onsdag 29. desember 2010

Fordommer

I dag tok jeg t-banen. Like ved meg satt fru “eldre-etnisk-norsk-med noe snurpet munn”. Hun ble kanskje enda litt strammere i musklene rundt munnen da vogna ble fylt opp med folk av ulik opprinnelse på Stortinget stasjon. Jeg skal innrømme at jeg tenkte noen heller fordomsfulle tanker om fruen.

En una mann, kanskje av pakistansk opprinnelse(?), ville sette seg overfor henne. På setet lå den avis, så fruen kommenterte: “Der har du gratis lesestoff”.
”Du vil ikke ha den du, da?”  spurte fyren.
”Neida, jeg har den hjemme, jeg,” svarte damen.
”Jeg også,” svarte han.

Og så begynte en samtale om tagging, som var hovedoppslaget i dagens Aften, og om at “unge i dag” ikke oppfører seg skikkelig. De var skjønt enige om at hadde disse taggerne bare hatt en skikkelig fysisk jobb, så ville alt løst seg.

Da jeg gikk av banen på Carl Berner, hørtes de to ut som gamle venner, der de snakket om at de begge helst ville dø “med skoa på”, for eldreomsorg og sykehjem hadde de ikke så mye tilovers for.

Og jeg vandret smilende avgårde, svært fornøyd med å ha blitt satt på plass; snurpete eldre damer har ikke nødvendigvis noe imot et fargerikt fellesskap på t-banen.

søndag 19. desember 2010

Juletradisjoner

De fleste familier har sine tradisjoner. Det er ting man tar fram, kaker som bakes, sanger som synges. Ei fortalte at i jula snakka de alltid om farfar, for han døde lille julaften et år.

Her hos oss hører pussing av sølvtøy med til juleforberedelsene. Og det er noen eget å sitte på kjøkkenet med pusseklutene. Man må ha tre stykker; en til å smøre på pussekremen med, en til å pusse med og en til å finpusse med. Og mens vi pusser ser vi på de ulike skjeene og gaflene og alt det andre – og det er så mange av tingene som har sin egen historie. Det er selvsagt barneskjeene som vi fikk til dåpen. Så er det eggeglasset som mamma fikk som liten. Under krigen var det ikke så greit å finne gaver, men noen venner smelta om gammelt sølv til nye ting som de kunne gi bort. Og så har vi skjea som min mormor og morfar fant på jordet nedenfor huset. Og den store serveringsskjea etter min oldemor. Pynteskjeene fra slektninger i Canada. Premiepokalene.

Tingene i seg selv er kanskje ikke så viktige, men historiene de forteller, kontinuiteten; “slekter skal følge slekters gang”. Og det er vel i dag en viktig del av jula i en moderne og stresset tid; det at vi tar oss noen pusterom og gjør ting slik som de er blitt gjort i familien i årtier, at vi snakker om de som ikke lenger er med oss, og om minner og opplevelser vi har hatt sammen.

torsdag 16. desember 2010

Snart jul

Det er snart jul, og det har blitt noen juleforberedelser på meg også. Dessuten er det blitt et nytt kamera! Forskuddsjulegave til meg selv!

PC100021

Når mamma nå ønsker å være litt nebbete er det bare å finne fram silikonen, så kan hun helle av grønnsaksvannet uten å brenne seg.

PC120047

Soloppgang i Gamle Åsvei

PC120045

Pappas små venner lever godt

PC120066

Mathilde er kreativ

PC120057

Nå er det snart jul!

PC120063 

Mormor inspiserer

PC120065

Kamilla og nissefar?

torsdag 9. desember 2010

?

Jeg vet at dette temaet er omskrevet i både sanger og tekster, men jeg tar det nå opp allikevel. Jeg lurer nemlig veldig på dette: “Hvor er sokkenes hemmelige samlingsplass?”  Er sokker egentlig kinesiske spioner sendt ut for å finne ut hvordan “vanlige” folk lever? Og så når sokkene forsvinner, for det gjør de jo, så er det at de har tatt en tur til dette hemmelige stedet for å rapportere?

Jeg hadde tre par tynne, lange, deilige ullsokker. I dag la jeg par nummer tre til vask – så nå kalles vel det paret inn for å rapportere også. Beredskapen er vel på topp nå før fredsprisen (ikke) skal deles ut.

Mens jeg må fryse på tærne…

onsdag 8. desember 2010

Niesejulegavejentetantetur

Denne tanten synes i grunn at barn – og voksne, for den del – får alt for mange både hardeog myke pakker under treet hvert år. Derfor prøver tante i stor grad å holde seg til ymse “vi-gjør-no-sammen”-julegavekort. Vi har vært på kino og teater, i skogen og på kino, men det er ikke alltid så lett å finne på noe som kan fenge et litt stort barn, en ungdom over fjortisalderen og en som skulle vært voksen.

Rett over jul reiser jo jeg og blir borte noen år, så dette året ble julegaven gjort og opplevd før jul. Vi har vært på storbytur! NSB er så snille at de kjører tog direkte fra Ski til utlandet, så vi satte oss på Gøteborg-toget fredag kveld, og drøye tre timer senere tok taxi med Sveriges merkeligste sjåfør for å komme oss til hotellet.

Gøteborg er en fantastisk juleby, og byr på juleshopping, jule-Liseberg, julegater, gløgg-servering i gatene osv. Vi fikk også med oss blant annet regnskog i noe som må være et av verdens flotteste museer; Universeum. Det er en smule spesielt å vandre med tropiske fugler flaksende rundt seg, mens man ser apene løpe og hoppe i trærne. Minsteniese løp som en strikk og sa “Se her!” i flere timer; både regnskogavdelingen, i akvariene (“Ååå, se den søte klovnefisken!” og “Oi! Det var da en hai!?”) og i den tekniske avdelingen hvor vi fikk testa hjernene våre.

Jeg tror kanskje eldsteniese var mest fornøyd med pedikyr og massasje – utført av minstemann – i den gode hotellsenga. Og for tre som kanskje ikke akkurat synes norsk mat er det aller mest spennende i verden var det deilig å spise kinesisk et par ganger. (“Ny julemiddag?”)

DSCN2655

Kortspill på toget.

 DSCN2674

“Æsj!” Hva er det du har her?”

 DSCN2658

 DSCN2662 DSCN2666

Jul på Liseberg – ikke så lett å få med alle tre på bildet…

DSCN2656 DSCN2657

Juleshopping!

tirsdag 7. desember 2010

Transport og kultur

Jeg har forflyttet meg mye ved hjelp av kollektivtransport mange forskjellige steder i verden. En slags felles kultur føler jeg at finnes; når noe uvanlig skjer, så snakker folk sammen. I dag har jeg brukt kollektivtilbudet i Oslo…

Jeg var på et veldig hyggelig besøk hos en gammel venninne jeg ikke har sett på alt for mange år. Da jeg skulle hjem fulgte hun meg til banen, før hun gikk for å hente de to eldste gullungene i barnehagen.

På godt vis stemplet jeg kupongkortet mitt, labbet mot perrongen, og kikket opp på “real time”-tavla til Oslo Sporveier. Der sto det at neste bane skulle komme om 8 minutter.
“Jaja, selv med en 10-15 minus skal jeg da klare å vente 8 minutter,” tenkte jeg, dusteoptimisten. Da det sto 2 minutter til neste bane, burde jo neste logiske tall i rekka være 1, men den gang ei. Da hoppa det brått opp til 4. Og så fortsatte det å hoppe litt fram og tilbake mellom 1, 4, 2, 3 og “nå”. Men ingen bane kom. Til slutt dukket det opp en ny melding: “midl. stans”. Det kan jo bety så mangt. Vi mennesker hadde begynt å kikke litt på hverandre, men fortsatt var det ingen som sa noe. Vi ventet. Til slutt fikk vi meldingen “Strømbrudd mellom Ryen – Bergkrystallen”. Så da sto jeg der, da, på Karlsrud. Siden jeg ikke er videre kjent i strøket spurte jeg noen rundt meg om de visste om alternative ruter. De kunne fortelle at det gikk en buss litt lenger unna. Jeg bestemte meg for å vente litt til. Det er jammen ikke så enkelt det der. Hva er lurest? Skal du satse på at feilen snart er rettet og bli stående ved banen, eller skal du begi deg ut på vandring etter en buss som du ikke helt vet hverken hvor er – eller hvor skal. På godt Ole Brumm-vis valgte jeg i grunn begge deler. Da tærne var blitt bortimot følelsesløse tenkte jeg at bussen var en god ide. På vei mot den møtte jeg en gjeng på vei tilbake mot banen. “Buss komme om halv time,” sa en hyggelig ung mann på et noe gebrokkent norsk. Dermed var i grunn ikke buss et godt alternativ.

Jeg er utstyrt med temmelig store ører, og de må jo brukes. Så da jeg fanget opp at en fyr drev og ringte trafikanten for å sjekke ståa var det bare å brette ut og skamløst lytte. “Reisegaranti… taxi… hovedbryter… snur på Ryen,” gir jo litt informasjon. Og hans “jeg ringer etter taxi,” rettet til de to venninne han sto sammen med fikk haikeren i meg til å våkne. Jeg har jo reist halve Madagaskar rundt ved å tigge meg plass i kjentfolks (og ikke fullt så kjente folks…) biler og busser.
“Hvis dere får en taxi, kan jeg joine dere da?” spurte jeg, og fikk bekreftende svar på det. Så dermed diltet jeg etter de tre vennene på litt diskret avstand.

Taxien kommer, vi stabler oss inn.
”Så deilig med varme!” sier jeg. Stillhet i bilen.
”Nå var det deilig å komme inn i en varm bil,” sier mannen. Mange kommentarer og det hele fra venninnene.
”Det var veldig snilt av dere å la meg bli med i taxien!” prøver jeg.
“Det var greit, det er jo en spesiell situasjon,” sier de, før de fortsetter å snakke om jobb, trening og Oslo Sporveier, og overser meg igjen.

Det er mulig at jeg er noe hårsår, men jeg tror kanskje at Norge er det eneste landet jeg vet om hvor man i en slik situasjon kan bli så til de grader oversett og utelatt. Er det virkelig sååå vanskelig å veksle noen ord med en fremmed?

Jeg kom meg uansett til slutt med et tog til Ski, og da jeg kom dit sto verdens snilleste pappa og venta med varm bil. Og han snakka med meg!

torsdag 2. desember 2010

Vinterbilder

Jeg er jo egentlig ikke så glad i vinter og kulde, men jeg må allikevel innrømme at snøen er pen å se på. Disse bildene tok jeg en dag jeg gikk en tur i skogen.

 DSCN2647

Her kommer snart Snøheksa.

DSCN2650

 

 DSCN2652

Opp, opp og fram!

Teknologiens tidsalder

Teknologiens tidsalder har for alvor inntatt Gamle Åsvei. I dag da jeg kom hjem fra jobb fortalte mamma og pappa i munnen på hverandre om dagens gjøremål.

“Da jeg kom hjem fra Ski drev faren din på NAV på internett for å bestille sånn Europeisk helskort.”
”Det var skikkelig vanskelig å finne fram,” sa pappa.
”Men så sa jeg at han kunne jo bare skrive europeisk helsetrygdkort oppå på den derre linja på toppen, vet du,” sa mamma, “og da var det jo sååå enkelt!”
”Bare å taste inn personnummer, og krysse av for ektefelle!”

Nå sitter pappa i det ene rommet og surfer etter julegaver (tror i hvert fall det er det han gjør – kanskje han egentlig lager en ønskeliste for seg sjøl?), og mamma sitter i stua med et godt grep om fjernkontrollen og et bredt smil og sier: “Jeg zapper, jeg!”

Jeg innser at mine dager som teknisk konsulent og støttekontakt er talte. Snart er det vel jeg som må ringe til foreldrene mine og si: “Jeg skulle oppdatere antivirus, men så kom det opp en sånn rar melding. Hva gjør jeg nå?”

torsdag 25. november 2010

Informasjonsoverskudd fører til underskudd

Dagens tema og hjertesukk gjelder mobiltelefoner. Eller egentlig ikke telefonen i seg selv, mer har det vel å gjøre med telefonens eier. For det er noe som skjer når man bruker mobilen i det offentlige rom, for eksempel på tog eller trikk, på gata – eller på et offentlig toalett. Hva er forresten dette med å bruke telefonen på do? Er det virkelig nødvendig? Men det var ikke egentlig stedet dette innlegget gjaldt, men mer bruken.

Jeg kan forstå de som på toget ringer hjem og sier ting som “Hei, kjære, sitter på toget nå. Er hjemme om 20 minutter. Kan du sette på potetene?!” Det er en kort og grei beskjed, og som sidemann, og fremmed, får jeg ikke allverdens innsikt i naboens liv. Så er det de som ikke nøyer seg med å be om poteter, men som går inn i alle middagsdetaljer. Det er vel i grunn mest av alt irriterende, og det føles unødvendig at jeg skal måtte bruke ørene til å høre på dette.

Men så har vi de som, kanskje særlig litt utpå kvelden, begir seg svært langt inn i intimsfæren. Det medfører en helt annen utfordring for meg som en fremmed, men på samme tid fysisk svært nærstående person. Det er definitivt mange ting jeg ikke behøver å vite om mine medmennesker, det kan tvert i mot til tider være litt pinlig å få denne kunnskapen. Jeg er nemlig til tider oppsatt med litt klisterhjerne, og jeg har derfor fortsatt ikke glemt den utlegningen jeg hørte for noen år siden om barbering. Og da er det ikke barbering av skjegg eller bart vi snakker om, for å si det sånn. (Se der – da har jeg jo fått overført noen bilder til din hjerne også…) Men dette er altså først og fremst pinlig. Den biten av mobilbruken som virkelig frustrerer meg, er den som trigger nysgjerrigheten min. Jeg sitter altså på toget eller på bussen,  eller som i dag; på do… – og blir servert den ene siden av en samtale. Jeg kan ikke unngå å høre hva som blir sagt, og jeg kjenner at sladrekjerringa i meg våkner. Jeg er jo i utgangspunktet en veloppdragen dame, og har lært hjemme at det ikke er pent å sniklytte – men det kan da ikke kalles sniklytting når det blir snakket nesten inn i øret på meg? Og det øret vokser i takt med samtalen for å få med seg hva som blir sagt. Og det er her det virkelig frustrerende kommer inn i bildet. For disse samtalene blir litt som å følge med på episode etter episode av en spennende serie – og så mister du den siste. Den oppklarende og oppsummerende løsningen får du aldri.

Så nå sitter jeg her, da, og lurer. Hvordan gikk det med deg som hadde fått overtalt sjefen til kjæresten din til å sette deg på gjestelista til julebordet, slik at du kunne komme overraskende? Ble kjæresten glad, slik som du ønsket, eller ble han bare sur, slik som det vel egentlig hørtes ut til at både du og samtalepartneren din frykta? Ble du sparka ut, eller fikk du bli? “Hvis han ikke liker dette er han ikke den fyren jeg vil ha,” sa du så kjekt. Men er dere fortsatt sammen?

Og hvordan ble egentlig den turen til Barcelona, du som på impuls hadde vært hjemom og pakka en bag og henta passet ditt for å bli med typen du traff i går på tur? Gikk det bra? Rakk du flyet? Stoppa moren din deg? Var fyren en gal øksemorder, eller er dere nå gift og har tre barn?

Til alle dere som lar oss andre fremmede få være deltakere i en liten bit av livet ditt – burde dere ikke hatt fortsatt informasjonsplikt? I utgangspunktet var jeg i grunn ikke interessert i informasjonen du ga, men du lar meg sitte igjen med vekket nysgjerrighet. Og selv om jeg har en forholdsvis god fantasi så vil jeg aldri få vite sannheten. Med mindre vi møtes på do igjen, da…

onsdag 24. november 2010

Stropp og silikon

Noen ganger tenker jeg at vi damer/jenter/kvinner (bruk det som passer deg best) godtar litt for mye uten å protestere. Eller kanskje det er slik at dersom en ting alltid har vært sånn så tror vi at det er slik det må være for alltid? Eller kanskje vi ikke vil snakke om ting litt sånn inn i intimsfæren? Hm – nei, det tror jeg forresten ikke.

Vi skal nå i hvert fall et lite stykke innoveri intimsfæren her, dog ikke lenger enn til undertøyet. Det er mange år siden jeg begynte å bruke bh, og det er mange år siden jeg begynte, flere ganger om dagen, på en mest mulig diskre måte, å liste hånda, og tidvis halve armen, innenfor genseren, over skulderen og et stykke ned på ovearmen for å fiske tak i en bh-stropp på tur. Det er utrolig irriterende, ikke minst når dette skjer vinterstid med cirka fem lag med klær… Men dette er jo ikke noe vi snakker så mye om. Jeg har alltid tenkt stroppeflukten nok skyldes mine ikke akkurat atletiske skuldre. Hadde jeg bare hatt ordentlig veltrente skuldre ville sikkert stroppene holde seg der de skulle.

Men så i forrige uke fikk jeg snusen i at det finnes noen silikon-dingse-greier som man kan legge rundt stroppen, og så skal de holde seg på plass. Innkjøpet er nå gjort – og, under over alle under – siden mandag har jeg ikke dratt i en eneste stropp. Jeg har vært så fornøyd at jeg til og med har bedrevet litt stroppe-flashing. Og så viser det seg at de som er blitt “beflashet” vil ha alle detaljer om kjøpssted og  pris. Dette med glidende stropper er altså noe som har frustrert flere enn meg, kanskje også deg som leser dette? Da blir i så fall mitt spørsmål: hvorfor i alle dager har vi damer/jenter/kvinner i tiår etter tiår godtatt dette? Hvorfor har vi ikke protestert? Krevd glidefrie stropper? Jeg kan aldri tenke meg at gutta hadde godtatt boxere som måtte dras opp jevnlig?

tirsdag 9. november 2010

Fotball

Jada, jeg vet det – fotball er ikke akkurat min greie. Men de siste dagene har det vært veldig mye fotball på alle nyhetssendinger, og jeg fascineres en smule. Og jeg undres på hva fotball egentlig er. Fotballnyheter de siste dagene:

  • Bodø-Glimt får ymse straffer for å ha reist en dag for seint til bortekamp.
  • Et par-tre klubber i eliteserien kommer kanskje til å starte neste sesong med minuspoeng på grunn av minus i kassa.
  • Follo har kvalifisert seg for førstedivisjon, men får ikke lov til å gjøre det fordi styret ikke fylte ut de rette papirene til rett tid.

Si meg, er det bare meg, eller har noe av dette noe som helst med fotball (rund ball, elleve spillere på hvert lag, mål, corner og straffe) å gjøre???

onsdag 3. november 2010

Norsk og krig

I to dager har jeg fått være sensor på muntlig norskeksamen. Det blir jo stilt krav til alle som vil ha varig oppholdstillatelse her i landet at de må ha gjennomført norskopplæring eller bestått norskprøver. Og det er en fin ting – for språk er definitivt nøkkelen til ethvert samfunn.

På mandag var det norskprøve to, som er et mellomnivå i norsk. Du kan nok til å klare deg, men ikke nok til å få de spennende jobbene eller delta i alt det som skjer rundt deg – for mange er dette bare et delmål på veien mot norskkunnskaper. Det skal sies at min gassisk nok aldri nådde et slikt nivå…

Men altså; på norskprøve 2 er alltid den første oppgaven: “Kan du fortelle litt om deg selv.” Oppgaven er nok mest ment for å roe nervøse kandidater ved å få snakke om noe kjent. Men som sensor og eksaminator er det mange ganger en spesiell opplevelse. Vi får et innblikk i liv som har blitt levd på så utrolig forskjellige måter.

Denne gangen møtte vi blant annet en mann som fortalte om livet i Somalia før flukten til Norge. Hvordan familien hadde hatt en stor butikk. De hadde tjent godt, han fikk studere – men så kom krigen. Da det roet seg, prøvde de å bygge ting opp igjen, men det var vanskelig. Korrupte offentlige ansatte skulle ha sin del av hver eneste kakesmule, ulike grupperinger sto mot hverandre, og til slutt ble det umulig å fortsette, og han og familien flyktet.

Og nå er han altså her, og skal skape en fremtid for seg og familien. I et land som ikke akkurat verdsetter utdannelsen og erfaringen han har med seg.  Som mange ganger bare vil se ham som “innvandrer” – som en del av den store gruppen som vi kanskje ofte tenker at begynte livet sitt den dagen de kom til Norge. den dagen skolegang, arbeidserfaring, sosial status og relasjoner ble nullstilt.

Rykk tilbake til start…

lørdag 30. oktober 2010

Tantevakt

Jeg er jo en tante som har vært forholdsvis fraværende i store deler av tantebarnas liv. Det blir jo lett sånn når tante bor 5 år i Sør-Amerika og 1 år i Afrika. Og nå skal jammen tante snart ut på tur igjen. På årene som jeg har vært ute så har jo dessuten niesene rukket å bli ganske store.

Størstemann er nå 17, og er en ung dame. Tidligere i uka var hele gjengen her og spiste, og da snakka vi litt om hva vi skulle fremover. Jeg fortalte at jeg skulle ut med noen venner på fredag – altså i går.
Niese: “Jeg skal også til Oslo!”
Nieses mor, altså min søster: “Å? Skal du det? Det tror jeg vi må snakke litt om.”
Niese: “Jaja, men assa – skal du ta toget hjem, tante?”
Jeg: “Jaaa, men spør du fordi du kan tenke deg følge på toget, eller fordi du absolutt vil unngå å ta samme tog?”
For det er jo ikke alltid så enkelt å vite slike ting – like greit å spørre. Og jeg ble jo litt glad inni meg når det viste seg at hun gjerne ville reise hjem med tante. Etter noen intense samtaler med sin mor fikk niese tillatelse til å reise til store, skumle Oslo-byen. For, som min søster sier: “Det blir jo litt rart om hun kan reise til USA aldeles alene, men ikke får lov til å reise til Oslo…”

Jeg dro altså avgårde til Oslo for å møte venner, gå på revy og spise god mat. Veldig koselig! Selv om servitøren på Dinner noe spisst bemerket da jeg bestilte medium mat “Ja, men du vet vel at medium mat her er ganske sterkt?!” Hvorfor i alle dager hadde ikke de tre gutta som bestilte det samme før meg fått den samme beskjeden??? Litt snurt av det, assa! Men det var som sagt en veldig hyggelig forsamling, og en svært så hyggelig kveld. Underveis var avtalen at niese og jeg skulle holde sms-kontakt for å finne ut når vi skulle ta toget hjem. Det hele gikk veldig fint. Vi så ganske raskt at 23.01-toget nok ble litt i tidligste laget for oss begge. Litt utpå kvelden sa noen av vennene mine at vi gjerne kunne sitte på dem – de hadde bil og skulle uansett mot Ski. Så jeg sender en sms. Ingen respons. Vi har nå bestilt desserten, og jeg tenker at det er på tide å avklare litt, så jeg ringer niese. Ikke noe svar. Litt merkelig, for unge i dag har jo nærmest mobilen limt fast i hånda. Og niese er på by'n. Og vi har alle hørt historier om om alt som skjer i by'n… Tante setter seg ved bordet, men deltar ikke like aktivt i samtalen. “Hvor er niese? Og hva gjør hun??? Med hvem” Tante venter 5 minutter, og ringer igjen. Fortsatt ikke svar. Hmmmm… Tante går på do, spise deretter dessert, og ringer en gang til. Tut-tut-tut – men ingen niese. Mens jeg står ute i gangen og ikke snakker i telefonen har de andre fått regningen og har begynt kompliserte matematiske beregninger. Jeg kommer inn igjen og finner fram plastikken for å betale min del av gildet – mens jeg hele tiden holder mobilen i hånden. Til ingen nytte. Jeg sender ny sms: “JEG VIL HJEM!!!” Men det sier fortsatt ikke pip-pip eller ring-ring. Vi forlater restauranten, og jeg får en klem fra alle de erfarne foreldrene jeg har vært ute med. Har en mistanke om at de inni seg tenkte omtrent som så: “Det var jammen på tide at hun også kjenner litt på å ha ansvaret for et barn!”

De andre går til bilene sine. Jeg knuger mobilen i hånden og går mot Nasjonalteateret stasjon. Det går nesten ikke tog til Ski fra Nasjonal sent på kvelden, så jeg finner et som går til Oslo S. Mens jeg nok en gang  ringer til niese. Endelig! Nede i tunnelen får jeg til slutt svar! Puh – hun var fortsatt i live!
“Jeg er på vei til Oslo S nå. Det er ikke så lenge til siste toget går, så du bør nok tenke på å komme.”

Så står jeg der foran de store tavlene på Oslo S og venter. Og venter. “Hmmm, hørtes hun ikke litt rar ut da hun svarte? Var alt bare bra? Har noe skjedd?” Mange tanker for et stakkars tantehode. Så sier det pip-pip. Sms fra søster: “Har du kontakt med datteren min?” Jeg kunne jo forsåvidt svare bekreftende på det, selv om jeg ikke akkurat så henne, så hadde hun nå sagt at hun var på vei. Søster taster i vei – det er visst uaktuelt å legge seg før hun vet at alt er vel, og dessuten kommer noen kommentarer om at det er blitt veldig sent. Akkurat som om jeg ikke vet det, der jeg står på Oslo S klokka kvart over tolv en fredags kveld.

Synet mitt er jo ikke akkurat det beste, så jeg står der og myser rundt meg, og stirrer litt ekstra på alle høye, lyse jenter. Det kan jo hende at det er niese. Mange ganger puster jeg nesten litt letta ut når jeg ser at det ikke er et kjent fjes, for jammen er det mange rare mennesker ute sånn litt sent på kvelden.

Så sier det ring-ring i lomma. Det er niese: “Duuuu? Det toget du sa. Atte, er det det siste toget? Venter på banen, skjønner du.” Jeg har ikke bodd ørten år i land hvor tidsbegrep er noe forholdsvis relativt uten å lære noe av det, så den tiden jeg hadde sagt til niese var selvsagt ikke tiden for det siste toget. Faktisk var det avgangstiden til det tredje siste toget jeg hadde gitt henne, for jeg tenkte at det var greit å ha litt å gå på. Og det var det jo…

Men hun kom til slutt. Vi rakk nest siste tog. Hun hadde hatt en riktig så flott kveld – stjernene var på plass i øynene, og rosene i kinna. Og min søster kunne legge seg. Og mormor fikk til slutt også sove da både datter og datterdatter kom hostende hjem sånn ved halv-totida…

Det skal sies at jeg virkelig tok tantepliktene på alvor, for klokka ti på sju i dag morges var jeg oppe for å sjekke at niese klarte å komme seg ut av senga. Det klarte hun; niese gikk på jobb – og tante rett tilbake i senga!

fredag 22. oktober 2010

Gammel

Noen ganger lurer jeg på når man blir voksen, men i det siste har jeg tenkt litt mer på når det er man blir gammel. I dag tror jeg at om jeg ikke har en klar definisjon av begrepene, så må jeg nok bare innse at jeg er gammel.

I kveld har jeg vært ute med ei venninne – i den store Oslo-byen. Vi var og spiste på en koselig gresk restaurant. Maten var god, og betjeningen koselig. Men, for det er jo så ofte et men her i livet, det var litt slitsomt. Nå skal det sies at jeg er blitt temmelig forkjøla, så hodet mitt er enda tettere enn det er til vanlig, men det ble altså et litt for høyt støynivå på restauranten. Jeg vil på ingen måte si at folk var høyrøsta, men det ble et intenst surr, og jeg må innrømme at jeg gjetta meg til noe av det venninna mi fortalte, for hvis jeg lente meg nære nok til å høre alt hun sa så ville jeg endt opp med albuene mine i stifadoen hennes. Jeg vil tro at hun foretrakk at jeg gjettet meg til enkelte ord framfor at jeg skulle invadere matfatet hennes.

Da maten var vel fortært – og uten at mine kroppsdeler hadde berørt hennes mat – bestemte vi oss for å ta kaffen på et litt roligere sted. Vi vandret ut i Oslo-kvelden på jakt etter en koselig kafe. Det var i denne jakten jeg innså at jeg er blitt gammel. For man må jo være gammel når man stikker huet innafor opptil flere utesteder en fredags kveld og refuserer dem fordi a) lydnivået er for høyt eller b) det er for mange mennesker der…

 

Det skal sies at vi tilslutt, etter cirka 40 minutter, 7 avviste steder, 3 frosne fingre og ett gnagsår grunnet nylig framtatt vinterskotøy, fant et stille, rolig, koselig sted med god latinomusikk i passelig styrke. Så kanskje jeg ikke er helt fossil???

mandag 11. oktober 2010

“Gæ’rne sia a fjor’n”

Da er jeg på plass i Sandefjord – som for meg ligger på “feil” side av Oslo-fjorden. Etter å ha besøk Porsgrunn, Skien og nå Sandefjord har jeg innsett at dette (for meg, vel å merke) er omtrent like eksotisk og ukjent som Indre Mongolia eller no’ sånt. Det har gått opp for meg at jeg er aldeles grønn når det gjelder geografien på denne sida; “hvor langt er det fra Sandefjord til Tønsberg?” “er Sandefjord før eller etter Larvik?” “ligger Skien i Vestfold?”.  Jeg har avslørt en pinlig mangel på allmennkunnskap. Litt har jeg lært de siste ukene, og jeg satser på å oppdatere enda mer kunnskap i løpet av denne uka. For jeg er nemlig på “turné”. Pappa mener at jeg burde hatt foldeskjørt og flanellograf, slik som hans barndoms misjonærer på besøk på søndagsskolen, men jeg satser mer på tights og prosjektor. Oppdraget er å reise rundt på DELK sine skoler for å fortelle om Madagaskar. Jeg har satt sammen en bildeserie, og gjør lykke (tror jeg…) hos barna med bilder av krokodiller og fortellinger om da jeg spiste dem. Spiste krokodiller altså, ikke barna!

For en lærer er det ganske så luksus å:
* ha forberedt ett opplegg som kan brukes i mange klasser
* ha en lærer i klasserommet som kjenner elevene og roer ned dem som trenger det
* komme inn, gjøre det jeg skal, og gå igjen – uten at noen forventer at jeg skal løse konflikter eller ha lange foreldresamtaler.

En annen del av luksuslivet er å bo på hotell. I en del jobber er det jo en integrert del av jobben å bo på hotell jevnlig. Lærere derimot, er ikke bortskjemt med slikt. Hotellet jeg bor på nå er utstyrt med svømmebasseng og badstuer (og trimrom, men akkurat det kan jo forbigås i stillhet…), og det passer aldeles ypperlig for meg.

I kveld tok jeg meg en tur ned i bassenget. Det sto at det holdt 27 grader, men jeg syntes nå at det var heller kjølig. Kanskje det er en yrkesskade jeg har pådratt meg? At bading i tropiske farvann har gjort at jeg trenger minst 30 grader i vannet for å bade? Da kan jeg jo forsåvidt like godt emigrere med en gang, for selv ikke Midtsjøvannet når sånne tempraturer en god sommer…

I dette bassenget, da jeg endelig kom uti, er det mulig at jeg ble utsatt for sjekking. Jeg skal ikke uttale meg veldig bastant om saken, for dette er et tema jeg ikke kan så mye om. Men det fikk meg i hvert fall til å tenke og reflektere litt. Min første tanke var: “Gutter! Tenk dere godt om før dere prøver å sjekke opp en dame i svømmehallen.” De aller fleste jenter er jo proppfulle av ulike typer kroppskomplekser, som slår ut i full blomst når man er påkledd minimale plagg som badedrakt eller bikini. Men så funderte jeg litt videre, og begynte å lure på om svømmehallen kanskje tvert i mot er det perfekte sjekkestedet. For vi jenter kan jo lett tenke: “Når han har sett meg i badedrakt, og fortsatt er interessert, så må han jo virkelig like meg!” Og det er jo positive og fine tanker. Men så kan man jo selvsagt tenke litt anderledes: “Hjelpe trøste! Han har sett meg i badedrakt – og han er fortsatt interessert. Han må jaggu være desperat!!” Og da jeg var kommet så langt i tankene ga jeg i grunn opp, og skjønte at menn som hevder at det er vanskelig å forstå seg på kvinner kanskje har et poeng…

mandag 27. september 2010

Stille

Det er visst blitt litt stille på blogg-fronten. Ikke fordi det ikke skjer noe, men kjenner at meddelelsesbehov ikke er det helt samme her i Norge. Jeg har vært heldig og har blitt tatt inn i varmen på min gamle arbeidsplass, og tar noen vikartimer der. Veldig hyggelig å treffe gamle – og nye – kolleger og elever igjen. Det er luksus å få jobbe med voksenopplæring; motiverte deltakere over hele linja!

På en måte har jeg grua meg litt til å komme til Norge på denne tida. Jeg er jo akkurat gjennom en, for meg, kald vinter på Madagaskar – og så er det straks på’an igjen. Men det er nå allikevel flott i dette landet nå i september. Har fått meg noen turer i skogen, og det vakkert. Kan ikke si noe annet.

Et annet høsttegn er fårikålen, og nå har jeg i et par uker kunnet lukte meg fram til hvem som følger norske mattradisjoner og hvem som sluntrer unna. Går ikke an å skjule for naboer og forbipasserende at kål-gryta og sauen står på ovnen…

Dagene går fort. Jeg holder på med en kombinasjon av avslutning av Madagaskar-jobben samtidig som jeg forbereder utreise, eller jeg burde kanskje si hjemreise (?), til Bolivia. Det er gjort en del endringer i systemene, og du verden for ei papirmølle det nå er for å komme seg inn i landet på rett vis. Men jeg trøster meg med at det er enda vanskeligere for dem som vil komme hit til Norge på premanent basis…

mandag 20. september 2010

Glimt fra Norge

Dere som kjenner meg vet at jeg trives (for godt, mener noen) utenfor Norges grenser. Men det å komme hjem har jo sine gode sider det også, selv sett fra pikerommet hjemme hos mamma og pappa:

  • gjensyn med Kammerkoret; selv om stemmen er noe merket av en plutselig norsk forkjølelse får jeg lov til å være med – til og med uten å prøvesynge først!
  • selv om jeg egentlig har permisjon fra voksenopplæringen får jeg lov til å være med litt; kjekt å gå tur i høstskogen og smake på blåbær mens man peker på soppen og sier “ikke spise den – farlig – dø!”
  • være ca 18 år igjen: “Mamma, får jeg låne bilen?” og “Du behøver ikke å sitte oppe og vente på meg, det kan hende jeg kommer sent hjem.”
  • dra på besøk til gamle venner man ikke har sett på en stund, og skravle og kose seg sammen.
  • vanngymnastikk – et nytt, men positivt bekjentskap; bevegelse til musikk, men uten behov for å være grasiøs og koordinert og sånn.
  • muligheter for å snakke spansk; den spanksspråklige kretsen rundt meg på Madagaskar var heller liten, her er det noe helt annet.

onsdag 15. september 2010

Fly og sånn

På flyet fra Paris til Oslo hørte jeg (som vanlig…) på Herreavdelingen på ipoden. (Kjenner at jeg snakker med meg selv inni hodet mitt med stemmen til Finn Bjelke noen ganger; en hel årgang Herravdeling ferdiglyttet i løpet av et par ukers tid setter spor…) Tema for den sendinga jeg hørte var blant annet en søking etter et ord for å beskrive den følelsen du har når du sitter i teater/på fly/andre steder og har et ledig sete ved siden av deg og du venter spent for å se om det kommer noen  eller ei – og så altså den følelsen du får når du innser at du kan kose deg med begge setene. Mens jeg satt og hørte på akkurat dette, hadde jeg ikke ett, men to ledige seter ved siden av meg. Ville det komme noen, eller villejeg kunne krølle opp beina i sete nummer to på vei til Oslo?

Denne dagen vant jeg den store lottopremien; på den andre sida av midtgangen satt tre stakkars sjeler trøkka sammen – mens jeg, veska mi og føttene okkuperte tre seter for oss selv :D

Så landa flyet da, og etter litt om og men fant jeg jammenmeg all bagasjen min også. Alltid så kjekt når  “Spesialbagasje hentes på bånd 5” egentlig betyr at sekken ligger og venter på bånd 10…

tirsdag 31. august 2010

Forelskelse

Jeg tror jeg er blitt forelska. Noe er det i hvert fall som skjer; litt kribling inni meg når øynene mine skuer den utkårede. “Det er da normalt å forelske seg,” tenker kanskje du. Og det er det jo. Men det er kanskje ikke like vanlig å forelske seg i en båt? Jada, jeg vet at mange gutter har våte drømmer om speedbåter og store cabincruisere. Men hvor mange er det som forelsker seg i en lastebåt??

Det skal sies at jeg på et vis er arvelig belastet på begge sider; foreldrene mine møttes tross alt da de begge var til sjøs. Men det forklarer vel allikevel ikke fullt ut denne lengselen jeg kjenner når jeg kikker på Sider Oricono, som har seilt ut og inn her i havna. Vi snakker altså om et stort lasteskip, med høye gule kraner, grønne dekk og en kjekk liten leider slengt over rekka. Og mens hun seiler (kjører?) ut av bukta her i tåka som har lagt seg, lurer jeg på hvor hun skal. Hvilke fremmede havner skal hun innom, hva har hun med seg av last. Og jeg har så lyst til å være ombord. Kanskje jeg kunne droppe å fly hjem, og heller bruke litt lengre tid, og seile inn i tåka med Sider Oricono?

DSC00193

Drømmeskipet på vei inn i tåka, og deretter mot spennende anløp – tror jeg, da…

mandag 30. august 2010

Slanger i paradis

Bibelen forteller om slangen i paradiset. Nå har jo denne bonden flyttet inn i et lite miniparadis for noen dager, så da er det jo å forvente at det også finnes en slange eller tre. Men her hos meg er det ikke bunktende slanger som er saken – det er derimot noen skapninger med lange pigger. I går tenkte jeg at man kan jo ikke ha en sånn stor bukt rett ved uten å bruke den. Jeg hadde så vidt vært uti på lørdag, og kjente at bunnen kanskje ikke var den aller beste når det ikke var høyvann, så jeg labba uti med flip-floppene på. Det gikk fint i mange skritt, men så satt en flip-flop fast samtidig som det kom en bølge så jeg gikk overende. Den ene foten støtte hardt sammen med en stein, og den flipflop-løse foten ble satt ned for å finne balanse, samtidig som jeg tok meg for med en hånd. Det var da jeg ble kjent med slangen – eller i dette tilfellet; kråkebollene. Kråkeboller med mange, og svært lange og spisse pigger. Jeg svømte litt rundt, men da jeg kom opp skjønte jeg at jeg nok ville måtte finne fram pinsetten.

Gode hjelpere sendte en mann med papaya min vei, og han gikk løs med nål, pinsett og papayamelk; du vet den safta som kommer når du brekker en frukt løs fra greina. Han fikk ut det meste, og papaya lindra og rensa, men jeg er fortsatt full av blå prikker. Ser mest ut som jeg har vært utsatt for en svært lite edru tatovør.

Så i dag har jeg holdt meg til bassenget; havet er til å se på – i hvert fall så lenge det er lavvann!

fredag 27. august 2010

Bonde i by’n

En av kveldene her gikk jeg tur med noen av de gassiske Fredskorpserne. Da fortalte jeg at når jeg kommer til Tana så føler jeg meg som en “bonde i by’n”; jeg går rundt med halvåpen munn og kikker med store øyne på alle de store husene, menneskene, bilene og livet. De syntes det var et ustyrtelig morsomt uttrykk, og øvde på det.

Nå har de reist; i morges la de i vei på sin 26 timers bussreise, mens jeg virkelig er bonde i by’n. Siden det blir for mye stress å kjøre helt ned til Fandriana for deretter nærmest å snu i døra for å reise tilbake til Tana og Norgesflyet, blir jeg her i Diego noen dager ekstra. Engelen Hasina i Fianar har ordnet opp og bestilt hotell og henting og fly og det hele til meg, så i dag ble jeg hentet på Hotel Colbert og kjørt til Hotel Allamanda. Og det er her bonde-følelsen begynner. I det jeg kommer inn i respensjonen får jeg tildelt en kald, vår klut; gjesten føler vel sikkert behov for en svalende liten vask i det varme været? Og så får jeg litt fersk fruktjuice mens jeg fyller ut gjestekortet. Deretter går vi ( en resepsjonist, to bærere – og jeg har ikke sååå mye bagasje – og en bonde) ned til suiten min, hvor jeg får en guidet tur for å bli kjent med safe og minibar og internett og vifte og aircon og alt det andre. Rommet, eh, unnskyld suiten, er noen hakk større enn en gjengs studenthybel, og har store vinduer og dører rett ut mot havet. Utenfor verandadøra ligger nettopp verandaen, og det er bare noen skritt bort til bassenget og solstolene, og derfra en liten trapp ned til den private stranda. Bonde prøver ikke gape for mye, men munnen har en tendens til å være litt halvåpen.

Her på hotellet er det også en av landets beste restauranter, så den måtte jo testes ut til lunsj. Men hvordan er det nå, tenkte bonden der hun satt ved bordet; jeg bor jo her, skal jeg da betale hvert måltid, eller skal jeg betale alt samla til slutt? Skal jeg be om regninga, eller er det et annet ord når man bare skal skrive romnummer? Det er ikke greit dette, og det blir ikke bedre av at “tout le monde” snakker fransk – minus bonden, da, som på ekte bondevis mumler på gassisk. Og her er det ikke fancy hovedstadsgassisk med sære r’er, eller svungen Tuleardialekt – det er ekte bondsk.

Men maten var nydelig, utsikten fra restaurantterassen ved havet upåklagelig, og jeg fikk signert regningen. Nå sitter jeg inne i suiten og hører på dønningene, og bekymrer meg litt for den eneste jeg har møtt så langt som er like unnseelig som meg; på kjøkkenet har det nemlig flytta inn en liten grågrønn firfirsle. Men her kan den jo ikke bli, for her er det jo ikke noe firfislemat. Får se i morgen om jeg klarer å lokke ham ut til storbyfetter’n med fancy farger som bor utenfor her.

DSC00184 Fancy storbyfetter i kledelige farger

Manao vacans kelikely

Da er Fredskorps-konferansen over, og jeg blir igjen noen dager her i Diego før jeg setter meg på flyet hjem. Tenkte det var viktig å dele med dere alle utsikten fra terassen min, så dere ser hvor hardt livet er for en stakkars fredskorpser…

DSC00182

 DSC00180

Så da er det vel bare å sette seg ut og jobbe litt, da, dere… ;-)

torsdag 26. august 2010

Konferanse med Fredskorpset

Vi er altså samlet i Antsiranana, eller Diego, som byen også er kjent som, til konferanse. Det har vært spennende dager med diskusjoner, foredrag og gruppearbeid. Hodet mitt er ganske fullt – ikke minst pga mine manglende språkkunnskaper.

Her kommer noen glimt fra arbeidet:

 DSCN2598

Gruppearbeid for SFM-gjengen. Slettes ikke dumt å sitte ute i lett bris og noen-og-tjue grader.

DSCN2602

Vi har ikke kunnet klage på hverken mat eller dessert.

DSCN2606DSCN2604

Helga og Kåre synes nok livet er hardt på FK-konferanse.

I dag har vi hatt en utflukt her i området. Det var deilig å komme litt bort fra byen og konferansesalen. Tror nok at jeg skal klare å tilbringe noen dager her framover…

DSCN2631

“Sukkertoppen”, et hellig fjell for gasserne – men et fint motiv.

DSCN2617

Kristin og Kåre på spasertur langs stranda.

DSCN2621 DSCN2622

Kristin fant båten sin.

 DSCN2630

Richard er litt sliten nå - “te hatori”, vil sove litt nå.

tirsdag 24. august 2010

1200

kilometer er det fra Antananarivo til Antsiranana – også kjent under navnet Diego Suarez. Klokka halv tre lørdag ettermiddag kjørte vi i vei. Jeg hadde grini meg til å få sitte på med skolebilen. Jeg visste at vi ikke akkurat skulle kjøre på fin motorvei alle kilometerne, og tenkte at det sikkert ville være bedre å sitte på med en firehjulstrekker enn en gammel minibuss. Et av argumentene jeg brukte var at jeg kunne være reservesjåfør – jeg har jo tross alt kjørt stor bil på hullete, humpete, gjørmete vei før.

Veien var atskillig bedre enn jeg frykta, og natten var ikke så mørk, for en stor fullmåne hang over oss. Nærmere tre på natta ser jeg at Charles sjåfør begynner å bli veldig sliten, så jeg sier at jeg godt kan overta om han vil hvile. Det faktum at han tok imot tilbudet sier vel en del om hvor trøtt han faktisk var… Jeg setter meg bak rattet, og bilen som tidligere har vært full av hyggelig småprat blir plutselig helt tyst. Jeg vet ikke om de var så vettskremte at de ikke turte å prate? I ettertid har jeg fått vite at de trodde det bare var en spøk at jeg kunne kjøre, og kollega Hari var så overraska at han fant fram mobilen for å ringe til Richard i en av de andre bilene: “Hun kan jo kjøre, jo!”

Vi var tre biler i følge – men kjører oftest samla om natta pga sikkerhet. Jeg fikk ligge i midten, og sjåføren foran blinket i vei hver gang det var en hindring, kuer, broer, andre biler osv, så dermed var det en fryd å følge etter.

Jeg var den heldige vinneren av “hundevakta” – var det ikke det den ble kalt til sjøs? Jeg satt til ratts fra tre til seks, først i et utrolig måneskinn som deretter gikk over i en vakker soloppgang.

25 timer på veien er langt, selv om vi småstoppet mange ganger og vannet atskillige trær og busker underveis. Skal innrømme at jeg er ganske glad for at jeg skal fly tilbake…

Men nå er jeg altså på plass på Fredskorpskonferanse her i Diego, med gassiske og norske Fredskorpsdeltakere og deres partnere. Hovedspråket er fransk – som jeg jo egentlig ikke kan, mange kommentarer er på gassisk, som jeg jo heller ikke er noen kløpper på – men i pausene er det hovedsaklig norsk og engelsk det går i. Gassere er noen racere til å lære norsk – selv med bare seks måneder i Norge snakker de bra. Nesten flaut da å snakke så dårlig som jeg gjør. Men det blir noen fine samtaler; jeg skjønner en god del fransk, men kan overhodet ikke snakke, derimot kan jeg snakke litt gassisk, men skjønner ikke alt. FK-kollega Helga i Tulear har det litt omvendt, så under lunsjen i går hadde vi en kjekk samtale med sjefen hennes; Helga på fransk, jeg på gassisk og han snakket en blanding. Språk handler jo først om fremst om kommunikasjon – og det fikk vi jo til!

mandag 23. august 2010

Oppsummering

Nå nærmer det seg avreise. Fredskorpset og en fredskorpsutveksling handler om læring; vi skal lære av og med og om hverandre, slik at vi på den måten kan gjøre verden til et bedre sted for alle. Så hva har nå egentlig jeg lært dette året?

  • språk er et verktøy, målet er kommunikasjon – passivt ordforråd er undervurdert. Om man bare forstår litt av det som blir sagt kan kroppsspråket hjelpe deg til å formidle det du ønsker.
  • vann kan ikke overvurderes; vann som kommer ut av springen, rent og klart er ingen selvfølge, og er definitivt noe å være takknemlig for. Du verden så kjedelig når det ikke er der!
  • ikke tråkk på små rosa eller oransje poser som ligger langs veien. De har blitt kastet ut av folk som ikke akkurat har nytt bussturen…
  • markkur er ikke bare for katter – ta piller hver tredje måned!
  • kjøleskapet egner seg ikke nødvendigvis til å oppbevare ting som skal ha det kaldt; for når strømmen er borte på femte dagen er det ikke spesielt kaldt i kjøleskapet…
  • en varmtvannstank, derimot, holder vannet godt over lunket i fire-fem strømløse dager
  • et smil blir forstått av de aller fleste – også av politiet i de mange kontrollene langs veien
  • dårlige brasilianske såpeserier blir ikke bedre av å dubbes til fransk

Det er sent, hodet er fullt og tomt på en gang – mulig lista blir lengre i løpet av morgendagen.

mandag 16. august 2010

Menn og sånn

I løpet av det siste året er jeg blitt fridd til tre ganger. Det er jo forsåvidt litt imponerende – tre friere er da slettes ikke verst? Men jeg er fortsatt ikke gift… La oss nå ta en liten titt på disse tre frierne, så skjønner du hvorfor:

Frier nummer 1 møtte jeg i Cochabamba i fjor sommer. Han var, som man sier, utstyrt med litt mindre bagasje enn de fleste andre – og utgjorde dermed ikke akkurat noen veldig aktuell ektemannskandidat.

Nummer to var bussmannen her i Fandriana. Nå er han allerede gift – jeg møtte ham en dag med kona og en liten skokk unger, så dermed havner vel han også i kategorien uaktuell.

Siste frier (så langt??) stiller sånn sett i en litt annen klasse; han har nok bagasje, er ugift, og er dessuten usedvanlig kjekk og pen. Ulempen, spør du? Han er 21 år gammel – og jeg kunne strengt tatt vært moren hans.

Det er absolutt godt for selvtilliten å bli fridd til i ny og ne, men hvor er de bra og gode mennene, lurer jeg på? Hvor??

søndag 15. august 2010

Normalitet

Normalitet er et relativt begrep, det avhenger av tid, sted, kultur, sammenheng og sikkert en haug andre faktorer. Sikkert er det i hvert fall at jeg på ingen måte faller innenfor noe normalitetsbegrep her i byen. Jeg er høy og stor, lys, snakker dårlig gassisk og går gjerne på tur for turens skyld.

I dag morges fikk jeg nok en gang bekreftet min mangel på normalitet. Jeg gikk i kirka – i seg selv en forholdsvis normal ting å gjøre søndag morgen, i alle fall i dette landet. Jeg fant meg en ledig benk, og satte meg fornøyd ned. Fornøyde ble også ungene på benken foran, som det meste av den neste timen satt med hodet vendt bort fra presten og prekestolen; det var jo mye mer spenende å se på dette merkelige vesenet som hadde satt seg bak dem. Noen ganger er det bare hyggelig,  noen ganger litt slitsomt – og i dag kjente jeg at jeg lengter etter litt normalitet; dvs etter min normalitet. Lengter etter å kunne gå en tur uten å bli pekt på, ledd av og ropt etter. Det er ikke noe vondt i noe av dette (tror jeg,da, jeg snakker jo som sagt ikke spesielt godt gassisk…), men det blir altså litt slitsomt noen ganger. Og derfor skal det bli deilig å gå en tur i Ski sentrum, kanskje en tur på storsenteret (sukk, storsenter, det er stort det…) og være aldeles anonym. Det er vel ikke umulig at jeg etter en stund kommer til å savne knisingen og “vazaha, vazaha”ropene,  men det er jo ikke så lenge til jeg skal til Bolivia, hvor jeg heller ikke er helt normal… ;-)

Skikk og bruk

Det er alltid mange ting å lære i en ny kultur, og etter ett år lærer jeg fortsatt nye ting. På fredag feks, fortalte kollega Jao meg at her på Madagaskar så er det uhøflig å tilby noe å drikke uten samtidig å tilby noe å spise.  (Om det er høflig eller ei å la være å dukke opp til en avtale, sa han ikke noe om – men han skulle komme klokka seks, men jeg så ikke noe til ham; selv om jeg både hadde satt på tevann og kjøpt kjeks…)

Lørdag ble en strålende dag, og jeg utforsket noen nye områder. Det var deilig med sol og varme igjen, og jeg ble jammen litt solbrent i nakken. Da jeg hadde snudd for å gå hjemover ringte mobilen. Det var Richard, som lurte på om jeg var hjemme klokka fem. “Det kan jeg jo være,” sa jeg. “Da kommer alle de ansatte,” svarte han.

Dermed var det bare å sette opp tempoet på hjemveien, så jeg rakk å bake borwnies til hele gjengen. Litt har man altså lært!

Gassiske samvær er ofte ikke så lange, men de følger et fast mønster. På skolen hos oss er det den ene vaktmesteren som er “president”; han er den faste taleren. Talene følger også et ganske fast mønster; man unnskylder seg for å ta ordet, man takker, kondolerer eller gratulerer, alt ettersom, man unnskylder at man ikke er noen god taler og så avslutter man. Jeg fikk en koselig avslutnings- og takketale. Så spiste vi litt og drakk litt brus, før det ble holdt en ny liten takketale til slutt. Koselig!

Dermed er det bare noen få dager igjen her i byen, før jeg reiser nordover. Først noen dager i Tana, så helt nord til Diego Suarez på en Fredskorpskonferanse, og noen dager på stranda, før Norge venter 4. september.

tirsdag 10. august 2010

Lykke

Lykke kan være så mangt – men det handler nå alltid om denne gode følelsen som fyller deg innvending.

I kveld har jeg hatt noen av studentene på besøk. Semesteret på lærerskolen er over, men ikke alle studentene har reist hjem enda. Halvparten av lærerstudentene har bare ungdomsskoleeksamen, og en del av dem har blitt igjen her for å ta “artium” som privatister nå i august. Jeg møtte et par av dem forrige kvelden da jeg var ute og gikk tur, og de fortalte at det var vanskelig. “Kunne jeg kanskje hjelpe dem litt med engelsken?”

De har helt rett i at det er vanskelig. Jeg har sett noen gamle eksamensoppgaver, og er ikke så sikker på om jeg hadde fått full score på alle oppgavene…

Men vi satt nå her; te i krusene, pizzabiter på bordet, fyr på peisen – og mange stearinlys. Strømmen gikk natt til mandag, på radioen sa de at den skulle kommer tilbake på ettermiddagen, men det så vi fint lite til… Men det blir nå en koselig hyttestemning ut av det hele. Vanligvis er det ikke noe stort problem at strømmen går sin vei; har lært meg til å ikke kjøpe ting som må ha kjøleskap, varmtvannstanken holder på varmen noen dager, og på skolen kjøres ofte aggregatet så vi får lada det som skal lades. Men nå har de fleste på skolen reist på møte i Fianar, og det er så godt som tomt for bensin – så dermed er det ikke lademuligheter på skolen heller. Jeg hadde derfor innført pc og mobilrestriksjoner for meg selv.

Etter å ha forklart litt om høflige måter å spørre på på engelsk og etter noen dialogoppgaver, begynte øynene å glippe litt i halvmørket og gjespene ble stadig tydeligere. Derfor ønsket studentene meg “good dreams” sånn circa kvart på åtte. Jeg var faktisk ikke helt klar for senga enda, så med stearinlys i den ene hånda og boka i den andre satte jeg meg godt til rette foran peisen. Det er en koselig bok, og  jeg har det fint. Men plutselig får jeg det enda bedre, jeg kjenner denne gode følelsen som sprer seg inni meg; for fra kjøkkenet kan jeg høre en forsiktig brumming som jeg ikke har hørt på noen dager: kjøleskapet våkner til live igjen! Og jeg kan si “O, lykke!”

torsdag 5. august 2010

Bursdag

Mange husket meg i går – takk for det. Facebook er en genial ting i så måte ;-)

Søndag inviterte jeg en del av dem (ehh kanskje de fleste?) jeg kjenner i Fandriana. Var veldig glad for at hushjelpa kom på mandag for å rydde opp i kaoset – men hyggelig var det!

DSCN2558Jao fikk låne lua til TokyDSCN2548 DSCN2550

  DSCN2553

tirsdag 3. august 2010

Ny pedagogikk?

Når norske skoler drar på seminar er det som regel vel organisrte utflukter; hotellrom er bestilt, møtelokaler med ymse fasiliteter er sørget for, det er skrevt lister over hvem som eventuelt skal dele rom – og alt dette er selvsagt på plass noen uker før seminaret skal avholdes.

I går reiste vi avgårde. På søndag hadde jeg fått vite at vi skulle til Ambositra for å skrive en prosjektplan for “ny pedagogikk”, og at avreise skulle være klokka 13.30. Mandag sånn i halvelleve-tida fikk jeg høre at vi skulle reise halv ett istedet. Greit nok – da rakk jeg akkurat å spise lunsj hjemme, pakke sekken, kjøre en drøy time, og så spise ny lunsj. Men før vi kunne spise lunsj måtte det sjekkes om det var plass til oss på hotellet. Om det ikke var plass her, så var det sikkert det et annet sted – og var det forresten greit om Lohloh og jeg delte rom? Moralen er kanskje; man trenger ikke alltid planlegge alt i detalj…

Vi skal altså snakke om “ny pedagogikk” – men hva er nå egentlig det? Vi er nå inne i dag to, men har vel i grunn ikke kommet noe nærmere en definisjon av begrepet. Man er opptatt av “grønn skole”, av inkludering og av didaktisk materiale – og av hvordan i alle dager vi skal kunne måle resultatene av denne nye pedagogikken som vi enda ikke helt vet hva er. Jaja – noe finner vi vel ut i løpet av dagen eller morgendagen!

Det er ellers litt av et mål dette at Madagaskar – verdens 8. fattigste land, med en enorm mangel på lærere – skal satse på inkludering av alle i skolen, uansett handikap.

lørdag 31. juli 2010

Medmenneske?

Idag har det banket på døra mi ni ganger. Det er koselig at folk kommer på besøk, men åtte av disse ni gangene har det vært folk som kom for å be om hjelp. Dette er, som jeg vel sikkert har sagt noen ganger før, et fattig land, og folk sliter med å brødfø familien sin. Det er ikke alltid så lett. Allikevel synes jeg ikke det er helt uproblematisk at de kommer hit for å få hjelp. På et rent personlig plan er det til tider frustrerende å bli betraktet mer som en døgnåpen bank enn som et menneske, men jeg kan jo på sett og vis forstå det. Jeg har jo mulighet til å hjelpe, jeg har penger – og mat. Og det er forsåvidt ikke noe problem å dele ut penger, og mat for den del, til både den ene og den andre som banker på døra, men er det riktig? Jeg har lest litt om nestekjærlighet i det siste, og sist nå leste jeg i et prosjektdokument om “Christian charity”. Men hva er nå egentlig det? Er det å dele ut, eller er det på en eller annen måte å prøve å hjelpe til med å skape mer varige løsninger? Jeg drar herfra om noen uker – hva gjør ungene som kom på døra og spurte om brød i dag da?

Det er vanskelige spørsmål og problemstillinger, og jeg kjenner at jeg kommer til kort, og at jeg blir frustrert og sur – og at jeg sukker dypt hver gang det banker på døra. (Helst bankes det forresten på døra når jeg sitter på do – noe som ikke gjør sukkingen mindre inderlig…)

I bunn og grunn handler jo dette om de virkelig store spørsmålene; om rik og fattig, om hvorfor noen av oss ble født i et land som Norge, mens nesten alle andre i verden var så mye mindre heldige. Når vi nå en gang, aldeles ufortjent og uten å ha gjort noe for det, har fått så mye på så mange måter, har vi ikke da et ekstra ansvar i verden for alle de andre som ikke fikk de 2000 da de passerte Start, men i stedet måtte gå rett i fengsel – eller noe i den duren? Jeg synes som sagt dette er vanskelig. Alle gode svar, råd og tanker om hvordan jeg på best mulig måte kan være et medmenneske tas imot med takk!

fredag 30. juli 2010

The end

pleide det å stå på slutten av filmer i gamle dager, og i dag var det slutt på skoleåret på SFM. Det vil si, slutt for studentene, som nå reiser hjem, hver til sin by. Og det er ingen liten affære. Madagaskar er en øy, men en av de største øyene i verden, og infrastrukturen kunne vel vært bedre, for å si det pent. Så når enkelte av studentene nå pakker sakene sine etter 10 måneder her i Fandriana har de en lang vei hjem. Selv skal jeg en tur på en konferanse i Diego Suarez, helt nord på øya. Da bruker vi en 6-8 timer herfra til Antananarivo. Der overnatter vi før vi starter to-dagersprosjektet med å komme oss nord til Diego. Men mange av studentene bor slettes ikke i store byer, så de må videre ut på landsbygda, med minibuss – eller med apostlenes hester. Regner med at alle har kommet seg hjem i løpet av neste uke…

Det har vært en begivenhetsrik dag, med taler (og taler og taler) og utdeling av diplom til fjorårsstudentene, som nå har papir på at de er ekte lærere.  Det var også takk til Fredskorpsdeltaker Mademoiselle Lene – også det ganske høytidelig, med tale av Madam Zeno – nasjonal rektor for alle kirkas skoler, og en noe fryktinngutende dame. Jeg fikk dermed anledning til å holde min første – og kanskje siste(?) tale på gassisk, der jeg takket for meg. Man får ikke mer moro enn man lager selv, så jeg overrakte en gave til rektor; en trollhale. Da Monika og jeg sang “Trollmors vuggesang” var han nemlig svært så opptatt av halene våre. Nå har han fått sin egen!

Jeg har også hatt besøkt av studentrådet i dag. De kom så pent og hadde med avskjedsgave. Veldig koselig!

Her jeg sitter og ser ut av vinduet på kontoret kjenner jeg at jeg kommer til å savne Fandriana når jeg reiser. Ettermiddagssola over åsene, de rødbrune husene, det store tuntreet – det er vakkert her. Men jeg tror det kommer til å bli veldig stillle framover, når internatet ved siden av blir helt tømt for studenter. Ingen som slamrer med gryter og kjeler, ingen som synger og ler, ingen som står ute og vasker klær eller går på slang i frukttrærne. Sukk…

Det nærmer seg

slutten – både på skoleåret og på min tid på Madagaskar. I går kveld var det duket for årets siste elevkveld – og denne gangen holdt jeg meg faktisk våken helt til siste sang var ferdig.

Mot slutten hadde nemlig studentene forberedt en liten parodi-avdeling, og i dag er magemusklene mine ganske støle. Her på skolen har vi en rektor som er veldig hyggelig og flink på mange måter, men han er kanskje ikke standardbildet på en autoritær rektorfigur, for å si det sånn. En av studentene hadde virkelig gått inn for å få på plass alle særtrekk hos rektor – og jeg vil tro at han kunne hatt en lysende karriere som imitator. Gassere er generelt flinke til å le – og rektor er kanskje blant de flinkeste – men i går lå vi utover stolene alle sammen mens tårene rant og vi gispet etter pusten. Stakkars Monika som gikk glipp av dette!

Monika gikk også glipp av repetisjonen av vår gassiske oksesang, og det er hun kanskje ikke like lei seg for? Ikke kjempekult å bli dyttet fram med en mikrofon i hånda for å synge på gassisk med ca 2 minutters forhåndsvarsel for å rekke å kikke litt på teksten…

tirsdag 27. juli 2010

Eksamen

Det er eksamenstid på lærerskolen. I løpet av seks dager skal studentene gjennom tolv eksamener; ganske intensivt.

I ettermiddag var det min tur til å ha “dovakt”. Jeg tok med meg et pledd, en stol og en bok og satte meg under det store treet ute i gården. Jeg regnet med at det ville bli en stille vakt, for faget var engelsk, og jeg begynte å få en stygg følelse av at jeg kanskje hadde overvurdert studentene en smule da jeg lagde oppgavene. Jeg hadde rett i at det ikke var mange som hadde behov for, eller tid til (?), noen luftepause, men etter en drøy time var de første ferdige. Det var en lettelse at det gikk såpass tid, og en enda større lettelse at det var de “flinkeste” som kom først; da var det i hvert fall ingen som hadde gitt opp! Det var ingen som kom gråtende ut heller, tvert imot kom det en jentegjeng hoppende mot meg mens de ropte “Thank you, thank you!”. Ikke verst for en lærer å høre etter en eksamen!

Innen de siste kom ut etter nesten tre timer mens de mumlet “sarotra be!” (veldig vanskelig) var jeg temmelig frossen tross i mine doble sokker, stilongs osv. Det er vanskelig å kle seg for tida; når sola er framme brenner det, når den er borte er temperaturen og vinden som en dårlig påskeferie på fjellet… Men nå er jeg på plass foran peisen med pleddet rundt meg, og sitter og lurer på hva sensor kommer til å tenke om prestasjonene i engelsk.

lørdag 24. juli 2010

Juleshopping

Jada – jeg vet at det er juli, men det er jo i hvert fall litt jul i navnet på måneden. Det begynner å gå opp for meg at det ikke er så lenge til jeg skal hjem – og før jeg kommer så langt er de fleste helgene opptatt. Så dermed er jeg altså på tur til Ambositra. Siden det var lørdag, tenkte jeg at jeg skulle la vekkerklokke være vekkerklokke, og sove til jeg våkna. Du verden for en forskjell det utgjorde! Klokka 06.34 var jeg oppe – klar til å ta oppvaska…

Det er koselig i Fandriana på lørdager, for da skal alle på markedet. Og selv om jeg har klaget litt på mangel på nære venner i landsbyen, har jeg jammenmeg opparbeida meg en god del bekjente, så på veien inn til markedet hilste jeg til høyre og venstre, og småprata med all gassisken jeg kan. En mann jeg gikk forbi på veien hadde forresten en striesekk over skulderen. I det jeg passerte grynta plutselig sekken; det var nok en griseunge på vei til markedet… Da jeg kom til bussene var det litt skuffende å oppdage at selv om bussmannen smilte stort og ikke ville slippe hånda mi, så hadde han glemt navnet mitt. Også han som fridde for bare noen måneder siden?!  Men plass på bussen fikk jeg, foran til og med. Det betydde selvsagt kun at jeg var førstemann på lista, og at det sikkert ville ta sin tid før den kjørte, så jeg spurte om jeg kunne vente på SFM. “Jada, det er greit, bussen går klokka halv ti.” Klokka var nå kvart på ni, og jeg hadde mine tvil om at det ville komme noen buss om 45 minutter. Det gjorde det heller ikke, men sola skinte, jeg hadde bok, og mange kjente gikk forbi der jeg satt ved vannposten. Og bussen var bare en time forsinka!

Jeg har lasta ned en halv årgang med “Herravdelingen” til ipoden. Det er både fint og litt dumt. Fint fordi det er morsomt, dumt fordi det føles litt teit å sitte på bussen alene med propper i ørene og flire. Men tida går fortere – vips var jeg i Ambostra, på vei til hotellet “mitt”.

Koselig å komme til en liten by hvor folk husker deg. Er liksom ikke så ofte du opplever i Askim, feks, at folk i butikken sier “Å, det er du som er fra Ski, det?” Her skjer det – folk vet at jeg jobber i Fandriana, og de lurer på hva som har skjedd siden sist. Da jeg spiste lunsj på en kafe dukka det forresten opp en fyr som ikke kjente meg. Han snakka til meg på fransk, og jeg forklarte pent på gassisk at det språket kan jeg ikke. “Norveziana ianao ve?” spurte han da; “er du norsk?”. Så hvit og ikke-fransktalende = norsk. Så da vet du det!

Nå ligger jeg i senga mi. Middagen er inntatt på rommet; det bryllup i spisesalen, så da fikk jeg roomservice i stedet. Julegave til mamma er innkjøpt. Den fant jeg øverst i en hylle i en liten butikk. Det vil si – den stakkars gamle damen i butikken måtte kravle opp på en stol og vippe den ned for meg. Så en gammel dame risikerte liv og lemmer for at en annen gammel (?)  dame skulle bli glad. Er det ikke ofte slik det er her i verden?

onsdag 21. juli 2010

Trøst og hekser

Trøster’n som Monika hadde lovet meg, kom en tur i kveld. “Trøster’n” er en nabogutt som snakker noe engelsk – i hvert fall mye mer enn jeg snakker gassisk, men han er utrolig tålmodig med en stakkars språklig idiot. At han i tillegg er svært så velskapt skader jo ikke akkurat saken. (Slapp av, mamma – jeg VET hvor gammel jeg er, og denne stakkars gutten er bare 21…)

Vi spilte litt kort – jeg har funnet meg en ny ligretto-venn, og vi snakka. Litt om livet generelt, om hvorfor jeg ikke er gift – jeg kan vel bare gifte meg med en gasser? Og litt om livet i Fandriana. Mens vi sitter der og snakker daler strømmen sakte men sikkert, og jeg tenner stadig flere stearinlys for å kompensere. Til slutt dør lyspæra helt ut, og et vanlig fenomen i Fandriana er et faktum; strømbrudd. Hvem vet hvor lenge det varer denne gangen? Mens det stadig blir mørkere både ute og inne glir samtalen over på noe annet som også er typisk i denne byen.

“Du er ikke redd for å bo alene, da?” spør Julien.
”Neeei, burde jeg være det?”

Det synes han absolutt. Det er både hekser og spøkelser ute nattestid. De kommer gjerne og banker på dører og vinduer. Jeg forklarer at jeg ikke hører slikt, for jeg sover med ørepropper. Jeg tror ikke at han syntes det var en veldig god ide – det eneste som funker er å be – og å sove med bibelen under hodeputa.

Men jeg er nå uansett alene i huset, og kjenner at det nesten er litt skummelt etter alt heksepratet. Håper strømmen er tilbake snart, så det ikke blir så mange kvelder med stearinlys på bordet og lommelykt rundt halsen.

tirsdag 20. juli 2010

On my own

Så var jeg tilbake igjen i Fandriana – aldeles uten Monika. Søndag kveld lagde jeg meg en utsøkt middag; to nuddel-poser, men med bare en krydderpose oppi. Den ble inntatt foran peisen, mens jeg prøvde å forstå noe av nyhetene.

Mandag var det undervisning hele morgenen. Det er fortsatt kaldt her når sola holder seg borte, så da må vi holde varmen selv. Jeg lærte klassene “Don’s song” – som kanskje noen av dere kjenner som “Hei, jeg heter Knut, jeg har kone, fire barn….” osv. Jeg hadde i hvert fall ikke noen kuldeproblemer etter et par runder med Don; det krever litt å stå foran en hel bøling og skru på knapper med begge hender, knær, rompe og hode! Har dessverre ikke noe bilde – eller kanskje det er like greit uten??

Fattigdama dukka opp ved lunsjtider. Vi har fått litt penger som vi hjelper henne med hver uke. Nå ligger hun noe uker på forskudd, for forrige uke sa hun at hun og ungene skulle til Tana. Jeg ga henne litt ekstra, og slemme meg tenkte for meg selv at da slipper jeg å se henne på noen uker. Så feil kan man altså ta… Jeg ser at jeg ikke akkurat fremstiller meg selv i noe heldig lys når jeg syter over at en fattig dame kommer på døra, og at det kan virke både overlegent, hjerterått og en smule imperialistisk når jeg sier at hun må lære seg å klare seg på egenhånd, og at hun ikke kan komme hit så snart det dukker opp et problem. Men for det første så drar jeg ganske snart herfra, og for det andre er jeg ikke hverken lege eller sykepleier, og er lite egna til å stille diagnoser på syke barn, for det tredje skjønner jeg ikke en brøkdel av hva hun sier, og for det fjerde er det ikke spesielt “bærekrafitg utvikling” at hun venner seg til å komme hit for å få penger i stedet for å jobbe. Var uansett ganske fornøyd med å sende henne avgårde i går uten en eneste ariary – kun med et par paracet. Vet ikke om det er så innmari bra å drive med medisinutdeling heller, men det er akkurat som om hun ikke er innstilt på å gå med mindre hun får med seg noe – og jeg ender litt opp med å kjøpe meg ut av situasjonen. Ikke bra, jeg ser den…

Lyspunktet var at gartner Remy kom med nyhøsta ruccola-salat. Den salaten har Monika gått og sikla på lenge, og nå ligger den på kjøkkenet mitt – det som ikke ligger nedi maven min da, som ble brukt som tilbehør til pizza i dag…

På ettermiddagen hadde fjorårs-studentene presentasjon av “hovedoppgave” som de har skrevet. Høytidelige greier, men kommisjon og menn i dress og det hele. Jeg skjønte at hun første snakka om undervisning for jenter, og kanskje nummer to hadde om inkludering, men det var vel i grunn det jeg fikk med meg. I sånne situasjoner blir jeg irritert på meg selv fordi jeg ikke har klart å lære meg dette språket! DusteLene!

Om kvelden var jeg klar for å vise film på “English Club”, men jeg sto der aldeles alene, så da gikk jeg hjem i stedet. Etter en stund dukkka to av fjorårsjentene opp, så da ble det te, kjeks, peis – og ikke minst; jeg har funnet noen å spille ligretto med! O lykke!

Klokka ni var jeg selvsagt stup trøtt – langt på kveld, må vite, så sånn omtrent fem over ni snorka jeg lykkelig; med øreproppene på plass. Har nemlig en teori om at alt jeg ikke hører ikke eksisterer – en slags strutseholdning. Ikke spesielt smart, kanskje, men så lenge jeg ikke hører kakerlakker, mus, hekser (det er visst mange av dem ute nattestid for tida) og andre uhumskheter, så kan de heller ikke gjøre meg noe. De nye øreproppene mine er dessverre litt i overkant effektive, så da ei venninne ringte for å skravle hørte jeg ingen ting. Skal aldri mer skryte av at jeg alltid hører telefonen fordi den ligger ved siden av meg! Beklager Nina – håper du prøver igjen!

I dag før lunsj dukka det opp en mor med voksen sønn jeg aldri har sett før. Sønnen hadde proteser på begge bena, og mor snakka. Jeg skjønte mer eller mindre hva hun sa; hun ville, som så mange andre ha hjelp, men jeg fikk ikke med meg detaljene. Nabo Naina kom forbi, og var villig til å hjelpe meg litt med oversettelse. Da forsto jeg at jeg hadde forstått. Jeg skjønner at det ikke er så greit å være handikappet på denne øya; det er ikke akkurat noen velutviklet velferdsstat vi snakker om, men jeg synes allikevel at det er noe drøyt å dukke opp på trappa til et fremmed menneske og spørre om å få en million. Jada, vi snakker ariary og ikke kroner, men det er allikvel rundt 3000 kroner. Med Nainas hjelp fikk vi forklart at det nok ikke var aktuelt å bidra med slike beløp. “Om jeg kanskje kunne hjelpe med "vola kely”?” spurte damen. Jeg pressa litt på for å finne ute hva hun la i begrepet “litt penger”. (Til folk som kommer gir vi ofte fra 200 til 2000 ariary til mat eller medisin). For denne damen var definisjonen av “litt penger” 500 000…

Som en oppsummering til Monika: Det har gått bra hittil; klarer å si nei til folk som vil ha penger, får ruccola levert på døra, leverer ut og arrangerer control continue, har funnet diplomene med feil på så jeg kan rette dem opp, og har startet å lage en haug på senga di med gjenglemte ting som jeg skal sette igjen i leiligheten din i Tana. Nyt sommer-Norge!

fredag 16. juli 2010

“Du kommer sikkert til å gråte mye nå”

har folk sagt til meg i det siste. Mange er nemlig bekymret for hvordan det skal gå med stakkars gassisk-analfabet-Lene nå som Monika reiser. Hun skal hjem til Norge på ferie og etterarbeid, før hun kommer tilbake hit til Madagaskar i midten av september for å begynne sin nye karriere som misjonær i stor bil ;-)

Jeg derimot, skal bli her på øya i nesten to måneder til – og altså aldeles uten Monika. Det blir rart;  de siste ti månedene har vi gjort det meste sammen. På en måte et noe spesielt opplegg; man søker på en jobb, og får med en samboer på kjøpet. Vi var vel spente på hvordan det skulle gå, begge to, men som vi skrev i halvårsrapporten vår til Fredskorpset: “på grunn av våre gode samarbeidsevner fungerer det godt”. Øhh – mottar man ikke skryt, får man skryte av seg selv…

Den siste uka har huset vårt vært et enda større “disaster-area” enn normalt – og det sier ikke så lite. Monika har pakka og pakka, “er denne din eller min, Lene?” og “hvor er skjorta mi, hvor er buksa mi…” har vært et daglig refreng. Det er skremmende hvor mange ting man klarer å tilegne seg på forholdsvis kort tid. Gruer meg allerede til det er min tur til å pakke.

Men altså – gråt eller ei – det blir merkelig å komme tilbake til Fandriana på søndag, til et aledels Monika-fritt hus. Det har vært koselig og lærerikt å dele disse månedene, men nå må jeg være stor pike (ehh, jeg er vel i utgangspunktet 9 år eldre enn henne…) og klare meg selv. Det innbefatter blant annet at jeg på egenhånd på prøve å forstå alle menneskene som kommer på døra for å få hjelp til stort og smått, jeg må bestemme lunsjmenyen aldeles alene, og jeg må se på de ekle delene av “Doktor House” helt mutt, putt alene. Sukk.

Takk til Monika for deling av frokostbanan til yougurten, eksamensretting, høytlesning av nettavisoverskrifter, samarbeid, samatler om livet, havet og kjærligheten – (hmmm, skuffende lite av både hav og kjærlighet til tider i Fandriana, forresten…) og alt det andre – kos deg i Norge!

lørdag 10. juli 2010

Forskjeller

En morgen da jeg vandra nedover mot skolen, godt påkledd i mine tjukke joggesko, to par med sokker, stilongs, langbukse, ulltrøye, pologenser, alpakkagenser, skjerf og fleecejakke – da tenkte jeg på at jammen er det mange forskjeller her i verden. Noen forskjeller er der simpelthen fordi vi mennesker er ulike, andre forskjeller skyldes samfunnene vi lever i. Foran meg på veien kunne jeg nemlig tydelig se fotsporene og tåavtrykkene til han som hadde gått nedover den sølete veien før meg – barbeint...

søndag 4. juli 2010

Søndagsmiddag

Nå skal det sies at bildet nedenfor ikke er represdentativt for dagens hovedmåltid. Da hadde nemlig Monika preparert brystfiletene til anda med soltørka tomater og fetaost, potetbåter og bønner. Alt fiks ferdig da jeg kom hjem fra morgenens balansetur over rismarkene.

DSC00118

Fritert yuka, kokt egg, ketchup og majones – et fullverdig og usedvanlig næringsrikt måltid…

Men nå i kveld ville vi også ha mat. Det sto en pose med yuka/cassava på benken, så jeg skrelte og kokte – og så var det klart for steking. Da lukta Monika seg fram til kveldsmaten, og stående buffet rundt gryta var et faktum. Kanskje den beste løsningen når det er 16 grader på kjøkkenet?

søndag 27. juni 2010

Ut på tur

På fredag hadde vi undervisningfri, så litt etter middag lurte Monika på om jeg hadde lyst til å bli med og gå tur. I og med at jeg allerde hadde tilbragt en del timer i selskap av Jane Eyre på lydbok, tenkte jeg at litt bevegelse sikkert ikke var så dumt.

“Jeg har lyst til å prøve ut den veien jeg har sett i nærheten av sykelandsbyen,” sier Monika.
Det synes jeg var helt i orden – alltid kjekt med nye veier og stier.

Så dermed labber vi i vei; sola skinner, og jeg har ikke et eneste ullplagg på meg. Mens vi går langs hovedveien snakker vi om det norske “gå tur”-begrepet, som vi oppfatter som noe ganske særnorskt. Å gå tur er liksom ikke like seriøst og sporty og fjellsko-betinga som de engelske hiking og trekking, men de er samtidig litt mer aktive en “go for a walk”. Topptur og fjelltur er mer som hiking, er vi enige om.

Vi nærmer oss stedet som Monika tror hun har sett en skogsvei ta av fra hovedveien.
”Fin dag for topptur!” sier hun plutselig.
”Topptur???” spør jeg. “Du har da ikke sagt noe om topptur?! Vi snakket da bestemt om å gå tur, ikke noe hverken hiking eller trekking!”
Jeg har aldri hatt noen særlig sans for det ordet. Jeg er glad i å gå tur, liker meg best når jeg slipper å gå på asfalt, men “topptur” har en ekkel klang av blodsmak i munnen, svette, støle muskler og generelt lite kos.
”Ja, du skjønte vel det?” sier Monika så kjekt. “Det er jo rett i nærheten av den toppen der, tenk på utsikten vi får derfra!”

IMG_1342

Den toppen der” er atskillig brattere enn den ser ut til!

Utsikt er vel bra – slit og svette er derimot noe helt annet. Og dessuten er vi på nesten 1800 meter. Er ikke så sikker på at jeg liker planen til Monika.

Vi finner etter litt om og men fram til skogsveien hennes. Som hun sier:
”Sjåfør Charles hadde sikkert sagt at dette var en finfin bilvei, men…”
Det er fint å gå, det er trær rundt oss, og det lukter godt av furu. Etter ca 50 meter er det slutt på skogen, og noen mennesker kikker på oss med store øyne.
”Hva i alle dager gjør disse to vazaha’ene her, på vei inn på tunet vårt?” ser det ut til at de tenker.
Vi snur og går tilbake et lite stykke, og velger en annen sti. Jeg er i grunn ganske fornøyd, for denne stien tar oss bort fra toppen.

IMG_1321

Bananpalmer har en flott grønnfarge.

Men så svinger den på seg igjen, og så bærer det oppover. Pust og pes – og litt sukk og stønn. Det er også litt skummelt, for stien tar oss forbi en del graver. Her på Madagaskar har mange familier en familiegrav. Med jevne mellomrom blir graven åpnet, likene blir tatt ut og får nye likkleder, og dersom det bare er ben igjen blir de kanskje samla i en krok så det blir plass til nye familiemedlemmer. For mange spiller forfedrene en viktig rolle også i dette livet, så det er med en litt ekkel følelse vi tar oss forbi gravene, mens vi passer oss vel for å peke på noe, for det har vi lært at kan være tabu.

Opp, opp, opp – kinnene blir rødere og rødere, og hver gang jeg tror at jeg nærmer meg toppen, flytter den på seg.

IMG_1330

Stilig måte å få med både meg og deg på, Monika ;-)

Opp kom vi til slutt, og utsikten VAR flott – det skal innrømmes, og jeg ble belønnet med verdens sureste clementin, før vi begynte å gå nedover. (Noe jeg vel skal innrømme at låra mine var enda mindre glad i…) Men jeg har vel sikkert godt av høydetreningen, om ikke så alt for mange måneder skal jeg jo atter bo på rundt 2500 meter igjen!

IMG_1335

Lange armer er kjekt når man skal ta bilde av seg selv! Her er to blide jenter på toppen!

På vei tilbake langs hovedveien fikk vi lyst på mer clementin, og der satt det jammen noen damer og solgte.
”Mamy ve?” spurte Monika. “De er vel søte?”
”Ja, selvsagt, søte og gode!”  var svaret.

I dag ble de søte og gode fruktene omgjort til limonade, og selv om jeg hadde i noen skjeer med sukker, kunne jeg med hell pøst på litt mer…

Læreraften

Når vi nå vandrer rundt i landsbyen vår blir vi hilst på ulike måter. Noen roper fremdeles “Monika, Monika, Monika!”, noen barn synger “Aram-sam-sam” (som de har lært av oss på søndagsskolen” – og noen sier nå bare “boff”. “Trollmors vuggevise” er blitt en kjent sang her i Fandriana, også blant folk som ikke var tilstede på “forestillingen” på torsdag. Troll-kostymet var populært, ikke minst ble halene likt. Da Monika kom på skolen på fredag morgen lurte rektor på hvor hun hadde gjort av sin, og senere på dagen lurte en av studentene på om det var mange slike rare mennesker i Norge.

Det er en noe spesiell følelse å stå på en scene, med skolen blå lærer-tskjorte og grønt lambaskjørt på deg, og skulle synge gassiske sanger som man aldri før har hørt for en temmelig full sal. Da det var generalprøve hadde nemlig jeg undervisning, så mange av sangene hører jeg for første gang under torsdagens forestilling. Veldig kjekt at man kan synge på vokaler!

En koselig kveld ble det, og studentene klappet ivrig, men det kan gjerne være leeenge til neste gang!

IMG_1295

Døtrene til Raivo renholder danset

IMG_1310

Rektor, Zao landbruksansvarlig, Charles sjåfør og Richard

IMG_1284

Noen fjes er hvitere enn andre… Hele lærerkollegiet samlet i en av de gassiske sangene – etter at vi har dansa inn på scenen.

torsdag 24. juni 2010

Det er så underlig her…

Noen ganger skjønner jeg virkelig at jeg er langt fra kjente, hjemlige trakter. I dag har vært en slik dag. Det startet da Richard ba meg si fra til Monika at det skulle være et møte klokka tolv. 
“Møte om hva da?” spurte jeg.
”Det er om sosialkassa,” var svaret.
Sosialkasse en en kjekk liten kasse som vi betaler inn til hver måned, og som vi bruker til gaver og slikt når noe skjer. Det er også sosialkassa som betalte julegavene våre.

Jeg vandret avgårde for å undervise litt, og hadde noen morsomme timer med mye sang, lek og moro med en søt liten klasse på bare ti elever.  Da jeg var ferdig klokka halv tolv begynte jeg å spørre rundt om dette møtet, men det var ingen av de andre lærerne som hadde noe særlig av opplysninger å komme med. Til slutt fant jeg pedagogisk ansvarlig på skolen, Clarisse, og spurte henne – på gassisk (!) om det var så at det skulle være møte i dag.
“Jada,” svarte hun “vi skal møtes klokka fire for å øve til lærerkvelden.”
”Men Richard sa at det skulle være et møte klokka tolv??”
”Å ja, det var visst sant,” sa hun, og så sa hun noe mer på gassisk som jeg ikke helt forsto.

Fem på tolv ser det fortsatt ikke ut som om noen har planer om noe møte, så vi går ut for å se om vi kan finne Richard. Han står ute i paviljongen og øver på en sang sammen med to studenter, og rundt dem ligger det en liten skokk med ender. Jeg er jo etterhvert vant til at det vandrer både høner, ender og gjess rundt i gatene, men de pleier ikke å holde til på skolen.

Vi setter oss ned, og skjønner så at det slettes ikke er tilfeldig at det ligger ender rundt føttene våre. På lørdag er det nemlig nasjonaldag her i landet, og da skal man ha festmat. Dermed ble det loddtrekning; hver and var utstyrt med et nummer, og så trakk vi hver vår lapp, og fikk utdelt en and.

DSC00110

Det var en del mennesker som stirra temmelig rart på Monika der hun kom vandrende oppover gata vår med ei and under hver arm. Så nå har vi to ender boende i garasjen. Den ene skal Helen hushjelp få, og den andre skal få leve til over helga. Da skal Helen lære Monika å slakte. Jeg for min del er såpass feig at jeg tror jeg skal befinne meg på et helt annet sted når det skal skje! Vakumpakka kjøttstykker fra REMA har sine fordeler!

DSC00114

På ettermiddagen skulle det så være øvelse. Hver måned arrangeres det elevaften, hvor studentene synger og danser og  spiller. Vi lærerne har vært heller trege til å delta, så denne måneden er det “læreraften” i stedet for elevaften. Monika og jeg har planer om å delta med “Trollmors vuggesang”, med fløyte, tromme og sang – utkledd som troll. Det blir sikkert vakkert.

Vi skal også delta sammen med de andre lærene. De skal synge en hel haug med sanger, og mange av sangene skal det også danses og gestikuleres til. Har en teori om at jeg for min del kommer til å synge mye på vokaler… Monika og jeg ble også spurt om vi kunne synge litt alene på en av sangene. Vi trodde at vi kanskje skulle få en linje eller to å synge, men så viser det seg at alle solopartiene er våre. Det er ikke så lett å synge om oksekjerra til Raleva, skal jeg si!

Vi var nok litt av et syn der vi sto på scenen sammen med alle de andre lærerne og tviholdt på tekstarket vårt med en hånd mens vi prøvde å gestikulere på rett måte med den andre samtidig som vi skulle bevege oss riktig – OG synge.

Ønsk oss lykke til!