fredag 27. juli 2012

Søppelbilder

Her er noen bilder av alt det fine vi får til med søppel.

DSC08669

Gamle bildekk er fine; fylt med jord, litt sement på toppen – og så kan man lage flotte mønster med bruskorker.

DSC08689

Brusflasker kan også klippes oss og males – og vips så har man flotte blomster!

DSC08693

Her skal barna få et flott slangebord å spise og leke på. Nederst er det glassflasker, lenger opp er det plastflasker fylt med plast-søppel. I morgen skal det hele males.

DSC08698

Her blir det også fint å leke – oppå bildekkene og korkene.

DSC08709

“Flaske-slange-bordet”

torsdag 26. juli 2012

En dag

Jeg synes selv at jeg er usedvanlig heldig med jobben min, selv om det kan bli litt lange dager innimellom. Variert er nok stikkordet framfor noen. Dette er litt fra gårsdagen:

Opp i sjutida, fram med pc’n for å svare på litt post mens jeg spiser frokost.

Så er det å pakke den store jobb-ryggsekken; prosjektor, høyttaler, kabler, datamaskin osv må med, for morgenen byr på workshop i en barnehageklasse.

Kvart på ni er jeg på plass for å prøve å finne nøkkelansvarlig på skolen. Dette er en ny skole som vi akkurat har begynt å jobbe med. Det er alltid spennende. Alle skoler er forskjellige, og jeg synes jeg er heldig som får bli kjent med så mange miljøer. Temaet nå er forebygging av seksuelle overgrep, og etter to dager med “bli-kjent”-aktiviteter, lek og snakking, er det i dag tid for video. Kollega Boris og jeg får endelig tak i en nøkkel, og så kan vi begynne å stable bord bak i klasserommet og sette små stoler på rekke. Alt dette mens hundrevis av unger i like joggedresser farter rundt. Skolen har nemlig jubileum; 19 år! Her i landet feires alle år – en ganske hyggelig skikk i grunn. I dag er det idrettsdag.

Vi skulle egentlig begynne klokka 9, men da vi begynte klokka halv ti, mangla fortsatt halvparten av elevene… Noen løp nok rundt i joggedressene sine med ballong i hånda og gleda seg til idrettsdagen.

Ikke så lett, med andre ord, for småttiser å konsentrere seg, så vi bestemmer oss for å vente med den andre klassen til neste uke; forhåpentligvis en uke uten lydanlegg og festiviteter.

Så bærer det opp på kontoret for å få unna litt kontorarbeid – egentlig den kjedeligste biten av jobben, men det hører jo med det også.

Halv tolv er jeg på vei nedover mot byen, for jeg skal ha et møte med en av språklærerne som misjonen bruker. Nå kommer det nemlig ganske så snart nye folk, og de må jo lære språk. Håper vi fikk på plass en god plan for dem!

Så er det tid for en kjapp kyllinglunsj (hva i alle dager skulle jeg gjort uten kylling???), før jeg og fine hvite bilen kjører oppover igjen.

Tirsdag starta et nytt kurs; “Kreativt laboratorium – arter og plass” – må innrømme at det er litt mer swung over tittelen på spansk! Det er en gjeng fra Chile som har kommet for å lære oss om teater, dans, kulisser  - og søppel. Vi skal nemlig bruke søppel kreativt. I flere dager har vi drevet på og lagd “øko-murstein”; tomme brusflasker som blir stappa fulle av plast, og som dermed kan brukes som byggesteiner. Vi har også fått inn en haug med gamle dekk som vi også skal bruke. Skal komme med noen bilder etterhvert!

God og møkkete, med et skikkelig hakk i tommelen etter en kniv som spratt litt ekstra da jeg skar opp gamle dekk, men ganske fornøyd med livet, kjører jeg så de chilenske damene hjem før jeg henter kollegene mine. De står utenfor skolen og hutrer når jeg kommer; våte og kalde etter å ha reparert et vannrør som vi hakka litt hull i. Slikt skjer.

Vel hjemme er det bare å sette i gang vaffelpressa; et vennepar kommer på besøk. Hun snakker en del norsk, og skal hjelpe meg med nykomlingene, så vi planlegger litt. De forteller også at de har bestemt dato for bryllupet sitt, og spør om jeg kanskje kan tenke meg å være madrina. Her i landet kan det ofte være vanskelig å finansiere et bryllup, så dermed spør man familie og venner om de kan hjelpe til med noe. Jeg føler meg i grunn ganske så beæret; madrina de aros betyr at det er jeg som har ansvaret for ringene til paret!

En hektisk, men spenennde dag er over, og jeg sovner mens jeg prøver å lage en mental liste over ting jeg ikke bør glemme…

søndag 22. juli 2012

“Jompa mi!”

Jeg har vært på tur, både fysisk, metalt og byråkratisk. Etter mye om og med og brevskriving og reising fikk jeg endelig visumet mitt med to års oppholdstillatelse i midten av juni. Men selv om det kjentes godt å stå med passet i hånda igjen, så visste jeg jo at dette kun var første skritt på veien til lovlig opphold. Fra den dagen man stempler ut passet har man nemlig 25 dager på seg til å starte papirmølla for å få boliviansk id-kort. Men i Cochabamba har man av en eller annen grunn for tida ikke kvitteringene man trenger for starte prosessen med å få id-kort.

Jeg har venta. Jeg har gått ned på kontoret for å spørre. Enrriqueta sekretær har ringt; både til Cochabamba- og La Paz-kontoret. Til absolutt ingen nytte. I to måneder nå er det ingen utlendinger som har fått id-kort i denne byen. Og det er litt krise; dette er den byen med flest utlendinger – det er ca 10 000 brasilianske studenter her. For meg er det også litt krise, jeg er nemlig misjonens juridiske representant for tida, men jeg kan ikke undertegne noe særlig annet sjekker, for jeg har jo ikke id-kort.

Men så fikk vi nyss om at det var mulig å få id-kort i et annet fylke. Torsdag morgen satte jeg meg altså på bussen til Oruro for å gå på kontorer. (At det er den byen Raul bor i, var jo ikke akkurat en negativ faktor i det hele, det skal innrømmes…). Først altså nesten fem timer på buss opp nesten 2000 høydemeter på toppen og hvem vet hvor mange svinger, for å gå på id-kort-kontoret. Det var lang kø, men jeg slapp allikevel inn, for jeg skulle snakke med doctora’n; altså advokaten. Hun snakka veldig, veldig fort, men jeg skjønte allikevel at hun mente at hun, selv om hun gjerne ville hjelpe meg,  ikke kunne gjøre noe som helst uten at migrasjonskontoret ga henne beskjed om det. Så da gikk turen videre til migrasjon. Der var de veldig hyggelige, ringte rundt og spurte og ordna; men konklusjonen ble allikevel at om de skulle hjelpe meg, så ville det bety tid, byråkrati og utgifter.

“Jaja”, tenkte jeg, “da får jeg reise en tur til La Paz, for å snakke med noen høyere opp i systemet.” Så fredag morgen satte jeg meg på en ny buss. Iført ullundertøy, pologenser, dobbel topp, alpakkajakke og boblekåpe. Da sola tok tak i La Paz ble det temmelig hett, for å si det sånn.

Ny runde til id-kontor og migrasjon. Også her veldig hyggelige mennesker, det skal de ha, men jeg kom vel ikke så mye lengre. Det vil si, en ny doctora sa at hun håpet at situasjonen i Cochabamba ville løse seg om et par uker. Så da er det jo ikke så mye annet å gjøre enn å vente…

Så jeg tok bussen tilbake til Oruro. Takk og lov for en mengde med episoder med “Herreavdelingen” og “Språkteigen” på podcast!

I går tok jeg bussen fra Oruro og ned hit til Cocha. Man vet aldri om man kommer til å fryse halvt ihjel eller ei på bussen. Det virker som om sjåførerne ikke helt har skjønt at det går an å regulere vifteanlegget. Turen nedover i går tok jeg som en forberedelse til overgangsalderen. Det er på et vis grenser for hvor mange lag med klær man kan ta av seg på et offentlig transprtmiddel. Og mens jeg satt der i buss-saunanen min tenkte jeg på på lille Kaias sukk ifjor sommer, da pappa’n hennes prøvde å få henne til å gå med at den 8-timers bilturen fra Sucre til Cochabamba var morsom.
Pappa: “Det er gøy å kjøre bil, ikke sant, Kaia?!”
Kaia: “Jompa mi!”

Og det hade hun jammen rett i; etter fem timer Cocha – Oruro, fire timer Oruro – La Paz, fire og en halv time La Paz – Oruro og fire og en halv time Oruro – Cochabamba, så var jeg helt enig at dette ikke er noe for rompa!

mandag 16. juli 2012

Litt romantikk

For ganske nøyaktig ett år siden tok jeg en taxi ned til bussterminalen sånn rett etter lunsjtid. Jeg hadde med meg en sekk med blant annet sovepose , for jeg skulle til Oruro, det var juli og midtvinters. Som man kanskje har skjønt av denne bloggen er ikke Oruro akkurat Bolivias største turistattraksjon. Eller – det er egentlig helt feil å si; for karnevalet i Oruro i februar er definitivt en av Bolivias største attraksjoner – er til og med på verdensarvlista. Men det er altså én helg i februar.  Resten av året vil de fleste ha store problemer med å finne gode grunner til å reise til Oruro, med mindre man skal ta toget videre til Uyuni for å besøke saltørkenen.

Men nå var det altså juli, midtvinters, og jeg skulle ikke til Uyuni.

Allikevel var det stappfullt på bussterminalen. Jeg spurte i skranke etter skranke om billett til Uyuni, men det var det ingen som solgte, selv om det visstnok skulle gå busser hver halvtime. Etterhvert fant jeg ut at det var to laaaange køer mot to skranker som kanskje skulle selge billetter til Oruro. Jeg ella-mella litt, og valgte den ene. Det er ganske sosialt med køer, i hvert fall når det overhodet ikke er bevegelse i dem; “noen sier at det skal gå en buss klokka tre”,  “de sier det ikke er diesel”, “det er visst ikke noen busser” og “de sier at de skal begynne å selge klokka to” og en del andre kommentarer surra rundt meg. I utgangspunktet ikke så oppmuntrende å stå i en kø ved ett-tida, og høre at kanskje først i to-tida ville det bli mulig å kjøpe billetter.

Innimellom småsnakking sendte jeg meldinger til Oruro. Noen uker før hadde jeg nemlig møtt en interessant fyr. På internett, som seg hør og bør i disse moderne tider. Turen til Oruro var for å møte ham for første gang. Magen var dermed temmelig full av sommerfugler, og gjorde det ekstra spennende å stå i denne køen og håpe at de kanskje en gang ville åpne billettsalget igjen.  Dessuten var jeg temmelig spent på om han egentlig trodde på meg, og dette med at det  var umulig å kjøpe billetter. Kanskje han bare trodde at det var en skikkelig dårlig unnskyldning for å ikke komme?

Til slutt, etter to-tre timer i kø fikk jeg det siste setet på bussen som skulle gå halv fire. Jeg ble sittende ved siden av en amerikansk jente som skulle  sjekke ut universitetsarkivet. Jeg visste sannelig ikke hva jeg skulle svare da hun spurte hva jeg skulle. “Jeg skal på blind-date med en fyr jeg har truffet på nettet, som jeg har sett ett bilde av, og som sier han skal stå på bussterminalen og vente på meg…” Høres ikke akkurat smart ut, nei. Men slik var det alstå.

Etter drøye fire timer bakerst i bussen, etter å ha steget over 1000 høydemeter og sunket ca 15 grader i temperatur, nærma vi oss Oruro. Jeg var blitt litt småkvalm, ikke på grunn av humpene og hårnålsvingene, men av nerver. Hvor teit gikk det an å bli? Å sette seg på en buss til landets styggeste og kaldeste by for å møte en fyr jeg hadde chatta litt med og snakka med på telefon et par ganger? Dette var jo akkurat et sånt opplegg som alle “Klara Klok”-spalter advarer mot.

Til slutt var vi framme, jeg reiste meg opp, knærne var litt geleaktige, og jeg ba nok en liten bønn om at a) dette måtte gå bra, og b) at Han der oppe måtte gi meg et tydelig signal om det ikke var meningen at jeg skulle like fyren. For hva visste jeg egentlig om denne mannen? Kunne jeg stole på hva han hadde fortalt meg? Innerst inne trodde jeg vel det, for hvilken mann vil vel juge på seg at han har mista en tann. Dagen før hadde han noe nervøs fortalt om denne tanna han hadde måttet trekke. Av en eller annen grunn hadde jeg et klart bilde i hodet av at det var den ene fortanna. Og der sto han brått; jeg kjente ham igjen med en gang, og så at han også gjenkjente meg med det samme. Forsåvidt kanskje ikke så rart, i og med at jeg var den eneste lyshåra på bussen, men allikevel, det var noe i blikket der, og det kjentes veldig riktig å få en klem.

Etter at jeg hadde fått meg et rom på et lite og heller ukoselig hotell, vandra vi rundt i gatene i Oruro. Han skulle egentlig invitere meg på middag, men siden det var blitt så seint, var det meste stengt. Og siden sommerfuglene mine fortsatt flaksa i vei, var det i grunn helt greit å hoppe over mat. Desto bedre å gå, etter hvert hånd i hånd, med denne mannen. Begge ganske nervøse, men på samme tid merkelig avslappa.

Vi avtalte etterhvert at han skulle hente meg til lunsj dagen etter. Da han kom, spurte han:
“Nå, er du klar til å bli med hjem?”
Jeg så sikkert litt dumt på ham, for han fortsatte
”Ja, det er jo bursdagen til søsteren min, så hele familien er samla. Vi må ikke, hvis du ikke vil, men det hadde vært koselig om du ble med!”

I går feira vi igjen bursdagen til Norma, søsteren til Raul, og det er godt å vite at jeg har en stor familie i Oruro, en samling mennesker som virkelig varmer i en iskald by.

DSCN2782

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Min orureño,

knipsa under karnevalet i Oruro.

PS: Alle fortenna er fortsatt på plass!

Hjemmekontor

Nå har det vært vinterferie her i landet, så da har det ikke vært så lett å komme inn på kontorene våre, som jo er på en skole. Vi har derfor flytta kontoret ned i Sucursal 2 (avdeling 2), som er her i leiligheten min.

Jeg synes det er ganske deilig å gå nærmest rett fra dusjen til kontoret. Min plass er dessuten i sofaen, så jeg kan ikke klage om dagen.

En av de aller største fordelene med hjemmekontor er imidlertid kjøkkenmulighetene; vi tar en kjapp sjau sammen, og så kan vi sitte og jobbe og glede oss, mens lukta fra kjøkkenet siver inn i stua – fram til det er tid for lunsj på balkongen.

P7162007

Greit med et stort spisebord, som gir plass til et par-tre kolleger.

P7162008

Ruben er kongen av skrivebordet, og dessuten fast oppvasker, etter at jeg leste i Aftenposten at menn som deltar i husarbeid er mest lykkelige. Vi vil jo veldig gjerne at Ruben skal være lykkelig, må vite!

P7162009

 

 

 

 

 

 

 

I dag var det ovnsstekt kylling med grønnsaker,

P7162010

salat og poteter som sto på menyen.

P7162011

Vi klager ikke over livet!

torsdag 12. juli 2012

En deilig by

Har hatt noen dager fri, og vært turist i egen by. Det kan anbefales!

P7091980

Kristus-statuen er bybens varemerke; 33 meter og litt, fordi Jesus ble litt mer enn 33 år.

P7091989

Utsikt over byen fra Kristus.

P7081953

Vannet er ikke akkurat turkisfarget, men endene trives allikevel.

P7081956

 

 

 

 

 

 

 

Rene testa ut “huska” over vannet.

P7081962

Raul betrakter en kirke på landsbygda.

P7081975

 

 

 

 

 

 

I Tarata var det landsbyfest, med band og dansekonkurranse.

P7071927

Gutta fikk seg en ridetur -

P7071949

 

 

 

 

 

 

 

- og en fotballkamp.

P7101996

En tur på ferieplassen ble det også.

P7122006

Og solnedgang over fjellene.

fredag 6. juli 2012

Regn og snø

Jeg fortalte foralte forleden på face at jeg hadde drømt om natta at det regna, og at jeg nesten ble skuffa da jeg våkna opp til den samme blå himmelen som alltid.

I går ettermiddag begynte det å blåse veldig, såpass at så fort du bevega deg utendørs så hørte du lyden av sand som knuste hver gang du samla tenna.

Etter at jeg hadde lagt meg i går lå jeg litt i halvsøvne. Plutselig våkna jeg litt til, for det hørtes da jammen ut som om bilene utenfor kjørte gjennom vanndammer? Og ganske riktig; skyene som hadde samla seg opp over byen hadde med seg regn. Det er ikke så vanlig på denne tiden av året. Vi er midtvinters, og da er det heldigvis lite nedbør. Heldigvis, fordi det blir kaldt her oppe i høyden om sola ikke varmer opp.

Men i dag våknet jeg atter opp til blå himmel – og snødekte fjell rundt på alle kanter. Jeg forta meg å ta bilder, for i løpet av dagen smelter det nok bort når sola får litt bedre tak.

P7061913

 

 

 

 

 

 

 

Blå himmel og snødekte fjelltopper; et vakkert syn på morgenkvisten!

P7061914

 

 

 

 

 

 

 

Den høyeste toppen her er Tunari, på 5030 moh.