lørdag 27. april 2013

AleneLenemor

Livet er blitt ganske anderledes de siste månedene. Nå er det jo en gang slik, takk og pris, at livet stadig endrer seg – ellers hadde det jo blitt veldig kjedelig, så jeg setter pris på endringene. Men det er kanskje noe med at kroppen og hodet ikke hele tiden er med. Midt i forandringene gjør man seg jo noen tanker. Noen tanker er ganske enkle, jeg ser det. Som at jeg skjønner poenget med 9 måneders svangerskap før man får en baby, som man så følger videre på livets vei. Eller det at det må en mamma OG en pappa til for å skape et nytt liv. Det blir noe ganske annet, og litt sånn kræslandingspreget, når det brått kommer en fjortis inn i livet, en fjortis med all sin bagasje som skal matches med mine egne kofferter og ryggsekker og opplevelser, tanker og erfaringer – og levesett, ikke minst. Jeg har bodd alene, eller med “jobb- eller studiesamboere” sånn omtrent siden jeg var ferdig med videregående. (Ja, et års tid flytta jeg hjem til mamma og pappa, slik at jeg kunne få hjelpe med vask og stell og kjøring og det meste etter møtet med en motorsykkel her, men det er en annen sak.) Jeg har min måte å gjøre ting på, mine rutiner og mine ritualer. Og så er det brått et annet menneske å ta hensyn til. Og en ting hadde vel vært om denne personen var en voksen partner som man skulle vokse sammen med; når det er en fjortis det er snakk om, som man skal oppdra, få til å trives, følge opp og alt det der, så blir det ganske så anderledes. Jeg klager absolutt ikke; livet mitt er rikere – men også mer slitsomt. Ikke minst mentalt: “har han spist?”, “har han gjort alle leksene?”, “huska jeg å stryke skoleuniformen hans?”, “var det ikke i dag det var foreldremøte på skolen?”, “hva er normalt for fjortenårige gutter?”, “snakker vi egentlig nok sammen?”, “er jeg for streng?”, “har han tillit nok til meg til å fortelle meg om det som skjer i livet hans, om tanker og følelser?”, “burde jeg snakke med ham om jenter og forelskelse, eller blir han bare flau?” “har han nok venner?” osv osv. Og det meste av dette alene. For pappa’n bor i en annen by fortsatt, sammen med storebror. Vi snakker jo sammen hver dag, men det blir jo ikke det samme som å ha en som fysisk er sammen med deg når alle tankene og spørsmålene dukker opp; en som kjenner fjortis helt fra han var inni magen til mamma’n sin.

Når man i tillegg legger på et lag med kultur og tradisjon, blir det enda mer utfordrende. Selv om jobben min er å utvikle bolivianske skoler, så er det mange av de daglige rutinene jeg ikke kjenner, har jeg skjønt. Som for eksemepl viktigheten av å ha pene og ryddige innføringsbøker, hvor alt er pent kopiert; det gir nemlig poeng til karakteren. At du ikke har skjønt en døyt av det du har kopiert er ikke så farlig. Eller viktigheten av strøken t-skjorte og blankpussa sko. Stryking er generelt en høyt prioritert aktivitet her.

En del nye opplevelser kommer også til. Jeg har feks vært ganske streng på leggetider. Min norske bakgrunn gjør at jeg har innprenta i meg at barn må ha faste leggerutiner, og at de bør sove nok, og helst litt til, om natta. Min stakkars fjortis har sikkert vært den i klassen som har måttet legge seg tidligst, ingen tvil om det. I går hadde vi privatlærer i matte på besøk. Det store flertallet av elever i dette landet har bruk for privatlærer i ett eller flere fag i tillegg til skolen. Et av problemene her oppstår nettopp i det skillet som kommer mellom dem som har råd til ekstra hjelp og dem som ikke har det. Men altså; tutoren  kom litt før åtte – slettes ikke verst når han skulle komme sju, og de satte i gang. De jobba veldig bra, jeg var storfornøyd med den gode stemninga i stua der de satt og snakka om x’er og y’er  i andre og tredje.

“Strenge-Lene” har egentlig sagt at fjortis skal være i seng til halv ti, så sovner han sånn i ti-tida, og er uthvilt til skoledagen begynner klokka kvart på åtte. Klokka ble halv ti, og den ble ti. Halv elleve reiser tutoren seg, og sier “Du har jo innlevering i morgen, så du må gjøre ferdig disse tolv oppgavene her!”. Vi hadde enda ikke spist kveldsmat, så mens vi spiste kyllingen vår spurte jeg den håpefulle om han ville jobbe videre samme kveld, eller om han heller ville stå opp tidlig i dag, lørdag morgen  for å gjøre ferdig. (Nok en utfordring; lørdagsskole, hva er nå det for noe tull??) Uheldigvis for b-mennesket i meg valgte han løsning to, så i dag sto klokka på seks for å få gjort matte før skoleklokka ringte.

Skoleklokka, ja. Vi bor jo ved siden av skolen. Så i dag satt jeg vakt på balkongen for å se når rektor kom med bilen sin, for først da ringer klokka. I teorien begynner de 07.55 på lørdager, men i praksis blir det når rektor kommer. I dag var det ti over åtte.

Nå sitter jeg her i sofaen og har “fri”. Det føles liksom ikke riktig lenger å bare sitte her og ikke gjøre noe. Nesten rart å være alene, men jeg regner med at hushjelpa snart dukker opp. Fjortis har fått klar beskjed om å være takknemlig og nyte dette, for så fort vi kommer til Norge har Strenge-Lene planer om å lage flotte lister med alle oppgavene i heimen, og fordele rettferdig mellom alle fire!

Men en ting er jo alle mine tanker og undringer; den største undringen – og bekymringen – av alle er jo hvordan fjortis har det. Fjortis, som altså er den tøffeste fjortenåringen jeg kjenner, som selv valgte å flytte fra tanter og kusiner og farmor og alt det kjente, og ikke minst fra pappa og aller mest storebror, for å begynne på en ny skole her i byen og bo sammen med meg. Hvordan påvirker alle disse endringene ham? Han virker stort sett fornøyd med livet, og kan ikke tenke seg å flytte tilbake til høylandsbyen han kom fra. Litt fjortisnykker er det jo selvsagt innimellom, men hadde det ikke vært det, så hadde jeg jo virkelig vært bekymra. Men hvordan påvirker alle disse endringene ham? Var det rett av oss å gjøre det på denne måten? Vil han få “sen-skader” av å måtte forholde seg til alt dette nye og endrede i livet? Vil han om ti år spørre oss om hva i alle dager vi tenkte på da vi foreslo dette? Eller vil han si at alle utfordringene gjorde ham tryggere på seg selv og ga ham mer selvtillit?

Sikkert er det i hvert fall at jeg setter stor pris på mer liv i leiligheten, en å spise sammen med, en å lekesloss med (tae kwon do-ferdighetene må jo praktiseres), en som trenger en nattaklem og en som sier “endelig er du hjemme!” når jeg kommer fra jobb. Enda sikrere er det at jeg ser fram til den dagen vi alle fire kan bo sammen, og sammen forme familien vår!

fredag 26. april 2013

“Våren i bilder verden rundt”…

… leste jeg akkurat i en overskrift i Aftenposten. Kanskje et ganske typisk uttrykk for et slags verdenssyn? For her går det slettes ikke mot vår; de fleste av oss kjenner på kroppen at vinteren er på vei så alt for tidlig. I dag har skolesjefene hatt møte for å bestemme om “vintertiden” på skolen skal innføres tidligere enn planlagt i år. Fordi skolene ikke har oppvarming, og sola ikke tar så godt om morgenen begynner skoledagen en halv time senere om vinteren. Vanligvis skjer dette mot slutten av mai eller i starten av juni, men nå er allerede temperaturen nede i en 7-8 grader om morgenen. Det høres kanskje ikke så ille ut, men du kan jo selv prøve å sitte en halv dag og jobbe i et rom som holder 10 grader.

I går på jobb slutta vi av i to-tida, for da kjente vi knapt tærne lenger. I dag stilte jeg bedre forberedt; på kroppen hadde jeg ullstilongs, ulltrøye, pologenser, dobbel tunika, dobbel fleecejakke og ullskjerf, og i veska hadde jeg jakke i alpakkeull, lange strømper og et stort alpakkaskjerf.

Nå derimot, sitter jeg i stua mi i en tynn, kort sommerkjole. Disse store temperatursvingningene er nok noe av årsaken til at det blir mange luftveisinfeksjoner. Og når de infeksjonene virkelig begynner å spre seg, da er det på tide å åpne for vinterferie. Det er ikke alltid så lett å planlegge her, for feriene blir gjerne lagt opp etter hva langtidsvarselet sier. Nå sier ryktene at vi har en tøff vinter foran oss, så da kan det jo bli spennende å se hvor lang den to uker lange vinterferien faktisk blir.

Så får dere på den andre halvkula bare kose dere med vårbildene deres!

søndag 14. april 2013

Idrettsdag

I dag er det “åpning av idrettsåret” på skolen til Ricardo. I grunnen er det vel mest en god gammeldags idrettsdag det er snakk om. Men nå sitter jeg altså her en tidlig morgenstund. Klokka var stilt på ti over seks, for det skulle være oppmøte kvart på sju på skolen. Nå er klokka sju, og siden skolen er nærmest nabo, ser jeg godt at det til nå er kommet fem lærere og tre elever. Tror vi venter litt til med å gå ned… Blir jo spennende å se når det faktisk begynner.

I går var jeg på markedet for å kjøpe blått og hvitt stoff. Det skal nemlig løpes “maraton”: 3 runder rundt hele parken for gutta, og to for jentene. Ricardo har startnummer 114, og det skulle lages med hvite tall på blå bakgrunn. I stoff. Her holder det ikke med et pent ark printa ut; her skal det sys!

Det er en del nye aleneLenemor-utfordringer som dukker opp, men det er jo kjekt med endringer i hverdagen også da!

P4142685

Nr 114 lurer på når det er tid for løping.

 

P4142686

Noen få elever og lærere har så langt dukka opp, men det er nå pent pynta med ballonger, og gata er merka; klar for 100-meter, eller kanskje det er 60-meter?.