torsdag 29. september 2011

Ord

Det finnes mange ord og mange språk her i verden. Noen ord er deilige å høre, og jeg er nok i så måte heldig som bor i Bolivia hvor ord og uttrykk som “te amo”, “linda”, “bonita” og det som kanskje er min personlige favoritt; “reina” (dronning) sitter ganske løst.

Allikevel er det noen ord som åpner en helt ny verden når de blir uttalt av damen i gaten som gir deg et nytt boardingcard før en 12-timers flytur: “Madam, you’ve been upgraded!”

lørdag 24. september 2011

Mer trafikk

Men denne gangen lufttrafikk. Jeg har jo jobbet litt for å få sertifikat. Da dreide det seg jo stort sett om å kunne ta på seg sela, bruke blinklys – og lukeparkering. Det var lite om navigering i trafikken, eller plassering foran kryss, eller i rundkjøringer.

Nå har jeg jo vært litt oppe i lufta, og da har jeg tenkt på hvordan man egentlig gjør det. Når jeg skal kjøre fra butikken og hjem, for eksempel, så kjører jeg rett gjennom den førstr rundkjøringa, legger meg i den venstre fila, tar til venstre i det første krysset, holder rett fram. og så til høyre ved søppeldunkene i det andre krysset.

Men oppe i lufta? Har du noen gang hørt veibeskrivelser som dette: “Fly oppover til du kommer over fjelltoppene. Ta til høyre ved den tredje toppen, og hold så rett fram til du får den hjerteforma skya på venstre side. Da tar du til høyre, og flyr rett fram til den fjerde cumulusskya.”

Funker ikke sånn, vett’u – men allikevel kommer vi fram. Fornøyd med det!

Flyvetanker

Det er mange ting man kan tenke på når man sitter i et fly oppe i skyene, eller også når man sitter på flyplasser rundt i verden. Jeg har lagt merke til at jeg stirrer. Jeg tror kanskje at jeg sånn ordentlig begynte med det på Madagaskar. Vi bodde jo litt ute på landet, for å si det sånn, og det var ikke spesielt mange andre hvitinger i nærheten. Når vi så en sjelden gang så en annen vahaza/gringo/bleikfjes, så var det liksom ganske naturlig å stirre litt, og tenke på hvor det mennesket kom fra, og hva det gjorde akkurat her.

Jeg har visst fortsatt med stirringen. Har altså tilbrakt noen timer på flyplasser de siste døgnene, og har nok til tider vært temmelig grenseløs i min betraktning av medreisende.

  • Torsdag kveld på flyplassen i Cochabamba (Aerosur-flyet var forsinka – det var jo litt av en overraskelse…): “Greit å være opptatt av laptopen mens man spiser, men det får da være grenser. Tygg med munnen igjen i hvert fall, da mann! Hmmm, veldig brei tunge på den fyren!”
  • Fredag morgen i Santa Cruz (det skal sies at det ikke var jeg som først ble oppmerksom på fyren): “Han var da veldig lang og tynn. Der han sitter med beina i kors ser det nesten ut som om han kunne ha snurra det ene beinet rundt det andre to og en halv gang.”
  • Fredag ettermiddag i Sao Paolo: “Oi, er det dansk jeg hører? Det er et koselig språk! Lurer på om de bare er på tur. Virker ikke som om de snakker spansk. Hmmm, tror de har lagt merke til meg. Får prøve å smile litt. Hjalp visst ikke så mye, hun snakker myyye lavere, og er visst ikke så interessert i at jeg skal høre på det fine språket deres.”
  • Fredag kveld på flyet mot Amsterdam: “Hussein, jaja, kjekt å sitte ved siden av en Hussein. Er det halal-meny han har fått, tro? Eller er det kanskje vegetar. Ser jo ganske godt ut. Men hva er det hvite, mon tro? Hvorfor bestiller ikke jeg vegetar? De får jo alltid maten først. Oi, Hussein skal ha øl. Hmmm.”
  • Lørdag formiddag i Amsterdam: “Oioioi, hva er det der? Er han malt i fjeset? Oi, det er piercinger. Hvor mange har han i leppa mon tro? Må sikkert være 30 bare i underleppa. Ikke rart han ikke klarer å lukke munnen. Tro’kke jeg ville likt å møte han her i en mørk gate en sen kveld. Fy, Lene, det er jo skikkelig urettferdig å tenke sånn! Men… Jeg har virkelig aldri sett så mye metall i et fjes før.”

Noe av det som er spennende med å reise er jo selvsagt det å bli kjent med nye ting, skikker, tradisjoner og personer. Og noe av det underholdenende er nettopp det å kikke på folk rundt meg, lure på hvor de kommer fra og hvor de skal, hvordan de har det. Dikte noen historier om livene deres. Så om du en dag på en jernbanestasjon, eller på trikken eller flyet eller gata eller…. merker at det er noen som stirrer på deg, så kan det godt hende at det er meg – i full gang med å fabulere meg fram til en fantastisk livshistorie – for deg.

tirsdag 20. september 2011

Leif

At jeg er mer enn middels språknerd er det vel ikke så stor tvil om. I prosjektet er de til tider litt oppgitt over håpløse Lene som kun er interessert i klare og gode setninger, og ikke sånne ekte spanske setninger med godt med krusseduller og kommaer og minst fire leddsetninger. Jeg er veldig glad i spansk, og har et forholdsvis godt grep om språket, men kommer aldri til å bli god til å skrive formelle brev og dokumenter. Det som jeg derimot ser at jeg er ganske god på, er rettskrivning, eller ortografi, som det heter på fint. Det er de nemlig generelt ikke så veldig gode på her. Ei venninne fikk beskjed av læreren sin på universitetet at det hun bedrev skriftlig ikke var “errores ortograficos” men derimot “horrores”. Regner med at det ikke trenger å oversettes…

En utfordring på spansk er at man uttaler “v” og “b” temmelig likt, og det gir seg utslag i det skriftlige. På en husvegg like ved der jeg bodde før sto det med store bokstaver “Prohibido votar basura” (forbudt å stemme (på) søppel). Det er kanskje mulig at folk kanskje hadde fulgt oppfordringen dersom det hadde stått “Prohibido botar basura” (forbudt å kaste søppel)?

I dag smilte jeg litt for meg selv, der jeg kjørte bak en bil som hadde et klistremerke med “Bikingo” bakpå. Kjekt å vite at vikingene har satt spor etter seg på dette kontinentet – og de var kanskje ikke så støe i rettskrivning de heller?

torsdag 8. september 2011

Sikkerhet…

… kan være så mangt. I dag har vi hatt stabsmøt, og en av sakene på dagsorden var beredskapsplanen. Det faktum at deler av planen er basert på tips fra et amerikansk selskap tilsier vel at sikkerhetsnivået ligger noe høyere enn hos den jevne norske misjonær. Tror for eksempel ikke at vi spesielt ofte sjekker bilen under med et speil montert på en stokk for å finne ut om noen har festa noe under bilen…

Jeg innså at jeg bryter opptil flere punkter på sikkerhetssjekken hver dag; jeg skrur ikke igjen gasskolben om natten, jeg kjører som regel den samme ruta til jobb hver dag og jeg har hverken ektefelle eller hushjelp som kan hjelpe meg med garasjen. Derimot har jeg vaktmesterhelten Clemente som ordner porten, og jeg sover vanligvis med soveromsdøra åpen (det er visst lurt, for da kan den ikke kile seg fast om det brått skulle bli et lite jordskjelv).

Men den viktigste investeringen i personlig sikkerhet har jeg gjort på ettermiddagen i dag; jeg var på ferreteria’n (jervarehandel) borti gata og kjøpe halvannen meter med finmaska netting. Ved hjelp av tegnestifter, lærertyggis, spiker og isolasjonsteip henger den nå mer eller mindre (kanskje helst det siste – da jeg var inne på soverommet sist var det kun en spiker igjen som ikke hadde havna på gulvet…) på plass foran vinduet. Det er nemlig slik at det går mot sommer her, og fordi sola står på hele dagen, så er det ganske varmt på soverommet når jeg skal legge meg. Til nå har jeg kun tørt å ha en liten glippe i vinduet, men nå kan jeg ha det på vid gap, i trygg forvissing om at ikke en eneste grusom nattsvermer kan komme seg inn til meg! DET kaller jeg sikkerhet!

søndag 4. september 2011

Med og uten bil

Jeg har tidligere skrevet innleggg om både biler og punkteringer og trafikk og oppkjøring; det er visst et tilbakevendende tema. For de som ikke er interessert i mer trafikk - best å slutte å lese her...

Trafikkbildet her er noe anderledes enn i Norge. Det er kanskje derfor mamma har litt hetta hver gang jeg låner bilen hennes hjemme, og sier "Husk at du ikke er i Bolivia!". Hun sier det også ofte når hun sitter på med meg og vi nærmer oss en rundkjøring. Det er kanskje fordi systemet her fungerer på en litt annen måte. I grunn er det vel to regler som gjelder i rundkjøringer:
1. Alle kan kjøre inn i rundkjøringa. Det betyr at den kan bli ganske full, og svært vanskelig å komme ut av.
2. Har du størst bil, kan du kjøre som du vil - sånn omtrent.

Jeg så noen gode eksempler på dette i går. Da brukte jeg ca. 15 minutter på å kjøre 50 meter. Etter de 50 meterne var det ganske riktig en rundkjøring - stappa full av biler, busser, lastebiler og motorsykler. Køen sto i kilometer den ene veien, mens den andre veien var aldeles tom for biler, for det var ingen som kom seg gjennom rundkjøringa og ut på den andre sida. Lufta var full av tuting og sinte stemmer. Men så kom det noen trafikk-politimenn og fikk litt orden på sakene, så da begynte ting å bevege seg i sneglefart - noe som var et stort fremskritt. Det skal sies at det ikke bare var rundkjørings-kjøringa som skapte problemer. I sentrum ble det arrangert en "mot-marsj". Deler av urbefolkningen her i landet protesterer, med å marsjere, selvsagt, mot byggingen av en vei tvers gjennom regnskogen. De mener at dette vil skape store miljøproblemer, men de er også bekymret for hva som vil skje når infrastrukturen bedres. De regner med, og dessverre med rette, er jeg redd - at da vil koka-dyrkerne, og dermed kokainprodusentene slå seg ned. Presidenten er ikke spesielt fornøyd med å ha fått deler av urbefolkningen mot seg, det er nok en ganske så uvant situasjon, så nå har han mobilsert andre grupper til en "mot-marsj" - litt sånn "for oss som vil ha motorvei i regnskogen". Her i byen er det ikke mye regnskog, men det er sikkert mye lettere og bedre å marsjere her; mindre insekter og mer presse... Det har vært rolig her en god stund nå, men jeg er spent på hvordan denne situasjonen kommer til å utvikle seg. Kaos i biltrafikken er nok bare første skritt.

Kontrasten ble uansett stor da jeg våknet i dag til fuglesang. I dag er nemlig nasjonal bilfri dag. Her i Cochabamba har man arrangert dette den første søndagen i september i mange år nå, men i år er det for første gang gjennomført på nasjonalt plan. Fra åtte-nitida om morgenen er det så godt som tomt for biler og motorsykler i gatene, som i stedet er inntatt av folk i alle aldre på sykler, rulleskøyter og sparkesykler. Noen kommer til hest, og noen spaserer. Det er en "god-dag" for store og små; familien prioriterer å være sammen. Ikke en enste gang har jeg hørt noen klage over mangelen på transport, tvert i mot er alle lykkelig for å ha en rolig dag, hvor man ikke konstant må passe seg for gale og/eller fulle sjåfører. Ikke minst er det vidunderlig å ha en dag aldeles uten bilalarmer som går hver gang en lastebil passerer, eller alle bilene som tuter for å si "her kommer jeg, og jeg har ikke planer om å bremse" i krysset utenfor huset mitt.