lørdag 27. februar 2010

Noen glimt

I ettermiddag vandra jeg en liten tur. I veikanten leker fire barn. Når jeg nærmer meg, stopper leken, og de ser på meg med store øyne. Når jeg kommer opp på siden av dem sier den modigste “Bonjour vazaha”. Jeg svarer med “Salama”. De tre andre barna tør nå å si “Salama”. Jeg går videre, og kjenner øynene deres i ryggen. Så begynner fnisingen. I begynnelsen her trodde jeg at jeg kanskje hadde en flekk i rompa eller noe sånt. Nå har jeg skjønt at det er jeg som person som er hysterisk morsom. Det er ikke hver dag det er like morsomt – noen ganger kan det gå på selvtilliten løs at unger ruller rundt på bakken i latter når de ser deg – andre ganger er det koselig at alle hilser og fniser.

Jeg har virkelig forstått hvorfor fyllesykling er dumt. Jeg vil påstå at her i bygda er fyllesykling et mye større problem enn fyllekjøring – simpelthen fordi det er ganske vanlig å ha sykkel, mens de færreste har bil. Og godt er kanskje det? Her i Fandriana er lørdag markedsdag, og for mange betyr det også drikkedag. Så når man går en ettermiddagstur på lørdag er man garantert å møte mange som har fått i seg noe som er sterkere enn vann. I dag møtte jeg fire menn på sykkel. Veien her er ganske bred, men allikevel endte en opp liggende midt i veien, og en av de andre hadde ganske stø kurs mot grøfta.

Da jeg kom opp bakken forbi Alliance Frances fikk jeg øye på en fyr som stupte kråke. Det har regna mye i dag, og vi snakker ikke akkurat asfalterte veier her. Så fikk jeg øye på en annen mann, atskillig eldre, som huia og skrek og tvang kråkestuperen fremover. Min teori er at det kanskje var far og sønn – og at sønnen, i en eller annen absurd straffereaksjon, måtte stupe kråke opp hele bakken. Da han kom opp fikk han beskjed om å hoppe videre i hockeystilling. Mange folk sto og så på, ingen sa noe – ikke jeg heller.

Home alone

Monika har fått besøk av en kamerat – og det er jo veldig hyggelig. Med besøk er det selvsagt at man må reise litt rundt, så i går morges klokka seks dro de avgårde, og etterlot meg her. Alene. Med jobb. Og med Helen hushjelp på plass til å ordne både klesvask og middag. Så akkurat synd er det nå ikke på meg.

I går kveld var det elevkveld på lærerskolen. Jeg begynner jo å skjønne noe av systemet nå, så i og med at det skulle starte klokka sju, dukka ikke jeg opp før litt over halv åtte – og var fortsatt blant de første – og den første læreren som kom… Klokka ni, etter diverse musikalske innslag av ymse kvalitet måtte jeg kaste inn håndkleet – og snublet hjemover i mørket. Kvart over ni sov jeg søtt. Skikkelig utnyttelse av dette å være hjemme alene her, altså!

I dag er det lørdag, og planen var å sove lenge. Det gjorde jeg forsåvidt også – er ikke så ofte jeg drøyer’n helt til 06.56…Tok etterhvert en tur markedet – lørdag er jo markedsdag. Når man går alene legger man merke til andre ting enn når man går sammen med noen – og man blir også lagt enda mer merke til… Men det er jo koselig at så godt som alle barna i byen hilser på meg. Traff til og med kjentfolk på torget. Litt solbrent ble jeg og. Kjekk morgen.

Vel hjemme var det på tide å jobbe litt igjen. På mandag er det English Club, og da skal vi vise film. Det vil si – vi skal vel i grunn ikke vise  den, for vi er i Fianarantsoa på mandag. Skal sjekke ut en biblioteksdatabase. Men noen – håper jeg… – skal vise film for oss. Og det er ikke bare lett å velge en passende film. Det bør ikke være noe særlig vold og sex, og dessuten bør den ha et ganske klart budskap, og være lett å forstå. De som skal se er ikke akkurat kløppere i engelsk, alle sammen, for å si det sånn. Så dagens arbeidsøkt for meg er å se film. Har snufsa meg igjen en klissen amerikansk romanse, og nå venter en til. Det er jammen ikke lett å være lærer…

Ha en fin helg!

mandag 22. februar 2010

Fiara

Fiara på gassisk betyr bil. Fiar på latin tror jeg betyr å stole på. Det stemmer skikkelig dårlig med fiara. Den lille blå kengu-fiaraen er definitivt ikke til å stole på.

Synes jeg har hatt en imponerende merittliste sånn før lunsj; innstengt på do: resultat innsparka dør. Stoppende bil: resultat: er på verksted med ødelagt bensinpumpe. Har vært med mekanikermannen til fire forskjellige bildelsjapper her på Antsirabe, men den pumpa har de ikke her i byen. Så da måtte jeg nok en gang ring til Arild – dagens helt, for å få litt oversettelseshjelp. Da jeg kom tilbake her på det norske tunet fikk jeg trøstemiddag hos fam Hansen. Veldig godt med både trøstefrokost og trøstemiddag på en dag. Dessuten har jeg fått låne ladekabel av farmor til mobilen, så nå kan jeg forsøke å ringe Fandriana og fortelle at hverken Monika (som sitter på taxibrousse fra Tana) eller jeg kommer til å være til stede på kveldens English Club…

Det er fortsatt midt på dagen – hva mer kommer denne dagen til å bringe?

To telefonsamtaler

Her følger utdrag fra to telefonsamtaler en tidlig morgenstund.

Jeg ringer til Arild Hansen:

A: Hei, Lene!
L: Hei, Arild! Du, jeg har et problem…
A: Jaaa? Hva da?
L: Jeg er innelåst på do.
A: (latter) Jaha. Er du det?
L: Jeg prøvde å ringe Voangy, men hun svarer ikke, så nå står jeg her…
A: Hvor er du? Jeg kommer opp!

Så kommer Arild og må etterhvert hente to arbeidere med verktøy. I mens står jeg på innsiden. Jeg har selvsagt prøvd å lirke med døra, men den vil ikke være vennen min. I og med at det er jernsprosser foran vinduet går det heller ikke an å klatre ut av det – ikke det at jeg hadde klart det uansett, der det sitter øverst oppe på veggen…

Mens jeg står der og hører på mennene som jobber, ringer telefonen min. Det er Monika som ringer fra Tana.

M: Hei! Hvordan går det?
L: Ikke så bra.
M: Å? Hva skjer?
L: Jeg er innelåst på do.
M: (Latter – mye latter) Jasså, er du det? Hvor da?

Så må jeg forklare hele situasjonen en gang til. Og mens jeg står der i banke- og bendelydene av treverk som splintres avtaler vi hvem som skal kjøpe linfrø og havregryn.

Til slutt ga Arild opp å se på mennen som mishandla døra med kubein og skrutrekker, og med et velrettet spark kom jeg meg ut i friheten igjen. Så ble jeg invitert på trøstefrokost.

Slettes ikke verst start på dagen, i grunn! Takk, Arild!

DSCN2220 DSCN2219

Slik ser det ut nå…

Nå skal jeg ut og se om lille blå kengubil vil starte – og om den fortsatt er like kengu etter at den ble raparert på lørdag.

søndag 21. februar 2010

Musikk

Noen ganger er jeg veldig glad for at det aldri ble noe ut ab fiolin-karrieren min. Jeg husker fortsatt den grønn boka med lappen inni hvor jeg måtte skrive opp hvor mange minutter jeg øvde hver dag. Det gikk ikke så bra.

Derimot er jeg veldig glad for alle årene i korps og orkester med fløyta mi. Det er et riktig så kjekt instrument – ikke minst fordi den tar liten plass. Uansett hvor jeg bosetter meg i verden har jeg plass til fløyta i bagasjen.

DSCN2214

I noen dager nå har jeg vært med på misjonærsamling her på Antsirabe, og da har jeg fått være med i bandet til Arild. Han og jeg har faktisk en felles fortid i Justus – ikke samtdig, men vi har nå begge vært med i samme kor en gang i tiden. Han er utrolig dyktig på piano, og på torsdag hadde han fått med seg et par råflink gassere, en franskmann – også meg da. Utrolig artig å være med å spille med “de store gutta”! Takk og takk!

A veces doy gracias porque nunca fui buena en mi violin. Empeze tocar a mis siete años, pero era dificil – y sonaba terible. En vez empeze a tocar la flauta; un instrumento muy bueno cuando uno se traslada a un pais al otro. Siempre hay campo en mi maleta para la flauta.

Esta semana he participado en una reunion de misioneros aqui en Antsirabe, y me han dejado ser parte de la “banda de Arild”. Arild y yo hemos sido miembros del mismo coro en Noruega; no al mismo tiempo, pero aun así. El es muy, pero muy, bueno en todo que tiene teclado – y puede tocar cualquier cancion, y cualquier tipo de musica. El jueves habia invitado unos chicos malagas y un frances para tocar con nosotros. Era tan diviertido poder participar con ”los buenos”! Gracias!

lørdag 20. februar 2010

Studietur 2

Skal vi studere, så skal vi studere!

Forrige fredag lasta vi opp skolebilen igjen og la i vei. Begynner å opparbeide god bilkondis igjen; vi kjørte vel en 12-14 timer til sammen for en times besøk…

DSCN2191

Charles får oss alltid trygt både fram og tilbake.

Turen gikk altså sørover, med overnatting i Fianar. Vi ble innlosjert på gjestehuset til KFUK. Damene skulle ligge på ett rom, og herrene på et annet. Trodde vi… Monika og jeg, sammen med rektor, ble henvist til VIP-avdelingen for spesielle gjester. Der fikk vi et stoooort rom – plass til 8-10 senger, men det var bare to. Det var ikke myggnett, og jeg kjente at det var litt ekkelt. Ikke pga av myggskrekk, men fordi det nettet er så kjekt å ha mellom seg selv og resten av verden (les: potensielle kryp som lakkerkakker og mus og slikt). I tillegg var madrassen godt innpakka i plast, så hver gang jeg snudde litt på meg, våkna Monika av knitringa.

Dagen etter var det avreise klokka seks. Alle som kjenner meg fra Norge vet at jeg er et b-menneske, men her i landet har jeg virkelig skjønt den opprinnelige betydningen av syvsover, så seks er slettes ikke så tidlig. Frokost var første post på programmet. Monika er litt flinkere til å “blende in” enn meg; men jeg er bare ikke i stand til å spise rissuppe med pølse før klokka sju om morgenen – takke meg til loff og te!

DSCN2192

Det egentlige målet for turen var Ambalavao, en by en times tid syd for Fianar. Der skulle vi besøke ildsjelen som står bak den lokale parken ANJA. En svært inspirerende fyr, som har fått med seg et helt lokalsamfunn i et prosjekt for å gjenopprette balansen i naturen i området.

DSCN2198

En ringhale-lemur

Vi dro altså på tur for å lære mer om klima og natur; så hav er vel mer naturlig enn at vi kjøper 5 sekker med kull på vei hjem, kaster alle plastposer ut av vinduet og kjører rundt i en svær firehjulstrekker som sikkert drikker et par liter bensin på mila?

Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur – og da vi kom hjem satt Helen i krysset og solgte sambos, så da ble det litt godis til kvelds!

DSCN2187

“Lene? Har du kamera?” spurte en av kollegene mine. “Kan ikke du ta bilde av han gutten der borte – han i den gule hatten?!” Og så fniste hun godt…

onsdag 17. februar 2010

Lærerstudenter

Vi har fått naboer igjen, og det er jo veldig koselig. Fire tredjeklassinger fra lærerskolen på NLA er her for å ha fire ukers praksis på barneskolen EPLAF like i nærheten av oss.

Siden vi skal på tur til Antsirabe neste uke (neida, mamma, jeg reiser ikke hele tiden – jeg jobber litt innimellom, selv om det kanskje ikke virker sånn!), fant vi ut at det ville være supert å kunne bruke disse studentene som vikarer i engelsk på den videregående skolen (KLAF). Vi fikk klarsignal fra rektor på KLAF, og i går var jeg og snakka med rektor på barneskolen, for å sjekke om det var greit at vi lånte studentene litt. Vanligvis er jeg heller feig, og sender Monika ut på sånne “snakke-oppdrag”, men siden jeg nå tross alt hver dag som språklærer sier at “det er viktig å bruke språket for å lære det”, tenkte jeg at det var på tide å leve som jeg lærer. Jeg tok derfor med meg ordboka og vandra opp på EPLAF, fant rektor – og tror at jeg har fått klarsignal på å bruke studentene som vikar. Sikker kan jeg selvsagt ikke være med mine språk-kunnskaper…

I dag skulle de i hvert fall være med oss i timen for å bli litt kjent – og som de gode lærerspirene de er, ville de gjerne observere den første dagen. Både Monika og jeg var en smule nervøse ved tanken på å bli observert av våkne studenter som har pedagogikken forholdsvis fersk, men det er jo spennende også.

Student Monica ble med meg i min hyggelige lille klasse, med bare 32 elever  (den andre klassen har 52…). Det er en flott og positiv gjeng, selv om de vel ikke kan sies å være kløppere i engelsk enda. Men de skjønner nå stort sett hva jeg mener – i hvert fall om jeg sper på med litt drama og miming for å forklare hva jeg mener.

Min selvfølelse har nå i hvert fall steget maaaaange hakk etter at student Monica etter timen sa “Du er en sånn lærer jeg vil bli!” Takk til Monica for det – og lykke til neste uke, når du får hele gjengen for deg selv!

onsdag 10. februar 2010

Studietur – eller no sånt?

I dag har vi vært på studietur med rektor og to av lærerne på lærerskolen. Det skal nemlig lages et “klima-prosjekt” innen kirka – og da skal vi på lærerskolen skrive vår del, om hvordan vi kan undervise om klimaendringer og slikt. Det var bakgrunnen for turen til NGO’en Haingonala. Skal innrømme at jeg ikke fikk med meg alle de finere detaljene om hva de driver – er ikke god nok hverken på fransk eller gassisk til å henge med på alt – men de holder i hvert fall på med opplysningsarbeid om avskoging og skogplanting. Avskoging er et enormt problem her på øya, så det er godt at det er noen som jobber for å øke kunnskapen om dette.

De driver også en planteskole – og hadde blant annet mange fine sitrustrær.

DSCN2179

En annen ting som de driver med er salg av “kit solaire” – så nå er jeg den svært så lykkelige eier av et lite solcellepanel, en arbeidslampe, en annen lampe og en mobil-lader. Slutt på mørke kvelder!

DSCN2184

Hoy fuimos con algunas colegas a un excurcion. Tenemos que hacer un proyecto sobre los cambios climaticos, y fuimos a un ONG para aprender un poco ams sobre el tema. Allí nos contó sobre sus proyectos de reforestación, o sea la plantación de arboles para intentar recrear los bosques de antes. Es un problema grande en es isla que tanta tierra desaparece en el mar cada año en la temporada de lluvia.

Tambien vendieron “kit solaire”; así que ahora soy la dueña de un panel solas chiquito, dos lamparas y un cargador para mi celular. Bien, no?

torsdag 4. februar 2010

Hårklipp

Det er ikke akkurat flust med frisører her på bygda, men Monika stiller forberedt; hun kjøpte inn sakser før avreise fra Norge. Hun klipte meg en gang, men så krevde hun at jeg måtte finne en frisør da jeg var i Tana. Sin egen pannelugg tar hun imidlertid ansvar for. Da er det kjekt å ta med seg speil og puff og sette seg ute på trammen.

 DSCN2160

Hun får selvsagt ikke lov til å sitte lenge alene; det dukker ganske snart opp noen barn som synes det er svært så spennende med utendørs panneluggklipp.

 DSCN2165

No hay muchos peluqueros en nuestro pueblo, pero Monika ha venido bien preparado, con sus tijeras de peluquero. Al principio me estaba cortando a mi tambien, pero cuando viaje a Tana ella me dijo que tenía que encontrar a un buen peluquero allá. Mientras tanto, todavía sigue cortandose a si misma. Es bueno tomar la sillita y las tijeras y sentarse en el patio.

Claro – no se queda solita por mucho tiempo. Los niños del barrio llegan rapido para ver como se corta su pelo la noruega.

DSCN2162

English

Selv om mamma tydeligvis tror at jeg er her på en slags laaaang ferie, så hender det faktisk at vi jobber litt. I dag har vi hatt alle kveldselevene våre på besøk her hjemme. Det var siste kurskveld i denne omgang, så da var det koselig med en avsutning.

DSCN2167

Det er en veldig kjekk gjeng med studenter – og noen av dem ble igjen en stund til en liten UNO-match.

I mangel av tavle her i heimen, er det mye som kan utrettes med et A4-ark.

DSCN2172

mandag 1. februar 2010

Trimate

O lykke! Da jeg kom hjem på fredag lå det en pakke og ventet på meg. Det var en pakke som hadde kommet helt fra Bolivia, fra kjære, snille Toril. Det er lenge siden den ble sendt, så jeg hadde vel egentlig gitt opp håpet om at den noen sinne skulle dukke opp, men nå kom den altså. Så nå kan jeg nyte min bolivianske te – og dermed er alle helseproblemer løst, for trimate hjelper nemlig mot alt! :-D

Tusen takk, Toril!

¡O felicidad! Cuando volví a Fandriana el viernes, un paquete me estaba esperando. Un paquete que había llegado desde Bolivia – un viaje laaargo. Mi querida amiga Toril lo mandó hace tiempo, y yo ya había perdido la esperanza de que iba a llegar – pero ahora mi trimate esta conmigo, y yo puedo decir adios a todos mis maldades – ¡mi trimate arregla todo! ;-D

¡Muchas gracias, Toril!