tirsdag 30. mars 2010

Ellediller og krokofanter – eller kyllingfisk

I dag – dag 2 av påskeferien – har vi vært på krokodillefarm. Vi har sett på krokodiller, gått over krokodiller, luktet krokodiller og spist krokodiller. For de som lurer så smaker det kyllingfisk.

Bente: “Her var det jammen idyllisk!”

Lene: “Sier Bente mens hun ser utover 5000 krokodiller…”

Her kommer dagens bilderasjon:

DSC00132

På tur med fredskorpserne Helga og Kristin, som skal jobbe i Tulear.

DSC00178Herr Struts er importert fra Sør Afrika. Han venter på at økonomien i landet skal bli bedre, slik at man har råd til å hente en kone eller to til ham. De forrige døde av fugleinfluensa…   DSC00134

Her ligger maten… DSC00139 DSC00142 DSC00148 DSC00151 DSC00160 DSC00171

DSC00183

Og slik ser et krokodille-grillspyd ut.

mandag 29. mars 2010

Bente og Ragnhild i Anatananarivo

Nå er de kommet! Jippi! Dette har vi gjort til nå:

DSC01831

Lene har fått post hjemmefra.

P1000012

En dobbeltseng, en dyne – to personer

P1000065 

Det hender det er kaldt – Jøtul er på plass!

P1000018

P1000021

En veggbutikk (du kan jo forklare butikken på veggen, sa Ragnhild)

P1000033

Hva er dette?? Premie; en pose m&m utdelt med klem av Ragnhild. (Kanskje bare posen… men med klem)

P1000043

DSC01873 DSC01875

Norsk omelett… – er det noen som vet noe mer om dette???

DSC01832

Klare for tur – livet er ellers godt på Isoraka.

DSC01844

Huset til tre dronninger, bilde tatt gjennom sprinkelporten, for inn kom vi ikke…

DSC01854 DSC01859 DSC01864 DSC01869

Portretter…

Fresh                                            Fresh

fredag 26. mars 2010

Skolebesøk

Så var alle benkene og pultene ferdige, og det var klart for stor og høytidelig innvielse i Antsahavory.

Vi dro avgårde fra Fandriana onsdag formiddag; jeg og rektor på lærerskolen – i en egen taxibrousse. Ganske så luksus å ha en treseter til kofferten, en annen til sekken, og en til meg!

Torsdag morgen ble jeg vekket av en sms klokka 04.29. Det var kollega Zao som sendte en melding for å si at de kom for å hente meg klokka kvart på åtte. Dermed snudde jeg meg rundt for å sove litt mer. Klokka halv seks ringte telefonen – da var det Zao som sa at de kom for å hente meg klokka kvart på åtte – så da ga jeg opp å sove noe mer. Halv seks er vel sikkert i grunn en god tid å stå opp på.

Vi kjørte av gårde, og på veien plukket vi opp noen rektorer til som skulle være med på høytidlighetene.

Da vi kom forbi Mandoto og skulle ta av fra hovedveien, hoppet sjåfør Charles ut for å skru litt på hjula så vi hadde firehjulstrekken klar. Det var smart… Det har regna mye i det siste, og det jeg syntes var en humpete vei i januar, var ikke akkurat blitt bedre nå. Men Charles er en flott sjåfør, enten vi kjører på eller utenfor veien. “Magnifique,” sa rektor, og det hadde han rett i.

Vi kom fram. Den hvite blusen min var ikke så hvit lenger, men klær kan jo som kjent vaskes. (Og det har jeg faktisk gjort i dag – helt selv!)

Alle barna var pent oppstilt, klar til flaggheising.

DSC00131

Så gikk vi inn i det rommet som egentlig er kirke, men som også brukes som klasserom. Der var det satt klar stoler til gjestene, og så var det klart for taler. Gassere er ganske gode på taler. Kanskje litt for gode når sola steker på hett blikktak. Monika kunne ikke være med, men hun hadde skrevet fin tale. Hun hadde skrevet den i første person entall, men brått når talen skulle holdes ble “jeg” til “vi”.

DSC00132

Og når alle de viktige menneskene hadde talt en gang var det i gang med en ny runde, for da måtte man jo svare på det som de andre hadde talt om.

DSC00133

Etter en god stund; mange svettedråper og intens vifting senere, kunne vi gå ut for å innvie bord og benker. Da var det klart for noen nye taler. Benkene og pultene var virkelig flotte, og elevene var tydelig fornøyde, og poserte villig.

DSC00142

DSC00146

DSC00147

Til slutt var det selvsagt mat, og mat betyr ris. Gasserne har en imponerende evne til å spise ris. Da jeg var god og mett var det fortsatt nok mat igjen på tallerkenen min til et par porsjoner til.

Det var en veldig hyggelig dag. Det er koselig å bli møtt med så mye gjestefrihet og velvilje, og det er flott å se et lokalsamfunn som virkelig er innstilt på å skape best mulig vilkår for barna!

Takk til dere som har bidratt!

torsdag 25. mars 2010

Kjøkkenbehov

Da jeg kom hit til Antsirabe i går, viste Voangy meg til en leilighet før hun spurte “Eller vil du heller bare ha et rom?” Jeg synes rom er helt fint – og det er dessuten en del billigere. Men siden jeg skulle være helt fra onsdag til lørdag så hadde de snille damene Voangy og Margot tenkt at jeg kanskje ville ha muligeten til å koke meg en kopp kaffe eller lage litt mat.

Men:

Onsdag ettermiddag dukker Francois og Sophie opp, og lurer på om jeg ikke vil være med og spise. Hele dagen på torsdag var det skolebesøk, og nå torsdag kveld er jeg invitert på kvelds til Nils og Britt. I morgen skal jeg på lunsj til Trygve og Margot – så jeg tror ikke det var så farlig med det kjøkkenet, jeg…

Takk alle sammen – det er utrolig koselig å komme hit til Antsirabe!

Avstand

Noen ganger kjenner man at man er veldig langt fra de som er viktige i livet.

I går ettermiddag klikka jeg meg inn på aftenposten, og fikk opp side på side om togulykken. Bildene jeg fikk se viste et temmelig kjent område; der jobber nemlig pappa, og jeg har både gått og sykla rundt mens jeg har hatt sommerjobb på brygga.

Når jeg så leser at en mann i midten av sekstiårene er omkommet, og at en annen er hardt skadet, blir det plutselig viktig å få skype til å fungere så jeg kan ringe hjem og sjekke om pappa har det bra.

Logisk sett så vet jeg at de hadde ringt meg om noe hadde skjedd, men det holder ikke – jeg må jo vite at alt er vel.

Jeg kobler opp skype, ringer hjem, og mamma svarer. Hun hører ikke meg, men jeg hører at stemmen hennes er ganske så normal, så da kan jeg puste letta ut. Etter at jeg har prøvd å ringe et par ganger, begynner det å pipe i mobilen min. Da er det pappa som spør “Er det du som prøver å ringe oss?”

Jeg tror kanskje at akkurat det at dere hjemme har det bra er det aller viktigste når jeg er så langt unna.

fredag 19. mars 2010

Hmmm

Noen ganger blir man ganske lei det meste. Denne uka har vært litt sånn. Det starta mandag morgen da vi i informasjonsbolken for alle studentene plutselig får høre at det ikke skal være eksamen neste uke likevel. Det kom visst litt brått på, dette med eksamen. (Det har jo bare stått på planen siden i september…) Da er det ikke så kult å skulle ha timer fem minutter senere – hvor du har lagt opp til nettopp eksamensforberedelser. Ikke no særlig vits i å drive med slikt når det brått er en måneds tid til eksamen.

Ellers så tror jeg magen min har fått besøk. Det er i hvert fall ganske god aktivitet inni der. Det innskrenker bevegelsesradiusen noe – for jeg kan ikke gå så alt for langt unna det lille rommet.

Og så regner det, og det regner og det syklonerer. Jeg burde selvsagt absolutt ikke klage på det. Jeg har ikke mistet hverken familie eller hus i syklonen, sånn som mange andre har langs kysten. Egentlig er den eneste konsekvensen for meg at jeg må endre på planene for påskeferien.

Påskeferien, ja. Det er et lyspunkt. Er veldig glad for at to venninner tar veien helt fra Norge for å komme hit til øya. Er sikker på at vi kommer til å få en flott tur, uansett hvor vi ender opp med å dra!

Så dermed har jeg jo absolutt ikke noe å syte for. I morgen skal jeg til og med på tur til Ambositra med de andre lærerne. Der skal vi skrive en plan for hvordan vi skal jobbe med klimaendringer. Jeg skjønner ikke helt hvorfor vi ikke kan skrive den planen her på skolen, men man skal nå ikke skjønne alt her i verden.

DSCN2322

Noen ganger er været og livet litt grått. Men så kommer jo sola igjen, da.

DSCN1908

lørdag 13. mars 2010

8. mars – Dia de la mujer

Jeg har for første gang i mitt liv gått i 8. mars-tog. “Jammen på tide!” vil kanskje noen si, mens andre vil riste litt oppgitt på hodet. I går var det nå i hvert fall kvinnedag. Vi var veldig fornøyde, for flere dager på forhånd hadde vi fått program for dagen, så vi var klare til andakt klokka åtte. Da vi kom ned på skolen var andakten over for lenge siden. Den hadde begynt klokka sju. Sent søndag kveld fikk nemlig en av lærerne beskjed fra kommuneadministrasjonen om at det skulle være felles program, så der måtte SFMs kvinner være med. Klokka åtte var det dermed plutselig ikke andakt, men derimot blomsterplanting på det nye eldresenteret. Det vil si – i følge det kommunale programmet skulle det begynne klokka åtte, men det gjorde vel ikke akkurat det…

Etterpå var det flaggheising – og så var det klart for tog. Men her var det et karnevalstog. Studentene hadde kledd seg etter regioner, så det var mye flott å se. Forrest i toget kjørte det en pickup stuva full med høyttalere, så vi kunne danse avgårde.

 

Por la primera vez de mi vida he participado en un desfile del dia de la mujer. El municipio de Fandriana estaba encargado, y todo empezo a las oche de la mañana, cuando fuimos a plantar flores en el centro nuevo de los ancianos.

Despues de cantar el himno nacional y ver la bandera, partimos. Adelante había un auto equipado con paralantes, así que podiamos bailar por todo el trayecto. Los estudiantes de la normal estaban disfrasados con trajes de los diferentes regiones.

Lindo, no?

torsdag 11. mars 2010

Syklon

I dag har det gått ut syklonvarsel. Det erverst langs kysten, men her i innlandet kommer det temmelig store nedbørsmengder. Via mobilnettet og nasjonal radio er det opplyst at skolene skal holde stengt. Det er fordi mange elever må krysse elver og rismarker for å komme på skolen – og med alt regnet stiger vann-nivået så mye at det ikke er trygt å passere.

Monika og jeg skulle egentlig undervist på videregående i dag, men i stedet sitter vi hjemme og hører på vinden og regnet. På ovnen står en bolledeig til heving – for dette er definitivt en dag for boller og kakao!

Hoy publicaron una advertencia de syklon por la radio y por celulares. Eso significa que hoy no habrá clases. Por la costa es mas grave, aquí más que todo estamos con lluvia y algo de viento. Pero muchos de los alumnos tienen que cruzar rios y los sembrados de arroz, y con toda la lluvia no se pueden pasar.

Así que ahora estamos en casa, viendo la lluvia y el viento. En la cocina esta cociendo “boller” (pancitos dulces), y ya vamos a tomar chocolate caliente.

søndag 7. mars 2010

Mitt første gassiske frieri… “Casate conmigo!”…

Monika reiste til Antsirabe med Pål, men noen (les Lene) måtte jo bli igjen for å jobbe. Litt hektisk ble stemningen i heimen da jeg oppdaga at Monika hadde reist avgårde med alle nøkler, men så lenge det også er bolter på dørene så ordner jo det meste seg.

Lørdag morgen er jeg flink pike og dukker opp på møte klokka åtte, og sitter i fire timer og diskuterer ny læreplan – eller, jeg er i hvert fall tilstede mens ny læreplan diskuteres…

Vel hjemme igjen ringer telefonen. Det er Francois fransklærer som ringer og sier “Sophie og jeg er i Ambositra, kan ikke du også komme?” Valgets kvaler; sitte alene hjemme i halvmørket eller finne en buss, kjøre en drøy time til Ambositra og spise en bedre middag i godt selskap? Dere skjønner vel hva jeg valgte?

Kjapt pakkes en liten sekk, og jeg labber avgårde til buss-stasjonen. Som jeg skrev i forrige innlegg, så er lørdag markedsdag – og drikkedag. Alkoholprosenten var ganske høy en del steder. Vel framme står det en minibuss der med et Ambositraskilt på seg.
“Ambositra? Ambositra?” spør bussbillettmann.
“Jada,” svarer jeg, mens jeg tenker at jeg virkelig håper at det ikke er han som skal kjøre bussen – trenger ikke noe blåsing eller blodprøve for å slå fast at han hadde drukket mer enn bare cola den dagen.
“Den går straks – kom inn og sett deg – her er det plass til deg!”

Jeg har jo gjort dette før, begynner å få litt erfaring nå, så jeg tar en tur for å sjekke om det er noen andre busser som ser fullere ut, og som dermed kommer til å kjøre før. Mens jeg vandrer videre hører jeg litt fortvilte skrik bak meg:
”Det er jo plass her, kom da, kom da!”

Det er faktisk ikke noen andre busser, og innen jeg kommer tilbake er det ikke så mange ledige plasser igjen. Det er alltid et godt tegn. Jeg oppgir navnet mitt, Helen – har gitt opp Lene til bussformål. Bussbillettmannen gjentar navnet mitt mange ganger.

Jeg kryper inn bakerst i minibussen og sikrer meg en vindusplass, finner fram boka mi, og gjør meg klar til å vente.
”Helen, I talk with you!” kommer det fra bussbillettmannen.
”You bad English talk,” kommer det halvsurt fra en av de andre pasasjerene.
Så følger en lengre samtale hvor navnet mitt blir brukt mange ganger. Etter en stund kommer bussbillettmannen rundt bussen, og stiller seg ved siden av vinduet mitt. Så åpner han det godt, tar tak i boka mi og staver seg gjennom tittelen.
”You talk English with me. I good man.”
Jeg smiler høflig tilbake.
Så ser han på meg og snakker videre på en blanding av fransk, engelsk og gassisk. Han er en bra mann, han vil gjerne lære engelsk, og jeg er jo fin, så kan ikke vi gifte oss?

Akkurat da prøver Monika å oppnå kontakt, og det passer i grunn greit – veldig fint å snakke med Monika akkurat da.

Mannen går foran igjen og snakker med de andre passasjerene. Bussen blir stadig fullere, bagasjen på taket blir spent fast, og sjåføren starter motoren. Da kommer bussbillettmannen tilbake, og mens bussen begynner å kjøre tar han tak i hånda mi, halvløper etter bussen mens han roper:

“I love you, Helen!”

Monika ha ido a Antsirabe con su amigo, pero yo tuve que quedarme para trabajar. Pero despues de mi reunion de sabado, un amigo frances llamó diciendo que el estaba en Ambositra con su esposa – tal vez queria venir yo tambien?

Una decision dificil; quedarme solita en casa, sin nada que hacer, o encontrar un trufi para ir una hora a Ambositra para comer rico con amigos? Ya saben la respuesta, no?

Empaque mis cosas, y salí para la terminal. Allí habia un bus a Ambositra, y el responsable queria venderme un pasaje. “Mira, esta casi lleno, ya va a salir. Entra, entra!”

Ya tengo algo de experienca, así que quería dar una vuelta para ver si había otros buses mas llenos, que iban a salir mas antes. Mientras me alejé del bus escuché gritos atras “Adonde vas – hay campo – vuelva!”

Esta vez no había otro bus, así que volví. Ya se había llenado todavía más – una indicación de que no iba a tener que esperar tanto. Di mi nombre – Helen – porque Lene no funciona aqui, y agarre el asiento de atras. Encontré mi libro, y estaba preparada para esperar.

Helen! Habla conmigo!” escuche en ingles desde el tipo de pasajes. 
Los demas pasajeros empiezan a hablar, y podía escuchar mi nombre repetido varias veces. Unos minutos mas tarde el tipo se acerco a mi ventana, y lo abrió lo mas que posible para poder meter su cabeza para hablarme. Yo intenté alejarme un poco, porque un olor intenso indicaba que el pobre no solamente había tomado coca cola este día.

Empezo a hablarme en una mezcla de frances, ingles y malagas, explicando que el fue un hombre bueno, que queria aprender ingles, que yo era una mujer linda, que quería hablar conmigo, y que como los dos eramos buenos, tal vez podíamos casarnos?

Por suerte sonó mi celular – Monika quería contacto.

El tipo volvió a hablar con los demas pasajeros, el bus se llenó, alistaron el equipaje del techo, y el chofer encendió el motor. Ya estabamos listos para parti, y el tipo se acercó de nuevo. Y mientras el bus se puse en marcha, el corriendo agarró mi mano, gritando:

Helen, I love you!”

fredag 5. mars 2010

Fotos

Jeg ser at det er lenge siden jeg har lagt ut bilder her,  så da er det på tide å komme litt forskjellig. Her kommer noen glimt fra det jeg har gjort i det siste.

Hace tiempo que he puesto fotos – ya era hora! Estas son de mis actividades ultimamente.

DSC00090

Morgenstemning i Iharana – på vei for å observere studenter i praksis.
Temprano en la mañana en Iharana – en camino para observar estudiantes.

DSC00088

Monika koser med bønnespirene sine.
Monika esta acariciando sus plantitas.

DSC00098

Kveldskurselevene har presentasjon av tekster de har skrevet, med påfølgende diplomutdeling.
Los estudiantes del curso de la noche presentaron sus “tesis”, y despues habia la entrega de diplomas.

DSC00128 

DSCN2240

Gamlebyen i Fianar.
La parte antigua de Fianarantsoa.

DSCN2223

På studiebesøk på biblioteket i Fianar.
Visitando la biblioteca en Fianar.