mandag 26. november 2012

Tap

På fredag var jeg som vanlig på jobb. Vi var rundt på noen skoler for å lever ut diplomer fra alle kursene vi har holdt det siste året. Vi var innom to skoler, og det var da jeg satte meg inn i bilen for å kjøre til skole nummer tre at jeg oppdaga det: fingeren min var tom, den fine forlovelsesringen min som gutta mine hadde plukket ut til meg satt ikke der lenger.

Jeg har flotte kolleger, og de hjalp meg å lete, og lete, og lete. Til absolutt ingen nytte. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan ringen kunne falle av fingeren min, men det har den altså gjort. Med klump i halsen og tårer i øynene ble jeg sendt hjem fra jobb for å lete hjemme også.

Hjemme var den heller ikke, så da måtte jeg jo bare bekjenne det hele for min kjære. Småhulkende i telefonen fikk jeg beskjed om å roe meg litt ned, tenke meg om, og så lete videre. Og så det til ingen nytte. Letingen altså – nedroinga funka til en viss grad.

I helgen har Mannen  vært på besøk. Den manglende ringen kom selvsagt opp:
Mannen: "Så du har virkelig ikke funnet ringen? Den er borte?"
Jeg, med tårer i øynene og klump i halsen igjen: "Ja, vi har leita over alt, men den er borte. Jeg fatter det ikke!"
Mannen, med et smil: "Ta det med ro, du har fortsatt det viktigste!"
Jeg, noe undrende: "Jaaa?"
Mannen: "Du har jo meg! Det beste smykket av alle!"

Så da så, sånn kan det jo også sies!

onsdag 21. november 2012

Tvungen fri

I dag er det foketelling her i Bolivia, så dermed er det forbudt å bevege seg utendørs. (For deg som vil lese mer om censo (folketelling), så har jeg skrevet om det her: http://nlm.no/nlm/internasjonalt/bolivia/nyheter/hver-til-sin-by )

Formen er ikke helt på topp, så på et vis var det helt greit med en tvungen hjemmedag. Rundt meg kan jeg nå lukte at naboene nok hadde forberedt dagen mye bedre enn meg. I går kveld var det fullt kaos både på veiene og supermarkedene. En nabo jeg møtte i heisen sa “Skulle jo tro alt skulle være stengt i ukevis!”. Men det er altså én innedag det er snakk om.

Etter å ha leved på tørre kjeks i noen dager, er apetitten på vei tilbake, og med alle de vidunderlige luktene fra de andre leilighetene begynte jeg å kikke på kjøkkenet. Hadde akutt lyst på boller, men har ikke hverken melk eller melkepulver, så det ble det ikke noe av. Vet at med litt dårlig mage så sier legene her at alt av grønnsaker skal være kokt, så dermed måtte jeg kutte ut tanken på gulrot med yogurt-dip. Nå tror jeg løsningen på lunsjproblemet blir en liten pizza med kyllingstrimler og ananas. Håper det kommer til å lukte godt, så jeg kan konkurrere med naboene.

Matproblemet er altså løst, men hva gjør man med en hel dag når den gode boka ble lest ut i natt? Jeg er heldigvis (?) utstyrt med kabel-tv med rundt 100 kanalar. Du verden så mye søppel og lite interessant som finnes! Og det gjør ikke saken bedre at det meste er dubba til spansk. Sukk. Amerikanske serier om kakebaking, sutrete tenåringer som blir bortplassert til en “streng familie”, nygifte som krangler, bryllupsplanleggingsprogrammer; det er nok å velge i, men nytteverdien?

Tror rett og slett jeg finner fram moppen min og går over gulvet, jeg.

torsdag 15. november 2012

Yndlingsverksted

 

Jeg har tidligere hevdet at misjonærer er de siste kommunister, her vi virkelig deler på godene. En del av det, er at Kristian og jeg har hver vår bilnøkkel til samme bil.

En dag ringte Kristian for å høre om bilen var ledig; han og gutta skulle på tur til fjellet Tunari (5030 moh) en lørdag. Meningen var ikke å være bitchy, men jeg var en smule skeptisk til turen, for lille gullet har en stygg lyd under, og det er kjedelig å bli stående fast i nærmere fem tusen meters høyde. Ikke alltid så tett mellom bilene som kommer forbi der…

Men både Kristian og jeg kjører rundt i byen, og en dag kom han og lurte på om det var han som var litt paranoid, eller om jeg også hadde merka at bremsene ikke var så egna til bråbremsing. Dagen etter at han spurte, merka jeg det selv. Det er ingen god følelse når du står på bremsen, men rompa på bilen foran fortsatt kommer nærmere og nærmere. Det har nå allikevel gått bra med oss alle tre; Kristian, bilen og jeg, men nå var tiden kommet for et lite verkstedbesøk.

De kjenner meg etterhvert på verkstedet, så jeg forklarte Don Jaime hva det gjaldt, og han ropte på verksmesteren sin. Jeg følte meg litt som en som kommer til legen og klager over diffuse muskelsmerter, men ble veldig fornøyd med “legen” som faktisk lytta til meg da jeg sa at det er “en skarp metall-lyd under bak”. Ikke akkurat mekanikerspråk det der, nei.

Han inviterte meg ut på prøvetur for å teste bremsene og for å lytte etter lyden min. Ganske snart fikk Kristian og jeg støtte i at bremsene ikke var de beste. På vei opp en bratt bakke nærmest hoppa vi over en fartsdump, og jeg følte meg båssatt som blondine da mannen sier “Der! Det var den lyden, ikke sant?”
”Nei,” kan jeg heldigvis svare, “det der var bare setene i bagasjerommet som hoppa litt. “Min” lyd er en skikkelig metall-mot-metall-lyd, ikke noe sånne pinglegreier!”

Vel tilbake på verkstedet sier mekanikermannen at han nok tror at det er spiralfjøra under som lager lyden.
“Kom, så skal jeg vise deg"!”
Bilen blir lekkert manøvrert over smøregrava, og jeg blir invitert ned. Og bare så det er sagt; her snakker vi smøregrav med hvite fliser på veggene! Og så viser han meg gummipakningen han tror er problemet, og peker og forklarer om hva han har tenkt å gjøre med lille gullet mitt.

Må virkelig si at jeg er skikkelig fornøyd med et verksted som viser en kvinne  bildeler og tar henne nok på alvor til å forklare! Takk Toyosa!

onsdag 14. november 2012

202 år

feirer den bolivianske hæren i dag. Det feires selvsagt. Siden jeg har “Parque Ex-Combatiente”, selveste soldatparken, som nærmeste nabo, våkna jeg i dag til hektisk aktivitet. Militærkorps, alle hæravdelingene og publikum gjorde seg klare til parade.

PB142290         PB142292