Mestring

Tidlig fredag morgen – i dusjen. Lene våkner brått da hun ser noen bevegelser i vinduskarmen. Kan det være? Ja, det var visst akkurat det det var. En nattsvermer. Dusjen er et skikkelig dårlig sted å møte nattsvermere når du har en godt utvikla fobi. Det er noe med å møte det du kanskje er mest redd for i verden – i naken tilstand. Du stiller på et vis med et handicap.

Lykken var at jeg var nesten ferdig, så med øynene stivt festa på vinduskarmen fikk jeg av de siste såperestene og skynde meg ut.

Så kom spørsmålet, da; skulle jeg lukke døra til badet godt igjen, slik at jeg mer eller mindre hadde kontroll på udyret, eller skulle jeg holde døra åpen, og håpe på at den forsvant gjennom det halvåpne soveromsvinudet? (For de som har fulgt bloggen og vet om nettingen foran vinduet; gode tips på hvordan jeg skal få den til å sitte tas imot med takk! Nå er det så mange små hull i veggen etter tegnestifter som har falt ut at huseieren sannsynligvis kommer til å anklage meg for å ha starta termittkoloni eller noe i den stilen. For tiden er nettingen festa med lærertyggis; ei klyse på veggen og ei på nettingen, press godt sammen – og håp at det holder…)

Nå er det blitt kveld, og jeg er endelig hjemme fra jobb. Da kommer jeg på nattsvermeren. Egentlig utrolig at jeg har klart å glemme den. Jeg vet at Marianne i 5. etasje ikke er hjemme, og jeg tør definitivt ikke å gå til noen av de andre naboene og spørre om hjelp til å knerte en dusj-nattsvermer.

Det er da jeg tenker at det er på tide å bli voksen. Skritt en blir å sjekke om den fremdeles er der. Denne gangen har jeg en fordel; jeg er ikke naken. Du verden så mye mindre sårbar man føler seg da! Utstyrt med en ganske tjukk klut våger jeg meg inn i dusjen. Og der i vinduskarmen ligger det, det ekle udyret. Jeg puster dypt inn, strekker ut hånda, og skal legge kluten over monsteret. Ved første forsøk vil ikke armen helt adlyde, men andre gang klarer jeg det. Jeg løfter på kluten, og ser en liten støvsky, men ser også at fienden min ligger igjen. Jeg klemmer en gang til, og denne gangen er vinduskarmen tom da jeg løfter kluten. Jeg skal riste fobiutløseren min ned i do, men det er ikke noe å riste, for han (det er helt sikkert en han!) ligger på gulvet. Men i og med at det ikke er så mye som den minste lille vingebevegelse klarer jeg å bøye meg ned, får krypet inn i kluten, og så er alt klart for å skylle ham ned. Men han sitter fast. Jeg prøver å riste litt til, men der sitter’n. Til slutt må jeg dytte litt med en finger. Kroppen min er full av gåsehud, jeg er litt kvalm og skjelver – men årsaken til alt dette ligger nede i doskåla, og blir raskt skylt ned.

Kanskje jeg er voksen nå?

Pensjon

I våres satte jeg meg inn i en av de faste taxiene som holder til utenfor porten. Sjåføren var godt orientert, og visste både mer eller mindre hvor jeg jobba, og at jeg jobba for en utenlandsk misjonsorganisasjon. Så spurte han: “Den unge gutten som bor her i bygget, er det sønnen Deres?” Først ble jeg litt paff, og så ble jeg en smule fornærma, før jeg begynte å tenke litt, og fant ut at Preben voluntør på 20 jo faktisk kunne ha vært sønnen min om jeg hadde begynt produksjonen i “normal” boliviansk alder.

I går var vi på kurs, og en av deltakerne kom bort til meg og spurte: “De unge damene, er de fra samme land som deg?” Jeg kunne svare bekreftende på at Elsa og Elisabeth (henholdsvis rektor og lærer på den norske skolen) var norske. Så kom neste spørsmål: “Er de døtrene dine?”

Så nå har jeg innsett at i og med at jeg brått har døtre i tredveårsalderen, så er det vel bare å forberede papirmølla for å søke pensjon fra NAV…

Råning?

I morgen er det “Reformasjonsdagen” – en dag jeg aldri har vært med og feira i Norge, men her i landet er det en viktig merkedag for kirka. Så etter Luther-foredrag, preken og spilling og synging av “Fremad Kristi hærmenn” og “Vår Gud han er så fast en borg”, var Elsa jeg klare for å finne på noe helt annet. Jeg hadde bil, så dermed bestemte vi oss for en rånetur for å utforske nye steder. Det må vel innrømmes at vi ganske kjapt innså at vi er kommet i en alder hvor det vi bedriver ligger temmelig langt unna råning, og i grunn likner mest på en god gammeldags søndagstur. Kamera var med, så her kommer noen inntrykk. De fleste av bildene er tatt gjennom ruta, i fart – for vi var jo tross alt på tur, men dere kan jo dele noen av opplevelsene våre.

 

Fint kjørevær er viktig på søndagstur; litt overskya, men ikke regn. Det var til og med et langt stykke med asfalt!

Elsa er fast sjåfør, men ble litt unkonsentrert innimellom når det dukka opp mange kuer på begge sider av bilen. “Fine jur"!” sa bondedattera med kjennermine.

Vi kjørte forbi byens vannrenseanlegg, og akkurat godt lukta det vel ikke…

Masse fint og grønt langs veien, men oppe i åsene er det mye mer goldt.

Da er vi over på grusveien, men veldig fin vei var det!

Maisen var også fin.

Flotte damer som bærer tungt.

Er det rart jeg er glad i dette landet? Bare se på fargene!!

 

Fint, gammelt adobehus, med flotte porter. Av skiltet til venstre for hovedporten skjønte vi at dette var den gamle insemineringsstasjonen (hvis det er det det heter…).

To kompiser som kikka litt rart på oss (og de var vel ikke de eneste som gjorde det…)

Et fascinerende fenomen; dette er faktisk en plante som vokser på telefon/strømkablene. Noen kan bli ganske så store.

En annen liten kompis, som ikke virka like fornøyd med livet, men han verdiget allikevel fotografen et blikk.

Stor kaktus, med frukt. Vi gikk ikke på slang denne gangen heller. Flinke, ordentlige jenter, nemlig! Men så begynte regnet…

Og vi kom til slutt til Quillacollo, i det området der Urkupiña-festen feires hvert år.

Bidrag

Jeg fikk en kommentar på forrige innlegg:

“Kan du ikke organisere en liten privat innsamling ? Oppgi et kontonummer, så kan vi blogg-følgere få lov til å bidra litt ?”

Om du føler for å bidra med en slant, kan du ikke sende meg en mail, så kan jeg gi flere detaljer!

lenevaa@yahoo.no

Trygghet

I dag morges da jeg kom inn i heisen, så jeg et oppslag med overskriften “Et ønske om solidaritet”. Nattevakta vår her i blokka har vært i en ulykke, og har ligget på sykehus siden lørdag. Han er blitt operert, men for hver dag stiger regningen, og familien har ikke så mye penger. Derfor ble alle beboerne bedt om å bidra.

Da jeg kom ut snakka jeg litt med hovedvakta vår, Clemente. Han fortalte at Moises hadde blitt påkjørt av en motorsykkel på lørdag kveld, og at lårbeinet var brukket på flere steder. Legen vil gjerne sette inn en plate, men det er usikkert om det finnes nok penger til det.

Mens Clemente fortalte, kjente jeg at det verka litt i beinet mitt – jeg vet jo litt om hvilke konsekvenser nærkontakt med en motorsykkel kan få. Men jeg tenkte også på de store forskjellene. Selv om jeg etter en dag på sykehuset, som selvsagt var blant byens beste, fikk beskjed om at forsikringen ikke dekket ulykker, så jobba jeg på en skole som hadde en advokat som tok seg av det hele. Huseierne der jeg bodde tok ansvaret for å anmelde og følge opp kontakten med han som hadde kjørt på meg. Da jeg kom hjem fra sykehuset, kunne jeg ansette en “privat assistent” som hjalp meg med absolutt alt; dusjing, mat, følging, legebesøk osv. Og da jeg etter et par måneder kom hjem til Norge fikk jeg gratis oppfølging på sykehus, og fysioterapi tre ganger i uka. I og med at jeg hadde bodd såpass lenge utenlands hadde jeg ikke rett på sykepenger eller arbeidsledighetstrygd, men jeg hadde foreldre som stilte opp – med en mamma som brukte to timer om dagen for å få meg fram og tilbake til jobb.

Moises kommer antagelig til å måtte låne penger av familie og venner. Han får ikke slippe ut av sykehuset før regninga er betalt, og for hver dag blir sluttsummen høyere. Han vil ikke få noe tilbud om fysioterapi, med mindre han er villig til å betale for det selv. Hvis han ikke rimelig kjapt er tilbake på jobb, vil han ganske snart stå uten jobb.

Etter ulykken min så jeg hvor viktig familien var som sikkerhetsnett for meg (selv om det var noe frustrerende når mamma og søster diskuterte meg som en pakke “Hvis dere kan ta Mathilde (min niese) i helga, så kan jeg ta Lene.”…), men om jeg ikke hadde hatt familie, så hadde jeg sannsynligvis fått en eller annen støtte fra det offentlige for å overleve. Moises har kun familien, en forholdsvis fattig familie – i hvert fall nå som de må betale sykehusregninga…

Overskrifter

Noen ganger kjenner jeg at det er veldig langt til Norge. Det kan være fordi jeg opplever ting her som er langt unna den norske virkeligheten, mens oftest skjer det når jeg leser norske nettaviser. Det vil si; som regel kommer jeg ikke lenger enn overskrifta… Her er et lite knippe fra dagens aviser:

• “Slik er Idol-Vegards hårtabbe”
• “Rasmus er Norges peneste katt”
• “Skrekkfunn i norske frukt- og grønnsaksdisker”
• “Morten (6) brukte 23 998 på smurfespill”
• “Stripper vanligvis ned til trusa”
• “Denne rumpa inspirerer Jon Almaas”

Jeg skal innrømme at jeg ikke har lest de tilhørende artiklene, og jeg skjønner at journalistene er under press for å produsere nytt stoff hele tiden. Allikevel tenker jeg vel at disse overskriftene representerer beviset på at Norge er et ganske greit sted å bo, uten de helt store problemene?

Snøhvit

“Tantebarnet” mitt går i Kinder på skolen som ligger rett ved siden av leiligheten min. I dag har de hatt teaterfestival, og da måtte tante selvfølgelig avgårde – ikke minst fordi det var Aneth som skulle spille Snøhvit. Her i landet blir man ikke ruinert om man går til en skredder for å få sydd et kostyme, og når barnet i tillegg er totalt blottet for sceneskrekk var det duket for en flott opplevelse. Ikke minst hadde Aneth et imponerende dramatisk fall da hun “døde” etter å spist av eplet som den onde stemoren tilbød henne.

Snøhvit før forestilling

Det var en koselig opplevelse også fordi hele familien var på plass for å se; fettere og kusiner, tanter og onkler, besteforeldre og foreldre – i alt var vi over 20 personer. Aneth er heldig, og har mange rundt seg som er glad i henne og vil det beste. Et fantastisk utgangspunkt for å få et godt liv.

Det står dessverre i grell kontrast til den virkeligheten noen lærere fortalte meg om i går; om barn helt ned i femårsalderen som er alene hjemme fra morgengry til langt på natt fordi foreldre jobber og/eller drikker.

Skulle virkelig ønske alle barn kunne få oppleve at de har i det minste en voksen rundt seg som bryr seg, følger opp og er glad i dem!