tirsdag 21. februar 2012

Carnavales

Helt siden jeg kom til Bolivia for over 11 år siden er jeg blitt spurt om jeg har vært på karnevalet i Oruro. Endelig kan jeg svare “ja” på det spørsmålet. Karneval er jo en stor ting her i Sør-Amerika; de fleste kjenner vel til det i Rio. Men det er karnevalet i Oruro som står på verdensarvlista til UNESCO.

Takket være en strålende kjæreste med gode kontakter har jeg ikke bare overvært karnevalet i Oruro; jeg har gjort det på første klasse, på tribunen til hovedsponsoren. Foran meg satt kulturministeren og andre kultur-storheter. Det var flere fordeler med plasseringen; vi satt ved et av stedene hvor “korpsene” og dansere virkelig gir alt, vi fikk mat og drikke – og kanskje aller best for sånne som meg som ikke akkurat er utstyrt med selskapsblære; det var bevokta toaletter Smilefjes som blunker

Karnevalet er virkelig en opplevelse; farger, fyrverkeri, fantastiske kostymer, og deltakere som gjør sitt ytterste for å skape noe unikt. Bildene kan kanskje gi et lite inntrykk.

DSCN2800

DSCN2802

DSCN2810

DSCN2814

DSCN2816

DSCN2820

DSCN2824

DSCN2838

DSCN2843

DSCN2848

DSCN2851

DSCN2855

DSCN2858

tirsdag 14. februar 2012

Oppvåkning

I dag våkna jeg klokka fire. Det var sånn sett ikke frivillig, og jeg ble ikke spesielt fornøyd. Denne morgenen var det nabolagets samlede hundebestand som hadde øvelse. Det er vanlig å ha en vakthund eller tre eller fem her, og når alle i gata setter i gang for full hals, så kan det bli temmelig høylydt. Og jeg, og sikkert andre naboer, tenker “morgenstund er tull i grunn!”

For noen dager siden var det ikke hundene som vekket meg, men derimot naboen på hjørnet som er busseier. Mange av bussene som går her i byen er gamle amerikanske skolebusser. De er malt i flotte farger, og sånn på dagtid er jeg ganske glad for at de finnes, men når de startes klokka fem om morgenen, er de ikke mine favoritter.  Siden bussene sikkert er førti år gamle, startes de og så står de og ruser i en tjue minutters tid; “vrooom, vrooom!” Ikke kult!

Andre ganger er det hverken bikkjer eller busser som vekker meg, men derimot gassbilen. Her i landet bruker vi gassover, noe jeg er veldig glad for når jeg lager mat. De siste årene har man jobba mye med å installere gassledninger til husene, men noen av oss bruker fortsatt gasskolber. Tidligere gikk det gassbiler tidlig og sent, hvor menn satt på lasteplanen og dunket på metallkolbene med et stålrør for å varsle at nå kom gassbilen. I og med at det ikke er så mange som trenger kolbene, går nå gassbilene kun tidlig om morgenen. Det høres ganske tydelig når det bænges på en metallkolbe med et stålrør – klokka halv seks…

mandag 13. februar 2012

Nytteverdi

På jobb er det ikke alltid jeg føler meg like nyttig, det må innrømmes. Målet vårt er å bedre kvaliteten på utdannelsen; kollegene mine er dyktige, og jeg synes ikke at jeg bestandig har så mye å bidra med.

Jeg hjelper til med planlegging, og med ideer om workshops vi kan gjennomføre. Jeg drar på besøk til skolene for invitere med lærere på kurs, og jeg hjelper til med praktiske ting når vi arrangerer kursene. Jeg er til og med blitt ganske god ttil å smøre smørbrød og skjenke opp og servere glass med brus.

Men i dag har jeg fått gjøre det som jeg er best på. Vi arrangerer kurs om planlegging og vurdering. Vi har fått låne lokalene til en nabolagsgruppe; en ny, flott sal. Det er ikke på langt nær alle som vet hvor den fine salen er – og det er her jeg kommer inn i bildet; bokstavelig talt. Sånn litt før det hele skal begynne stiller jeg meg opp ved hovedveien, og der står jeg godt synlig, som et menneskelig skilt. De fleste lærerne i området kjenner meg etterhvert, og det er ganske så lett å oppdage en blondine langs veien her i Bolivia. Så da står jeg der og lyser opp og viser vei; en jobb jeg i dette landet er aldeles uovertruffen i!

fredag 3. februar 2012

Papirløs begravelse

Bestefaren til ei venninne døde i natt. Han har vært syk lenge, så de visst at han ikke hadde lenge igjen. De har derfor i lengre tid forberedt begravelsen.

En av de store utfordringene har vært avstand. Bestefaren fikk mange barn, og flesteparten av dem bor utenfor landets grenser; i Argentina, USA og Spania.  Som så mange andre bolivianere har de søkt ut av landet for å finne et bedre liv.

Man kan diskutere i det lange og det brede dette med arbeidsinnvandring, men rike nordmenn (i hvert fall i globalt perspektiv) er kanskje ikke de rette til å angripe folk som søker lykken – og arbeid – i andre land. Med det fantastiske sikkerhetsnettet vi finner i Norge, er det muligens ikke så lett å forstå hva som ligger bak når så mange mennesker verden over forlater det kjente og kjære, forlater mor og far, ektefelle og barn, for å skape en bedre økonomisk framtid.

Uavhengig av hva man mener om dette fenomenet, var det sterkt i dag å komme inn rommet der stolene står langs veggen for de sørgende, lengst fremme er kista omgitt av blomster – og på den ene siden; en laptop med web-kamera, slik at bestefars sønner, døtre og barnebarn på et vis kunne delta i sorgen sammen med resten av familien. De fleste oppholder seg illegalt i landet de bor i, selv etter å ha bodd der over ti år. Ti år uten å returnere til hjemlandet, uten å hilse på familien, uten å spise noe av mors mat. Og så dør far, og man kan heller ikke delta i likvake og begravelse. Det er en konsekvens av globalisering og utvandring som jeg aldri før har tenkt på.

Blant misjonærene har vi i det siste snakket om hva vi gjør i en krisesituasjon dersom vi plutselig må hjem. Passene våre blir ofte liggende i månedsvis i migrasjon mens vi venter på oppholdstillatelse; men vi har allikevel muligheter. Vi har pass, vi er ikke papirløse, og om vi ikke rekker å få passet ut fra migrasjon, så har vi et konsulat som vil hjelpe oss med nødpass – på dagen.

Jeg tenker ofte at mange, om ikke alle, nordmenn hadde hatt godt av et lengre opphold i et land i “langt-vekk-i-stan”; kanskje vi da kunne lære litt mer om å sette pris på det vi har, og arbeide på en konstruktiv måte for at alle rundt oss kan få et bedre liv?