mandag 31. desember 2012

Jul i Cochabamba–sånn litt etter jul

Etter å ha feiret boliviansk jul i Oruro kjente jeg på behovet for litt norsk jul. Det er et supermarked i byen som er drevet av tyskere, og de er temmelig gode på svinekjøtt. Torsdag tok jeg turen ned, og prøvde å forklare ribbebegrepet på spansk for å bestille en passende bit. Jostein kollega hadde kjøpt før jul, så jeg prøvde å forklare at jeg ville ha akkurat det sammen som den høye nordmannen. Sjefen ble tilkalt, og sa at hun trodde da at det var en ribbe på frysa.
”Men den må ha svor!” sa jeg.
”Vi skal se,” sa damen og forsvant for å endevende fryseren. Ut kom hun etterhvert med en pose.
”Se her, en hel ribbe, 3,98 kilo, med svor!”

Jeg var ganske så fornøyd, og tok med meg grisen på restaurant for å lunsje med de norske gutta.

Vel hjemme var det bare å finne fram langpanna, og håpe på at grisen skulle tine.

PC272468

Vet ikke helt hva denne biten likner på, men den tinte etterhvert. Og etter å ha sett nøye på Hellstrøm video for “perfekt ribbe med svor”, salta jeg i vei.

PC292469

Beina var pene og hele på ribba. Celia hushjelp var her på lørdag, og sammen prøvde vi med den største kniven og “knuse-hvitløksteinen”, men til absolutt ingen nytte. Jeg tok meg en tur på markedet og kom hjem utstyrt med kjøttøks, hammer og baufil. Celia og jeg klarte da sammen å ordne opp i beina. Men da jeg skulle pepre dyret skjønte jeg, noe sent, det skal sies, at det jeg innbilte meg var svor ikke var noe annet enn fett… Fordelen var jo selvsagt at det var veldig lett å rute opp!

På det samme supermarkedet hadde de også kjøttdeig av svin, som etter kunstens (og internettopskriftenes regler) ble spedd opp med potetmel, melk, egg, muskatnøtt og ingefær, før det ble små medisterkaker – som faktisk smakte som de skulle!

PC302472

Lørdag kveld kom Toril en tur for å hjelpe meg. Hun var risgrøft-sjef, mens jeg mixa to ulike oppskrifter for å lage surkål. Risgrøt med smørøye, kanel og sukker ble nydt – tror ikke jeg har spist det siden jeg var på Madagaskar. Du verden for en stille lykke over tallerkenen! Restene ble selvsagt satt i kjøleskapet for å bli til riskremdessert.

PC302475

Poteter, varm bringebærsaus, riskrem og surkål, ribbe (uten svor) i ovnen sammen med medisterkaker er på gang. Ribba fikk vel nesten fire timer i ovnen; er ikke helt det samme å steke i gassovn med bare undervarme. Det lukter nesten jul i huset!

PC312477

Gode venner og familie på besøk, som etterhvert holdt seg på magen etter litt for mange ribbebiter. Pappa sier alltid på julaften “Nå skal vi spise sakte, vi har gooood tid!” Men det blir jo aldri sånn – god mat spises litt for fort.

PC312478

PC312479

Burde jo selvsagt ha lært at man tar bilde av maten FØR jeg begynner å spise, men jeg hadde jo så lyst til å smake!

PC312480

Og til slutt: riskrem med varm bringebærsaus. Noen av oss digga og nøyt det, andre derimot…

fredag 21. desember 2012

Urban lykke

Jeg er i Oruro – igjen. Jul skal feires med storfamilien. Som jeg viste i forrige innlegg, så får jeg litt norsk jul oppi det hele; pepperkakehus er på plass!

Jeg har en fantastisk familie her i byen, som har tatt godt imot meg fra dag en, og jeg er takknemlig for det. Allikevel kjenner jeg jo innimellom at det ikke er som min familie hjemme, og at det fortsatt er ting jeg må venne meg til. (Men slik er det sikkert når Ola velger å gifte seg med Kari fra nabogården også, vil jeg tro.)

En av tingene det koster meg litt å venne meg til er lunsjvanene. Her serveres alltid suppe først, og så hovedrett. For det første blir det litt i overkant mye mat for meg, og for det andre har jeg aldri vært særlig glad i supper. Og når de fleste utganene av suppa for meg smaker akkurat det samme, og de som regel er ispedd godt med chuño (frysetørka poteter), er jeg i ferd med å nå en suppegrense.

I dag morges kjente jeg dermed et akutt behov for “mine” ting. Jeg tror kanskje nordmannen i meg brått våkna. Jeg dro til byen, på desperat jakt etter et koselig sted med kaffemaskin. Jeg, som ikke liker kaffe en gang, måtte ha en cappuchino! Oruro er kanskje ikke verdens mest moderne by, så jeg måtte gå noen runder rundt plazaen før jeg til slutt skimta hendelen på en kaffemaskin gjennom et vindu. Jeg trava inn, satte meg ned blant alle de gamle mennene med hatt som diskuterte dagens nyheter, og fikk bestilt min cappuchino. Og der jeg satt med en varm kopp med søt drikke med vidunderlig kaffearoma, måtte jeg bare lukke øynene og nyte. Sukk – o urbane lykke!

torsdag 20. desember 2012

Jul i hus

 

PC202438

 

 

 

 

 

 

 

Pepperkakedeig ble lagd i Cochabamba, så frakta ca 220 kilometer og 1000 høydemeter. Etter en lang og varm busstur fikk deigen hvile et døgn i kjøleskapet før den måtte til persi går.

Fra min barndom husker jeg jo at halve moroa med pepperkakebakinga var å smugspise deigen – for den var jo så god. Jeg lot gutta mine få smake, med hefting grining på nesa som resultat. Kanskje man må være oppvokst med deigen for å like den? Men så fordelte vi oppgaver; jeg var kjveler’n, Raul skulle konstruere hus, Rene var DJ og Ricardo brukte formene flittig til å trykke ut pepperkaker.

Første kortside på huset tror jeg Raul brukte ca 45 minutter på; alt nøye utmålt med linjal og gradskive. Drops ble lagt i vindusåpningene så det skulle bli “blyglass”. Det hele skar seg en smule da det  var så godt som umulig å få de ferdigstekte, prefabrikerte hussidene løs fra stekeplata. Nye måtte lages – denne gangen med litt olje på plata før den forsvant inn i ovnen.

Sukker ble smelta, og vips så sto huset der – uten at vi hadde brent så mye som en findertupp. Ny rekord! Non-stop ble festa i melisen, sammen med noen gummiormer. På den ene siden av huset brakk det av en del nederst, så der er det også en liten orm som sniker seg inn…

I dag har jeg tatt bilde av praktverket, som sånn til daglig står under en svær grønn plastbalje så ikke katten skal gå til angrep.

torsdag 13. desember 2012

Jul i mitt hus

Ting tyder på at julen nærmer seg, og i går kom jeg meg endelig ut for å kjøpe litt julepynt. Nabo’n har hatt dekorasjon hengde på døra si en god stund allerede, og nede ved heisen står det pynta juletreet, og ved inngangen henger de blinkende lysene. Jeg kunne jo ikke være dårligere! Her kommer mine fantastiske interiørideer – det er jo så in med kreative interiørblogger, er det ikke?

 

PC142427

 

En av de norske familiene skal reise hjem, og hadde “garage-sale” i leiligheten i dag. Jeg fikk sniki meg til en lysslyngene før hordene kom inn, skjønt det var bare såvidt jeg fikk den med meg; Kristian fant den der jeg hadde gjemt den i en hylle, og var i gang med å selge den på ny. Men den ble min, og henger nå i gult, rødt, blått og grønt i stuevinduete mitt, sammen med de hvite og gullfarga kulene i silkebånd.

PC142428

Måtte jo også ha litt rød pynt, så her henger røde kuler og små bjeller i et fiskesnøre jeg fant i en skuff.

PC142433

I julebutikken fant jeg en grønn krans; med litt gullbånd, strå med - av alle ting; sommerfugler på – og små bjeller ble det en riktig så flott krans. Fant til og med et hull i døra, så jeg kunne slå i en spiker med “knuse-hvitløk-steinen”.

torsdag 6. desember 2012

“- Adventstiden er ødelagt, sier mamma Gro.”

Sitatet er fraVG i dag. (http://minmote.no/index.php/2012/12/kathrine-17-lurt-av-dyr-kosmetikk-kalender-inneholdt-vareprøver-og-tomme-luker/)

Mor har kjøpt “luksusadvendtskalender” med kosmetikk til datteren. Den holder ikke akkurat det reklamen har lovet, men jeg kjenner nå at jeg blir en smule oppgitt når det faktum at adventskalenderen ikke gir deg den luksusfølelsen du håpet på, fører til at adventstiden blir ødelagt.

Jada, jeg regner med at journalisten har vridd og vrengt på det som blir sagt for å skape litt skandale, men allikevel. Noe er da feil i samfunnet, når luksusartikler i adventskalenderen blir fokus?

Sett dere sammen, tenn noen stearinlys, bak pepperkaker – og vær sammen og snakk med hverandre. Ikke om hva dere så på tv i ettermiddag eller om hva som skjedde på vg-tv, men om hvordan vi egentlig har det, hva vi ønsker oss med livet, og om hvordan vi kan være medmennesker for hverandre.

Takk og lov for engasjementet som mange har vist når det gjelder å åpne heimen for noen som ellers ville sittet alene i jula; men om vi kunne ta med oss litt av disse gode tankene resten av året tror jeg julens budskap om fred og forsoning faktisk kunne leve blant oss, midt i materialismen og egoismen.

søndag 2. desember 2012

Boliviabryllup

Det er bryllupstid i Bolivia. Veldig mange vil gifte seg før nyttår, for det sies at det betyr lykke å gifte seg i partallsår, mens det å gifte seg i oddetallsår ikke vil gi paret det beste utgangspunktet. (Det bør vel nevnes at jeg planlegger giftemål i 2013 – og satser på at det skal gå riktig så bra, oddetall til tross!)

Før jul skal vi gjennom tre bryllup i kirka mi. To av parene er gode venner som jeg har kjent en god stund. Her i landet er det vanlig,særlig når unge mennesker i etableringsfasen gifter seg, å spørre familie og venner om å være “faddere”. Hvis man for eksempel blir bedt om å være fadder for kaka, så har man ansvaret for å sørge for at kaka er på plass på bryllupsdagen. I fjor ble jeg spurt om å være nettopp “madrina” for bryllupskaka da en kollega skulle gifte seg. “Ikke bekymre deg, Lene,” sa hun. “Det er et lite bryllup, bare rundt 200 gjester!”

8. desember gifter to gode venner seg, og fjorårssamboer Anne og bestetvangsvenn Elsa sa for lenge siden at de var klare for å være madrinas for recuerdos. Recuerdo betyr “minne”; her er det nemlig vanlig at gjestene får med seg en liten ting som minne fra bryllupet. Ofte er det en liten plast- eller porselensting med blonder; ensak som blir lagt inn i en hylle hvor den støver ned. Siden Anne er i Peru og Elsa i Norge ble det jeg som skulle sørge for minnegaven, og jeg ville ha et eller annet som på et vis kan være til nytte. Min første ide, inspirert av Elsa, var en slik tingst, men med en magnet bakpå, så den kan være til pynt og nytte på kjøleskapet. Det ble en ganske frustrerende tur på markedet. Jeg syntes jo at jeg kom med en ganske så god og innovativ ide, men i sjappe etter sjappe var svaret “Nei, vi har ikke magneter” eller “Nei, det gjør vi ikke” eller “Nei, det går ikke”. Om så bare én hade sagt “Det var ingen dum ide, dette kan vi hjelpe deg med!” så hadde dagen blitt mye lysere. Jeg ga opp det hele, og dagen etter, på kollegers anbefaling, dro jeg til en plast-og metalltrykkeribedrift, hvor de var riktig så positive til det meste, og hvor jeg torsdag ettermiddag kan hente 200 brusåpnernøkkelringer med navnene til brudeparet skrevet med pene bokstaver.

I det samme bryllupet har Raul og jeg fått æren av å være “padrinos de aros”. Det betyr at vi har ansvaret for gifteringene. Siden Raul bor et par hundre kilometer unna, tok jeg med meg eks-samboer Margarita for å se på ringer. “Padrino-oppgaven” innbærer nemlig ikke bare at man betaler for ringene, men også at man kjøper dem. Det føles unektelig noe spesielt å kjøpe ringene som andre skal gå med resten av livet, men vi snakka litt om det på forhånd. Paret ønsker seg enkle ringer, så etter å ha sett på – og prøvd – ulike modeller, bestemte vi oss for en helt grei, klassisk modell. På tirsdag skal jeg dermed hente ringer i rett størrelse, med gravering inni og det hele.

Det skal sies at det føltes litt anderledes å se på våre egne gifteringer i går. Vi skal ikke ha padrinos, så dermed står vi fritt til å velge selv. Eller, det var det jeg trodde. Men når man er på gifteringshopping med, svoger, svingerinne, deres datter og Rene stesønn, så blir kommentarene og forslagene mange. Men Raul og jeg ble nå uansett enige om hva det var vi ville ha!