mandag 25. april 2011

Filosofisk klipp

I dag har jeg klippet meg (hos den eneste frisøren jeg har funnet her i byen som er i stand til å få tynt og pistrete nordisk hår til å se litt røft og tøft ut…). Som den gode frisør han er, så snakker han med kundene sine. I dag snakket vi om barn. Det var nemlig en liten monsterutgave av arten til stede i dag, og etter at mor var klippet ville lille gullet også klippes. Fabio, frisøren, var tydeligvis ikke så frista til å være bevæpnet med saks og kniv i nærheten av mors englebarn som slo og sparket heftig rundt seg, og unnskyldte seg derfor og sa at han dessverre ikke hadde tid. (Til full forståelse fra meg, skal jeg innrømme, med et fersk blåmerke på leggen etter at gullungen etterlikna spiderman-dokka si og tok sats og hoppa oppå meg…)

Etter at mor og barn hadde forlatt salongen fortalte Fabio at han regelmessig drar til et barnehjem med 150 unger for å klippe dem, og at ikke én av ungene der likner det minste på det lille monsteret vi akkurat hadde sett i aksjon – på tross av at de fleste av dem kommer fra vanskelige kår med vold, overgrep og misbruk. Hvorfor er det noen ganger slik? At de (eller kanskje vi??)som kommer fra såkalte ressurssterke bakgrunner, med foreldre som har gitt oss alt det vi har trengt og mere til, vi kan ende opp som egosentriske små og store monstre, mens unger som i større eller mindre deler av barndommen har vært frarøvet alt, de blir strålende mennesker? Hva er det som virkelig er utslagsgivende for hvordan vi blir som mennesker?

Og det fikk meg til å tenke videre mens jeg vandra ut i kveldsgatene. Siden Frisør-Fabio er en venn av en venn, så vet jeg at han klipper barnehjemsbarna uten å ta betalt for det. Fordi han synes det er det rette å gjøre. Jeg har venner og kjente som tar fri i kortere eller lengre tid og jobber som frivillige. Folk starter egne prosjekter for å hjelpe andre som har behov for det. Jeg har blant annet en kamerat, som vel de færreste ville kalle mors beste barn (ikke engang hans egen mor, tror jeg), men han samler hvert år inn godter og leker som han tar med seg til de fattige områdene for at barna i hvert fall skal få én gave til jul. Felles for alle sammen er at de gir av tiden, omsorgen og evnene sine.

Hvis jeg ser på meg selv, så kan jeg si at jeg har noen faste trekk på kontoen hver måned, jeg gir noen slanter til de fattige damene på gata, og jeg jeg gir  noen lapper til tv-aksjonen. Og det er jo fint og greit – men det er jo egentlig ikke noe som betyr så mye for meg. Det er noe som jeg har råd til i massevis. Men er jeg villig til å gi noe som kjennes? Er jeg villig til å gi tiden min? Er jeg villig til å gi omsorgen min? Er jeg villig til å gi kjærligheten min?

Er du?

lørdag 16. april 2011

Fri

Det er lørdag morgen – klokka er ti på fem, og jeg vakler ut av senga. Hvorfor? Fordi alle “samboerne” mine skal på tur til Buenos Aires. Hege, som har vært på besøk her i to måneder skal etterpå hjem til Norge, så da må jeg jo nesten få avlevert en hade-god-tur-klem. Jeg går selvsagt og legger meg igjen etterpå…

Noen timer senere våkner jeg på ny, forholdsvis uthvilt. Og selv om jeg er veldig glad i å ha folk rundt meg, og de jeg bor sammen med sånn mer eller mindre fast er flotte folk, så var det ganske deilig å våkne en morgen og vite at jeg har huset for meg selv. Kunne sette på Maná på full guffe, ta en laaang dusj, og etterpå drive litt svært så tiltrengt vedlikeholdsarbeid på kroppen. Kunne kikke litt på de siste nyhetene på tv, og sjekke vennenes siste eskapader på facebook – alt sammen helt alene. Gå en tut til byen, sitte på en kafe, og etterpå låne balkongen til Anne og kjenne sola. Deilig!

Men jeg regner samtidig med at innen Buenos Aires-gjengen rekker å komme tilbake, så savner jeg dem, og er klar for at det stort sett er noen her når jeg også er hjemme.

tirsdag 12. april 2011

Dia del niño

Jeg ser at jeg begynner å få litt ensretta blogginnlegg her, men i dette landet er det altså mange dager som feires – og i dag var det barnedagen.

En av skolene vi jobber med i prosjektet er for barn med spesielle behov. Handikappede har lenge vært en lite anerkjent grupper her i Bolivia, men det begynner å bedre seg nå. Ungene var i dag invitert av kommunen til å markere barnedagen. I flere dager har vi forberedt en dans, og ungene gleda seg til å få danse for ordføreren.

Det hele skulle begynne klokka åtte – så vi kom ti over ni. Da hadde man enda ikke begynt å gjøre i stand. Vi hjalp til litt, ungene lekte, spiste og drakk litt. Litt over elleve var det klart for åpning, med en tre-fire taler. Så var det endelig ungenes tur. De hadde vist en aldeles enestående tålmodighet, det må jeg bare si. Flotte lærere har det også, som aldri hever stemmen, men som behandler ungene med respekt og masse kos og omsorg – noe mange av dem dessverre møter lite av hjemme.

 

P4120570 P4120575 P4120604 P4120632 P4120644 P4120498 P4120569

Til slutt litt risikosport; laaaang stige lent mot tynn flaggstang…

søndag 3. april 2011

Kos og gnagsår

Jeg sitter på balkongen og ser utover parken og avenidaen utenfor. Vanlivis er det godt med biler, busser og minibusser ute på denne tiden av døgnet, men i dag er det bare barn og voksne til fots eller med sykkel. Det har vært noen slike dager etter at jeg kom, men da har det skyldtes streik. I dag er det en mye hyggeligere anledning; det er en av årets tre bilfrie dager her i Cochabamba. Fra klokka åtte om morgenen til fem om ettermiddagen er det ikke lov å kjøre bil. Dermed fylles gatene opp av familier som spaserer, barn som lærer å sykle og folk som spiller fotball i gata. Mens jeg går en tur kan jeg lykke grillmaten som tilbredes til familiefestene rundt omkring, og jeg hører bert-bert’en til iskremmannen i parken. Selv har jeg på meg splitter nye joggesko – uten sokker – og er dermed i ferd med å utvikle noen nye gnagsår, men men den koselige mannen i apoteket på hjørnet selger meg gjerne noen plaster som jeg kan ha på for å lindre litt.