søndag 30. oktober 2011

Råning?

I morgen er det “Reformasjonsdagen” – en dag jeg aldri har vært med og feira i Norge, men her i landet er det en viktig merkedag for kirka. Så etter Luther-foredrag, preken og spilling og synging av “Fremad Kristi hærmenn” og “Vår Gud han er så fast en borg”, var Elsa jeg klare for å finne på noe helt annet. Jeg hadde bil, så dermed bestemte vi oss for en rånetur for å utforske nye steder. Det må vel innrømmes at vi ganske kjapt innså at vi er kommet i en alder hvor det vi bedriver ligger temmelig langt unna råning, og i grunn likner mest på en god gammeldags søndagstur. Kamera var med, så her kommer noen inntrykk. De fleste av bildene er tatt gjennom ruta, i fart – for vi var jo tross alt på tur, men dere kan jo dele noen av opplevelsene våre.

 PA301025

Fint kjørevær er viktig på søndagstur; litt overskya, men ikke regn. Det var til og med et langt stykke med asfalt!

PA301028

Elsa er fast sjåfør, men ble litt unkonsentrert innimellom når det dukka opp mange kuer på begge sider av bilen. “Fine jur"!” sa bondedattera med kjennermine.

PA301029

Vi kjørte forbi byens vannrenseanlegg, og akkurat godt lukta det vel ikke…

PA301030

Masse fint og grønt langs veien, men oppe i åsene er det mye mer goldt.

PA301032

Da er vi over på grusveien, men veldig fin vei var det!

PA301034

Maisen var også fin.

PA301035

Flotte damer som bærer tungt.

PA301038

Er det rart jeg er glad i dette landet? Bare se på fargene!!

 PA301039

Fint, gammelt adobehus, med flotte porter. Av skiltet til venstre for hovedporten skjønte vi at dette var den gamle insemineringsstasjonen (hvis det er det det heter…).

PA301042

To kompiser som kikka litt rart på oss (og de var vel ikke de eneste som gjorde det…)

PA301043

Et fascinerende fenomen; dette er faktisk en plante som vokser på telefon/strømkablene. Noen kan bli ganske så store.

PA301047

En annen liten kompis, som ikke virka like fornøyd med livet, men han verdiget allikevel fotografen et blikk.

PA301051

Stor kaktus, med frukt. Vi gikk ikke på slang denne gangen heller. Flinke, ordentlige jenter, nemlig! PA301054Men så begynte regnet…

PA301055

Og vi kom til slutt til Quillacollo, i det området der Urkupiña-festen feires hvert år.

onsdag 26. oktober 2011

Bidrag

Jeg fikk en kommentar på forrige innlegg:

“Kan du ikke organisere en liten privat innsamling ? Oppgi et kontonummer, så kan vi blogg-følgere få lov til å bidra litt ?”

Om du føler for å bidra med en slant, kan du ikke sende meg en mail, så kan jeg gi flere detaljer!

lenevaa@yahoo.no

tirsdag 25. oktober 2011

Trygghet

I dag morges da jeg kom inn i heisen, så jeg et oppslag med overskriften “Et ønske om solidaritet”. Nattevakta vår her i blokka har vært i en ulykke, og har ligget på sykehus siden lørdag. Han er blitt operert, men for hver dag stiger regningen, og familien har ikke så mye penger. Derfor ble alle beboerne bedt om å bidra.

Da jeg kom ut snakka jeg litt med hovedvakta vår, Clemente. Han fortalte at Moises hadde blitt påkjørt av en motorsykkel på lørdag kveld, og at lårbeinet var brukket på flere steder. Legen vil gjerne sette inn en plate, men det er usikkert om det finnes nok penger til det.

Mens Clemente fortalte, kjente jeg at det verka litt i beinet mitt – jeg vet jo litt om hvilke konsekvenser nærkontakt med en motorsykkel kan få. Men jeg tenkte også på de store forskjellene. Selv om jeg etter en dag på sykehuset, som selvsagt var blant byens beste, fikk beskjed om at forsikringen ikke dekket ulykker, så jobba jeg på en skole som hadde en advokat som tok seg av det hele. Huseierne der jeg bodde tok ansvaret for å anmelde og følge opp kontakten med han som hadde kjørt på meg. Da jeg kom hjem fra sykehuset, kunne jeg ansette en “privat assistent” som hjalp meg med absolutt alt; dusjing, mat, følging, legebesøk osv. Og da jeg etter et par måneder kom hjem til Norge fikk jeg gratis oppfølging på sykehus, og fysioterapi tre ganger i uka. I og med at jeg hadde bodd såpass lenge utenlands hadde jeg ikke rett på sykepenger eller arbeidsledighetstrygd, men jeg hadde foreldre som stilte opp – med en mamma som brukte to timer om dagen for å få meg fram og tilbake til jobb.

Moises kommer antagelig til å måtte låne penger av familie og venner. Han får ikke slippe ut av sykehuset før regninga er betalt, og for hver dag blir sluttsummen høyere. Han vil ikke få noe tilbud om fysioterapi, med mindre han er villig til å betale for det selv. Hvis han ikke rimelig kjapt er tilbake på jobb, vil han ganske snart stå uten jobb.

Etter ulykken min så jeg hvor viktig familien var som sikkerhetsnett for meg (selv om det var noe frustrerende når mamma og søster diskuterte meg som en pakke “Hvis dere kan ta Mathilde (min niese) i helga, så kan jeg ta Lene.”…), men om jeg ikke hadde hatt familie, så hadde jeg sannsynligvis fått en eller annen støtte fra det offentlige for å overleve. Moises har kun familien, en forholdsvis fattig familie – i hvert fall nå som de må betale sykehusregninga…

lørdag 15. oktober 2011

Overskrifter

Noen ganger kjenner jeg at det er veldig langt til Norge. Det kan være fordi jeg opplever ting her som er langt unna den norske virkeligheten, mens oftest skjer det når jeg leser norske nettaviser. Det vil si; som regel kommer jeg ikke lenger enn overskrifta… Her er et lite knippe fra dagens aviser:

  • “Slik er Idol-Vegards hårtabbe”
  • “Rasmus er Norges peneste katt”
  • “Skrekkfunn i norske frukt- og grønnsaksdisker”
  • “Morten (6) brukte 23 998 på smurfespill”
  • “Stripper vanligvis ned til trusa”
  • “Denne rumpa inspirerer Jon Almaas”
    Jeg skal innrømme at jeg ikke har lest de tilhørende artiklene, og jeg skjønner at journalistene er under press for å produsere nytt stoff hele tiden. Allikevel tenker jeg vel at disse overskriftene representerer beviset på at Norge er et ganske greit sted å bo, uten de helt store problemene?

fredag 14. oktober 2011

Snøhvit

“Tantebarnet” mitt går i Kinder på skolen som ligger rett ved siden av leiligheten min. I dag har de hatt teaterfestival, og da måtte tante selvfølgelig avgårde – ikke minst fordi det var Aneth som skulle spille Snøhvit. Her i landet blir man ikke ruinert om man går til en skredder for å få sydd et kostyme, og når barnet i tillegg er totalt blottet for sceneskrekk var det duket for en flott opplevelse. Ikke minst hadde Aneth et imponerende dramatisk fall da hun “døde” etter å spist av eplet som den onde stemoren tilbød henne.

DSCN2756

Snøhvit før forestilling

Det var en koselig opplevelse også fordi hele familien var på plass for å se; fettere og kusiner, tanter og onkler, besteforeldre og foreldre – i alt var vi over 20 personer. Aneth er heldig, og har mange rundt seg som er glad i henne og vil det beste. Et fantastisk utgangspunkt for å få et godt liv.

Det står dessverre i grell kontrast til den virkeligheten noen lærere fortalte meg om i går; om barn helt ned i femårsalderen som er alene hjemme fra morgengry til langt på natt fordi foreldre jobber og/eller drikker.

Skulle virkelig ønske alle barn kunne få oppleve at de har i det minste en voksen rundt seg som bryr seg, følger opp og er glad i dem!

mandag 10. oktober 2011

Når man møter seg selv i døra

Vi lever spennende dager her i Bolivia for tiden. Politisk er det mye som skjer, og det er særlig to saker som er i fokus. Jeg skal prøve å legge det hele fram så objektivt som mulig, men det er ikke alltid like lett.

Sak 1 gjelder byggingen av en ny vei som skal binde sammen nord og sør i landet, og som samtidig vil sørge for veiforbindelse til Brasil. Vei er fint; Bolivia trenger virkelig å øke eksporten av landbruksvarer, og en vei som knytter Stillehavskysten (i Chile) til Atlanterhavskysten (i Brasil) vil absolutt være et gode. Men så er det det, da, at mellom Chile og Brasil er det en del regnskog, og den prosjekterte veien går gjennom deler av regnskogen som til og med har status som nasjonalpark. Urbefolkningen som holder til i dette området er for å si det på en pen måte ikke spesielt interessert i å få en vei tvers gjennom området de har bebodd i århundrer. Ikke minst er de bekymret for hvordan området vil utvikle seg dersom det brått går en stor vei gjennom hjertet av parken. Noen stikkord i så måte kan være tømmerhogst, befolkningsvekst, forurensning, og, det som bekymrer befolkningen mest; at kokadyrkere vil dukke opp. Kokadyrkerne har i en del år holdt til i Chapare, som er det området hvor veien starter. Etter hvert gir jorda dårligere avlinger, og dyrkerne ønsker å flytte. Noen av kokadyrkningen er legal – kokabladene blir brukt til te, tygging og andre lovlige formål, men dessverre er det nok slik at det aller meste går til kokainproduksjon. Kokain er jo ille i seg selv, men prosessen med å lage stoffet forurenser også veldig.

Så kan mkan jo spørre seg “hvorfor skal veien gå akkurat her?” Og det er her de virkelig store problemene starter. Bolivia har jo blitt kjent som “landet med indianer-presidenten”. Evo Morales, tidligere leder for kokadyrkerne i nettopp Chapare, ble valgt og gjenvalgt som president med støtte fra urbefolkningen. Han har dessuten markert seg som en talsmann for “Moder Jord”, og har gått ganske klart ut og gitt kapitalismen skylda for jordas problemer. Hvordan har da landet havnet i en situasjon der urbefolknings- og miljøvernspresidenten ender opp med å bruke tåregass mot urbefolkningen som marsjerer mot La Paz for å prøve å bevare regnskogen?

Det er dermed duket for fascinerende konspirasjonsteorier fra både oposisjon og regjering. Oposisjonen hevder at veikontrakten er alt for dyr, og at regjeringspartiet får en god del penger under bordet. De sier dessuten at presidenten er i lomma på narkokarteller som vil ha veien både for å lette distribusjonen og for å kunne øke produksjonen av koka. Presidenten og co på sin side hevder at protestene til urbefolkningen er iscenesatt av internasjonale organisasjoner for å svekke regjeringen, og at det skjer akkurat nå for å ødelegge valget som skal være den 16. oktober.

Det er nemlig den andre store saken i landet; juridiske valg. Det skal velges medlemmer til ulike rettsinstanser, noe som regjeringen mener vil styrke demokratiet: “Til nå har 130 folkevalgte valgt dommere, denne gangen skal hele folket være med og bestemme. All deltakelse over 130 vil være en seier for demokratiet!” Oposisjonen sier “Stem blankt! Alle kandidatene er plukket ut av regjeringespartiet, så hva slags demokrati snakker vi egentlig om her?”

Regjeringspartiet har organisert sine velgere, og mens urbefolkningsgruppene fra regnskogen vandrer en vei for å komme til hovedstaden for å bli hørt, så er det en motmarsj på gang fra en annen kant. Hva som eventuelt vil skje om de to gruppene møtes i La Paz vil jeg helst ikke tenke på. Regnskogsfolket ankommer sannsynligvis hovedstaden på torsdag, etter å ha gått siden 15. august. På disse to månedene har de oppnådd mye støtte, både her i Bolivia og internasjonal, og de har også blitt utsatt for angrep og kritikk, men de går på. For noen uker siden hadde politiet fått beskjed om å stoppe dem, og det gjorde de forsåvidt. Tåregass ble tatt i bruk, mange ble arrestert, og det ble brukt mye vold. Hele episoden granskes nå – det er enda ikke noe som har tatt på seg ansvaret og sagt “det var jeg som ga ordren til politiet”, så politet er frustrert fordi de blir fremstilt som syndebukker, en minister gikk fordi han ble tatt i løgn, en annen minister og to statsråder gikk i protest mot behandlingen av “de marsjerende”.

Som litt krydder på toppen av det hele organiserte COB, som er Bolivias svar på LO, en to dagers streik på torsdag og fredag fordi regjeringen ikke har gitt dem den 12% lønnsøkning som ble lovt i forhandlingene i april. Denne uka snakker de om å trappe opp og stenge og blokkere noen hovedveier.

Veien fra Cochabamba til La Paz har forresten vært blokkert i dag; gruvearbeidere har protestert mot høyere skatter.

Slik går nu dagan – fram mot valg på søndag, og før det kanskje en trefning mellom ulike marsjerende grupper, hvis ikke presidenten bestemmer seg for å åpne døra for dialog med dem som vil forsvare skogen sin. Om han da ikke blir stående i døråpningen, mens han kjenner på hvordan det er å møte seg selv…