onsdag 24. august 2011

Kultur

Klokka er 05.36, og jeg våkner like før klokka ringer, vakler ut på badet og kaster litt kaldt vann i ansiktet. Alle som kjenner meg vet at jeg:
a) ikke akkurat er noe a-menneske og
b) er veldig glad i Bolivia og bolivianere.
Noen ganger kræsjer de to tingene litt. I dag har vi nemlig avtalt skype-møte med en av de ansvarlige i Norge. To av kollegene mine skulle komme til meg klokka seks, for da er klokka sånn midt på dagen i Norge – og her hos meg er det best nettkobling. Selv om jeg har bodd en del år her i landet, og har lært meg en del om “hora boliviana”, så har jeg enda ikke skikkelig under huden når et klokkeslett faktisk betyr den tiden, når det betyr ti minutter seinere – og når det betyr tre timer seinere.

Jeg er fremdeles “norsk nok” til å stille sånn noenlunde presis på jobb – så dermed sitter jeg her i stua mens det sakte blir lysere ute, smal i øya, prøver å skjønne noe av nyhetene på quechua, og kjenner på at jeg blir mer og mer irritert. Irritert på meg selv fordi jeg aldri lærer, og irritert på denne kulturen hvor man ikke stiller på den tida man har avtalt.

Håper hun vi skal snakke med i Norge har med matpakke, så hun kan sitte ved pulten sin, mutt putt aleine mens kollegene koser seg i kantina – mens hun venter på samtalen fra sine bolivianske medarbeidere.

Jeg for min del tror jeg tar meg en tekopp…

PS: Klokka er nå 06.23

søndag 21. august 2011

Trafikk og musikk

het et radioprogram da jeg var liten. Når jeg kjører på jobb hører jeg ofte på radio. En av stasjonene kommer stadig med forskjellige trafikk-tips, og det er slettes ikke så dumt, for vi er ikke alltid like flinke til å huske alle regler her. Da er det fint at noen minner oss på å bruke sikkerhetssele, å se til alle sider og bakover før vi svinger ut i gata, å ta hensyn til fotgjengere, å buke blinklys, å buke lys om kvelden, å stoppe på rødt lys og generelt holde trafikkreglene.

I dag har jeg kjørt litt her i byen. Ja, jeg hadde på meg sikkerhetssele, det hadde jeg, men jeg kjørte på to røde og tre gule lys, jeg stoppa midt i et kryss for å slippe av noen, jeg stoppa ikke for noen fotgjengere, jeg brukte ikke blinklyset da jeg bytta fil.

Allikevel vil jeg påstå at jeg hører hjemme blant det 20% beste sjåførene her i byen…

På flyplassen

Elsa og jeg  er på vei opp rulletrappa på flyplassen for å komme oss opp på taket for å vinke til Malvin som skal ankomme. Da kan man høre følgende samtale:
Elsa: Det var klokka åtte han skulle komme, ikke sant?
Lene: Det var det du sa før i dag, ja.
Elsa: Eeeg??? Har du ikke sjekka?
Lene: Nei, jeg trodde de hadde sagt fra til deg, jeg.
Elsa: Hmmm. La oss gå opp på taket og se om de andre er der!

Det er mange mennesker på flyplassen, men det er svært få på taket, og det er i hvert fall ingen bleke norske fjes.

Elsa: Vi får ringe og sjekke når han kommer.
Lene: Eller om han alt er kommet…

Det er da vi finner ut at Malvin ikke kommer før i morgen… Jaja, det er godt at det ikke er mer enn 7 minutter ut til flyplassen.

Til Malvin – hjertelig velkommen – en gang…

torsdag 18. august 2011

1150 kilometer

Tirsdag morgen; første stopp er hos “hjulmannen”, som sjekker lufttrykket i alle fire hjulene mine. Greit å være sikker på at dekkene vil holde hele den lange turen. Siden jeg er i ferd med å opparbeide meg et godt forhold til mannen, ser jeg på ham med store øyne, mens jeg spør: “Du kunne ikke hjelpe meg med en ting til, vel? Du skjønner, reservehjulet mitt sitter under bilen, og jeg vet ikke helt hvordan jeg får det løs. Kunne du være så snill å vise meg det?” Det gjør (selvsagt) mannen, selv om en annen kunde blir temmelig irritert og klager over servicen. Jeg synes servicen er strålende, jeg!

Jeg skal ha med med sekretær Enrriqueta på tur, så vi rigger oss til i bilen, og etter ca 800 meter stopper vi. Der er det nemlig en dame som selger frukt, og det vil Enrriqueta gjerne kjøpe, så hun kan ha med til familien sin.

Vi skal til Tinquipaya. En liten landsby utenfor Potosi. Misjonen hadde et stort prosjekt der i mange år. Nå skal det bygges en fotballbane like ved huset vårt, og da vil gjerne kommunen ekspropiere litt av tomta, så vi skal svgårde for å møte ordføreren. Men til Tinquipaya er dat langt. Dessuten skal vi først til Potosi for å plukke opp administrasjonssjefen, som har vært i Sucre for å selge et hus.

Etter drøye fire timer er vi kommet til Oruro. En by som ligger oppe på høysletta. Den kan vel ikke akkurat skryta av å være vakker, der den ligger temmelig forblåst midt ute i ingenting, men den har da sine gode sider. Vi får oss en koselig lunsj, 2 liter rødmaling og tre koster før vi kjører videre.

Landskapet er utrolig. Det er spesielt å kjøre rundt på fire tusen meters høyde. Rundt oss er det ganske goldt, men om vi ser litt nærmere, så er det masse farger. Farger på det som er av vegetasjon, på sanda, på steinene og på folk.

P8180977

Litt ekstra spennede blir turen. I Cochabamba tømte vi bensinstasjonen – tanken ble nesten full, og de som kom etter oss ble sure… I Oruro glemte vi  fylle, men tenkte at det kunne vi jo gjøre i Challapata. Der var alle tre stasjonene tomme for bensin… Dermed prøvde jeg å huske alle tips om økonomisk kjøring. Vet ikke om det hjalp, men vi kom oss trygt fram til neste stasjon – sånn omtrent 120 km lengre fremme.

En natt i Potosi – hvor høydepunktet ble å prøve å få et stykk monsterbil (poplulært kalt “El OBNI”, objeto volando no identificado – UFO på norsk) inn i en garasje beregnet på en helt vanlig bil. Det gikk bra det også, med god guiding både inn og ut.

Onsdag morgen dro vi avgårde mot Tinqupaya og ordføreren. Det er nesten ti år siden jeg var der sist, og veien er jammen blitt et lite hakk bedre. Mamma hadde kanskje ikke sukka fullt så mye om hun hadde vært med denne gangen.

P8180971

 P8170962

Siden ordføreren ikke dukket opp før klokka fire til møtet vi skulle ha klokka ni, så rakk vi både å henge litt på plazaen, spise lunsj, skravle – og ikke minst; male. Jeg har nå malt portene på husene i Acasio, og vinduskarmer på huset i Tinquipaya. Huden min har dessuten absorbert større mengder med rød maling. Mon tro når den slites av denne gangen.

I dag gikk turen tilbake til Cochabamba, og 1150 km var kjørt.

mandag 8. august 2011

På hjul

Ut av leiligheten “Har jeg huska alt? Nøkler, pung, mobil, pc?” Ned heisen, og ut av døra. Vakt(mester) Clemente står parat: “Skal du ta ut bilen?”. Det skal jeg. Er man i den lukseriøse situasjonen at man har en Toyota Prado stående, så bruker man den jo. Rundt hushjørnet, og der står den fine, hvite bilen. Misjonen sørger for biler til oss når vi trenger det, og jeg mumla ganske høyt om at jeg ikke ønska meg noe nytt, stort, fancy og flashy no’ på bilfronten. Dermed er jeg tildelt den eldste bilen vi har, en ganske kjekk og firkanta bil, som forhåpentligvis ikke er fullt så attraktiv for alle langfingra kjeltringer som er interessert i et nytt speil, eller en lykt eller kanskje et bakvindu.

Den kjekke hvite bilen står der altså, men noe er ikke helt normalt. Det ene bakhjula er da vitterlig ikke like struttende og overpå som det andre? Det er da jeg tenker at en stor jeep ikke er så kult allikevel. I hvert fall ikke når reservehjulet er på taket og jekken ser ut som om den er beregna på lekebilene til Brio. Men helt flatt er det dog ikke, og Clemente kommer meg til unnsetning og sier at jeg sikkert kan kjøre litt på det. Men hvor er nærmeste gomeria? I Norge må jeg si at jeg ikke helt hadde visst hva jeg skulle gjørt med et flatt dekk. Jo altså, jeg ville jo selvsagt satt på reservedekket – men hva gjør man så med dekket det er et hull i? Her i landet er det enkelt, for de er ikke langt mellom de små sjappene hvor en mann i overall kan fikse det meste. Det viste seg at det bare var et par kvartaler til El Choco, som sto der parat.
“Dette tror jeg vi må sjekke,” sier han.
Så finner han fram jekken, av med hjulet, og løfter det oppi det halve oljefatet som er fylt med vann. Dermed er det lett å se hvor det begynner å boble. Det er ganske riktig et hull – forårsaket av en spiker. Hjulet ned igjen, El  Choco finner fram det hjemmelagde stativet sitt, som han bruker for å løsne felgen fra dekket (eller no’ sånt…). Så hopper han litt opp og ned på det, og så kan han plukke det fra hverandre. Spikeren var lang, men El Choco plukker den ut med en tang og finner fram en lapp som han setter på. Da kommer det en taxi med et hjul i bagasjerommet, og så kan han fikse litt på det mens vi venter på at limet skal tørke på lappen min. Det kommer også noen innom for å få litt luft. De betaler ei krone eller to, og så kan de kjøre fornøyde avgårde.

Til slutt er det hele klart for å koble sammen hjulet mitt igjen. Svisj, svosj, svusj – så er hjulet på igjen, jeg betaler en tier, og kan kjøre i vei. Jeg har nå lært at hjul uten slange er en kjekk oppfinnelse, for da tar det mye lengre tid fra du punkterer til hjulet er flatt. Så dermed kan du rekke fram til en gomeria – om du er i Bolivia, da.

.