknemlig for at vi fikk en saksbehandler som ikke bare avviste saken, som han kunne gjort, men i stedet ga meg beskjed om hvilke dokumenter som ville styrke saken vår.

Disse dokumentene måtte via både konsulat og ambassade, så det tok sin tid. Da  jeg endelig fikk bekrefta at alt var på plass i UDIs digitale arkiv – ja, da var saksbehandleren en uke på kurs.

Søndagen etterpå skrev jeg så en mail for å si at alt var på  plass, så nå var det bare å se på saken igjen. Da fikk jeg et automatsk svar om at han denne uka skulle sitte på telefontjenesten på UDI.

På fleip sa jeg til noen kolleger: “Med vår flaks er han vel på ferie neste uke!” Mandag 26. mai kom, jeg hadde skrevet ny mail og spurt om han fortsatt trengte noe. Da dukket et nytt automatisk svar opp: “Er på kurs, veilledning og ferie. Tilbake på kontoret 13. juni.”

13. juni! Det føltes veldig lenge til akkurat da, så da jeg var ferdig med undervisningen var det bare å sette telefonen på høyttaler og jobbe i en drøy time mens jeg venta på å komme først i telefonkøen. “Det er nå 9 veiledere som svarer. Du er nummer 74 i køen.”

Tilslutt var det min tur, og etter å ha forklart hele saken gikk damen med på å slå oss opp i systemet.
“Jeg ser at det er foretatt et vedtak i saken torsdag 22. mai,” sa damen.
”Er det foretatt vedtak for alle tre?” spurte jeg.
Det var det.
”Men du kan ikke fortelle med hva vedtaket er?” spurte jeg så med en smule håp i stemmen.
”Nei, du må bare vente til du får svaret i posten.”

Skal innrømme at jeg ikke var veldig produktiv på jobb etter det, men hadde ikke noe lyst til å komme hjem før postmannen hadde vært der. Jeg kom etter postmannen, men han hadde kun hatt med en halvkilo reklame til meg.

Noe oppgitt over livet dro jeg for å vaske bilen, trene (det sier noe om mitt desperasjonsnivå…) og handle. Da jeg kom hjem, så jeg at jeg hadde fått mail. Min søte, snille saksbehandler hadde skrevet for å si at han slettes ikke trengte mer papirer – for opphold hadde blitt innvilget for alle tre; nå var det bare å ta kontakt med den danske ambassaden.

O, lykke!

Tirsdag ringer jeg til ambassaden. Der får jeg beskjed om at visum-seksjonen ikke svarer på telefon, så jeg må skrive en mail. Automatisk svar kommer: “Vi har mottatt blablabla vil bli behandlet innen fire virkedager…” Men fikk svar ganske kjapt – om at de slettes ikke hadde mottatt noe fra UDI, og at det nok var best å ta kontakt med UDI og spørre.

Nye mailer til UDI; både til postmottak og saksbehandler, og så et svar fra en ny saksbehandler som bekrefta at vedtak var fatta og ting på vei.

Ny kontakt med ambassaden, som fortsatt ikke har hørt noe, mer kontakt med saksbehandler, som til slutt finner ut at det har skjedd en teknisk feil, men nå skal alt være i orden.

Endelig kommer det en bekreftelse fra ambassaden med klarsignal til å kjøpe flybilletter.

Dermed kommer jeg til å stå på flyplassen i Madrid en onsdag i juli for å ta imot familien min, slik at vi kan reise sammen til Norge.

Glad, takknemlig og spent, men samtidig med mange tanker om hvordan denne prosessen fortoner seg for alle dem som venter på familiemedlemmer som bor i konfliktområder rundt om i verden. Vi har hele denne tiden kunnet ha daglig kontakt på sms, chat og telefon. Mange er ikke så heldige.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar