tirsdag 3. desember 2013

En pedagogisk bragd?

Dette semesteret er jeg så heldig at jeg får ha sjuendeklasse i musikk. Etter et lengre internasjonalt folkemusikk-prosjekt (ja, du leste riktig: folkemusikk), har vi nå gått løs på det som virkelig er yndlingsaktiviteten til prepubertale ynglinger med brusende hormoner pent blandet opp med mer barnslig frykt for gutte/jentelus. Jepp – vi har begynt å danse.

Og her snakker vi ikke om fancy nymotens greier; vi holder oss til den aller største klassikeren. Her er det vals som gjelder.

Hva vi lærere gjorde før youtube skjønner jeg ikke helt. De unge synes absolutt det er mer spennende å se litt på en skjerm for å få en introduksjon til grunntrinnene enn å høre på meg. Men når vi begynner å bevege oss, er det visst ikke så dumt med en ekte lærer som teller og roper høyre og venstre og sammen og snurr.

I slutten av den første timen var de allerede klar for å begynne å snu litt på seg, og ikke bare gå rundt i “The box”, som grunntrinnene kalles på amerikansk. Da vi kom til time nummer tovar vi klar til å begynne å snurre.

Selvsagt var det litt protester og surmuling da vi trakk dansepartner – og ikke minst da gutta skjønte at de var en for mye, så en måtte danse med meg, men det gikk seg til.

Jeg snakket om hvor flott vi jenter synes det er når gutta kan danse, og at det er de som skal bestemme retning og form på dansen. Det kan selvsagt hende at dette er en spesielt begavet gjeng, jeg skal ikke utelukke det, men på slutten av timen opplevde jeg allikevel det jeg ser på som en av mine største pedagogiske bragder: en gjeng 13-årsgamle gutter som fører i vals!  

mandag 2. desember 2013

Håndarbeid eller maskin?

I dag befant jeg meg brått i et lite rom, tja, det var vel nærmest ei lita bu. Der satt jeg i en sliten sofa, i hjørnet viste en gammel tv nyheter på noe som kanskje var arabisk, og rundt meg satt godt kledte menn og drakk te og snakket på et språk jeg ikke forstod. At de var godt kledd, med skinnluer og det hele, var nok lurt, for bua lå inni en hall, og der ute i hallen var det slettes ikke varmt.

Der ute sto Shrek, den fine grønne bilen min parkert. Men Shrek var egentlig hverken grønn eller fin; og det var det som var grunnen til at vi hadde kommet - til den afghanske bilvasken. Håndvask av bilen, støvsuging, tørking etterpå, og generelt godt stell. Her skal det ikke bli noe problem med frosne dører eller slikt!

Jeg var innom Statoil på veien, og der var det ei dame som spurte om hva som var den billigste vasken deres. 199, svarte damen bak disken.

Jeg betalte 200, fikk bilen vaska både utenpå og inni, av snille menn som smilte til meg og tilbød meg te og brød. Hva ville du valgt? Håndarbeid eller maskin?

fredag 22. november 2013

Et sukk

Jeg jobber på en barneskole som denne høsten flyttet inn i de gamle lokalene til en ungdomsskole. Siden en del ting kanskje gikk litt fort i denne flytteprosessen, var det ingen barnevennlig droppsone for bilavhengige foreldre på plass ved skolestart. Slik er forsåvidt situasjonen fremdeles. Imidlertid ligger den gamle skolen ca 100 meter unna, med stor parkeringsplass, gangsti nesten bort til skolen, og etterhvert også flotte oppmerkede fotgjengerfelt hvor foreldre og barn trygt kan krysse veien.

Etter skolestart fikk alle elevene med seg brev hjem om hvor det skulle parkeres og stoppes for å slippe av og på gullungene. Det var til og med ei fra trafikketaten i kommunen på plass de første ukene, som med et smil informerte i vei til store og små.

Hver dag bruker jeg mye av tida mi på å snakke med og veilede barn om forskjellen på rett og galt, og om viktigheten av å vise hensyn til andre. Hadde vært flott med støtte fra foreldrene i dette arbeidet, slik at den oppvoksende slekt kan bli “gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn”, som jo skal være et formål med skolen.

Men når mamma og pappa stopper bilen i busslomma, fotgjengerfeltet eller  innkjørselen til skolen, eller kanskje dobbeltparkerer slik at ingen andre kommer hverken ut eller inn – hvordan i alle dager kan da de samme mammaene og pappaene forvente at poden skal forstå at når skolereglene sier at man ikke skal slå eller sparke hverandre, så gjelder det faktisk for alle. Mamma og pappa har jo hver eneste dag tydelig vist at reglene, de gjelder kanskje for alle andre; men når det er lettest for meg å parkere i busslomma, så gjør jeg jo selvsagt det, det er jo ikke så farlig, det er jo bare en liten stund, det er jo bare en liten bil. Da er det kanskje ikke så rart at lille gullet kaster den steinen på kompisen, eller dytter den jenta; det er jo bare en dytt eller tre, det er jo bare en liten stein, det er jo bare litt blod… Er’e så farlig a?

søndag 10. november 2013

En drøm

Jeg drømmer å få våkne ved siden av den jeg elsker.
Jeg drømmer om å kunne gi guttene en godnattklem før de legger seg.
Jeg drømmer om å få være mamma en persona, og ikke pr chat.
Jeg drømmer om å komme hjem fra jobb etter en hard dag, og at det er noen hjemme som jeg kan få litt trøst av.
Jeg drømmer om å kunne gå tur hånd i hånd med den jeg er glad i.
Jeg drømmer om å ha noen å lage middag til, eller se på tv sammen med, en å holde rundt, å vise kjærlighet.

Rett nok, mye av dette drømte jeg om i alle årene som singel også, og siden, da jeg fikk kjæreste levde jeg faktisk drømmen. Nå, som vi er gift…

Niese sa en gang “Hva er vitsen med å ha ei tante når ‘a bor sååå langt borte?”. Og jeg tenker noen ganger det samme nå.

Men om en drøy måned setter jeg meg på flyet til mitt andre hjemland. Da vil det være 5 måneder siden jeg sist så familien min.

Og jeg vet at jeg tross alt er heldig; jeg har økonomien og muligheten til å reise. Mange har ikke det. Mange må bare være tålmodige og vente, og vente, og vente…. på UDI.

fredag 17. mai 2013

17. mai 2013

Det ble en flott dag på Apote, til tross for mine noe negative tanker på forhånd – og også på tross av at en eller annen gjøk hadde bestilt regn. Det ble nesten som 17. mai i Norge – men uten ulltrøya.

Slik feiret vi; med en blanding av nordmenn, bolivianere og norsk-bolivianere. Tog, tale, hamburgere og pølser, leker og konkurranser og kaker og kaffe. Akkurat som det skal være.

P5172744

Kristian som togsjef, med et spesielt ansvar for, og forhold til, skolefana.

P5172754

To runder rundt ferieplassen ble det. Toget var egentlig litt lengre, men en del av oss måtte jo være fotografer også. Jeg fikk dessuten rollen som dronning, og fikk vinke til toget. Dessverre fikk jeg ikke tatt bilder av meg selv.

P5172762

 

 

 

 

 

 

 

Etter toget var det klart for is-salg.
Vi rakk ikke mer enn to is, men var allikevel ganske så fornøyde!

P5172764

Arnfinn var dagens taler, og tok oss gjennom store deler av Norgeshistorien.

P5172767

Taleren var litt redd for at vi skulle sovne under talen, så han delte ut en del roller. Her er det Håkoner og Olaver og potetprest og Eidsvollsmenn- og jenter.

P5172766

Malvin var den med mest jordbrukserfaring, så han fikk rollen som potetprest.

P5172771

Potetløp hørte selvsagt med, og etterpå var det sekkeløp, luftgevær og stylte-konkurranse.

torsdag 16. mai 2013

17. mai og slikt

Med en mangeårig korpskarriere bak meg, ser jeg 17. mai som en viktig dag. For meg er det en dag du ikke tuller med; det er en dag alle vi som på en eller annen måte føler tilhørighet til Norge kan feire sammen. En inkluderende dag, ikke en ekskluderende.

Et år jeg jobba på voksenopplæringa hadde vi temadager i forkant av 17. mai. Noen var litt skeptiske, og var redd det skulle bli “for norskt” og sært, nasjonalistisk, kanskje. Men det ble det ikke; det ble en grei innføring i bunader, stylter, vafler, korps, uniformer og grunnlov. Et godt utgangspunkt, tror jeg, for å feire 17. mai, ikke bare være tilskuer.

Men i år har jeg ikke den vanlige 17. mai-følelsen. Jada, kjole er på plass, 17. maisløyfa skal snart strykes, og fjortisens skjorte ligger også klar på strykebordet, slik at han kan være med på sin første feiring. Men det var dette med følelsen; det har vært litt for mange innspill i forkant dette året. Flaggdebatter med ekle slagsider.

I dag så jeg på face et bilde av det norske flagget med oppfordringen “del på din vegg for å hedre ditt fedreland!” Men jeg delte ikke. Tvert imot kjente jeg på en skepsis. Var dette en oppfordring fra noen som virkelig ønsker å feire, eller var det en oppfordring fra noen som egentlig ønsker å begrense? Kanskje det er fordi jeg har bodd for lenge i Bolivia, hvor konspirasjonsteoriene florer, men jeg har mistet litt tillit. Tillit til at folk faktisk ønsker det beste for sine medmennesker. Og det er trist.

Men allikevel skal vi feire 17. mai i morgen. Over det meste av verden skal vi gå i tog. Fordi vi har vært så utrolig heldige å bli født i og/eller leve i et trygt, rolig og stabilt land. Et land som gir så utrolig mange muligheter. Muligheter som vi nok ikke alltid er like flinke til å benytte oss av, men de er der. Og muligheter vitner om håp, om framtid og at vi hver dag får en ny sjanse til å bry oss om hverandre. Det er jammenmeg verdt å feire, enten man bor her eller der!

søndag 12. mai 2013

Alene hjemme

Så sitter jeg her i sofaen, alene i huset. Klokka er snart midnatt, og det er første gang på mange måned at jeg er alene på denne tiden av døgnet.

I dette landet, som i resten av Latin-Amerika, er femtenårsdager en av de største dagene i livet; særlig for unge jenter. Da skal man gjerne, om man har penger til det, lage stor fest, med flotte kjoler, koreografert vals og dans og mange inviterte.

Fjortisen kom denne uka med en invitasjon til en slik fest. Han har hittil ikke akkurat utmerka seg som en festløve, men denne gangen hadde han lyst til å gå. “Får jeg lov?” spurte han, og så på meg med øyne som prøvde å etterlikne “Puss with boots”’s fra Shrek. Selvsagt fikk han lov.
”Men hva gjør vi med klær? Dressen min er jo i Oruro!” sier han så bekymret. Og bekymret hadde han forsåvidt grunn til å være. Denne uka har vært temmelig urolig her i landet, men streiker og blokkeringer og gruvearbeidere som sprengte en bro i sinne og slikt. Dermed var all busstransport mellom byene innstilt, for alle hovedveiene var jo stengt. Dressen til Raul hang her, så fjortisen prøvde den, og som en kriseløsning var vi enige om at den kunne fungere, selv om jakka var i største laget. Jeg fikk også lovnad om at vi kunne låne dressen til sønnen til sjefen min, men heldigvis var veiene åpne det meste av torsdagen, så fredag morgen kunne jeg hente en kake-eske på terminalen, som slettes ikke inneholdt kake, men en dress som far hadde brettet sammen med kjærlig hånd.

I dag tok vi turen til by’n for å kjøpe gave. Parfyme mente gutten at var passende, så utstyrt med parfyme og gavepapir med roser, var det nesten klart for fest.

Som vanlig var en av utfordringene tidsaspektet. På invitasjonen sto det 18, så det eneste jeg var sikker på, var at det ikke ville begynne på den tida. Men hvor mye seinere burde gutten dukke opp? Etter at vi begge hadde rådført oss med venner og kjente var vi enige at sånn litt før 20 ville være perfekt.

Jeg har vokst opp med pappa som eneste maskuline innslag i familien, så jeg er ikke så god på hvordan hankjønn steller seg og forbereder seg til fest. Men etter snart to år med disse tre gutta mine, har jeg jo skjønt at jeg er den som først er klar når vi skal et sted. Fjortis var i grunnen i godt sig, der han kom inn til meg med bukse, skjorte og slips i god tid før avmarsj. Alt var i grunnen fint, helt til jeg spurte om tennene var pussa. Det var de ikke. Forutseende som jeg til tider kan være, ba jeg ham vente med å ta på jakka til tennene var ferdigpussa. Det var lurt, å dømme etter antall tannkremflekker på slips, skjorte og bukse. De virkelige problemene oppsto da jeg skulle begynne å gnikke på flekkene med mikrofiberkluten min. “Det kiler!” hveste gutten, mens han vrei og vrengte seg til alle retninger. Og jeg som trodde jeg var tålmodig, kjente plutselig at det begynte å bruse inni meg. Det bobla i vei; et sinne vokste fram fra magen, og endte opp uti hendene mine da jeg slang mikrofiberkluten rett i fjeset på gutten, snudde på hælen og slang igjen døra med et brak. Vel inne på mitt eget soverom pustet jeg dypt inn noen ganger, til jeg innså at jeg brått hadde snudd situasjonen på hodet, og at det var jeg som oppførte meg som fjortis. Neste forsøk gikk mye bedre, og vi rakk til og med “samtalen” før avreise. Du vet den om “ikke alkohol, ikke slåssing, og vær forsiktig med jentene” – like greit å få unnagjort den også. Så litt over åtte så jeg gutten, riktig så kjekke i den (nå rene) dressen sin, forsvinne inn i et flott festlokale pynta med buegang av lilla og hvite ballonger.

Nå er klokka altså over tolv. For et par minutter siden fikk jeg en sms “de serverer fortsatt maten”, så jeg får vel se om jeg finner noe som er spennende nok på tv til å holde meg våken til jeg skal ut og hente.

lørdag 27. april 2013

AleneLenemor

Livet er blitt ganske anderledes de siste månedene. Nå er det jo en gang slik, takk og pris, at livet stadig endrer seg – ellers hadde det jo blitt veldig kjedelig, så jeg setter pris på endringene. Men det er kanskje noe med at kroppen og hodet ikke hele tiden er med. Midt i forandringene gjør man seg jo noen tanker. Noen tanker er ganske enkle, jeg ser det. Som at jeg skjønner poenget med 9 måneders svangerskap før man får en baby, som man så følger videre på livets vei. Eller det at det må en mamma OG en pappa til for å skape et nytt liv. Det blir noe ganske annet, og litt sånn kræslandingspreget, når det brått kommer en fjortis inn i livet, en fjortis med all sin bagasje som skal matches med mine egne kofferter og ryggsekker og opplevelser, tanker og erfaringer – og levesett, ikke minst. Jeg har bodd alene, eller med “jobb- eller studiesamboere” sånn omtrent siden jeg var ferdig med videregående. (Ja, et års tid flytta jeg hjem til mamma og pappa, slik at jeg kunne få hjelpe med vask og stell og kjøring og det meste etter møtet med en motorsykkel her, men det er en annen sak.) Jeg har min måte å gjøre ting på, mine rutiner og mine ritualer. Og så er det brått et annet menneske å ta hensyn til. Og en ting hadde vel vært om denne personen var en voksen partner som man skulle vokse sammen med; når det er en fjortis det er snakk om, som man skal oppdra, få til å trives, følge opp og alt det der, så blir det ganske så anderledes. Jeg klager absolutt ikke; livet mitt er rikere – men også mer slitsomt. Ikke minst mentalt: “har han spist?”, “har han gjort alle leksene?”, “huska jeg å stryke skoleuniformen hans?”, “var det ikke i dag det var foreldremøte på skolen?”, “hva er normalt for fjortenårige gutter?”, “snakker vi egentlig nok sammen?”, “er jeg for streng?”, “har han tillit nok til meg til å fortelle meg om det som skjer i livet hans, om tanker og følelser?”, “burde jeg snakke med ham om jenter og forelskelse, eller blir han bare flau?” “har han nok venner?” osv osv. Og det meste av dette alene. For pappa’n bor i en annen by fortsatt, sammen med storebror. Vi snakker jo sammen hver dag, men det blir jo ikke det samme som å ha en som fysisk er sammen med deg når alle tankene og spørsmålene dukker opp; en som kjenner fjortis helt fra han var inni magen til mamma’n sin.

Når man i tillegg legger på et lag med kultur og tradisjon, blir det enda mer utfordrende. Selv om jobben min er å utvikle bolivianske skoler, så er det mange av de daglige rutinene jeg ikke kjenner, har jeg skjønt. Som for eksemepl viktigheten av å ha pene og ryddige innføringsbøker, hvor alt er pent kopiert; det gir nemlig poeng til karakteren. At du ikke har skjønt en døyt av det du har kopiert er ikke så farlig. Eller viktigheten av strøken t-skjorte og blankpussa sko. Stryking er generelt en høyt prioritert aktivitet her.

En del nye opplevelser kommer også til. Jeg har feks vært ganske streng på leggetider. Min norske bakgrunn gjør at jeg har innprenta i meg at barn må ha faste leggerutiner, og at de bør sove nok, og helst litt til, om natta. Min stakkars fjortis har sikkert vært den i klassen som har måttet legge seg tidligst, ingen tvil om det. I går hadde vi privatlærer i matte på besøk. Det store flertallet av elever i dette landet har bruk for privatlærer i ett eller flere fag i tillegg til skolen. Et av problemene her oppstår nettopp i det skillet som kommer mellom dem som har råd til ekstra hjelp og dem som ikke har det. Men altså; tutoren  kom litt før åtte – slettes ikke verst når han skulle komme sju, og de satte i gang. De jobba veldig bra, jeg var storfornøyd med den gode stemninga i stua der de satt og snakka om x’er og y’er  i andre og tredje.

“Strenge-Lene” har egentlig sagt at fjortis skal være i seng til halv ti, så sovner han sånn i ti-tida, og er uthvilt til skoledagen begynner klokka kvart på åtte. Klokka ble halv ti, og den ble ti. Halv elleve reiser tutoren seg, og sier “Du har jo innlevering i morgen, så du må gjøre ferdig disse tolv oppgavene her!”. Vi hadde enda ikke spist kveldsmat, så mens vi spiste kyllingen vår spurte jeg den håpefulle om han ville jobbe videre samme kveld, eller om han heller ville stå opp tidlig i dag, lørdag morgen  for å gjøre ferdig. (Nok en utfordring; lørdagsskole, hva er nå det for noe tull??) Uheldigvis for b-mennesket i meg valgte han løsning to, så i dag sto klokka på seks for å få gjort matte før skoleklokka ringte.

Skoleklokka, ja. Vi bor jo ved siden av skolen. Så i dag satt jeg vakt på balkongen for å se når rektor kom med bilen sin, for først da ringer klokka. I teorien begynner de 07.55 på lørdager, men i praksis blir det når rektor kommer. I dag var det ti over åtte.

Nå sitter jeg her i sofaen og har “fri”. Det føles liksom ikke riktig lenger å bare sitte her og ikke gjøre noe. Nesten rart å være alene, men jeg regner med at hushjelpa snart dukker opp. Fjortis har fått klar beskjed om å være takknemlig og nyte dette, for så fort vi kommer til Norge har Strenge-Lene planer om å lage flotte lister med alle oppgavene i heimen, og fordele rettferdig mellom alle fire!

Men en ting er jo alle mine tanker og undringer; den største undringen – og bekymringen – av alle er jo hvordan fjortis har det. Fjortis, som altså er den tøffeste fjortenåringen jeg kjenner, som selv valgte å flytte fra tanter og kusiner og farmor og alt det kjente, og ikke minst fra pappa og aller mest storebror, for å begynne på en ny skole her i byen og bo sammen med meg. Hvordan påvirker alle disse endringene ham? Han virker stort sett fornøyd med livet, og kan ikke tenke seg å flytte tilbake til høylandsbyen han kom fra. Litt fjortisnykker er det jo selvsagt innimellom, men hadde det ikke vært det, så hadde jeg jo virkelig vært bekymra. Men hvordan påvirker alle disse endringene ham? Var det rett av oss å gjøre det på denne måten? Vil han få “sen-skader” av å måtte forholde seg til alt dette nye og endrede i livet? Vil han om ti år spørre oss om hva i alle dager vi tenkte på da vi foreslo dette? Eller vil han si at alle utfordringene gjorde ham tryggere på seg selv og ga ham mer selvtillit?

Sikkert er det i hvert fall at jeg setter stor pris på mer liv i leiligheten, en å spise sammen med, en å lekesloss med (tae kwon do-ferdighetene må jo praktiseres), en som trenger en nattaklem og en som sier “endelig er du hjemme!” når jeg kommer fra jobb. Enda sikrere er det at jeg ser fram til den dagen vi alle fire kan bo sammen, og sammen forme familien vår!

fredag 26. april 2013

“Våren i bilder verden rundt”…

… leste jeg akkurat i en overskrift i Aftenposten. Kanskje et ganske typisk uttrykk for et slags verdenssyn? For her går det slettes ikke mot vår; de fleste av oss kjenner på kroppen at vinteren er på vei så alt for tidlig. I dag har skolesjefene hatt møte for å bestemme om “vintertiden” på skolen skal innføres tidligere enn planlagt i år. Fordi skolene ikke har oppvarming, og sola ikke tar så godt om morgenen begynner skoledagen en halv time senere om vinteren. Vanligvis skjer dette mot slutten av mai eller i starten av juni, men nå er allerede temperaturen nede i en 7-8 grader om morgenen. Det høres kanskje ikke så ille ut, men du kan jo selv prøve å sitte en halv dag og jobbe i et rom som holder 10 grader.

I går på jobb slutta vi av i to-tida, for da kjente vi knapt tærne lenger. I dag stilte jeg bedre forberedt; på kroppen hadde jeg ullstilongs, ulltrøye, pologenser, dobbel tunika, dobbel fleecejakke og ullskjerf, og i veska hadde jeg jakke i alpakkeull, lange strømper og et stort alpakkaskjerf.

Nå derimot, sitter jeg i stua mi i en tynn, kort sommerkjole. Disse store temperatursvingningene er nok noe av årsaken til at det blir mange luftveisinfeksjoner. Og når de infeksjonene virkelig begynner å spre seg, da er det på tide å åpne for vinterferie. Det er ikke alltid så lett å planlegge her, for feriene blir gjerne lagt opp etter hva langtidsvarselet sier. Nå sier ryktene at vi har en tøff vinter foran oss, så da kan det jo bli spennende å se hvor lang den to uker lange vinterferien faktisk blir.

Så får dere på den andre halvkula bare kose dere med vårbildene deres!

søndag 14. april 2013

Idrettsdag

I dag er det “åpning av idrettsåret” på skolen til Ricardo. I grunnen er det vel mest en god gammeldags idrettsdag det er snakk om. Men nå sitter jeg altså her en tidlig morgenstund. Klokka var stilt på ti over seks, for det skulle være oppmøte kvart på sju på skolen. Nå er klokka sju, og siden skolen er nærmest nabo, ser jeg godt at det til nå er kommet fem lærere og tre elever. Tror vi venter litt til med å gå ned… Blir jo spennende å se når det faktisk begynner.

I går var jeg på markedet for å kjøpe blått og hvitt stoff. Det skal nemlig løpes “maraton”: 3 runder rundt hele parken for gutta, og to for jentene. Ricardo har startnummer 114, og det skulle lages med hvite tall på blå bakgrunn. I stoff. Her holder det ikke med et pent ark printa ut; her skal det sys!

Det er en del nye aleneLenemor-utfordringer som dukker opp, men det er jo kjekt med endringer i hverdagen også da!

P4142685

Nr 114 lurer på når det er tid for løping.

 

P4142686

Noen få elever og lærere har så langt dukka opp, men det er nå pent pynta med ballonger, og gata er merka; klar for 100-meter, eller kanskje det er 60-meter?.

lørdag 23. mars 2013

Ut på tur – aldri sur??

Jeg har vært på tur, men superblid var jeg vel ikke hele tida. Vi har hatt konferanse i Peru, og det har vært riktig så koselig. Hyggelig å treffe gamle kjente, og kjekt å bli kjent med nye kolleger! Men så kom tida for hjemreisen, da…

Jeg er ikke noen stor tilhenger av å reise om natta, så jeg hadde fått plass på en buss som skulle gå klokka 16. Resten av gjengen skulle ta nattbuss, men mer om det prosjektet litt senere. Erfaringen min er vel at busser i Bolivia er mer presise enn busser i Peru; ett av de få områdene, kanskje, hvor Bolivia slår Peru. I femtida var vi nå i alle fall på vei ut av Arequipa by. Jeg hadde hyggelig selskap ved siden av meg; en lærer som jeg kunne diskutere pedagogikk og utdanning med fram til vi begge sovna.

Sove og sove, forresten, det er jo ikke akkurat som soving hjemme i senga, da. Så jeg våkna stadig vekk, og kikka litt ut av vinduet. Sånn i sjutida eller noe så jeg en lastebil parkert foran oss i en sving. Men det så tydeligvis ikke sjåføren, for brått måtte han til å kjøre forbi, og der i svingen kom en buss imot. Jeg er forsåvidt gald for at jeg satt på “lastebilsida", selv om jeg skvatt ganske så godt da sidespeilet gikk fløyten i møtet med lasteplanet. Det må ha vært mye mer skremmende å sitte på den andre siden, og se en buss komme i mot. Men bortsett fra speilet og vinduet rundt gikk det ganske bra; selv om jeg ikke akkurat vil anbefale bussturer på kveldstid i rundt 4000 meters høyde med ødelagt vindu. Var veldig glad for alpakkajakka og den doble fleecejakka mi!

I de fleste guidebøker står det “Avoid arriving after dark”, og at man i hvert fall må sørge for å ha en hotellbestilling klar. Jeg ankom Puno i ellevetida om kvelden, og hoppa inn i den første drosja jeg så, og spurte om han kunne anbefale et hotell. Det kunne han, vi kjørte dit, og han banka på til nattevakta åpna. 80 soles skulle han ha for et rom med frokost. “Trenger ikke frokost, jeg reiser tidlig i morgen,” sa jeg. Da kunne jeg få rommet for 70. Slettes ikke verst; dusj med masse varmt vann, trådløst nett og kaffe og te – og en i overkant hard madrass. Klokka 0538 våkna jeg, og vandra ut i verden for å finne en minibank for å kunne betale for herligheten. Da jeg kom tilbake til hotellet sto nattevakta og kosta fortauet, og sa at jeg bare måtte forsyne meg med frokost “de cortesia”, eller “on the house” på godt norsk. Slik service kan man like!

Den snille taxisjåføren fra kvelden før kom og henta meg klokka halv seks og kjørte meg ned på terminalen, hvor jeg kjapt fikk ett sete i en “deletaxi” som skulle til grensa. Problemet var at det var det første setet de solgte, så det tok 45 minutter før vi kom oss avgårde. Da mangla det fortsatt en passasjer, men jeg og en av de andre ble enige om å betale for halvannen plass hver. Nok en hyggelig tur, og koselig prat med medpassasjer – til jeg sovna på ny.

Vel framme på grensa stopper en annen taxi rett foran meg, og ut velter norske og bolivianske kolleger som hadde kommet med nattbussen – trodde jeg. Bussen skulle gå halv to, men de hadde fått beskjed om at den neppe ville kommer før i tretida om morgenen. Siden de hadde flybillett fra La Paz i ett-tida dagen etter, reiste de den lange veien fra Arequipa; ikke i en stor buss med gode seter til å legge helt ned, men i en taxi.

Vi nærmest løp gjennom passkontroll på begge sider, og bort til taxiene som går i retning La Paz. Malvin klarte å prute oss alle fem inn en taxi til en brukbar pris. Det skal sies at sjåføren var temmelig sjokkert og overraska over at den som skulle sitte i bagasjerommet mellom koffertene, var en gringo. Ikke så vant til utlendinger som går med på slikt.

I Bolivia har man de siste årene  arrangert noe som kalles juegos plurinacionales, som er noe sånt som nasjonale olympiske leker for elever på videregående. Åpningsdagen var visst på fredag, og det medførte at store deler av El Alto, hvor flyplassen ligger, var stengt. Taxien snirkla seg fram via smågater hvor alle andre også måtte kjøre. Og det ble etterhvert klart at det var liten sjanse for å rekke noe fly i ett-tida. Sånn omtrent ett sto vi inne på flyplassen, og Malvin og Gro måtte begynne å tenke på en plan b, for ombord på flyet til Potosi kom de ikke. Jeg prøvde å endre min billett til fem-flyet til en på tre-flyet,  men fikk beskjed om at det allerede var 15 på ventelista, så det var ikke spesielt sannsynlig. Gro og Malvin kom seg med et annet flyselskap til Cocha, og så satt jeg igjen alene på flyplassen.

El Alto er ikke verdens mest spennende flyplass, kan man si, og den mest ålreite kafeen vil nok aldri vinne noen service-pris. Men etter en god stund klarte jeg å få en sandwich og en kaffe. Jeg hadde prøvd å sjekke inn, for å kvitte meg med kofferten min. Det var bare sånn delvis vellykka; jeg fikk lov til å sjekke inn, og fikk boardingkort og det hele, men kofferten var han ikke interessert i før en time før avgang.

Et par minutter før en time før fikk jeg lov å avlevere kofferten, og kom meg gjennom sikkerhetskontrollen. Var blitt ganske fornøyd; dette så ut til å gå veien. Det kom et skikkelig regnvær, men jeg trodde ikke det skulle bety noe. Der tok jeg feil. Kvart på fem kom to ansatte og fortalte at flyplassen hadde blitt stengt på grunn av hagl på rullebanen. Flyet vårt skulle ha kommet fra Cochabamba, men hadde måttet returnere fordi det ikke fikk lande. Mer info i seks-tida, sa mannen så. Jeg stappa boardingkort og idkort i lomma og begynte å vandre rundt. I sekstida kom faktisk flyet vårt flaksende fra Cocha, og jeg begynte å gjøre meg klar. Men id-kortet – hvor var det? Panisk leting i alle lommer. I alle lommer på sekken. En gang. En gang til. Enda en gang, men fortsatt ikke noe id-kort. Litt panisk nå. Da ringer mobilen. Det er Kristian som forteller at de har kommet til flyplassen; etter å reist klokka seks om morgenen med bussen som skulle gå klokka halv to… Må innrømme at jeg ikke var veldig hyggelig med Kristian akkurat da: “Har mista idkortet mitt. Må finne det. Vi snakkes!” Noe flau bevega jeg meg bort til skranken og spurte om noen hadde funnet kortet mitt. Heldigvis hørte damen i kiosken meg, og sa at en ung mann hadde funnet det, og levert det nede i kontrollen. Tror jeg aldri har takka så inderlig noen gang som da mannen med en gang ga meg kortet tilbake! Hadde allerede hatt noen grusomme tanker om de lange køene på ymse offentlige kontorer for første å melde det mista, og så prøve å skaffe et nytt…

I halv åttetida var jeg hjemme; 27 timer etter at reisen starta fra Arequipa. Jeg var kanskje tross alt heldig. I løpet av kvelden fikk jeg meldinger fra Kristian og Audun, som i flere timer satt inne på hvert sitt fly og venta på å få ta av. Regn ble til hagl og snø, og da det ga seg, begynte det å blåse kraftig. 0020 fikk jeg en melding fra Kristian om at han hadde landa i Cochabamba…

søndag 10. mars 2013

Hjertesukk om korrupsjon

Vi har hatt et kurs om korrupsjon, vel egentlig var det vel antikorrupsjon det var snakk om. Vi deltok, alle fra prosjektet, misjonen og kirka. Jeg er jo veldig enig i at korrupsjon er destruktivt, og at det definitivt er noe som bør bekjempes. Det var absolutt en konstruktivt samling, og det er ikke noen tvil om at det er sunt å være sammen og snakke om de utfordringene vi møter.

Jeg har i mine åtte år her i landet kun én gang blitt bedt om en “donasjon til kontoret” fra en politimann. Det var første året jeg var her, på grensa mellom Peru og Bolivia, og jeg ville ha med meg misjonsbilen hjem. Da var det lett å tulle fingrene litt inn i de lyse lokkene, vifte litt med øyevippene og late som jeg ikke helt skjønte.

Men jeg vet jo at korrupsjon er utbredt, og at det er et enormt problem. En av grunnene til at prossessene våre med visum, id-kort og førerkort har tatt så lang tid, er nok at vi aldri har kommet med noen tvetydige spørsmål om “hvordan kan vi ordne opp i dette til alles beste?”

Vi norske er nok ikke den gruppa som ser mest til dagliglivs-korrupsjonen, men gjennom tida i prosjektet har jeg jo sett, ikke bare “ren” korrupsjon, men også hvordan bøying og bending av regelverk i enkelte situasjoner må til for å få gjennom noe; og ikke minst at alle forventer denne triksinga. Hvor skal vi da trekke grensene; når litt “lett triksing” fører til at de svake i samfunnet oppnår et gode de ellers ville blitt nektet?

Et av kravene i misjonen er at vi må få faktura på alt vi handler på misjonens regning. Dersom selger utsteder faktura, blir nemlig salget innberetta, og skatt betalt. Det er jo egentlig en god tanke. Men de siste dagene har jeg allikevel tenkt litt på dette. For konsekvensen blir da gjerne at vi handler i de store supermarkedene og kjedene, hvor vi kan få en kassalapp. De mindre sjappene og de som selger på markedet har nemlig ikke faktura. Men blir dette rett; at vi støtter de store kjedene og butikkene, på bekostning av de små og selvstendige?

torsdag 7. mars 2013

Krise

I dag var det krise i prosjektet. Jeg kom på jobb, og like etter meg kom min kollega E. Da hun så meg, ropte hun “Er det ikke forferdelig?”. Må innrømme at jeg ikke med en gang forsto hva hun snakka om. Det skjer jo stadig ting, men jeg trodde ike hun ville omtale feks Chavez’ død som forferdelig, ei heller ikke det faktum at de endelig har slutta å blokkere veien ut til skolene våre.

Men så kom hun nærmere, og da begynte jeg å fatte. Etter kurs i går kveld, hadde hun tydeligvis ikke gjort som meg. Jeg dro nemlig hjem, lagde kveldsmat til to, og la meg tidlig. Hun hadde åpenbart tatt seg en tur til frisøren. Eller, jeg er jammen ikke sikker på om denne personen har gjort seg fortjent til tittelen frisør.

Håret var blitt svart, og det var greit nok. Men det halvlange håret hennes var nå delt i to lag, eller kanskje etasjer er et bedre begrep. Første, og ytterste, etasje slutta omtrent ved haka, og hadde alt håret vært klipt i samme lengde, så kunne det sikkert vært en grei bob – forutsatt at man hadde jevna ut litt der hvor det var skjevt og hakkete, selvsagt. Den andre, og innerste, etasjen slutta ved skuldrene, og hadde fått litt schwung utover. Men selv schwungen kunne ikke hjelpe mye. Det er ikke ofte jeg synes at folk er ulekre på håret, men dette ville neppe vinne noen positiv pris.

“Hva skal jeg gjøre?” sa E. “Hvordan kan jeg skjule dette? Det er virkelig ille, ikke sant?” Noen ganger er det kanskje snilt å juge litt, men ikke i dette tilfellet. “Jeg ringer sjefen vår, hun må gi meg adressen til frisøren sin. Dette er krise, jeg kan ikke gå sånn!!”

Vi tok en tur bort til sjef L, som kom med noen hårklyper og fikk festa litt her og der, så det meste av første etasje var skjult.

Jeg tok så turen med bilen på verksted, og da jeg kom tilbake etter diverse viderverdigheter med gummipakninger og slikt, var E tilbake fra frisøren. Med et smil, og godt oppklipt hår i mange etasjer.

Vi jobber mye i prosjektet, og har lange dager, og prøver å lære lærere å se hele eleven, ikke bare den akademiske biten. Da er jeg glad for at vi også kan ta oss tid til, sånn en sjelden gang, å se den forfengelige biten hos enkelte av oss, og gi rom for den også!

fredag 22. februar 2013

Forbikjøring og konsekvenser

Under karnevalet hadde vi også i år fått tilgang på billetter til en av hovedtribunene – og det er jo slikt man ikke kan si nei til, selv om tilbudet dukker opp fredag, og karnevalet er lørdag. Bussbilletter ville være umulig å få tak; “hele” Bolivia skal til Oruro under karnevalet.  Jeg har jo lille (?) hvite gullet stående, så jeg bestemte meg for å kjøre.

Planen var først å kjøre fredag kveld, men etter en del fram og tilbake fant vi ut at det nok ville være mindre trafikk om vi dro i halv-fire-tida om morgenen. Jeg tror ikke Raul var kjempehappy med transportløsningen, men humøret hans ble atskillig bedre da han fant ut at en god kamerat også skulle oppover: “Om Jose kanskje kunne sitte på? Han er trailersjårfør, kjenner veiene godt, så han kan hjelpe deg om noe skulle skje!” Han skulle bare visst…

Halv fire sto jeg dermed utenfor porten til Jose, og så kjørte vi i vei. Det skal sies at han ikke var dum å ha med seg; han kjente de fleste svingene, og visste hvor det var plass til å kjøre forbi. For kjøre forbi må man, det er såpass mye tungtransport som går på førstegir opp alle bakkene.

Det hele gikk riktig bra, Ricardo sovna, og Jose og jeg skravla. Så komvi til en rett nedoverbakke. Fin plass til å kjøre forbi først en saktegående buss og så en lastebil. Der jeg ligger pent på sida av lastebilen, legger den plutselig over mot meg. Jeg svinger mot venstre for ikke å bli truffet, da Jose brått roper “Stein!” Og det hadde han jammen rett i. Det hadde gått et ras, så lastebilen prøvde å unngå steinene på sin side, mens jeg dermed sto med valget mellom lastebil og stein. Det ble steinen. Et skikkelig smell, og så humpeti-hump, og en noe skremt og forvirra Ricardo. Jeg kom meg ut på sida. Det hadde regna, og det var godt med søle, og jeg sto i en helling med det punkterte hjulet nederst. Og jekken min var i minste laget for en Landcruiser…

Det var da trailersjåføren kom til sin rett; den hvite buksa ble ganske så rød, og etter utallige steiner lagt innunder bilen og en drøy time i regnet kunne vi fortsette med reservehjulet på – og et revna hjul med bulk i felgen i bagasjerommet.

Karneval i Oruro betyr at det ikke er så mye som fungerer som normalt, så vi måtte begi oss ut på nedstigninga til Cochabamba uten reservehjul. Det gikk bra.

Etter den tid har jeg gjort opptil flere forsøk på å rydde opp; jeg har vært i dekkbutikken, som ikke ville selge meg felg, men som sa at jeg kanskje kunne få tak i en brukt i en annen gate.

Vi dro ned i gata, men valgte kanskje ikke den beste dagen. Onsdag etter karnevalet er nemlig dage for ch’alla for butikker. Det betyr egentlig at man ber moder jord om velsignelse for virksomheten, men i praksis er det mest fyll. Søtten butikker senere var vi fortsatt uten felg, da vi stoppa utenfor en torneria, et dreieverksted. “Jada, detta kan jeg schikkert gjørra veitt du. Hikk. Men ikke i dag!”, snøvlet mannen fram.

I går kom jeg meg endelig til en annen torneria. “Jada, dette kan jeg fikse! Du må bare få dekket av felgen.” Så dermed var det ut på leiting etter gomeria, lappeverksted. Der fikk damen løsgjort felgen min, jeg leverte den til dreiemannen, som sa “Kom tilbake klokka fem!”. Klok av skade kom jeg klokka kvart på seks. “Beklager, señora, jeg har ikke hatt tid. I morgen klokka ti!”

I dag klokka fire henta jeg felgen min. Så imorgen satser jeg på å få nye dekk til hvite gullet, og så kan jeg lykkelig kjøre rundt med reservedekk på taket igjen!

mandag 28. januar 2013

Ikke bestått?

Jeg har hatt min første dag som alenemamma i dag. Det er jo ikke bare-bare å plutselig skulle være mamma når man ikke kan det, men jeg prøver. For at ikke gutten skulle være alene hjemme den første dagen, så hadde vi vært så heldige at han kunne være med jentene fra Den norske Skolen og ha engelsk sammen med noen bolivianske barn. Gutten har et godt språkøre, så dette kunne bli bra.

Kristian var snill og henta, og jeg traff gjengen oppe på skolen hvor jeg også jobber. Skal innrømme at akkurat der da, men en gjeng med ferieyre unger, så var det i grunnen greit å ikke være lærer, men å jobbe i prosjekt i stedet.

Ungene hadde engelsk, og så litt gym og leker. Jeg sa hade til gutten min, og sa at jeg nok ikke kom hjem på noen timer. Men som så ofte i dette landet, så endres planer fort, så jeg kom hjem tidlig. Blid og fornøyd var jeg, og tenkte at nå rakk vi en lunsj sammen før jeg skulle på et møte.

Framme ved døra ble jeg litt urolig; syntes han at det var så utrygt å være alene hjemme at han hadde låst begge låsene? Vel inne ropte jeg et forsiktig “Hola?”. Da det ikke var noe svar, ropte jeg litt høyere. Helt stille. Ikke en lyd i leiligheten. Jeg kikker inn på kjøkkenet; ingen der. Døra til rommet hans var lukka; kanskje han sov? Jeg banka forsiktig på – ingen reaksjon, så jeg åpna døra – og så inn på et tomt rom.

“Er det mulig?” tenkte jeg halvt oppgitt og halvt hysterisk. “Er det virkelig mulig å miste gutten første dagen jeg har ansvaret for ham? Hvor er han? Han kjenner ikke denne byen – hvor har han gått? Hva i alle dager skal jeg si til Raul? Du kan liksom si at du har glemt å vanne en potteplante, så den den døde, eller at du dessverre knuste de dyre stettglassene – men hvordan sier du til mannen i ditt liv “Jeg mista sønnen din!”?”

Men så roet jeg ned, og kom på at han jo hadde mobil. Ringer i vei, og der svarer han endelig. Nei, han hadde fått bli med jentene hjem, og hadde det i grunnen ganske så bra, han. Og godt var det, mor kan puste ut igjen – og er ganske så takknemlig for at Kristian og Marianne tar godt vare på gutten min!

lørdag 19. januar 2013

Ekteskapelige utfordringer

En uke etter overstått bryllupsfest er det bare å innse at hverdagen og endringene kommer. Og i den uken som har gått er vel kanskje Raul en av dem jeg har tilbragt minst tid sammen med, i og med at jeg dro på “bryllupsreise” til Santa Cruz med mamma, pappa og søster…

Men i hvert fall; i dag stakk jeg innom min bolivianske “familie” her i byen. Etter at jeg  ble kjent med Piny for  12 år siden, har jeg gått ut og inn der; er alltid velkommen, og blir hilst med kyss og klemmer og spørsmål om hvordan jeg har det.  I dag da jeg kom, åpnet far forsåvidt villig nok opp porten for meg, men det eneste han spurte om var: “Hvor er Raul?” Så da er det vel bare å innse at jeg er blitt utkonkurrert; lille Anet sier at Raul er hennes beste venn og bestefaren lurer på hvor Raul er. Visste ikke at det var sånn det var å gifte seg…

fredag 18. januar 2013

… og andre dager

Livet blir ikke alltid som vi planlegger. Familien Vårum er blitt ganske mye flinkere til å ta ting som de kommer. Det var en bra egenskap da mamma søndag kveld datt ned den mørke trappa på hotellet og slo seg skikkelig. Da er det godt med en svoger som er politisjef og kan få ambulansen fort på plass, en svigerfamilie som vet hvilket sykehus som er bra å dra til, og generelt flotte folk rundt oss til å følge opp. Det er aldri morsomt å være på sykehus, men vi følte hele tiden at mamma var i gode hender, og det var i grunn det viktigste, selv om utstyret ikke alltid var det mest moderne.

Det var ikke så mange timene mamma var alene på sykehuset. En stor omgangskrets har hun vel ikke rukket å opparbeide seg i Oruro, men alle hun kjente var innom.

Tirsdag ettermiddag skrev legen henne ut; fortsatt litt mør og lemster – både fra fallet og et par netter i en seng som vel aller mest likna på en hengekøye.

I mellomtiden var familien Vårum flyttet fra det lite kongelige hotellet til Edens hage, hvor søster umiddelbart følte seg mer hjemme.

Onsdag hadde vi avskjedslunsj med Rauls familie, før vi satte oss inn i minibussen Raul hadde fått leid til oss. Turen skulle gå til flyplassen på El Alto, hvor vi skulle flakse avgårde til Santa Cruz klokka kvart over sju.

Etter noen få kilometer ble vi brått veldig glad for å ha leid en minibuss istedetfor å kjøre vanlig buss. Avkjørselen mot La Paz var nemlig blokkert; det sto lastebiler og tankbiler og busser i lange køer – men vår lille minibuss kunne kjøre utenom på småveier. Lykke varte noen kvartaler. “Hvor er veien?”  Mamma grep hånda mi, og lurte på “Vi skal ikke kjøre der?” “Der” var en smal, gjørmete veistump som brått var blitt hovedferdselsåren. Men den flinks sjåføren fikk oss gjennom.

IMG_3776

Mamma var ikke enig med oss når vi mente at dette var en grei vei.

Turen gikk videre, med en innlagt tissestopp i Patacamaya. Nok en gang støtte vi på dette med de forskjellige perspektivene. Vi brukte et baño publico, og mens jeg var ganske så imponert over at det faktisk var rennende vann, og ikke små vannkanner som du skulle bruke til å trekke ned med, var ikke familien min like fornøyde. Med dører som var litt umulige å lukke, ble det ganske så vanskelig å få papir til å ligge på setet så de kunne sette seg – og dessuten ville vel ikke etablissementet akkurat vinne noen sanitærpris, kanskje – jeg ser den… Men med standardutrustningen antibac og dorull går nå det meste!

Jeg begynte etterhvert å kikke litt på klokka. Hadde en mistanke om at minibussen kanskje ikke akkurat hadde verdens største motor, og at turen ville ta litt mer tid enn jeg hadde beregna – men jeg er da min mors datter, så litt ekstra tid var kalkulert inn. Det kunne sikkert gått bra, men da vi var en times tid unna flyplassen begynte det brått å gå veeeldig sakte – og så sto det bom fast. Familien har opparbeida en viss ventekondis (pappa og søster skulle vente unos minutos på kvitteringene på sykehuset. Søster var en liten smule frustrert da none minutter viste seg å bety 60…), så vi satt først pent inni bussen. Da vi skjønte at dette kunne ta litt tid, var enkelte veldig glade for å kunne ta en røykepause. Jeg snakka med sjåføren i bilen foran oss, og skjønte brått at med mindre alt løste seg fort opp, så ville vi slite med å rekke flyet. Og i og med at køen så slik ut, var det lite håp om noen kjapp løsning:

IMG_3781

Biler, lastebiler, busser, motorsykler; de fleste venter tålmodig, men noen ville gjerne litt fortere fram, så de kjørte på i motsatt fil, noe som vel ikke akkurat bidro til å minske kaoset…

IMG_3784

Andre prøvde alternative ruter, men kom tilbake etter en stund da de så at de ikke kunne krysse elva.

IMG_3787

Da det endelig løste seg opp, så jeg brått pappa spurte avgårde – litt av en bedrift i 3800 meters høyde. Sjåføren i lastebilen foran sto under (!) bilen og tissa, med døra åpen, og med en stor orange trailer på vei imot kunne han fått en kald og dørløs tur videre om ikke pappa hadde trådt til.

Mens pappa bedrev sine heltedåder og mamma og søster fotograferte og røyka, ringte jeg til reisebyrået. Og vips, så hadde vi billetter til flyet klokka halv ti, og kunne dermed puste litt lettere i den tynne lufta.

Det ble til slutt vår tur til å kjøre, og da så vi jo hva som var årsaken; som vanlig var alkohol innblanda i trafikkulykker. Ølbilen hadde nok kommet litt for fort i svingen, og hadde mista deler av lasta si…

IMG_3790

Jeg har ofte klagd over Oruro, og har til og med kalt den Bolivias styggeste by. Det beklages og trekkes herved tilbake: El Alto er verre. Det hjalp ikke at det hadde regna kraftig så det var gjørme og søle overalt. Sjåføren var ikke så kjent, skilter til flyplassen var det dårlig med – men snille medtrafikanter og politimenn forklarer gjerne, og sånn litt etter at det opprinnelige flyet vårt hadde gått, snubla vi inn på flyplassen.

I ellevetida ankom vi noe slitne hotellet i Santa Cruz. Siden jeg liksom var på bryllpsreise (det er vel ikke sååå uvanlig å reise på bryllpsreise uten mannen, men med foreldre og søster???) fikk jeg det beste soverommet.

P1172533

 Hvorfor skal man være så A4 at man har med mannen på bryllupsreise?

Dagen etter sto sommer og sol på programmet, hun med sort belte i shopping fikk brukt litt penger i sentrum på kvelden – og i dag klokka 4.30 ringte klokka for avreise. Nå håper jeg mamma, pappa og søster nyter livet på et fint sted i Lima, mens de venter på flyet til Amsterdam.

CIMG0331

Mamma testa ut innstillinger på kamera, så det er kanskje derfor det ble et blått kyss fra søstrene? Er i hvert fall veldig glad og fornøyd med besøket; skulle selvsagt gjerne hatt dem her mye lenger, men det er nok noen hjemme som savner mamma, mormor og morfar.

Mandag begynner hverdagen igjen; jeg skal prøve å finne ut av hva jeg har gått glipp av på jobb de siste ukene. Om en uke til begynner det nye livet virkelig; da starter alenestemortilværelsen. Raul har fortsatt jobb i Oruro, men minstemann ville gjerne komme hit til Cochabamba, så nå er skoleplassen klar. Har ikke den store erfaringen på mammaområdet, så jeg regner med en temmelig bratt læringskurve, både for ham og meg! Men gleder meg stort til å ta fatt på det nye livet mitt!

torsdag 17. januar 2013

Festdager…

Det har i sannhet vært en innholdsrik halvannen uke! Forrige søndag kom mamma, pappa og Tina til Cochabamba. På ferieplassen ventet Raul, Rene og Ricardo. Selv om han ikke ville innrømme det, tror jeg nok Raul var temmelig nervøs og spent, og lurte på hva disse svigerforeldrene fra nord som han aldri før hadde truffet, ville si. Men, som jeg trodde, gikk det riktig så bra. Kommunikasjon er ikke alltid like lett, men Toril kom for å hjelpe oss. Grillmat var kjøpt inn, så søster skrelte en ku (eller hva man nå skal kalle prosessen med å fjerne ymse fett og slintrer fra et svært kjøttstykke), og vi hadde pølser, kylling og ku på grillen – og mitt forsøk på arroz batido. Noe som i følge min familie (både boliviansk og norsk…) mest var som risengrynsgrøt med ost i. Men vi koste oss uansett, med skravling på ymse språk, åpning av de første bryllupsgavene (takk til tante Solveig, Gry og søster!) og bading i det kalde bassenget.

IMG_3320

Pappa har funnet en ny venn.

IMG_3326

Vi pakker ivrig opp gaver.

CIMG0246

 

 

 

 

 

 

 

Grilling; et familieprosjekt – især i regnvær.

Etter noen dager i Cochabamba satte Vårum-familien seg på bussen til Oruro. Etter drøyt fire timer og utallige svinger, hvor jeg som proviantsjef med jevne mellomrom delte ut kjeks og godis, kom vi fram, og ble møtt av Raul og Rene og en bitteliten rosa bil. Vi kom oss fram til Hotel Monarca, som vel dessverre er temmelig langt fra å være noe kongelig hotell… Søster trodde først at badet var en balkong, og de første timene var dessuten eneste belysning den som kom fra gatelysene utenfor. Hennes rom var det største og  fineste – og ble derfor møterommet vårt.

Så var det klart for første møte mellom familiene. Mine kommende svigerinner hadde lagd lunsj til oss, og selv om praten kanskje ikke gled uanstrengt over språkbarrierne, så virket det på meg som om kontakten var god. Men så kom jo jeg med en flott familie til en annen flott familie, da!

Fredag skulle være “ordne-fikse”dagen, men de siste innkjøpene og tillaging av bocaditos. Jeg slapp temmelig lett unna det hele; lagde kun en vaffelrøre som Ricardo og kusine Alison skulle steke opp lørdag morgen. Søstrene til Raul, derimot, holdt visst på til klokka halv tre om natta med å lage små empanadas. De skravla og lo såpass at fotballidioten Rene syntes det var mer spennende å høre på tantepratet enn å se landskamp. Søster var med på innkjøp, og ble nok ganske så full av inntrykk fra markedene. Dessuten fikk vi med oss en skikkelig hundekamp; 8-10 hannhunder etter ei stakkars tispe, med en skikkelig kamp mellom et par av dem.

Lørdag opprant; første post på programmet var å overta lokalet. Det som hadde vært en temmelig kjedelig frokostsal så brått mer og mer ut som en skikkelig festsal:

IMG_3399

Neste post var å hente blomster; 20 oppsatser, 3 ekstra til vårt bord, samt 3 buketter (man må jo han en ekstra både til bruden og gommen som de kan kaste, må vite!). På vei tilbake, men lasteplanet fullt av blomster kommer det plutselig et skikkelig smell. Med punktert dekk klarer vi såvidt å humpe oss rundt hjørnet til hotellet. Blomster bæres opp alle trappene til festlokalet i ørtende etasje, og så er det å sette i gang med dekkskift. Lærdom; legg alltid inn tid til en punktering, selv på giftingsdagen!

Mine svigerinner advarte mot å stole på frisører i Oruro (ei niese mente sågar at jeg burde ta turen til La Paz, 9 timer tur-retur, for å få fiksa håret og sminken. Jeg la det hele i mamma og søsters hender. Skal innrømme at jeg angra litt underveis…

IMG_3428 Raul hadde sagt at han ville komme klokka 18 en punto; men det ble nærmere klokka sju før han gutta dukka opp etter å ha vært byen rundt etter is. Slik så han ut da han fikk se meg:

IMG_3437

IMG_3434

Så bar det ut i byen med sønner og søster for å ta bildeer. Tror kanskje ikke det er så vanlig å ta bilder av brura liggende på en benk i Oruro? Mange stirra i hvert fall på den lyshåra kjempedama med en nesten like lys fotograf som ivirig instruerte. Tror i grunn søster var ganske fornøyd med oppgaven sin:

IMG_3463

 

 

 

 

 

 

 

 

 

IMG_3481

IMG_3502

 

 

 

 

 

 

Det ble en flott kveld; med gode ord,dans, god mat, mariachiorkester, mer dans, fantastisk kake – og ikke minst; gode venner og slektninger som ville feire sammen med oss!

IMG_3528

IMG_3537

Lurer på om vi får delta på neste “Skal vi danse”?IMG_3592IMG_3602

 

 

 

 

 

IMG_3611

IMG_3632IMG_3648IMG_3688

 

 

 

Venninne Piny ville ha bilde sammen med festens kjekkeste.

 

Men jeg synes jo dette er kjekkas nummer en, da!

fredag 11. januar 2013

Kultur

Jeg vet at i Norge så er man god på forberedelse; jeg så akkurat ei som skrev på face at hun holdt på med en del detaljer til bryllupet sitt – som skulle være om 149 dager. Når jeg leser slikt, kan jeg jo forstå mamma og søsters frustrasjon over min tilsynelatende manglende kontroll før bryllupsfesten vår i morgen. I tillegg har jo stakkarene egentlig nok med kultursjokket de opplever. Bolivia er ganske så forskjellig fra Norge, det ser jeg jo – ikke minst nå som jeg har besøk av mamma, pappa og søster. De er usedvanlig sporty, det skal de ha, men det blir nok mange inntrykk: fattige barn, lukter, smaker, hotellstandard, komunikasjonsutfordringer og så videre. Mange ting som for meg er så selvsagt er det jo ikke for dem, og jeg har til tider problemer med å skjønne hvorfor de spørrende blikkene deres dukker opp:
* ”Det er hverken papir eller såpe på do!” – selvsagt er det ikke det. Det er derfor du går med antibac og kleenex – alltid.
* “Det er ikke dusjforheng – hva skal vi gjøre med vannet på gulvet?” Den foreløpige løsningen til min familie har vært å la være dusje, men jeg satser vel på at det ikke er en strategi de har planer om å leve med lenge…
* Jeg sier: “Nå må dere forte dere litt!” De skjønner ikke hvorfor, men jeg vet jo at butikkene stenger til siesta klokka tolv og ikke åpner før i tretida. “Det har du ikke sagt no’ om!” klager de da.

I tillegg kommer jo selvsagt mange blikk og kommentarer. Særlig her i Oruro, hvor det utenom karnevalstida ikke er mange blekfjes å støte på. De mest modige spør: “Er det søsteren din?” eller “Dere likner veldig!” Bilder av niesene mine er vist fram, og jeg er jo selvsagt veldig fornøyd når disse to kommentarene kommer samtidig: “Så pene!” og “De liker skikkelig på Lene!”

Dagene her i Oruro har gått med til litt bryllupsforberedelse og litt kos og avslapping. Kjekt at de to familiene har blitt kjent med hverandre, selv om språket hele veien er en utfordring. Men tror nok spansken både til pappa (“jeg fikk 6 i spansk muntlig på skipperskolen!”) og søster har kommet seg mange hakk.

I morgen er den store dagen; jeg aner ikke om vi har kontroll, men tror at det sånn mas o menos er på plass. Blomster, mat, kelnere, drikke (rommet mitt ser mest ut som en enorm bar, med det meste av ledig gulvplass opptatt av ymser flasker – dog mest brus), bocaditos (småretter til å kose seg med mens man venter på middagen) – og søster og mamma som make-up og hårartister.

I god boliviansk stil har vi invitert til klokka seks, regner selv med å dukke opp i åttetida etter en fotosession i ulike parker med søster som fotograf, og så satser vi på at de fleste er på plass i ti-tida. Tror i grunn jeg gleder meg!

CIMG0246

Her er et bilde fra ferieplassen; pappa og Raul som grillsjefer, søster som fotograf of Rene som parasollholder – mot regnet.

fredag 4. januar 2013

En bra mann?

Det sies at barn er gode til å vurdere voksne, og jeg tror kanskje det kan være riktig.

På nyttårsaften feira jeg og gutta sammen med venninne Piny og familien hennes. Hun har ei datter på fem år, og Anet var veldig fornøyd med å leke med Raul hele kvelden. De hadde gjette-gåte-konkurranser, og lille Anet lurte stadig min kjære.

“Hva er gult utenpå og rødt inni?” spurte hun med et uskyldig smil. Raul gjetta i vei, men han gjetta ikke på kylling “som har gule fjør uttapå og rødt blod inni”.

I går skulle jeg og gutta ut og spise gyros, og tok med oss Piny og jentene. Da Anet kom inn i bilen kikka hun seg rundt, og spurte noe foruretta: “Hvor er Raul?”
Jeg forklarte at han var i Oruro fordi han måtte jobbe litt.
“Er han vennen din?” spurte jeg så.
”Han er min beste venn!” svarte hun inderlig.

Så da så.