torsdag 28. januar 2010

Skolebesøk

I går startet dagen tidlig. Klokka 04.15 ringte vekkerklokka, så da var det bare å velte ut av senga, pakke siste rest – ta oppvaska, og så labbe ned på skolen for å være klar til avreise klokka 5. Avreisen ble selvsagt ikke før nærmere halv seks, og det burde vi jo visst… Men vi har nå i hvert fall lært oss at det er sånn i kvart over fem-tida at jogging og andre fysiske utskeielser helst foregår i Fandriana.

Grunnen til den tidlige avreisen var at vi skulle avgårde på skolebesøk.

DSC00064

De av dere som også leser bloggen til Monika (Monikas blogg) har kanskje sett at hun har skrevet om et prosjekt som vi samler inn penger til. Det er en skole et godt stykke ute på landsbygda som har bedt om hjelp; blant annet til benker og bord til elevene. Det var spennende å komme dit og bli litt kjent. De har en engasjert og posisitv rektor, og to flotte lærere.

DSC00063

Rektor i midten, med en lærer på hver side.

De har også en foreldregruppe som står på for å sørge for best mulig forhold for ungene. De er bønder, og har i liten grad pengeøkonomi, så det er vanskelig for dem å betale skolepenger. De ønsker derfor å drive noe landbruk for skolen, slik at den kan få inntekter til å betale lærerlønninger.

 

Da vi var på besøk i går sa foreldrene at de gjerne vil bruke en del penger på benker og bord til elevene. Dessuten vil de gjerne gjøre noe med taket. De har nemlig blikktak, og når det regner bråker det forferdelig, og når sola skinner blir det heller hett for elevene. De ønsker derfor å legge en slags isolasjon for å forbedre forholdene. De ønsker også å bruke noe penger på frø, slik at de kan dyrke grønnsaker som kan gi inntekter til skolen. Det siste tiltaket de vil sette i gang er å kjøpe opp ris nå som prisen er lav, for å selge dyrt på slutten av året.

Monika og jeg har allerede lovet bort en del penger  – og om du har lyst til å være med og gi litt, kan du gjøre det på denne måten: Dette er en privat liten innsamling, og om du stoler på oss er du velkommen til å være med!

Prosjektet går som følger:
1. Hvis man vil kan man sette inn penger på kontonr 1201 57 56061, og sende mail til monikatho@gmail.com og fortelle at du har gjort nettopp det.

2. Vi sender en mail med bekreftelse og et "givernummer" når pengene er registrert, og lager en liste der alle beløpene er registrert på de samme "givernummerene".

3. Når vi besøker Antsahavory i slutten av januar diskuterer vi hvordan pengene best kan brukes og hvordan de kan overføres til skolen, det vil enten skje ved en engangs donasjon eller i løpet av året etterhvert som utgiftene kommer. Her på bloggen vil det komme oppdateringer.  (Og det har jeg skrevet litt om lenger oppe…)

4. Ferdig. Håpet er at prosjektet skal være ganske enkelt og at pengene skal i størst mulig grad brukes og fordeles etter skolens egne prioiteringer. Den som lever får se hvor enkelt og effektivt vi klarer å få det til å bli..

Les mer om prosjektet ved å klikke på lenken under:

Prosjektbeskrivelse

 

DSC00072

Barne kom nærmere og nærmere fordi de ønsket å være med på bildet…

onsdag 27. januar 2010

Publikum

I dag så jeg at det var på tide å barbere leggene. Hmmm – jeg ser at dette er litt av en start på et innlegg… Men altså – i dag skinner solen, så skjørtet er på, og dermed dukket altså disse hårete leggene ferm. Etter lunsj fant jeg fram tortur-redskapet mitt; en sånn greie som napper ut hårene med roten, sånn at det (i teorien i hvert fall…) skl ta litt tid før de gror ut igjen. Jeg finner en stol og setter meg ute. Hårut-trekker’n bråker som en middels gressklipper, så det høres jo i nabolaget at noe skjer. Dermed titter noen små fjes fram, og snart har jeg tre av de små naboene rundt meg. De sier ingen ting – de bare ser på meg med store øyne, og lurer på hva i alle dager dette hvite mennesket driver med. Jeg sier heller ikke stort, og tenker at vi får se hvor lenge de synes det er spennende å se på. Jeg er jo vant til at barn ikke nødvendigvis klarer å konsentrere seg så lenge av gangen, men det gjelder ikke for disse barna. Denne rare maskinen og mine hårete ben holdt i massevis. Og da jeg etterpå kom ut med vaskebalja til fotbadet mitt, med fotfila og fuktighetskrem i hånda, da ble øynene om mulig enda mer trillrunde. Det er ganske snålt å sitte der på trappa med beina i vann, en bok i hånda – og tre nysgjerrige barn som vekselsvis leser boka over skulderen på deg og prøver å blåse bobler i vannet.

He sido una floja ultimamente, escribiendo en noruego no mas – pero aqui va!

Esta mañana me di cuenta de que mis piernas realmente necesitaban una razura. (Si – yo se, no es la mejor manera de empzar un blog…) Hoy hacia sol, y por eso me puse una falda, y pude ver los pelos bailando en el viento… Tenía que hacer algo. Así que despues del almuerzo agarré mi maquinita de tortura – una cosa que sacan los pelos con sus raizes. Supuestamente van a tardar en reaparecer, per tengo mis dudas. Me senté afuerra, porque no quería tener mis pelos por todo lado adentro. Mi maquina de tortura hace mucho ruido, así que se lo puede escuchar en todo el barrio, y no tardaban mucho en aparecer los nilos de los vecinos. Tres chiquitos, con sus ojos bien grandes, mirando a esa gringa loca. Lo interesante es que no dicen nada; nada de preguntas, nada de comentarios – sus ojos no mas. Pensé que rapido se iban a cansar de mirarme, pero creo que he sido la diversion de la semana para ellos.

onsdag 20. januar 2010

Bussing

Slik forløper en ganske vanlig hjemtur:

  • Jeg møter på busstasjonen litt før åtte, som jeg har fått beskjed om.
  • Billett er bestilt, så jeg er nå “Helen”, som er atskillig lettere for gassere å forholde seg til enn Lene
  • Jeg er den heldige (?) innehaver av midtsetet på første rad i minibussen. Det betyr at jeg ved en bråstopp sannsynligvis vil knuse kneskålene fordi det egentlig ikke er plass til beina mine.
  • Jeg setter meg nå tilrette, tar fram boka mi – man stiller da forberedt – og begynner å lese. Etter fire linjer kommer første selger – med brød. Så går det to linjer før det kommer en kjeksselger, og etter det får jeg tilbud om klokke, lommelykt, kalkulator, t-skjorte, ananas, regnfrakk, mer kjeks – sjokolade denne gangen, kake, dukke, litt mer kjeks. Og slik går en times tid.
  • En nonn som virkelig må stå på god fot med Vårherre har vindusplassen. I og med at sjåføren er heller kortbeint har hun plass til å strekke ut beina, og hun er altså sjefen for vinduet. Jeg kjenner at misunnelsen begynner å innvadere meg. Fysj – en dødssynd!
  • Så begynner minibussen å rugge veldig, for nå skal det stables på taket. Kofferten min var egentlig der oppe, men nå blir den omplassert. Det kommer nemlig noen svære jutesekker. Jeg lurer først på om det er lik vi skal frakte, for sekkene er i grunn ganske menneskelige i formen. Jeg har jo hørt at lik fraktes til hjembyen med taxibrousse, men trodde egentlig at det skjedde med kiste og ikke sekker. Og på måten sekkene blir lempa opp på taket konkluderer jeg med at det må være noe annet.
  • Sakte med sikkert fylles bussen opp, men setet på min høyre side er fortsatt tomt, men så, oioioi, en liten åpenbaring. Noen ganger tenker jeg at det er synd at jeg ikke er 24 lenger, men på den annen side er det kanskje like greit? Fryktelig mange pene unge hankjønn i dette landet.
  • Sjåføren kommer og starter motoren. Det er et godt tegn! Av en eller annen grunn pleier man å la motoren gå en fem minutters tid før man kjører.
  • Sjåføren lukker dørene, og vi begynner å kjøre. På vei ut fra busstasjonen skraper vi nedi “Jeg er full,” sier sjåføren, og det har han rett i. Har en følelse av at vi har et heller høyt tyngdepunkt.
  • Vi kjører ut av busstasjonen – og inn igjen. Det er visst noen papirer som må stemples. Men så kjører vi ut en gang til, og nå fortsetter vi.
  • Første stopp er selvsagt bensinstasjonen. Vi må jo kjøpe diesel etter at de har fått inn billettpenger fra passasjerene, må vite.
  • Neste stopp er etter et pas kilometer – ny passasjer, og enda høyere tyngdepunkt.
  • Vi er ute av byen, og klokka er ikke mer enn litt over ti – slettes ikke verst.
  • Deretter går det veldig fint en stund, helt til tærne mine sovner og kneet mitt skriker. Vi sitter temmelig tett, så om jeg flytter på beina, så påvirkes de andre. Men må jeg så må jeg. Nonna børster litt av skjørtet sitt og ser ikke så pent på meg, men åpenbaringen smiler.
  • Trikset når man er på lang tur er å telle. Jeg teller saaakte til fem hundre, og så ser jeg hvor mange kilometer vi har gjort unna. Gassiske veier er nemlig utstyrt med støtter for hver kilometer som forteller deg hvor langt det er til neste by og hvor langt du har kjørt. Genialt!
  • Da jeg har telt til376  nekter ankelen å samarbeide mer, og jeg tenker at nå kommer i hvertfall nonna til å bli sur, men så flytter åpenbaringen beinet opp på kanten foran oss, og da har jeg unnskyldning til å vekke anklene igjen.
  • Da begynner det å regne, først noen drypp, og så kommer syndefloden – på nonna. Vinduene er jo ikke tette, så dermed trekker hun nærmere oss andre dødelige.
  • Vi kommer oss gjennom Antsirabe, og jeg begynner å drømme om å komme hjem i halv fem-tida. Da stopper vi, og sjåføren snakker ivrig i mobilen. Det er visst en vi skal møte, men hvor? Vi gir til slutt opp, og kjører videre.
  • Etter 500 meter møter vi politikontroll nummer 6. Som vanlig telles antall passasjerer, og politimannen bemerker at vi vel har litt høy last, men vi blir allikevel vinka avgårde.
  • Tissepause! Jeg misunner menn, det er liksom litt enklere. Jeg benytter anledningen til å strekke på knær og ankler, og det er i grunnen enda bedre enn å tisse.
  • Så er det tid for matpause. Når jeg er på tur synes jeg fire slurker vann og tørre kjeks er en fin diett; lite inn betyr at ikke så mye vil ut heller. Praktisk på lange turer… Så mens de andre toger inn til risen, spaserer jeg. Fram og tilbake på parkeringsplassen, mens alle barna i nabolaget ser på meg.
  • Folk kommer ut og en gammel mann begynner å snakke med meg – på fransk. Jeg er skikkelig god til å si at jeg ikke snakker fransk, på fransk. I grunn er jeg nok litt for god, for ingen tar notis av det, de fortsetter bare på fransk. Jeg skjønner jo ofte hva de spør om, så da prøver jeg å svare – på gassisk. Mannen blir selvsagt imponert over alle de gassiske ordene mine, og da gammel mann nummer to kommer for å snakke sier han “Hun snakker ikke fransk, bare gassisk!” Det er vel kanskje en sannhet med visse modifikasjoner, men innen kort tid er hele bussen informert om “Helens” gassisk-kunnskaper. I det jeg setter meg inn hører jeg at det snakkes om meg “hun snakker gassisk, hun jobber på lærerskolen, hun er engelsklærer.” Er nesten overrasket over at de ikke også slenger på “hun bor i det hvite huset ved siden av klinikken, hun bruker str 38 i sko…” Ikke for det, det er slettes ikke umulig at det var akkurat det de snakka om…
  • Ny politikontroll ved den store broa, men en svært så kjekk politimann, som blunker til meg. “Fnis, fnis,” fra meg, stygt blikk fra nonna.
  • Sjåføren har satt på musikk, så jeg og ei bak meg synger med på alle 80-talls hitene.
  • “Jippi!” Avkjøringa til Fandriana! Da er det bare 42 kilometer igjen. Og nonna har fortalt at hun skal av i landsbyen før. Det betyr 21 kilometer med bare meg og åpenbaringen i en treseter. Knærne mine synger av glede ved tanken.
  • Vi kommer til landsbyen halvveis. Det er en del som skal av, og det er i hvert fall mye som skal ned fra taket. Da passer det fint å hoppe ut og strekke litt på seg. Landsbyens skrue ser meg og hilser blidt på fransk og kommer og rekker fram hånda og unnskylder seg da jeg svarer på gassisk. Dermed vet også denne landsbyen at jeg ikke snakker fransk, at jeg jobber på SFM osv osv.
  • Da jeg skal sette meg inn igjen tilbyr nonna meg vindusplassen siden hun snart skal av. O lykke!
  • Vi har nådd slutten av kassetten, men det er jo bare å snu den, så da blir det ny runde med Toto, Lionel Richie, Paul Young og alle de andre. Du verden hvilke mengder av sangtekster som ligger lagra i hjernen min.
  • Vi kjører inn på klosteret til nonna, hun forlater oss med et “misoatra betsaka”, og så er det bare 17 km hjem.
  • Vi kommer på toppen av bakken, sjåføren senker ikke farten, så jeg begynner med febrilske “azafady, azafady, eto, eto” (“unnskyld, her"). Han stopper utenfor kiosken, jeg hopper ut, peker opp på taket der kofferten min er og han begynner å løsne knuter. Noen av studetene kommer og hilser på. Kjekt å ha noen å snakke med mens sjåføren sliter – og etterhvert gir opp. Jeg må bli med til busstasjonen, og så skal han kjøre meg tilbake etterpå.
  • Vi kommer til sentrum, og alle går ut, unntatt de to som sitter foran sammen med sjåføren. Jeg går også ut, og tenker at det var egentlig greit at jeg måtte bli med, for da huska jeg på flaska med lampeolje som jeg hadde satt igjen. Jeg står pent utenfor bussen, alle får bagasjen sin og går, men min grønne koffert er fremdeles begravet under jutesekkene. Jeg må visst bli med videre.
  • Ferden går nå til Madam Magda. Det viser seg at hun og mannen driver en stoffbutikk. Det var altså stoffruller og ikke lik vi kjørte rundt med. Når guttene har fått av alt blir jeg gjenforent med kofferten min, før jeg blir stua inn i forsetet.
  • Så går ferden mot busstasjonen igjen for å levere noen brev, før vi setter kursen mot skolen. I det jeg gjør meg klar til å hoppe av, skjønner jeg at sjåføren har tenkt å kjøre opp veien min, så dermed blir jeg brakt til porten, og en av de søte hjelpeguttene bærer kofferten min helt inn i stua.
  • Klokka er blitt halv seks, men jeg kommer hjem til et hus som lukter av kinesisk gryte og sjokolade- og peanøttkjeks. Jeg har det nå bra, da…

lørdag 16. januar 2010

Ting i Tana

Jeg er altså i Antananarivo denne helga – landsbyboeren på tur til hovedstaden. En ting er at det er en overgang å plutselig se masse biler og mennesker og høye hus og butikker, men når man heller ikke er i stand til å kommunisere i noen særlig grad blir det virkelig en bonde i byen-opplevelse.

Er veldig fornøyd med å ha klart å ta taxi - to ganger(!), og begge gangene kom jeg dit jeg skulle. Den ene gangen klarte jeg til og med å prute på prisen.

Har vært på et kjeeeempestort supermarked. Tror kanskje at det er det største jeg har sett noen gang. Jeg gikk rundt og rundt, for jeg var jo utstyrt med handleliste fra Monika og Helen, må vite. Men da jeg selv på den fjerde runden (dvs den andre kilometeren, eller no sånt) ikke fant feta-ost og soltørka tomater, ga jeg opp. Men en del andre godsaker ble det nå – ser fram til ferskt grovbrød med champagne-postei når jeg kommer hjem!

Det flotte med byturer er å gå rundt og rundt og kikke og suge inn stemningen. Her i byen betyr det en del trapper og mye opp og ned. Byen minner meg i grunn en del om La Paz. Det er masse små butikker, te-salonger, restauranter og boder  og ikke minst gateselgere som prøver å selge det meste man kan tenke seg, og mye annet. En fyr fulgte etter meg en del kvartaler – han ville gjerne at jeg skulle kjøpe gassiske musikk-instrumenter “billig, bra, veldig billige, se de er små, passer til bagasjen”. Han skjønte etter hvert at det kanskje ikke var det jeg var interessert i, så da vi runda et hjørne og det ikke var andre mennesker rundt oss bøyde han seg fram og hvisket: “Want marihuana?” (For ordens skyld; jeg slo ikke til på det tilbudet, heller…)

Det flotte med å være installert på misjonsstasjonen her i Tana er at det fulgte med guide. Manga var med meg rundt i går, og viste meg både banker og butikker, så da jeg vandra rundt i dag gikk jeg meg ikke bort en eneste gang, selv om jeg prøvde meg på mange nye veier. Nå sitter jeg her i hagen under et stort tre. Det har vært sol i dag, så jeg kunne legge vekk ulljakka og finne fram singleten igjen. Det er grønt og fuglene kvitrer. Slettes ikke verst å tilbringe en lørdag her!

fredag 15. januar 2010

Jim Carrey?

Jeg har vært på restaurant med Jim Carrey. Eller han satt på bordet ved siden av meg. Han drakk lysegrønne drinker med rødt og hvitt sugerør. Det som var litt rart var at han bare snakka fransk. Og alle han satt sammen med var franske ex-pat’er så det ut som. Når jeg tenker meg om så han egentlig ut som en blanding av Jim Carrey og Lars, som gikk i klassen min på lærerskolen. Har aldri tenkt på at Jim Carrey linka på Lars, men nå vet jeg i hvert fall det. Har heller aldri tenkt på at Jim Carrey er søt, men det var han absolutt. Det kan selvsagt tenkes at dømmekraften min her var noe svekket av god fransk rødvin samt det faktum at jeg satt alene på restauranten og så på alle menneskene rundt meg og diktet opp historier om dem, men jeg er uansett ganske imponert over fransk-kunnskapene til Jim Carrey – i Antananarivo.

onsdag 13. januar 2010

Kaldt?

Når jeg innimellom er på nett ser jeg masse om kulde – det er visst litt kaldt der nord? Jeg synes i grunn at det er ganske kaldt her for tiden, sånn for min del. Monika ler litt av meg, og påstår at jeg sikkert hadde hatt på meg det samme om jeg hadde vært i Norge i alle minusgradene. Men når det er overskya og regn her, så er det faktisk ganske hustrig – og da synes jeg det er på sin plass å ha på seg ulljakka over t-skjorta – og så må jeg jo ha på meg allværsjakka også. Deilig er det i hvert fall å komme hjem til ferdiglaget varm lunsj, og så krype godt under dyna etterpå og sove en liten time før vi drikker en varm kopp te eller kakao.

Cuando entro a internet para leer los periodicos puedo ver que hace un monton de frio en Europa. Para mi parece que estamos con frio aca, aunque Monika esta riendo cuando me pongo mi chaqueta de lana y encima la chaqueta de lluvia. “Hubieras puesto lo mismo en Noruega en 20 bajo zero,” me dice. Lo bueno es que cuendo llego a casa a medio dia, mi almuerza me esta esperando. Despues puedo acostarme debajo de mis frazadas y dormir un ratito antes de tomar un tecito.

fredag 8. januar 2010

Gløgg i januar

Etter en heller het juleferie var det i grunn deilig å komme tilbake til regnet og “kulda” (rundt 25 grader når sola er fremme, og en god del kaldere når regnet kommer…) I kveld var jeg tidlig ferdig, så da vanket det kjøkkentjeneste; fram med gløggkrydderblandingen, opp med vinflaska og sukkerposen, og da Monika kom hjem etter kveldsundervisningen luktet det jul i huset – som det seg hør og bør i januar. Monika kuttet frukt, så dermed nyter vi et herremåltid; gløgg med rosiner og peanøtter, og pannekaker med plommer og bananer. Nam-nam!

Paradis?

På vei hjemover stoppet vi to netter i nasjonalparken Isalo. Her var vi på en laaaang tur inne i parken. (Lårene mine syntes i hvert fall at det var langt dagen derpå…) Men det var verdt det, for det var virkelig et flott område, og vi så både slanger, kameleoner, firfirsler, skorpioner, lemurer og masse flotte planter.

I tillegg badet vi i tre naturlige basseng. Kan man ha det bedre i ferien?

En el camino hacia casa paramos dos noches en el parque nacional de Isalo. Un día pasamos caminado dentro de parque. Vimos un monton de animales y plantas. También nadamos en tres picinas naturales. ¿Se puede pasarlo mejor en las vacaiones???

DSCN2149 DSCN2054 DSCN2067 DSCN2071 DSCN2076 DSCN2086 DSCN2093 DSC00058DSC00052 DSC00050

Baobab

Her sør på øya er det man kan finne baobab-trær. Jeg ble først kjent med baobab-trær gjennom “Bobsey-barna i Afrika”, og har alltid siden lurt på hvordan de egentlig er. Vi kan jo ikke ligge på stranda heeeele tida, så i dag dro vi på tur med oksekjerre for å se baobab, og vi fikk også med oss ymse kryp på veien.

Aqui en el sur es donde se encuetra los arboles baobab. Cuando era niña lei un libro sobre una familia de vacaciones en Africa, y desde entonces he querido ver a estos arboles. Como no podemos quedarnos en la playa todito del tiempo alquilamos una carrusa de omby (toro) para ir al bosque. También nos encontramos con varios bichos de diferentes tamaños…

DSCN1999

Ser du fjeset?

Puedes ver la cara?

DSCN1959 

 

DSCN1971 DSCN1973

 

DSCN1976 DSCN1977

 

DSCN1992 

 

 DSCN1997

 

DSC00030 DSC00023

Holiday crashing 2

Det gjør seg å nyte livet på stranda i juleferien – særlig når man har hatt andre til å ordne opp. Det funka veldig bra – helt til vi skulle reise fra Ifaty. Monika og jeg er jo tidvis en smule surrete, men da lørdag morgen kom var vi klare, fikk bagasjen vår inn i bilene som kom for å kjøre oss til Tulear hvor vi skulle møte bussen. Vi ble stående ved bungalowen vår mens vi småsnakka med bargutten, samtidig som vi prøvde å fikse kameraet til Monika som var blitt litt sykt av salt og sand. Plutselig ser vi at bilene begynner å kjøre. Og dermed var vi forlatt. Vi begynte å jogge etter, samtidig som vi febrilsk ringte til både gutta i bilen og reisebyrå. Til slutt oppnådde vi kontakt, men sjåførene mente at bilene var fulle, og var lite interessert i å komme tilbake for å hente oss. Så dermed var det bare å traske tilbake til hotellet og vår spansktalende hotellmann. Etter litt om og men fant han løsningen på problemet; vi ble utstyrt med hjelmer og Monika ble plassert bak ham på en firehjuling mens jeg fikk min egen. Så var det bare å frese i vei i retning Tulear, hvor en kjekk pizzalunsj venta oss.

FSCN2010

Nuestra ide de unir nos al grupo de noruegos de vacaciones funcionó muy bien – hasta que ibamos a salir de Ifaty. Vinieron tres autos para recogernos, y Monika y yo estabamos listas con nuestro equipaje, poniendo todo en el auto. Despues charlamos felices con el chico del bar, cuando de repente nos dimos cuenta de que los autos estaban saliendo – sin nosotras! Llamando como locas a los chicos en el auto, corriendo para alcanzar – pero sin exito; los choferes no querian volver, diciendo que los autos ya estaban llenos. El jefe del hotel – que por suerte hablaba español ;-) solucionó el problema. Nos dió cascos y quadras  y así fuimos hacia Tulear y el bus que nos estaba esperando allá.