mandag 28. januar 2013

Ikke bestått?

Jeg har hatt min første dag som alenemamma i dag. Det er jo ikke bare-bare å plutselig skulle være mamma når man ikke kan det, men jeg prøver. For at ikke gutten skulle være alene hjemme den første dagen, så hadde vi vært så heldige at han kunne være med jentene fra Den norske Skolen og ha engelsk sammen med noen bolivianske barn. Gutten har et godt språkøre, så dette kunne bli bra.

Kristian var snill og henta, og jeg traff gjengen oppe på skolen hvor jeg også jobber. Skal innrømme at akkurat der da, men en gjeng med ferieyre unger, så var det i grunnen greit å ikke være lærer, men å jobbe i prosjekt i stedet.

Ungene hadde engelsk, og så litt gym og leker. Jeg sa hade til gutten min, og sa at jeg nok ikke kom hjem på noen timer. Men som så ofte i dette landet, så endres planer fort, så jeg kom hjem tidlig. Blid og fornøyd var jeg, og tenkte at nå rakk vi en lunsj sammen før jeg skulle på et møte.

Framme ved døra ble jeg litt urolig; syntes han at det var så utrygt å være alene hjemme at han hadde låst begge låsene? Vel inne ropte jeg et forsiktig “Hola?”. Da det ikke var noe svar, ropte jeg litt høyere. Helt stille. Ikke en lyd i leiligheten. Jeg kikker inn på kjøkkenet; ingen der. Døra til rommet hans var lukka; kanskje han sov? Jeg banka forsiktig på – ingen reaksjon, så jeg åpna døra – og så inn på et tomt rom.

“Er det mulig?” tenkte jeg halvt oppgitt og halvt hysterisk. “Er det virkelig mulig å miste gutten første dagen jeg har ansvaret for ham? Hvor er han? Han kjenner ikke denne byen – hvor har han gått? Hva i alle dager skal jeg si til Raul? Du kan liksom si at du har glemt å vanne en potteplante, så den den døde, eller at du dessverre knuste de dyre stettglassene – men hvordan sier du til mannen i ditt liv “Jeg mista sønnen din!”?”

Men så roet jeg ned, og kom på at han jo hadde mobil. Ringer i vei, og der svarer han endelig. Nei, han hadde fått bli med jentene hjem, og hadde det i grunnen ganske så bra, han. Og godt var det, mor kan puste ut igjen – og er ganske så takknemlig for at Kristian og Marianne tar godt vare på gutten min!

lørdag 19. januar 2013

Ekteskapelige utfordringer

En uke etter overstått bryllupsfest er det bare å innse at hverdagen og endringene kommer. Og i den uken som har gått er vel kanskje Raul en av dem jeg har tilbragt minst tid sammen med, i og med at jeg dro på “bryllupsreise” til Santa Cruz med mamma, pappa og søster…

Men i hvert fall; i dag stakk jeg innom min bolivianske “familie” her i byen. Etter at jeg  ble kjent med Piny for  12 år siden, har jeg gått ut og inn der; er alltid velkommen, og blir hilst med kyss og klemmer og spørsmål om hvordan jeg har det.  I dag da jeg kom, åpnet far forsåvidt villig nok opp porten for meg, men det eneste han spurte om var: “Hvor er Raul?” Så da er det vel bare å innse at jeg er blitt utkonkurrert; lille Anet sier at Raul er hennes beste venn og bestefaren lurer på hvor Raul er. Visste ikke at det var sånn det var å gifte seg…

fredag 18. januar 2013

… og andre dager

Livet blir ikke alltid som vi planlegger. Familien Vårum er blitt ganske mye flinkere til å ta ting som de kommer. Det var en bra egenskap da mamma søndag kveld datt ned den mørke trappa på hotellet og slo seg skikkelig. Da er det godt med en svoger som er politisjef og kan få ambulansen fort på plass, en svigerfamilie som vet hvilket sykehus som er bra å dra til, og generelt flotte folk rundt oss til å følge opp. Det er aldri morsomt å være på sykehus, men vi følte hele tiden at mamma var i gode hender, og det var i grunn det viktigste, selv om utstyret ikke alltid var det mest moderne.

Det var ikke så mange timene mamma var alene på sykehuset. En stor omgangskrets har hun vel ikke rukket å opparbeide seg i Oruro, men alle hun kjente var innom.

Tirsdag ettermiddag skrev legen henne ut; fortsatt litt mør og lemster – både fra fallet og et par netter i en seng som vel aller mest likna på en hengekøye.

I mellomtiden var familien Vårum flyttet fra det lite kongelige hotellet til Edens hage, hvor søster umiddelbart følte seg mer hjemme.

Onsdag hadde vi avskjedslunsj med Rauls familie, før vi satte oss inn i minibussen Raul hadde fått leid til oss. Turen skulle gå til flyplassen på El Alto, hvor vi skulle flakse avgårde til Santa Cruz klokka kvart over sju.

Etter noen få kilometer ble vi brått veldig glad for å ha leid en minibuss istedetfor å kjøre vanlig buss. Avkjørselen mot La Paz var nemlig blokkert; det sto lastebiler og tankbiler og busser i lange køer – men vår lille minibuss kunne kjøre utenom på småveier. Lykke varte noen kvartaler. “Hvor er veien?”  Mamma grep hånda mi, og lurte på “Vi skal ikke kjøre der?” “Der” var en smal, gjørmete veistump som brått var blitt hovedferdselsåren. Men den flinks sjåføren fikk oss gjennom.

IMG_3776

Mamma var ikke enig med oss når vi mente at dette var en grei vei.

Turen gikk videre, med en innlagt tissestopp i Patacamaya. Nok en gang støtte vi på dette med de forskjellige perspektivene. Vi brukte et baño publico, og mens jeg var ganske så imponert over at det faktisk var rennende vann, og ikke små vannkanner som du skulle bruke til å trekke ned med, var ikke familien min like fornøyde. Med dører som var litt umulige å lukke, ble det ganske så vanskelig å få papir til å ligge på setet så de kunne sette seg – og dessuten ville vel ikke etablissementet akkurat vinne noen sanitærpris, kanskje – jeg ser den… Men med standardutrustningen antibac og dorull går nå det meste!

Jeg begynte etterhvert å kikke litt på klokka. Hadde en mistanke om at minibussen kanskje ikke akkurat hadde verdens største motor, og at turen ville ta litt mer tid enn jeg hadde beregna – men jeg er da min mors datter, så litt ekstra tid var kalkulert inn. Det kunne sikkert gått bra, men da vi var en times tid unna flyplassen begynte det brått å gå veeeldig sakte – og så sto det bom fast. Familien har opparbeida en viss ventekondis (pappa og søster skulle vente unos minutos på kvitteringene på sykehuset. Søster var en liten smule frustrert da none minutter viste seg å bety 60…), så vi satt først pent inni bussen. Da vi skjønte at dette kunne ta litt tid, var enkelte veldig glade for å kunne ta en røykepause. Jeg snakka med sjåføren i bilen foran oss, og skjønte brått at med mindre alt løste seg fort opp, så ville vi slite med å rekke flyet. Og i og med at køen så slik ut, var det lite håp om noen kjapp løsning:

IMG_3781

Biler, lastebiler, busser, motorsykler; de fleste venter tålmodig, men noen ville gjerne litt fortere fram, så de kjørte på i motsatt fil, noe som vel ikke akkurat bidro til å minske kaoset…

IMG_3784

Andre prøvde alternative ruter, men kom tilbake etter en stund da de så at de ikke kunne krysse elva.

IMG_3787

Da det endelig løste seg opp, så jeg brått pappa spurte avgårde – litt av en bedrift i 3800 meters høyde. Sjåføren i lastebilen foran sto under (!) bilen og tissa, med døra åpen, og med en stor orange trailer på vei imot kunne han fått en kald og dørløs tur videre om ikke pappa hadde trådt til.

Mens pappa bedrev sine heltedåder og mamma og søster fotograferte og røyka, ringte jeg til reisebyrået. Og vips, så hadde vi billetter til flyet klokka halv ti, og kunne dermed puste litt lettere i den tynne lufta.

Det ble til slutt vår tur til å kjøre, og da så vi jo hva som var årsaken; som vanlig var alkohol innblanda i trafikkulykker. Ølbilen hadde nok kommet litt for fort i svingen, og hadde mista deler av lasta si…

IMG_3790

Jeg har ofte klagd over Oruro, og har til og med kalt den Bolivias styggeste by. Det beklages og trekkes herved tilbake: El Alto er verre. Det hjalp ikke at det hadde regna kraftig så det var gjørme og søle overalt. Sjåføren var ikke så kjent, skilter til flyplassen var det dårlig med – men snille medtrafikanter og politimenn forklarer gjerne, og sånn litt etter at det opprinnelige flyet vårt hadde gått, snubla vi inn på flyplassen.

I ellevetida ankom vi noe slitne hotellet i Santa Cruz. Siden jeg liksom var på bryllpsreise (det er vel ikke sååå uvanlig å reise på bryllpsreise uten mannen, men med foreldre og søster???) fikk jeg det beste soverommet.

P1172533

 Hvorfor skal man være så A4 at man har med mannen på bryllupsreise?

Dagen etter sto sommer og sol på programmet, hun med sort belte i shopping fikk brukt litt penger i sentrum på kvelden – og i dag klokka 4.30 ringte klokka for avreise. Nå håper jeg mamma, pappa og søster nyter livet på et fint sted i Lima, mens de venter på flyet til Amsterdam.

CIMG0331

Mamma testa ut innstillinger på kamera, så det er kanskje derfor det ble et blått kyss fra søstrene? Er i hvert fall veldig glad og fornøyd med besøket; skulle selvsagt gjerne hatt dem her mye lenger, men det er nok noen hjemme som savner mamma, mormor og morfar.

Mandag begynner hverdagen igjen; jeg skal prøve å finne ut av hva jeg har gått glipp av på jobb de siste ukene. Om en uke til begynner det nye livet virkelig; da starter alenestemortilværelsen. Raul har fortsatt jobb i Oruro, men minstemann ville gjerne komme hit til Cochabamba, så nå er skoleplassen klar. Har ikke den store erfaringen på mammaområdet, så jeg regner med en temmelig bratt læringskurve, både for ham og meg! Men gleder meg stort til å ta fatt på det nye livet mitt!

torsdag 17. januar 2013

Festdager…

Det har i sannhet vært en innholdsrik halvannen uke! Forrige søndag kom mamma, pappa og Tina til Cochabamba. På ferieplassen ventet Raul, Rene og Ricardo. Selv om han ikke ville innrømme det, tror jeg nok Raul var temmelig nervøs og spent, og lurte på hva disse svigerforeldrene fra nord som han aldri før hadde truffet, ville si. Men, som jeg trodde, gikk det riktig så bra. Kommunikasjon er ikke alltid like lett, men Toril kom for å hjelpe oss. Grillmat var kjøpt inn, så søster skrelte en ku (eller hva man nå skal kalle prosessen med å fjerne ymse fett og slintrer fra et svært kjøttstykke), og vi hadde pølser, kylling og ku på grillen – og mitt forsøk på arroz batido. Noe som i følge min familie (både boliviansk og norsk…) mest var som risengrynsgrøt med ost i. Men vi koste oss uansett, med skravling på ymse språk, åpning av de første bryllupsgavene (takk til tante Solveig, Gry og søster!) og bading i det kalde bassenget.

IMG_3320

Pappa har funnet en ny venn.

IMG_3326

Vi pakker ivrig opp gaver.

CIMG0246

 

 

 

 

 

 

 

Grilling; et familieprosjekt – især i regnvær.

Etter noen dager i Cochabamba satte Vårum-familien seg på bussen til Oruro. Etter drøyt fire timer og utallige svinger, hvor jeg som proviantsjef med jevne mellomrom delte ut kjeks og godis, kom vi fram, og ble møtt av Raul og Rene og en bitteliten rosa bil. Vi kom oss fram til Hotel Monarca, som vel dessverre er temmelig langt fra å være noe kongelig hotell… Søster trodde først at badet var en balkong, og de første timene var dessuten eneste belysning den som kom fra gatelysene utenfor. Hennes rom var det største og  fineste – og ble derfor møterommet vårt.

Så var det klart for første møte mellom familiene. Mine kommende svigerinner hadde lagd lunsj til oss, og selv om praten kanskje ikke gled uanstrengt over språkbarrierne, så virket det på meg som om kontakten var god. Men så kom jo jeg med en flott familie til en annen flott familie, da!

Fredag skulle være “ordne-fikse”dagen, men de siste innkjøpene og tillaging av bocaditos. Jeg slapp temmelig lett unna det hele; lagde kun en vaffelrøre som Ricardo og kusine Alison skulle steke opp lørdag morgen. Søstrene til Raul, derimot, holdt visst på til klokka halv tre om natta med å lage små empanadas. De skravla og lo såpass at fotballidioten Rene syntes det var mer spennende å høre på tantepratet enn å se landskamp. Søster var med på innkjøp, og ble nok ganske så full av inntrykk fra markedene. Dessuten fikk vi med oss en skikkelig hundekamp; 8-10 hannhunder etter ei stakkars tispe, med en skikkelig kamp mellom et par av dem.

Lørdag opprant; første post på programmet var å overta lokalet. Det som hadde vært en temmelig kjedelig frokostsal så brått mer og mer ut som en skikkelig festsal:

IMG_3399

Neste post var å hente blomster; 20 oppsatser, 3 ekstra til vårt bord, samt 3 buketter (man må jo han en ekstra både til bruden og gommen som de kan kaste, må vite!). På vei tilbake, men lasteplanet fullt av blomster kommer det plutselig et skikkelig smell. Med punktert dekk klarer vi såvidt å humpe oss rundt hjørnet til hotellet. Blomster bæres opp alle trappene til festlokalet i ørtende etasje, og så er det å sette i gang med dekkskift. Lærdom; legg alltid inn tid til en punktering, selv på giftingsdagen!

Mine svigerinner advarte mot å stole på frisører i Oruro (ei niese mente sågar at jeg burde ta turen til La Paz, 9 timer tur-retur, for å få fiksa håret og sminken. Jeg la det hele i mamma og søsters hender. Skal innrømme at jeg angra litt underveis…

IMG_3428 Raul hadde sagt at han ville komme klokka 18 en punto; men det ble nærmere klokka sju før han gutta dukka opp etter å ha vært byen rundt etter is. Slik så han ut da han fikk se meg:

IMG_3437

IMG_3434

Så bar det ut i byen med sønner og søster for å ta bildeer. Tror kanskje ikke det er så vanlig å ta bilder av brura liggende på en benk i Oruro? Mange stirra i hvert fall på den lyshåra kjempedama med en nesten like lys fotograf som ivirig instruerte. Tror i grunn søster var ganske fornøyd med oppgaven sin:

IMG_3463

 

 

 

 

 

 

 

 

 

IMG_3481

IMG_3502

 

 

 

 

 

 

Det ble en flott kveld; med gode ord,dans, god mat, mariachiorkester, mer dans, fantastisk kake – og ikke minst; gode venner og slektninger som ville feire sammen med oss!

IMG_3528

IMG_3537

Lurer på om vi får delta på neste “Skal vi danse”?IMG_3592IMG_3602

 

 

 

 

 

IMG_3611

IMG_3632IMG_3648IMG_3688

 

 

 

Venninne Piny ville ha bilde sammen med festens kjekkeste.

 

Men jeg synes jo dette er kjekkas nummer en, da!

fredag 11. januar 2013

Kultur

Jeg vet at i Norge så er man god på forberedelse; jeg så akkurat ei som skrev på face at hun holdt på med en del detaljer til bryllupet sitt – som skulle være om 149 dager. Når jeg leser slikt, kan jeg jo forstå mamma og søsters frustrasjon over min tilsynelatende manglende kontroll før bryllupsfesten vår i morgen. I tillegg har jo stakkarene egentlig nok med kultursjokket de opplever. Bolivia er ganske så forskjellig fra Norge, det ser jeg jo – ikke minst nå som jeg har besøk av mamma, pappa og søster. De er usedvanlig sporty, det skal de ha, men det blir nok mange inntrykk: fattige barn, lukter, smaker, hotellstandard, komunikasjonsutfordringer og så videre. Mange ting som for meg er så selvsagt er det jo ikke for dem, og jeg har til tider problemer med å skjønne hvorfor de spørrende blikkene deres dukker opp:
* ”Det er hverken papir eller såpe på do!” – selvsagt er det ikke det. Det er derfor du går med antibac og kleenex – alltid.
* “Det er ikke dusjforheng – hva skal vi gjøre med vannet på gulvet?” Den foreløpige løsningen til min familie har vært å la være dusje, men jeg satser vel på at det ikke er en strategi de har planer om å leve med lenge…
* Jeg sier: “Nå må dere forte dere litt!” De skjønner ikke hvorfor, men jeg vet jo at butikkene stenger til siesta klokka tolv og ikke åpner før i tretida. “Det har du ikke sagt no’ om!” klager de da.

I tillegg kommer jo selvsagt mange blikk og kommentarer. Særlig her i Oruro, hvor det utenom karnevalstida ikke er mange blekfjes å støte på. De mest modige spør: “Er det søsteren din?” eller “Dere likner veldig!” Bilder av niesene mine er vist fram, og jeg er jo selvsagt veldig fornøyd når disse to kommentarene kommer samtidig: “Så pene!” og “De liker skikkelig på Lene!”

Dagene her i Oruro har gått med til litt bryllupsforberedelse og litt kos og avslapping. Kjekt at de to familiene har blitt kjent med hverandre, selv om språket hele veien er en utfordring. Men tror nok spansken både til pappa (“jeg fikk 6 i spansk muntlig på skipperskolen!”) og søster har kommet seg mange hakk.

I morgen er den store dagen; jeg aner ikke om vi har kontroll, men tror at det sånn mas o menos er på plass. Blomster, mat, kelnere, drikke (rommet mitt ser mest ut som en enorm bar, med det meste av ledig gulvplass opptatt av ymser flasker – dog mest brus), bocaditos (småretter til å kose seg med mens man venter på middagen) – og søster og mamma som make-up og hårartister.

I god boliviansk stil har vi invitert til klokka seks, regner selv med å dukke opp i åttetida etter en fotosession i ulike parker med søster som fotograf, og så satser vi på at de fleste er på plass i ti-tida. Tror i grunn jeg gleder meg!

CIMG0246

Her er et bilde fra ferieplassen; pappa og Raul som grillsjefer, søster som fotograf of Rene som parasollholder – mot regnet.

fredag 4. januar 2013

En bra mann?

Det sies at barn er gode til å vurdere voksne, og jeg tror kanskje det kan være riktig.

På nyttårsaften feira jeg og gutta sammen med venninne Piny og familien hennes. Hun har ei datter på fem år, og Anet var veldig fornøyd med å leke med Raul hele kvelden. De hadde gjette-gåte-konkurranser, og lille Anet lurte stadig min kjære.

“Hva er gult utenpå og rødt inni?” spurte hun med et uskyldig smil. Raul gjetta i vei, men han gjetta ikke på kylling “som har gule fjør uttapå og rødt blod inni”.

I går skulle jeg og gutta ut og spise gyros, og tok med oss Piny og jentene. Da Anet kom inn i bilen kikka hun seg rundt, og spurte noe foruretta: “Hvor er Raul?”
Jeg forklarte at han var i Oruro fordi han måtte jobbe litt.
“Er han vennen din?” spurte jeg så.
”Han er min beste venn!” svarte hun inderlig.

Så da så.