Forelskelse

Jeg tror jeg er blitt forelska. Noe er det i hvert fall som skjer; litt kribling inni meg når øynene mine skuer den utkårede. “Det er da normalt å forelske seg,” tenker kanskje du. Og det er det jo. Men det er kanskje ikke like vanlig å forelske seg i en båt? Jada, jeg vet at mange gutter har våte drømmer om speedbåter og store cabincruisere. Men hvor mange er det som forelsker seg i en lastebåt??

Det skal sies at jeg på et vis er arvelig belastet på begge sider; foreldrene mine møttes tross alt da de begge var til sjøs. Men det forklarer vel allikevel ikke fullt ut denne lengselen jeg kjenner når jeg kikker på Sider Oricono, som har seilt ut og inn her i havna. Vi snakker altså om et stort lasteskip, med høye gule kraner, grønne dekk og en kjekk liten leider slengt over rekka. Og mens hun seiler (kjører?) ut av bukta her i tåka som har lagt seg, lurer jeg på hvor hun skal. Hvilke fremmede havner skal hun innom, hva har hun med seg av last. Og jeg har så lyst til å være ombord. Kanskje jeg kunne droppe å fly hjem, og heller bruke litt lengre tid, og seile inn i tåka med Sider Oricono?

Drømmeskipet på vei inn i tåka, og deretter mot spennende anløp – tror jeg, da…

Slanger i paradis

Bibelen forteller om slangen i paradiset. Nå har jo denne bonden flyttet inn i et lite miniparadis for noen dager, så da er det jo å forvente at det også finnes en slange eller tre. Men her hos meg er det ikke bunktende slanger som er saken – det er derimot noen skapninger med lange pigger. I går tenkte jeg at man kan jo ikke ha en sånn stor bukt rett ved uten å bruke den. Jeg hadde så vidt vært uti på lørdag, og kjente at bunnen kanskje ikke var den aller beste når det ikke var høyvann, så jeg labba uti med flip-floppene på. Det gikk fint i mange skritt, men så satt en flip-flop fast samtidig som det kom en bølge så jeg gikk overende. Den ene foten støtte hardt sammen med en stein, og den flipflop-løse foten ble satt ned for å finne balanse, samtidig som jeg tok meg for med en hånd. Det var da jeg ble kjent med slangen – eller i dette tilfellet; kråkebollene. Kråkeboller med mange, og svært lange og spisse pigger. Jeg svømte litt rundt, men da jeg kom opp skjønte jeg at jeg nok ville måtte finne fram pinsetten.

Gode hjelpere sendte en mann med papaya min vei, og han gikk løs med nål, pinsett og papayamelk; du vet den safta som kommer når du brekker en frukt løs fra greina. Han fikk ut det meste, og papaya lindra og rensa, men jeg er fortsatt full av blå prikker. Ser mest ut som jeg har vært utsatt for en svært lite edru tatovør.

Så i dag har jeg holdt meg til bassenget; havet er til å se på – i hvert fall så lenge det er lavvann!

Bonde i by’n

En av kveldene her gikk jeg tur med noen av de gassiske Fredskorpserne. Da fortalte jeg at når jeg kommer til Tana så føler jeg meg som en “bonde i by’n”; jeg går rundt med halvåpen munn og kikker med store øyne på alle de store husene, menneskene, bilene og livet. De syntes det var et ustyrtelig morsomt uttrykk, og øvde på det.

Nå har de reist; i morges la de i vei på sin 26 timers bussreise, mens jeg virkelig er bonde i by’n. Siden det blir for mye stress å kjøre helt ned til Fandriana for deretter nærmest å snu i døra for å reise tilbake til Tana og Norgesflyet, blir jeg her i Diego noen dager ekstra. Engelen Hasina i Fianar har ordnet opp og bestilt hotell og henting og fly og det hele til meg, så i dag ble jeg hentet på Hotel Colbert og kjørt til Hotel Allamanda. Og det er her bonde-følelsen begynner. I det jeg kommer inn i respensjonen får jeg tildelt en kald, vår klut; gjesten føler vel sikkert behov for en svalende liten vask i det varme været? Og så får jeg litt fersk fruktjuice mens jeg fyller ut gjestekortet. Deretter går vi ( en resepsjonist, to bærere – og jeg har ikke sååå mye bagasje – og en bonde) ned til suiten min, hvor jeg får en guidet tur for å bli kjent med safe og minibar og internett og vifte og aircon og alt det andre. Rommet, eh, unnskyld suiten, er noen hakk større enn en gjengs studenthybel, og har store vinduer og dører rett ut mot havet. Utenfor verandadøra ligger nettopp verandaen, og det er bare noen skritt bort til bassenget og solstolene, og derfra en liten trapp ned til den private stranda. Bonde prøver ikke gape for mye, men munnen har en tendens til å være litt halvåpen.

Her på hotellet er det også en av landets beste restauranter, så den måtte jo testes ut til lunsj. Men hvordan er det nå, tenkte bonden der hun satt ved bordet; jeg bor jo her, skal jeg da betale hvert måltid, eller skal jeg betale alt samla til slutt? Skal jeg be om regninga, eller er det et annet ord når man bare skal skrive romnummer? Det er ikke greit dette, og det blir ikke bedre av at “tout le monde” snakker fransk – minus bonden, da, som på ekte bondevis mumler på gassisk. Og her er det ikke fancy hovedstadsgassisk med sære r’er, eller svungen Tuleardialekt – det er ekte bondsk.

Men maten var nydelig, utsikten fra restaurantterassen ved havet upåklagelig, og jeg fikk signert regningen. Nå sitter jeg inne i suiten og hører på dønningene, og bekymrer meg litt for den eneste jeg har møtt så langt som er like unnseelig som meg; på kjøkkenet har det nemlig flytta inn en liten grågrønn firfirsle. Men her kan den jo ikke bli, for her er det jo ikke noe firfislemat. Får se i morgen om jeg klarer å lokke ham ut til storbyfetter’n med fancy farger som bor utenfor her.

Fancy storbyfetter i kledelige farger

Manao vacans kelikely

Da er Fredskorps-konferansen over, og jeg blir igjen noen dager her i Diego før jeg setter meg på flyet hjem. Tenkte det var viktig å dele med dere alle utsikten fra terassen min, så dere ser hvor hardt livet er for en stakkars fredskorpser…

 

Så da er det vel bare å sette seg ut og jobbe litt, da, dere… ;-)

Konferanse med Fredskorpset

Vi er altså samlet i Antsiranana, eller Diego, som byen også er kjent som, til konferanse. Det har vært spennende dager med diskusjoner, foredrag og gruppearbeid. Hodet mitt er ganske fullt – ikke minst pga mine manglende språkkunnskaper.

Her kommer noen glimt fra arbeidet:

 

Gruppearbeid for SFM-gjengen. Slettes ikke dumt å sitte ute i lett bris og noen-og-tjue grader.

Vi har ikke kunnet klage på hverken mat eller dessert.

Helga og Kåre synes nok livet er hardt på FK-konferanse.

I dag har vi hatt en utflukt her i området. Det var deilig å komme litt bort fra byen og konferansesalen. Tror nok at jeg skal klare å tilbringe noen dager her framover…

“Sukkertoppen”, et hellig fjell for gasserne – men et fint motiv.

Kristin og Kåre på spasertur langs stranda.

Kristin fant båten sin.

 

Richard er litt sliten nå - “te hatori”, vil sove litt nå.

1200

kilometer er det fra Antananarivo til Antsiranana – også kjent under navnet Diego Suarez. Klokka halv tre lørdag ettermiddag kjørte vi i vei. Jeg hadde grini meg til å få sitte på med skolebilen. Jeg visste at vi ikke akkurat skulle kjøre på fin motorvei alle kilometerne, og tenkte at det sikkert ville være bedre å sitte på med en firehjulstrekker enn en gammel minibuss. Et av argumentene jeg brukte var at jeg kunne være reservesjåfør – jeg har jo tross alt kjørt stor bil på hullete, humpete, gjørmete vei før.

Veien var atskillig bedre enn jeg frykta, og natten var ikke så mørk, for en stor fullmåne hang over oss. Nærmere tre på natta ser jeg at Charles sjåfør begynner å bli veldig sliten, så jeg sier at jeg godt kan overta om han vil hvile. Det faktum at han tok imot tilbudet sier vel en del om hvor trøtt han faktisk var… Jeg setter meg bak rattet, og bilen som tidligere har vært full av hyggelig småprat blir plutselig helt tyst. Jeg vet ikke om de var så vettskremte at de ikke turte å prate? I ettertid har jeg fått vite at de trodde det bare var en spøk at jeg kunne kjøre, og kollega Hari var så overraska at han fant fram mobilen for å ringe til Richard i en av de andre bilene: “Hun kan jo kjøre, jo!”

Vi var tre biler i følge – men kjører oftest samla om natta pga sikkerhet. Jeg fikk ligge i midten, og sjåføren foran blinket i vei hver gang det var en hindring, kuer, broer, andre biler osv, så dermed var det en fryd å følge etter.

Jeg var den heldige vinneren av “hundevakta” – var det ikke det den ble kalt til sjøs? Jeg satt til ratts fra tre til seks, først i et utrolig måneskinn som deretter gikk over i en vakker soloppgang.

25 timer på veien er langt, selv om vi småstoppet mange ganger og vannet atskillige trær og busker underveis. Skal innrømme at jeg er ganske glad for at jeg skal fly tilbake…

Men nå er jeg altså på plass på Fredskorpskonferanse her i Diego, med gassiske og norske Fredskorpsdeltakere og deres partnere. Hovedspråket er fransk – som jeg jo egentlig ikke kan, mange kommentarer er på gassisk, som jeg jo heller ikke er noen kløpper på – men i pausene er det hovedsaklig norsk og engelsk det går i. Gassere er noen racere til å lære norsk – selv med bare seks måneder i Norge snakker de bra. Nesten flaut da å snakke så dårlig som jeg gjør. Men det blir noen fine samtaler; jeg skjønner en god del fransk, men kan overhodet ikke snakke, derimot kan jeg snakke litt gassisk, men skjønner ikke alt. FK-kollega Helga i Tulear har det litt omvendt, så under lunsjen i går hadde vi en kjekk samtale med sjefen hennes; Helga på fransk, jeg på gassisk og han snakket en blanding. Språk handler jo først om fremst om kommunikasjon – og det fikk vi jo til!

Oppsummering

Nå nærmer det seg avreise. Fredskorpset og en fredskorpsutveksling handler om læring; vi skal lære av og med og om hverandre, slik at vi på den måten kan gjøre verden til et bedre sted for alle. Så hva har nå egentlig jeg lært dette året?

• språk er et verktøy, målet er kommunikasjon – passivt ordforråd er undervurdert. Om man bare forstår litt av det som blir sagt kan kroppsspråket hjelpe deg til å formidle det du ønsker.
• vann kan ikke overvurderes; vann som kommer ut av springen, rent og klart er ingen selvfølge, og er definitivt noe å være takknemlig for. Du verden så kjedelig når det ikke er der!
• ikke tråkk på små rosa eller oransje poser som ligger langs veien. De har blitt kastet ut av folk som ikke akkurat har nytt bussturen…
• markkur er ikke bare for katter – ta piller hver tredje måned!
• kjøleskapet egner seg ikke nødvendigvis til å oppbevare ting som skal ha det kaldt; for når strømmen er borte på femte dagen er det ikke spesielt kaldt i kjøleskapet…
• en varmtvannstank, derimot, holder vannet godt over lunket i fire-fem strømløse dager
• et smil blir forstått av de aller fleste – også av politiet i de mange kontrollene langs veien
• dårlige brasilianske såpeserier blir ikke bedre av å dubbes til fransk

Det er sent, hodet er fullt og tomt på en gang – mulig lista blir lengre i løpet av morgendagen.

Menn og sånn

I løpet av det siste året er jeg blitt fridd til tre ganger. Det er jo forsåvidt litt imponerende – tre friere er da slettes ikke verst? Men jeg er fortsatt ikke gift… La oss nå ta en liten titt på disse tre frierne, så skjønner du hvorfor:

Frier nummer 1 møtte jeg i Cochabamba i fjor sommer. Han var, som man sier, utstyrt med litt mindre bagasje enn de fleste andre – og utgjorde dermed ikke akkurat noen veldig aktuell ektemannskandidat.

Nummer to var bussmannen her i Fandriana. Nå er han allerede gift – jeg møtte ham en dag med kona og en liten skokk unger, så dermed havner vel han også i kategorien uaktuell.

Siste frier (så langt??) stiller sånn sett i en litt annen klasse; han har nok bagasje, er ugift, og er dessuten usedvanlig kjekk og pen. Ulempen, spør du? Han er 21 år gammel – og jeg kunne strengt tatt vært moren hans.

Det er absolutt godt for selvtilliten å bli fridd til i ny og ne, men hvor er de bra og gode mennene, lurer jeg på? Hvor??

Normalitet

Normalitet er et relativt begrep, det avhenger av tid, sted, kultur, sammenheng og sikkert en haug andre faktorer. Sikkert er det i hvert fall at jeg på ingen måte faller innenfor noe normalitetsbegrep her i byen. Jeg er høy og stor, lys, snakker dårlig gassisk og går gjerne på tur for turens skyld.

I dag morges fikk jeg nok en gang bekreftet min mangel på normalitet. Jeg gikk i kirka – i seg selv en forholdsvis normal ting å gjøre søndag morgen, i alle fall i dette landet. Jeg fant meg en ledig benk, og satte meg fornøyd ned. Fornøyde ble også ungene på benken foran, som det meste av den neste timen satt med hodet vendt bort fra presten og prekestolen; det var jo mye mer spenende å se på dette merkelige vesenet som hadde satt seg bak dem. Noen ganger er det bare hyggelig,  noen ganger litt slitsomt – og i dag kjente jeg at jeg lengter etter litt normalitet; dvs etter min normalitet. Lengter etter å kunne gå en tur uten å bli pekt på, ledd av og ropt etter. Det er ikke noe vondt i noe av dette (tror jeg,da, jeg snakker jo som sagt ikke spesielt godt gassisk…), men det blir altså litt slitsomt noen ganger. Og derfor skal det bli deilig å gå en tur i Ski sentrum, kanskje en tur på storsenteret (sukk, storsenter, det er stort det…) og være aldeles anonym. Det er vel ikke umulig at jeg etter en stund kommer til å savne knisingen og “vazaha, vazaha”ropene,  men det er jo ikke så lenge til jeg skal til Bolivia, hvor jeg heller ikke er helt normal… ;-)

Skikk og bruk

Det er alltid mange ting å lære i en ny kultur, og etter ett år lærer jeg fortsatt nye ting. På fredag feks, fortalte kollega Jao meg at her på Madagaskar så er det uhøflig å tilby noe å drikke uten samtidig å tilby noe å spise.  (Om det er høflig eller ei å la være å dukke opp til en avtale, sa han ikke noe om – men han skulle komme klokka seks, men jeg så ikke noe til ham; selv om jeg både hadde satt på tevann og kjøpt kjeks…)

Lørdag ble en strålende dag, og jeg utforsket noen nye områder. Det var deilig med sol og varme igjen, og jeg ble jammen litt solbrent i nakken. Da jeg hadde snudd for å gå hjemover ringte mobilen. Det var Richard, som lurte på om jeg var hjemme klokka fem. “Det kan jeg jo være,” sa jeg. “Da kommer alle de ansatte,” svarte han.

Dermed var det bare å sette opp tempoet på hjemveien, så jeg rakk å bake borwnies til hele gjengen. Litt har man altså lært!

Gassiske samvær er ofte ikke så lange, men de følger et fast mønster. På skolen hos oss er det den ene vaktmesteren som er “president”; han er den faste taleren. Talene følger også et ganske fast mønster; man unnskylder seg for å ta ordet, man takker, kondolerer eller gratulerer, alt ettersom, man unnskylder at man ikke er noen god taler og så avslutter man. Jeg fikk en koselig avslutnings- og takketale. Så spiste vi litt og drakk litt brus, før det ble holdt en ny liten takketale til slutt. Koselig!

Dermed er det bare noen få dager igjen her i byen, før jeg reiser nordover. Først noen dager i Tana, så helt nord til Diego Suarez på en Fredskorpskonferanse, og noen dager på stranda, før Norge venter 4. september.

Lykke

Lykke kan være så mangt – men det handler nå alltid om denne gode følelsen som fyller deg innvending.

I kveld har jeg hatt noen av studentene på besøk. Semesteret på lærerskolen er over, men ikke alle studentene har reist hjem enda. Halvparten av lærerstudentene har bare ungdomsskoleeksamen, og en del av dem har blitt igjen her for å ta “artium” som privatister nå i august. Jeg møtte et par av dem forrige kvelden da jeg var ute og gikk tur, og de fortalte at det var vanskelig. “Kunne jeg kanskje hjelpe dem litt med engelsken?”

De har helt rett i at det er vanskelig. Jeg har sett noen gamle eksamensoppgaver, og er ikke så sikker på om jeg hadde fått full score på alle oppgavene…

Men vi satt nå her; te i krusene, pizzabiter på bordet, fyr på peisen – og mange stearinlys. Strømmen gikk natt til mandag, på radioen sa de at den skulle kommer tilbake på ettermiddagen, men det så vi fint lite til… Men det blir nå en koselig hyttestemning ut av det hele. Vanligvis er det ikke noe stort problem at strømmen går sin vei; har lært meg til å ikke kjøpe ting som må ha kjøleskap, varmtvannstanken holder på varmen noen dager, og på skolen kjøres ofte aggregatet så vi får lada det som skal lades. Men nå har de fleste på skolen reist på møte i Fianar, og det er så godt som tomt for bensin – så dermed er det ikke lademuligheter på skolen heller. Jeg hadde derfor innført pc og mobilrestriksjoner for meg selv.

Etter å ha forklart litt om høflige måter å spørre på på engelsk og etter noen dialogoppgaver, begynte øynene å glippe litt i halvmørket og gjespene ble stadig tydeligere. Derfor ønsket studentene meg “good dreams” sånn circa kvart på åtte. Jeg var faktisk ikke helt klar for senga enda, så med stearinlys i den ene hånda og boka i den andre satte jeg meg godt til rette foran peisen. Det er en koselig bok, og  jeg har det fint. Men plutselig får jeg det enda bedre, jeg kjenner denne gode følelsen som sprer seg inni meg; for fra kjøkkenet kan jeg høre en forsiktig brumming som jeg ikke har hørt på noen dager: kjøleskapet våkner til live igjen! Og jeg kan si “O, lykke!”

Bursdag

Mange husket meg i går – takk for det. Facebook er en genial ting i så måte ;-)

Søndag inviterte jeg en del av dem (ehh kanskje de fleste?) jeg kjenner i Fandriana. Var veldig glad for at hushjelpa kom på mandag for å rydde opp i kaoset – men hyggelig var det!

Jao fikk låne lua til Toky 

 

Ny pedagogikk?

Når norske skoler drar på seminar er det som regel vel organisrte utflukter; hotellrom er bestilt, møtelokaler med ymse fasiliteter er sørget for, det er skrevt lister over hvem som eventuelt skal dele rom – og alt dette er selvsagt på plass noen uker før seminaret skal avholdes.

I går reiste vi avgårde. På søndag hadde jeg fått vite at vi skulle til Ambositra for å skrive en prosjektplan for “ny pedagogikk”, og at avreise skulle være klokka 13.30. Mandag sånn i halvelleve-tida fikk jeg høre at vi skulle reise halv ett istedet. Greit nok – da rakk jeg akkurat å spise lunsj hjemme, pakke sekken, kjøre en drøy time, og så spise ny lunsj. Men før vi kunne spise lunsj måtte det sjekkes om det var plass til oss på hotellet. Om det ikke var plass her, så var det sikkert det et annet sted – og var det forresten greit om Lohloh og jeg delte rom? Moralen er kanskje; man trenger ikke alltid planlegge alt i detalj…

Vi skal altså snakke om “ny pedagogikk” – men hva er nå egentlig det? Vi er nå inne i dag to, men har vel i grunn ikke kommet noe nærmere en definisjon av begrepet. Man er opptatt av “grønn skole”, av inkludering og av didaktisk materiale – og av hvordan i alle dager vi skal kunne måle resultatene av denne nye pedagogikken som vi enda ikke helt vet hva er. Jaja – noe finner vi vel ut i løpet av dagen eller morgendagen!

Det er ellers litt av et mål dette at Madagaskar – verdens 8. fattigste land, med en enorm mangel på lærere – skal satse på inkludering av alle i skolen, uansett handikap.