fredag 25. mars 2011

Dia del Mar - Havdagen

Det kan kanskje synes noe rart at et land uten kystlinje feirer “Havdagen”. Jeg synes nå i hvert fall det, og det er faktisk med en viss fare for, nåja, kanskje ikke liv, men så absolutt helse, at jeg skriver dette innlegget.

Det var en gang et land – faktisk var det Bolivia. Landet var ikke spesielt rikt på penger, men var desto rikere på ressurser. Det var et stort land; med fjell og regnskog og elver – og hav. Jada, Bolivia hadde kystlinje. Problemet var at i dette ødelandet langs kysten var det mye salpeter, og det var et stoff som etterhvert oppnådde høye priser på verdensmarkedet.

Chile hadde et godt forhold til England, og England var temmelig interessert i denne salpeteren – og dermed skjedde det som fram til denne dag er risset inn i hjertet til enhver bolivianer: 23. mars 1879 gikk den chilenske marinen til angrep og sikret seg kjapt hele kyststripa. Litt tok de fra Peru, men det største tapet led Bolivia. Ekstra sårt er det nok for bolivianerne å vite at de ble tatt så totalt på senga. 23. mars var nemlig midt i karnevalet, så folk flest var lite opptatt med politikk og forsvar, men mer med lek og moro.

Det er dermed med et visst snev av bitterhet at bolivianere i dag feirer karneval. Ekstra ironisk er det jo selvsagt at mye av karnevalet her i landet dreier seg om nettopp vann; man spruter hverandre ned. Kanskje som en erstatning for det tapte havet?

Men 23. mars er fortsatt en viktig dag, og det er her min undring kommer inn i bildet. Det er nå 132 år siden Bolivia tapte kysten sin – men fremdeles blir alle bolivianere opplært til at “havet skal gjenvinnes!”. Det har vært gjort forsøk på samtaler med Chile – som ikke helt skjønner hvorfor ikke Bolivia bare kan vedgå tapet og, som amerikanske såpestjerner sier, “get on with their life”. Samtalene har altså ikke akkurat ført fram, og nå snakker man om å stevne Chile for domstolen i Haag. Jeg vet ikke helt hva foreldelsesfristen er på “landtyveri”, som er hva Bolivia hevder saken gjelder, men jeg vil tro at 132 år er noe i lengste laget for å fremme et krav?

Inntil Bolivia igjen kan plante flagget langs Stillehavskysten fortsetter den årlige feiringen av “Havdagen”. Skoleelever går i tog mens de synger “Hav-hymnen”, de lager båter av papir, og de hører de gamle historiene om den urettferdige behandlingen de ble utsatt for av Chile.

For oss som ser det hele litt utenfra virker det en smule absurd, for dette må da være en heller “lost cause”? Hva er det da som gjør at den jevne bolivianer fortsatt har troen på at kysten igjen vil tilhøre dem? Det er for meg en kilde til både undring og fascinasjon. Temaet er såpass følelsesladet at da jeg tok det opp under en lunsj med bolivianske kolleger, så ble det forslått å flytte pulten min ut på gangen, slik at jeg kunne kjenne litt på isolasjonen som landet føler, der det ligger inneklemt – uten tilgang til havet…

 

PS: I en spørreundersøkelse som ble gjennomført denne uka sier 68% av bolivianerne at de er villige til å gi bort en del av landet for å få tilbake havet. Hvilken del man i så fall skulle gi bort ble det ikke sagt noe om – og undersøkelsen tok heller ikke for seg chilenernes tanker om saken…

tirsdag 22. mars 2011

Vafler og smågodt

Med gammel fløte og melk i kjøleskapet, hva er da bedre enn å teste ut julegaven fra mamma? Mamma var på Lefdal før jul for å handle presang til en datter som skulle flytte til den andre siden av jorden – med kun to kofferter som bagasje.
“Jeg vil gjerne ha det letteste vaffeljernet deres,” sa mamma til butikkmannen. Og det tror jeg jammenmeg hun fikk – men det er tydeligvis ikke vekta det kommer an på (i hvert fall ikke når det gjelder vaffeljern…), for vaflene ble gode de. Når Elsa i tillegg kom på besøk med en pose med norsk smågodt var stemningen i stua god; godis, vafler og godt selskap!

P3220476 P3220477

Lykken er: vafler og smågodt

P3220473

“Veteran” Kjell Aardal er for tiden på besøk i landet, og takket ikke nei til en vaffelplate eller tre, mens han ga gode råd om hvordan jeg skal klare å tilegne meg quechua.

P3220475

torsdag 10. mars 2011

Middag

I dag var det jeg som hadde middagsansvar – og det er et ansvar som tynger, og som medfører mye jobb. Hør bare her:

  • Må ta på cardigan før jeg går ut. Det er blitt kveld, så jeg kan ikke bare gå i kjolen min.
  • Ut i gangen for å vente på heisen ned. Vel nede står vakta der for å åpne porten for meg.
  • Over gata – må se meg nøye for, for det er ikke alle som bruker lys selv om det er mørkt. Med en viss lettelse kan jeg konstatere at anlegget som har spilt på full guffe i hele dag er i ferd med å pakkes ned. Bye-bye cumbia!
  • Rundt hjørnet og halvannet kvartal oppover ligger målet for utflukten; en av de to lokale kyllingsjappene.
  • Jeg bestiller mine to porsjoner med kylling med ris, spaghetti, pommes frites og saus.
  • “Potetene er ikke helt ferdige, sitt ned, sitt ned!” sier kyllingdama, før hun kommer med et glass saft til meg.
  • Kyllingmannen og kyllingdama samarbeider så, og jeg får en pose med deilig mat.
  • Det skal jo sies at det koster å være kokk – denne herligheten gjorde et innhogg på 20 kroner i kassa mi…

Så nå sitter jeg mett og fornøyd i sofaen og ser på en eventyrfilm på tv, mens jeg gleder meg over tanken på å begynne sent på jobb i morgen!

mandag 7. mars 2011

Ut på tur

I dag var en fin dag for å reise ut på tur. Et godt stykke nord for byen ligger landsbyen Sipe Sipe. Det er flere år siden jeg har vært der, men jeg huska at det var en koselig liten by.

På vei inn i bilen fikk ei av oss en skikkelig sprut i baken og ryggen (se forrige innlegg), og brukte resten av dagen på å tørke. Det la imidlertid ikke noen demper på stemningen. Vi kom oss ut på landet, fikk frisk luft, kjøpte pene blomster og spiste god lunsj. Da var det ikke så farlig at det innimellom kom noen regndråper.

P3070403

I dette elevleiet er det ganske mange som har arbeidsplassen sin. Mn har bygd opp en steintopp, der kommer en gravemaskin med en skuffe med sand og grus, og så spyles det hele ned i en renne. Sanda renner rett ned, mens grusen føres ned renna. På denne måten skiller ulike produkter fra hverandre – som så er klare til å selges.

 P3070382

Lunsjen ble inntatt på en liten restaurant hvor de virkelig hadde lagt mye jobb i hagen. P3070386

 P3070387

P3070390

Det er vakkert på landet i Bolivia; grønne åser, jorder og gårder.

P3070397

Kantuta er Bolivias nasjonalblomst; med fargene grønn, gul og rød – akkurat som i flagget.

P3070399

Lunsjen var heller ikke å forakte; pique machu

P3070400

og charque.

Karnevalsleir

Det er karneval for tiden. Noen tenker kanskje at karneval betyr lettkledde damer som vrikker seg avgårde til hefitg musikk. Det er nok tilfelle en del steder, men ikke så mye her i byen. Jada – det er entrada på lørdag, men det betyr folkemusikk, tradisjoner og danser. Sånn til dagelig betyr derimot karneval vannkrig. Ei venninne spurte meg i dag: “Has jugado carnavales?” – altså “har du lekt karneval?”. Litt kjedelig er det i år, for det regner fortsatt og er kaldt, og da blir det bokstavelig talt ikke den samme spruten over vannlekinga. Kanskje like greit?

I går dro jeg på besøk på kirkas karnevalsleir, og da var det selvsagt innlagt en tur ned til elva, hvor en del ble lempa uti for å hilse på vannet.

P3060325

Misjonærer klare for tur

 P3060356

Det er viktig å ha utstyret i orden

 P3060359

Med 140 stykker på leir går det med en del poteter.

 P3060379En stykk pastor klar for elva

fredag 4. mars 2011

Tørk

Det regner fortsatt her i landet, så dette innlegget handler aldeles ikke om tørke – men derimot om tørk.

I går var jeg innom butikkmannen for å kjøpe yogurt til kyllingmarinaden min. Yogurt var ikke en del av butikkmannens vareutvalg, men øverst oppe på en hylle så jeg noe jeg håpa var tørkeruller. Jeg har stadig tenkt på at jeg må huske å kjøpe en tørkerull, men jeg glemmer det stadig. Men i går så jeg altså rullen på hylla. Butikkmannen fant fram krakken sin for å klatre og hente den ned til meg, mens han prøvde å berolige barnebarnet som han hadde i en bæremeis på ryggen.

Butikkmannen er en veldig hyggelig fyr, og er også ganske skøyeraktig. Han liker godt å tulle litt med kundene – ikke minst med litt halvdumme nordmenn. Jeg ble derfor mer enn bare litt usikker da han sa:
“Du må huske at dette er en spesiell tørkerull. Du må ikke kaste papiret når du har brukt det, du må vaske det, så kan du bruke det på nytt.”

Jeg smilte litt dumt, mens jeg lurte på hva slags vits dette var – eller var det kanskje meningen at jeg skulle ta det alvorlig? Han la ut om tørkerullens egenskaper – ikke minst da om muligheten til å bruke hvert tørk flere ganger. Jeg fortsatte med halvsmilet mitt, mens jeg nikka til hva han sa. “Tørkerull som kan gjenbrukes??”

Jeg betalte – ganske mye, i grunn. En tier for en tørkerull er jo litt. Og så vandra jeg bortover gata, mens jeg kikka nærmere på gjenbruksrullen. Og jammen, oppe i det ene hjørnet sto det “vaskbar”. Da jeg kom hjem og tok av plasten oppdaga jeg at rullen er dekorert med elefanttegninger; elefanten som tørker støv, elefanten som vasker vinduer, som vasker benken, som vasker ansiktet og badet – og alt dette sannsynligvis med det samme vaskbare tørket…