torsdag 24. februar 2011

Dagligliv

Det er fortsatt transportstreik her i landet, og skolene er inntil videre stengt. Det hele går rolig for seg; i hvert fall synes jeg det. Når jeg sammenlikner med streiker jeg har opplevd her tidligere, ser jeg virkelig en stor forskjell. Jada – det er bøller som går løs på andres biler, og som kaster stein og punkterer dekk. Men det er mer spredte episoder. Det har vært lite tåregass, og så vidt meg bekjent ikke en eneste gummikule skutt mot demonstranter.

I morgen fortsetter streiken. Foreløpig er det kun taxisjåførene som har hatt noe igjen for denne uroen; i og med at det ikke er noen busser, så må folk kjøre taxi i stedet. Problemet er at det koster mye mer, og de færreste har råd til å fortsette slik i flere dager.

Denne uka har jeg fortsatt visum-prosessen min. På mandag skulle papirene mine være ferdige, så jeg stilte meg opp i kø utenfor migrasjonskontoret. Etter litt vandring endte jeg til slutt opp hos en ganske hyggelig politimann som hadde en del spørsmål om hva jeg skulle leve av mens jeg er her (jeg har forsåvidt forståelsen for at en norsk lønnsslipp ikke er så lett å skjønne seg på), og sa at jeg mangla et stempel på sertifikatet på at jeg er HIV-fri.

I går gikk dermed turen tilbake til medisinmannen for å få stempel.
”Unnskyld, på migrasjon sa de at det mangla et stempel her,” sa jeg forsiktig – jeg husket jo klart hvor sur mannen hadde vært sist.
”Det mangler ikke noe stempel her!” svarte han bryskt.
”Her, ved underskriften din, det er der de sier at det skulle vært et stempel,” prøver jeg å forklare.
”Se her!” sier medisinmannen, “Her står det “stempel”, og her har jeg stempla, og her står det “underskrift” og her har jeg skrevet under!”
”Jamen,” prøver jeg igjen, “migrasjon godtar ikke dette papiret. De sier det mangler et stempel.”
”Her mangler det ikke noe stempel!” sier mannen, mens han begynner å åpne skuffen sin.
Håpet er på vei oppover inni meg, for der nedi skuffen kan jeg se et stempel. Og mens han snøfter enda en gang og mumler “dette stempelet er ikke nødvendig!” stempler han allikvel papiret for meg.

Dermed kan jeg nok en gang vandre avgårde til migrasjonskontoret. Den samme politimannen sjekker papirene mine en gang til, før han spør hvor lenge jeg har tenkt å være. Da jeg sier “3 år”, gir han meg et papir, og sier at jeg bør ta en kopi av det, for det vil jeg ha bruk for neste gang jeg søker. Så da labber jeg ned en etasje, finner kopidama, betaler mine 30 øre og får kopien min. Dette mens jeg tenker på hvor hyggelig det er med offentlig ansatte som frivillig gir fra seg informasjon som er til hjelp i den videre kontakten med offentlige instanser.

I dag har jeg også hatt en riktig hyggelig opplevelse – denne gangen på postkontoret. Der sier damen “Hva kan jeg hjelpe deg med, min dronning?”  Før hun hjelper meg å sende diverse kort og pakker til Norge. Noen kan dermed om en to ukers tid vente seg en liten greie i posten – dersom det kommer fram, selvsagt. Med hilsen fra en dronning i Cochabamba.

Også nordmenn behandler meg godt; i dag har jeg vært invitert på to kakefester! Veldig godt – tusen takk skal dere ha, Elsa og Toril!

fredag 18. februar 2011

Streik

I dag ble det plutselig en ekstra fridag. Det har vært en smule urolig her i landet de siste dagene. Det starta vel egentlig da regjeringen før jul satte opp bensinprisene med 80%. Det førte til at transportkostnadene økte, og dermed økte prisene på det meste. Folk ble selvsagt sinte og fortvila, for lønningene økte ikke i takt med prisene – og etter en del protester ble bensinprisene senket igjen. Problemet er at matvareprisene ikke akkurat gikk ned til nivået de var på før den såkalte “gasolinazoen”. Situasjonen normaliserte seg litt, men når det gjaldt enkelte varer, som for eksempel sement, ris og sukker, ble det spekulasjon. Grossister handlet inn, gjemte, og prøvde å presse prisene oppover. På sukkerfronten førte det til at regjerningen grep inn og opprettet statlige sukkerutsalg, med laaaange køer. Folk sto i kø hele natta for å få kjøpt en kilo.

Denne uka bestemte trasnsportsektoren seg for å sette opp prisene. Her i byen har det i 8 år kosta 1,50 å kjøre buss innen byen. Brått ble prisen økt med 50 centavos til 2 bolivianos. Det høres kanskje ikke så mye ut, men når de fleste må ta to busser for å komme seg på jobb eller skole, så blir det 2 bolivianos om dagen, og 10 i uka. Har man da en liten skokk med unger som skal på skolen, er denne økningen nok til å velte familiebudsjettet. På den annen side så har jo prisene på reservedeler, dekk og annet økt for de som driver med transport, og de skal jo også leve og forsørge familien sin.

Prisene økte på tirsdag. Da ble mange sinte, en del gater ble stengt og biler og busser ble utsatt for vandalisme. Onsdag svarte transportsektoren med streik. De marsjerte inn til sentrum, holdt taler og krevde at myndighetene måtte godta de nye prisene. Det var også enkelte som var litt ekstra sinte, og gikk løs på kontorene til fagforeningene. Møbler ble kastet ut av vinduene, ruter ble knust, pc ramponert osv. Dette førte naturlig nok til sinne blant de fagorganiserte.

I går var mange av hovedveiene blokkert av folk som protesterte mot økningene i billettpriser. Transportsektoren streika, så det var ingen busser ute på veiene.

I dag er det ventet at temperaturen vil øke enda mer. Bolivias svar på LO er ute i gatene sammen med fabrikkarbeidere, lærere og studenter. Det kreves at billettprisene ikke økes, at minstelønna økes og at det blir en orden på sukkersituasjonen. Samtidig nekter transportsektoren å gå med på at billettprisene skal ned på gammelt nivå, så de er også ute og marsjerer.

Jeg har jo bodd noen år i dette landet, og jeg tror aldri jeg har sett gatene så tomme for biler. Det er noen privatbiler ute, selv om det egentlig er vedtatt at ingen skal ut i dag. Det er også en del folk til fots og på sykkel. Her fra leiligheten hører vi smellene fra kinaputtene til de som demonstrerer. Til nå har det vært forholdsvis rolig, og vi får håpe at det ikke kommer til noen alvorlige sammenstøt mellom ulike grupperinger.

Men – mange skolebarn, også de norske – er lykkelige over å få fri en dag eller tre ekstra, og jeg har tre brett med pizzasnurrer på gang. Velkommen hit!

mandag 14. februar 2011

Søndagstur

 

P2130288

El Eden”, eller Edens hage på norsk, er en fiskerestaurant en halvtimes tid utenfor byen. Den ligger like ved en innsjø, og her er det anlagt en demning med masse aktiviteter for barn – og god mat til de voksne.

 P2130289

Tarata by har en spesiell plass i boliviansk historie – for tre av landets mange presidenter kommer herfra. Den kanskje mest kjente er Melgarejo, som bytta bort en bit av landet mot en hest. Det bør jammen ha vært litt av en hest!

 P2130290

Tre mette og fornøyde – om enn noe kalde – jenter på en benk på plazaen i Tarata.

 P2130296 P2130298

Tarata er en gammel by i kolonistil. De siste årene er det investert mye i oppgradering, og det trengs. Det blir sikkert fint når alle husene er rehabilitert og hullene i veien er borte – men det har nå sin sjarm når det er litt slitt og skjevt også.

søndag 13. februar 2011

Ut på tur

I dag etter kirka fant vi jentene ut at det var på tide å komme seg litt ut av byen. Siden jeg vel er den som er best kjent her foreslo jeg å ta turen ut til Angostura, en innsjø en halvtimes kjøretur fra byen – i et område med flere fiskerestauranter.

Anne har noen ekstranøkler til skolebilen på lur, vaktmannen har nøkkelen til garasjen – men hvem skal kjøre?? “Lene, du kjenner veien!” sa de andre. Jeg har ikke sittet bak rattet på en bil etter at jeg kom hit, og bilene misjonen disponerer kan vel strengt tatt ikke klassifiseres som biler – de er mer i klasse UFO.

Jeg setter meg rattet, klarer å skru av alarmen, kjører ca 10 cm, spør “Går det bra?”, får svaret “Nei” og hører en litt ekkel skjærende lyd. En noe trang garasjeport, litt lite kikking bakover, stor bil = en skvettlapp mindre og svarte riper i en ganske løs skjerm. Løsning; Anne løper opp i leiligheten, henter pakketeipen, og så teiper vi fast den løse skjermen og legger skvettlappen i baksetet før vi drar på tur.

Fisken smakte godt, vi kjøpte kaktusfrukt i stedet for å gå på slang som vi egentlig hadde lyst til, var på ordentlig søndagsbiltur – alt i alt en riktig fin dag.

Og enda bedre  når snille Preben bilansvarlig sier at han skal ordne opp med teip og skjermer og det hele når jeg kommer for å bekjenne mine synder!

lørdag 12. februar 2011

Bilder

Jeg ser at jeg ikke alltid er så flink til å legge ut bilder – men her er noen innblikk i livet i Cochabamba.

P2120277

Utsikt fra stue-balkongen – hvor jeg ofte nyter livet i den fine nye stolen min.

P2120281

Er ikke så god på sånn lys og skygge – men dette er et forsøk på å få med både balkong og utsikt. Her er det sol til frokost, og deilig skygge i varmen midt på dagen; og alltid fantastisk utsikt!

P2120267

Dette er gata jeg vandrer oppover for å komme meg på den norske skolen på fredager.

P2120269

Her er en del av parken – hvor jeg i går morges klokka halv sju var ute for å gå tur. Har tenkt mange ganger at det sikkert hadde vært en fin tid av døgnet å gå tur på, for da er ingen av de slemme mennene ute. Men det er det med “tenke det, ønske det, ville det med – men gjøre det???” Men i går kom jeg meg altså ut av senga for å gå noen runder med fuglene kvitrende rundt meg.

P2120274

Skyggen i forgrunnen er fra blokka mi. Ganske kjekt å bo høyt oppe, man kan få med seg mye da!

P2040216

Vi inviterte noen venner over. Alle måtte bidra – Anne med å kutte hvitløk til hvitløksbaguettene. Ungene på skolen holdt litt ekstra avstand til oss dagen etter…

P2040221

Juan Pablo og Elsa går på treningsstudio – og har lært hvordan man skal ta seg godt ut!

P2040214 

Boris fikk den verste jobben; å skjære løk. De som tror at bolivianske menn ikke gråter har aldri sett dem på kjøkkenet!

P2060254

På søndager er det som regel fotballkamp. Og ja – gutta har grunn til å se oppgitte ut; 5 gule kort, 1 rødt – og 13-1 i tap…

Regnvær

Det er regntid her i Cochabamba. Mange har venta lenge på regnet, for det kom ganske sent i år. Flere av innsjøene som brukes til å vanne markene er nesten tomme for vann. Men så kom endelig regnet. Dessverre har det en tendens til å komme litt for mye av det på kort tid. Her i byen medfører det at kloakken begynner å slå opp i slukene rundt omkring. Når man kjører gjennom vanndammer kan man tydelig kjenne kloakklukta. (Det er selvsagt en av fordelene ved å bo i sjuende etasje…) Det som er av gamle rør her i byen har forsåvidt en grei dimensjon, men de er nettopp gamle, så de er ikke så tette. Mange av de nye rørene som er lagt har en dimensjon på ned mot 20 cm – og det holder ikke når det pøsregner i en millionby. Rundt i byen er det også anlagt større kanaler som det er meningen at vannet skal renne unna i, men når de hvert år blir fulle av søppel, hageavfall, kvister og dyrelik, og ingen husker å rense dem før regntida… Vel, resultatet er at mange cochabambinere forleden natt måtte skuffe vann og møkk unna husene sine. Noen steder ser byen litt ut som en krigssone, der sandsekkene er stabla opp utenfor husene for å holde vannet unna.

I Chapare (over fjellet, og ned mot jungelen), er situasjonen enda verre. Mange familier er husløse, og bor nå på skoler og i kirker, mens de venter på at regnet skal gi seg, så de kan se hvor mye de har tapt.

Det virker som om vann disse siste månedene har vært den store utfordringen rundt om i verden; enten er det for lite, eller så er det for mye. Her i landet har man opplevd begge deler.

mandag 7. februar 2011

Tid

Det høres liksom så fint ut når noen sier “I Afrika kommer tiden – tiden går ikke, slik som i Norge.” Men jeg har aldri helt skjønt det. Men at tidsforståelsen kan bli anderledes når man bor i en annen kultur, det skjønner jeg – og det lever jeg med!

På lørdag var vi invitert i en bursdag. Siden det var en nordmann som hadde invitert oss, så tenkte vi at klokka seks betydde mer eller mindre klokka seks – så vi dukka opp i halv sju-tida. Cirka to og en halv time før alle andre.

I går var vi ute og spiste lunsj med noen venner. Da vi skulle hjem starta ikke bilen. Bileieren hadde bytta batteri med broren sin, og det var tydeligvis ikke så smart. Så sto vi der, da – og venta på rett batteri. En times tid. Norges-Lene hadde vel blitt en smule frustrert over slikt, men Bolivia-Lene syntes det var kjekt at vi sto parkert rett utenfor en butikk, for da kunne vi jo kjøpe noe å drikke mens vi venta og skravla – og med jevne mellomrom prøvde å starte bilen. Som selvsagt ikke var interessert i å starte før den fikk batteriet sitt.

I dag morges skulle jeg ta bussen til jobb. Nå har jeg jo i det minste lært hvilke buss-nummer jeg skal se etter – men i dag var det i grunn lite å se. Det er visst ikke så mange som gidder å kjøre mandag morgen, så dermed sto jeg der i avenidaen, da – og venta. Til slutt kom det en “113”, men den var full. Så kom det en til, som var full. Så kom det en som ikke var full, men den ville ikke stoppe. Så der sto jeg. Til slutt kom det en som både hadde ledig plass OG stoppa – så da kom jeg meg på jobb i dag også. Jeg er jammen glad for at jeg ikke er inkludert i stemplingssystemet på skolen. Der blir lærerne nemlig trukket en boliviano (ca 90 øre) for hvert minutt de kommer for sent. Når du tjener 800 – 1000 bolivianos i måneden lærer du å komme presis. Jeg lurer på om de får en bol ekstra for hvert minutt de kommer for tidlig også, jeg?

fredag 4. februar 2011

Gledesmelding

Jeg har lest en del “norske” Bolivia-blogger om problemer med migrasjon; det er mye byråkrati, man finner feil i papirer så alt må gjøres på ny, det er lange køer, sure mennesker, lite hjelp osv. (Omtrent som manges beskrivelse av UDI…)

Jeg kom hit til landet på et visum som gir grunnlag for å søke oppholdstillatelse. I første omgang søker jeg for ett år, og neste gang for to, og så kan jeg søke om permanent oppholdstillatelse.

Den første dagen på boliviansk grunn startet jeg prosessen; jeg hadde vært hos politiet hjemme og fått en attest på at jeg er en søt ordentlig pike. Den attesten måtte så legaliseres, både av ambassaden i København og hod instanser her i landet. Etter det har jeg vært hos Interpol, jeg har gitt fra meg blod for å vise at jeg ikke har HIV (lurer fortsatt på hva som skjer med dem som faktisk er smitta…), jeg har vært hos politi og advokat og lege og notarius publicus. Bortsett fra en temmelig sur og gretten lege har alle vært smilende, blide og imøtekommende.

En del av papirene mine har vært en tur i La Paz uten meg. De kom i dag – og det var en flott dag for dem å komme på, for i morgen går visumet mitt ut.

I ettermiddag gikk derfor turen til migrasjonskontoret. Jeg har hørt noen skrekkhistorier om lange køer og sinte menn som sier at papirene ikke er gode nok, eller at du mangler et stempel eller…. Mulighetene er mange.

Jeg kom, og måtte vente noen minutter i kø. Mann nummer en ser på papirbunken min, blar sakt i gjennom, mens han med den gule markeringstusjen setter en hake på hvert papir for å vise at det er i orden. Jeg holder pusten og ber noen bønner samtidig, og snart er han gjennom bunken, skriver ut en kvittering, og sender meg og alle papirene til neste skranke. Mannen der smiler og sjekker litt til, før han sender meg til neste skranke. Tre skranker og en del smil senere står jeg med en lapp i hånda som sier at passet mitt er til behandling, og med et siste smil og “kom tilbake om ti arbeidsdager” var prosessen ferdig.

Enriqueta fra misjonskontoret fatter knapt hva som skjer, og må spørre to politimenn for sikkerherts skyld om det virkelig er sant at vi ikke behøver å gjøre mer, og at vi allerede om ti dager kan komme tilbake for å hente passet. “Så framt det ikke er noen uforutsette problemer med papirene, skal alt være klart om ti dager",” sier mannen, “og skulle det være noen problemer tar det bare et par dager ekstra.” Og smiler en gang til.