onsdag 29. desember 2010

Fordommer

I dag tok jeg t-banen. Like ved meg satt fru “eldre-etnisk-norsk-med noe snurpet munn”. Hun ble kanskje enda litt strammere i musklene rundt munnen da vogna ble fylt opp med folk av ulik opprinnelse på Stortinget stasjon. Jeg skal innrømme at jeg tenkte noen heller fordomsfulle tanker om fruen.

En una mann, kanskje av pakistansk opprinnelse(?), ville sette seg overfor henne. På setet lå den avis, så fruen kommenterte: “Der har du gratis lesestoff”.
”Du vil ikke ha den du, da?”  spurte fyren.
”Neida, jeg har den hjemme, jeg,” svarte damen.
”Jeg også,” svarte han.

Og så begynte en samtale om tagging, som var hovedoppslaget i dagens Aften, og om at “unge i dag” ikke oppfører seg skikkelig. De var skjønt enige om at hadde disse taggerne bare hatt en skikkelig fysisk jobb, så ville alt løst seg.

Da jeg gikk av banen på Carl Berner, hørtes de to ut som gamle venner, der de snakket om at de begge helst ville dø “med skoa på”, for eldreomsorg og sykehjem hadde de ikke så mye tilovers for.

Og jeg vandret smilende avgårde, svært fornøyd med å ha blitt satt på plass; snurpete eldre damer har ikke nødvendigvis noe imot et fargerikt fellesskap på t-banen.

søndag 19. desember 2010

Juletradisjoner

De fleste familier har sine tradisjoner. Det er ting man tar fram, kaker som bakes, sanger som synges. Ei fortalte at i jula snakka de alltid om farfar, for han døde lille julaften et år.

Her hos oss hører pussing av sølvtøy med til juleforberedelsene. Og det er noen eget å sitte på kjøkkenet med pusseklutene. Man må ha tre stykker; en til å smøre på pussekremen med, en til å pusse med og en til å finpusse med. Og mens vi pusser ser vi på de ulike skjeene og gaflene og alt det andre – og det er så mange av tingene som har sin egen historie. Det er selvsagt barneskjeene som vi fikk til dåpen. Så er det eggeglasset som mamma fikk som liten. Under krigen var det ikke så greit å finne gaver, men noen venner smelta om gammelt sølv til nye ting som de kunne gi bort. Og så har vi skjea som min mormor og morfar fant på jordet nedenfor huset. Og den store serveringsskjea etter min oldemor. Pynteskjeene fra slektninger i Canada. Premiepokalene.

Tingene i seg selv er kanskje ikke så viktige, men historiene de forteller, kontinuiteten; “slekter skal følge slekters gang”. Og det er vel i dag en viktig del av jula i en moderne og stresset tid; det at vi tar oss noen pusterom og gjør ting slik som de er blitt gjort i familien i årtier, at vi snakker om de som ikke lenger er med oss, og om minner og opplevelser vi har hatt sammen.

torsdag 16. desember 2010

Snart jul

Det er snart jul, og det har blitt noen juleforberedelser på meg også. Dessuten er det blitt et nytt kamera! Forskuddsjulegave til meg selv!

PC100021

Når mamma nå ønsker å være litt nebbete er det bare å finne fram silikonen, så kan hun helle av grønnsaksvannet uten å brenne seg.

PC120047

Soloppgang i Gamle Åsvei

PC120045

Pappas små venner lever godt

PC120066

Mathilde er kreativ

PC120057

Nå er det snart jul!

PC120063 

Mormor inspiserer

PC120065

Kamilla og nissefar?

torsdag 9. desember 2010

?

Jeg vet at dette temaet er omskrevet i både sanger og tekster, men jeg tar det nå opp allikevel. Jeg lurer nemlig veldig på dette: “Hvor er sokkenes hemmelige samlingsplass?”  Er sokker egentlig kinesiske spioner sendt ut for å finne ut hvordan “vanlige” folk lever? Og så når sokkene forsvinner, for det gjør de jo, så er det at de har tatt en tur til dette hemmelige stedet for å rapportere?

Jeg hadde tre par tynne, lange, deilige ullsokker. I dag la jeg par nummer tre til vask – så nå kalles vel det paret inn for å rapportere også. Beredskapen er vel på topp nå før fredsprisen (ikke) skal deles ut.

Mens jeg må fryse på tærne…

onsdag 8. desember 2010

Niesejulegavejentetantetur

Denne tanten synes i grunn at barn – og voksne, for den del – får alt for mange både hardeog myke pakker under treet hvert år. Derfor prøver tante i stor grad å holde seg til ymse “vi-gjør-no-sammen”-julegavekort. Vi har vært på kino og teater, i skogen og på kino, men det er ikke alltid så lett å finne på noe som kan fenge et litt stort barn, en ungdom over fjortisalderen og en som skulle vært voksen.

Rett over jul reiser jo jeg og blir borte noen år, så dette året ble julegaven gjort og opplevd før jul. Vi har vært på storbytur! NSB er så snille at de kjører tog direkte fra Ski til utlandet, så vi satte oss på Gøteborg-toget fredag kveld, og drøye tre timer senere tok taxi med Sveriges merkeligste sjåfør for å komme oss til hotellet.

Gøteborg er en fantastisk juleby, og byr på juleshopping, jule-Liseberg, julegater, gløgg-servering i gatene osv. Vi fikk også med oss blant annet regnskog i noe som må være et av verdens flotteste museer; Universeum. Det er en smule spesielt å vandre med tropiske fugler flaksende rundt seg, mens man ser apene løpe og hoppe i trærne. Minsteniese løp som en strikk og sa “Se her!” i flere timer; både regnskogavdelingen, i akvariene (“Ååå, se den søte klovnefisken!” og “Oi! Det var da en hai!?”) og i den tekniske avdelingen hvor vi fikk testa hjernene våre.

Jeg tror kanskje eldsteniese var mest fornøyd med pedikyr og massasje – utført av minstemann – i den gode hotellsenga. Og for tre som kanskje ikke akkurat synes norsk mat er det aller mest spennende i verden var det deilig å spise kinesisk et par ganger. (“Ny julemiddag?”)

DSCN2655

Kortspill på toget.

 DSCN2674

“Æsj!” Hva er det du har her?”

 DSCN2658

 DSCN2662 DSCN2666

Jul på Liseberg – ikke så lett å få med alle tre på bildet…

DSCN2656 DSCN2657

Juleshopping!

tirsdag 7. desember 2010

Transport og kultur

Jeg har forflyttet meg mye ved hjelp av kollektivtransport mange forskjellige steder i verden. En slags felles kultur føler jeg at finnes; når noe uvanlig skjer, så snakker folk sammen. I dag har jeg brukt kollektivtilbudet i Oslo…

Jeg var på et veldig hyggelig besøk hos en gammel venninne jeg ikke har sett på alt for mange år. Da jeg skulle hjem fulgte hun meg til banen, før hun gikk for å hente de to eldste gullungene i barnehagen.

På godt vis stemplet jeg kupongkortet mitt, labbet mot perrongen, og kikket opp på “real time”-tavla til Oslo Sporveier. Der sto det at neste bane skulle komme om 8 minutter.
“Jaja, selv med en 10-15 minus skal jeg da klare å vente 8 minutter,” tenkte jeg, dusteoptimisten. Da det sto 2 minutter til neste bane, burde jo neste logiske tall i rekka være 1, men den gang ei. Da hoppa det brått opp til 4. Og så fortsatte det å hoppe litt fram og tilbake mellom 1, 4, 2, 3 og “nå”. Men ingen bane kom. Til slutt dukket det opp en ny melding: “midl. stans”. Det kan jo bety så mangt. Vi mennesker hadde begynt å kikke litt på hverandre, men fortsatt var det ingen som sa noe. Vi ventet. Til slutt fikk vi meldingen “Strømbrudd mellom Ryen – Bergkrystallen”. Så da sto jeg der, da, på Karlsrud. Siden jeg ikke er videre kjent i strøket spurte jeg noen rundt meg om de visste om alternative ruter. De kunne fortelle at det gikk en buss litt lenger unna. Jeg bestemte meg for å vente litt til. Det er jammen ikke så enkelt det der. Hva er lurest? Skal du satse på at feilen snart er rettet og bli stående ved banen, eller skal du begi deg ut på vandring etter en buss som du ikke helt vet hverken hvor er – eller hvor skal. På godt Ole Brumm-vis valgte jeg i grunn begge deler. Da tærne var blitt bortimot følelsesløse tenkte jeg at bussen var en god ide. På vei mot den møtte jeg en gjeng på vei tilbake mot banen. “Buss komme om halv time,” sa en hyggelig ung mann på et noe gebrokkent norsk. Dermed var i grunn ikke buss et godt alternativ.

Jeg er utstyrt med temmelig store ører, og de må jo brukes. Så da jeg fanget opp at en fyr drev og ringte trafikanten for å sjekke ståa var det bare å brette ut og skamløst lytte. “Reisegaranti… taxi… hovedbryter… snur på Ryen,” gir jo litt informasjon. Og hans “jeg ringer etter taxi,” rettet til de to venninne han sto sammen med fikk haikeren i meg til å våkne. Jeg har jo reist halve Madagaskar rundt ved å tigge meg plass i kjentfolks (og ikke fullt så kjente folks…) biler og busser.
“Hvis dere får en taxi, kan jeg joine dere da?” spurte jeg, og fikk bekreftende svar på det. Så dermed diltet jeg etter de tre vennene på litt diskret avstand.

Taxien kommer, vi stabler oss inn.
”Så deilig med varme!” sier jeg. Stillhet i bilen.
”Nå var det deilig å komme inn i en varm bil,” sier mannen. Mange kommentarer og det hele fra venninnene.
”Det var veldig snilt av dere å la meg bli med i taxien!” prøver jeg.
“Det var greit, det er jo en spesiell situasjon,” sier de, før de fortsetter å snakke om jobb, trening og Oslo Sporveier, og overser meg igjen.

Det er mulig at jeg er noe hårsår, men jeg tror kanskje at Norge er det eneste landet jeg vet om hvor man i en slik situasjon kan bli så til de grader oversett og utelatt. Er det virkelig sååå vanskelig å veksle noen ord med en fremmed?

Jeg kom meg uansett til slutt med et tog til Ski, og da jeg kom dit sto verdens snilleste pappa og venta med varm bil. Og han snakka med meg!

torsdag 2. desember 2010

Vinterbilder

Jeg er jo egentlig ikke så glad i vinter og kulde, men jeg må allikevel innrømme at snøen er pen å se på. Disse bildene tok jeg en dag jeg gikk en tur i skogen.

 DSCN2647

Her kommer snart Snøheksa.

DSCN2650

 

 DSCN2652

Opp, opp og fram!

Teknologiens tidsalder

Teknologiens tidsalder har for alvor inntatt Gamle Åsvei. I dag da jeg kom hjem fra jobb fortalte mamma og pappa i munnen på hverandre om dagens gjøremål.

“Da jeg kom hjem fra Ski drev faren din på NAV på internett for å bestille sånn Europeisk helskort.”
”Det var skikkelig vanskelig å finne fram,” sa pappa.
”Men så sa jeg at han kunne jo bare skrive europeisk helsetrygdkort oppå på den derre linja på toppen, vet du,” sa mamma, “og da var det jo sååå enkelt!”
”Bare å taste inn personnummer, og krysse av for ektefelle!”

Nå sitter pappa i det ene rommet og surfer etter julegaver (tror i hvert fall det er det han gjør – kanskje han egentlig lager en ønskeliste for seg sjøl?), og mamma sitter i stua med et godt grep om fjernkontrollen og et bredt smil og sier: “Jeg zapper, jeg!”

Jeg innser at mine dager som teknisk konsulent og støttekontakt er talte. Snart er det vel jeg som må ringe til foreldrene mine og si: “Jeg skulle oppdatere antivirus, men så kom det opp en sånn rar melding. Hva gjør jeg nå?”