lørdag 23. mars 2013

Ut på tur – aldri sur??

Jeg har vært på tur, men superblid var jeg vel ikke hele tida. Vi har hatt konferanse i Peru, og det har vært riktig så koselig. Hyggelig å treffe gamle kjente, og kjekt å bli kjent med nye kolleger! Men så kom tida for hjemreisen, da…

Jeg er ikke noen stor tilhenger av å reise om natta, så jeg hadde fått plass på en buss som skulle gå klokka 16. Resten av gjengen skulle ta nattbuss, men mer om det prosjektet litt senere. Erfaringen min er vel at busser i Bolivia er mer presise enn busser i Peru; ett av de få områdene, kanskje, hvor Bolivia slår Peru. I femtida var vi nå i alle fall på vei ut av Arequipa by. Jeg hadde hyggelig selskap ved siden av meg; en lærer som jeg kunne diskutere pedagogikk og utdanning med fram til vi begge sovna.

Sove og sove, forresten, det er jo ikke akkurat som soving hjemme i senga, da. Så jeg våkna stadig vekk, og kikka litt ut av vinduet. Sånn i sjutida eller noe så jeg en lastebil parkert foran oss i en sving. Men det så tydeligvis ikke sjåføren, for brått måtte han til å kjøre forbi, og der i svingen kom en buss imot. Jeg er forsåvidt gald for at jeg satt på “lastebilsida", selv om jeg skvatt ganske så godt da sidespeilet gikk fløyten i møtet med lasteplanet. Det må ha vært mye mer skremmende å sitte på den andre siden, og se en buss komme i mot. Men bortsett fra speilet og vinduet rundt gikk det ganske bra; selv om jeg ikke akkurat vil anbefale bussturer på kveldstid i rundt 4000 meters høyde med ødelagt vindu. Var veldig glad for alpakkajakka og den doble fleecejakka mi!

I de fleste guidebøker står det “Avoid arriving after dark”, og at man i hvert fall må sørge for å ha en hotellbestilling klar. Jeg ankom Puno i ellevetida om kvelden, og hoppa inn i den første drosja jeg så, og spurte om han kunne anbefale et hotell. Det kunne han, vi kjørte dit, og han banka på til nattevakta åpna. 80 soles skulle han ha for et rom med frokost. “Trenger ikke frokost, jeg reiser tidlig i morgen,” sa jeg. Da kunne jeg få rommet for 70. Slettes ikke verst; dusj med masse varmt vann, trådløst nett og kaffe og te – og en i overkant hard madrass. Klokka 0538 våkna jeg, og vandra ut i verden for å finne en minibank for å kunne betale for herligheten. Da jeg kom tilbake til hotellet sto nattevakta og kosta fortauet, og sa at jeg bare måtte forsyne meg med frokost “de cortesia”, eller “on the house” på godt norsk. Slik service kan man like!

Den snille taxisjåføren fra kvelden før kom og henta meg klokka halv seks og kjørte meg ned på terminalen, hvor jeg kjapt fikk ett sete i en “deletaxi” som skulle til grensa. Problemet var at det var det første setet de solgte, så det tok 45 minutter før vi kom oss avgårde. Da mangla det fortsatt en passasjer, men jeg og en av de andre ble enige om å betale for halvannen plass hver. Nok en hyggelig tur, og koselig prat med medpassasjer – til jeg sovna på ny.

Vel framme på grensa stopper en annen taxi rett foran meg, og ut velter norske og bolivianske kolleger som hadde kommet med nattbussen – trodde jeg. Bussen skulle gå halv to, men de hadde fått beskjed om at den neppe ville kommer før i tretida om morgenen. Siden de hadde flybillett fra La Paz i ett-tida dagen etter, reiste de den lange veien fra Arequipa; ikke i en stor buss med gode seter til å legge helt ned, men i en taxi.

Vi nærmest løp gjennom passkontroll på begge sider, og bort til taxiene som går i retning La Paz. Malvin klarte å prute oss alle fem inn en taxi til en brukbar pris. Det skal sies at sjåføren var temmelig sjokkert og overraska over at den som skulle sitte i bagasjerommet mellom koffertene, var en gringo. Ikke så vant til utlendinger som går med på slikt.

I Bolivia har man de siste årene  arrangert noe som kalles juegos plurinacionales, som er noe sånt som nasjonale olympiske leker for elever på videregående. Åpningsdagen var visst på fredag, og det medførte at store deler av El Alto, hvor flyplassen ligger, var stengt. Taxien snirkla seg fram via smågater hvor alle andre også måtte kjøre. Og det ble etterhvert klart at det var liten sjanse for å rekke noe fly i ett-tida. Sånn omtrent ett sto vi inne på flyplassen, og Malvin og Gro måtte begynne å tenke på en plan b, for ombord på flyet til Potosi kom de ikke. Jeg prøvde å endre min billett til fem-flyet til en på tre-flyet,  men fikk beskjed om at det allerede var 15 på ventelista, så det var ikke spesielt sannsynlig. Gro og Malvin kom seg med et annet flyselskap til Cocha, og så satt jeg igjen alene på flyplassen.

El Alto er ikke verdens mest spennende flyplass, kan man si, og den mest ålreite kafeen vil nok aldri vinne noen service-pris. Men etter en god stund klarte jeg å få en sandwich og en kaffe. Jeg hadde prøvd å sjekke inn, for å kvitte meg med kofferten min. Det var bare sånn delvis vellykka; jeg fikk lov til å sjekke inn, og fikk boardingkort og det hele, men kofferten var han ikke interessert i før en time før avgang.

Et par minutter før en time før fikk jeg lov å avlevere kofferten, og kom meg gjennom sikkerhetskontrollen. Var blitt ganske fornøyd; dette så ut til å gå veien. Det kom et skikkelig regnvær, men jeg trodde ikke det skulle bety noe. Der tok jeg feil. Kvart på fem kom to ansatte og fortalte at flyplassen hadde blitt stengt på grunn av hagl på rullebanen. Flyet vårt skulle ha kommet fra Cochabamba, men hadde måttet returnere fordi det ikke fikk lande. Mer info i seks-tida, sa mannen så. Jeg stappa boardingkort og idkort i lomma og begynte å vandre rundt. I sekstida kom faktisk flyet vårt flaksende fra Cocha, og jeg begynte å gjøre meg klar. Men id-kortet – hvor var det? Panisk leting i alle lommer. I alle lommer på sekken. En gang. En gang til. Enda en gang, men fortsatt ikke noe id-kort. Litt panisk nå. Da ringer mobilen. Det er Kristian som forteller at de har kommet til flyplassen; etter å reist klokka seks om morgenen med bussen som skulle gå klokka halv to… Må innrømme at jeg ikke var veldig hyggelig med Kristian akkurat da: “Har mista idkortet mitt. Må finne det. Vi snakkes!” Noe flau bevega jeg meg bort til skranken og spurte om noen hadde funnet kortet mitt. Heldigvis hørte damen i kiosken meg, og sa at en ung mann hadde funnet det, og levert det nede i kontrollen. Tror jeg aldri har takka så inderlig noen gang som da mannen med en gang ga meg kortet tilbake! Hadde allerede hatt noen grusomme tanker om de lange køene på ymse offentlige kontorer for første å melde det mista, og så prøve å skaffe et nytt…

I halv åttetida var jeg hjemme; 27 timer etter at reisen starta fra Arequipa. Jeg var kanskje tross alt heldig. I løpet av kvelden fikk jeg meldinger fra Kristian og Audun, som i flere timer satt inne på hvert sitt fly og venta på å få ta av. Regn ble til hagl og snø, og da det ga seg, begynte det å blåse kraftig. 0020 fikk jeg en melding fra Kristian om at han hadde landa i Cochabamba…

søndag 10. mars 2013

Hjertesukk om korrupsjon

Vi har hatt et kurs om korrupsjon, vel egentlig var det vel antikorrupsjon det var snakk om. Vi deltok, alle fra prosjektet, misjonen og kirka. Jeg er jo veldig enig i at korrupsjon er destruktivt, og at det definitivt er noe som bør bekjempes. Det var absolutt en konstruktivt samling, og det er ikke noen tvil om at det er sunt å være sammen og snakke om de utfordringene vi møter.

Jeg har i mine åtte år her i landet kun én gang blitt bedt om en “donasjon til kontoret” fra en politimann. Det var første året jeg var her, på grensa mellom Peru og Bolivia, og jeg ville ha med meg misjonsbilen hjem. Da var det lett å tulle fingrene litt inn i de lyse lokkene, vifte litt med øyevippene og late som jeg ikke helt skjønte.

Men jeg vet jo at korrupsjon er utbredt, og at det er et enormt problem. En av grunnene til at prossessene våre med visum, id-kort og førerkort har tatt så lang tid, er nok at vi aldri har kommet med noen tvetydige spørsmål om “hvordan kan vi ordne opp i dette til alles beste?”

Vi norske er nok ikke den gruppa som ser mest til dagliglivs-korrupsjonen, men gjennom tida i prosjektet har jeg jo sett, ikke bare “ren” korrupsjon, men også hvordan bøying og bending av regelverk i enkelte situasjoner må til for å få gjennom noe; og ikke minst at alle forventer denne triksinga. Hvor skal vi da trekke grensene; når litt “lett triksing” fører til at de svake i samfunnet oppnår et gode de ellers ville blitt nektet?

Et av kravene i misjonen er at vi må få faktura på alt vi handler på misjonens regning. Dersom selger utsteder faktura, blir nemlig salget innberetta, og skatt betalt. Det er jo egentlig en god tanke. Men de siste dagene har jeg allikevel tenkt litt på dette. For konsekvensen blir da gjerne at vi handler i de store supermarkedene og kjedene, hvor vi kan få en kassalapp. De mindre sjappene og de som selger på markedet har nemlig ikke faktura. Men blir dette rett; at vi støtter de store kjedene og butikkene, på bekostning av de små og selvstendige?

torsdag 7. mars 2013

Krise

I dag var det krise i prosjektet. Jeg kom på jobb, og like etter meg kom min kollega E. Da hun så meg, ropte hun “Er det ikke forferdelig?”. Må innrømme at jeg ikke med en gang forsto hva hun snakka om. Det skjer jo stadig ting, men jeg trodde ike hun ville omtale feks Chavez’ død som forferdelig, ei heller ikke det faktum at de endelig har slutta å blokkere veien ut til skolene våre.

Men så kom hun nærmere, og da begynte jeg å fatte. Etter kurs i går kveld, hadde hun tydeligvis ikke gjort som meg. Jeg dro nemlig hjem, lagde kveldsmat til to, og la meg tidlig. Hun hadde åpenbart tatt seg en tur til frisøren. Eller, jeg er jammen ikke sikker på om denne personen har gjort seg fortjent til tittelen frisør.

Håret var blitt svart, og det var greit nok. Men det halvlange håret hennes var nå delt i to lag, eller kanskje etasjer er et bedre begrep. Første, og ytterste, etasje slutta omtrent ved haka, og hadde alt håret vært klipt i samme lengde, så kunne det sikkert vært en grei bob – forutsatt at man hadde jevna ut litt der hvor det var skjevt og hakkete, selvsagt. Den andre, og innerste, etasjen slutta ved skuldrene, og hadde fått litt schwung utover. Men selv schwungen kunne ikke hjelpe mye. Det er ikke ofte jeg synes at folk er ulekre på håret, men dette ville neppe vinne noen positiv pris.

“Hva skal jeg gjøre?” sa E. “Hvordan kan jeg skjule dette? Det er virkelig ille, ikke sant?” Noen ganger er det kanskje snilt å juge litt, men ikke i dette tilfellet. “Jeg ringer sjefen vår, hun må gi meg adressen til frisøren sin. Dette er krise, jeg kan ikke gå sånn!!”

Vi tok en tur bort til sjef L, som kom med noen hårklyper og fikk festa litt her og der, så det meste av første etasje var skjult.

Jeg tok så turen med bilen på verksted, og da jeg kom tilbake etter diverse viderverdigheter med gummipakninger og slikt, var E tilbake fra frisøren. Med et smil, og godt oppklipt hår i mange etasjer.

Vi jobber mye i prosjektet, og har lange dager, og prøver å lære lærere å se hele eleven, ikke bare den akademiske biten. Da er jeg glad for at vi også kan ta oss tid til, sånn en sjelden gang, å se den forfengelige biten hos enkelte av oss, og gi rom for den også!