fredag 28. januar 2011

Canchabesøk

Som jeg vel kanskje har fortalt tidligere, så ligger Sør-Amerikas største utendørsmarked her i Cochabamba. Her finner du alt  hva hjertet kan begjære – og særdeles mye annet…

Kollega Elsa og jeg tok en tur i dag; hun for å kjøpe litt småting, jeg blant annet for å kjøpe et møbel til soverommet. Jeg har til nå brukt stoler til å legge ting og tang på, så jeg ønska meg noe på skuffefronten.

P1280153

Jeg er nå den lykkelige eier av et sminkebord. Det er ikke umulig at speielt er stjålet fra speilsalen på et omreisende tivoli, men det gjengir i hvert fall farger korrekt, om det nå enn sliter litt med former. Dessuten vil den observante se at jeg fortsatt ikke har fått kjøpt meg søppelkasse – for på dørhåndtaket henger en REMA-pose til slikt bruk…

P1280155

Nå skal livet nytes på balkongen! Er ikke dette en utrolig flott stol? Den er faktisk i klasse med stolene Monika og jeg kjøpte på Madagaskar. Min kollega – som skulle kjøpe “småting” - kom også hjem med en slik…

PS: Minste niese kan nå slutte å gråte – tante har kjøpt ny alpakkajakke, med glidelås som funker! Kommer i posten!

torsdag 27. januar 2011

Møte med asfalten

I kveld  var det misjonærmøte. Siden været var fint – og ja, for de som måtte lure på det så har det vært temmelig dårlig vær de siste dagene, og ulljakka måtte fram. Det har sikkert ikke vært mer enn 14 grader. Brrr! Men altså; Anne rektor, Rune Peru-rektor og jeg bestemmer oss for å gå. På veien må vi krysse en forholdsvis stor avenida. Jeg kommer meg trygt over den første kjøreretningen, og klatrer opp på midtdeleren. Når det er klart, hopper jeg ned på gata for å krysse kjørebane nummer to. Og så ligger jeg paddeflat på asfalten. Der jeg ligger ser jeg jo klart det jeg ikke så oppe fra høyden – nemlig at gata på ingen måte er plan. Hjulsporene er sikkert 30 cm dype, og jeg vil dermed tro at hjerne-fot-koordinasjonen min ble satt ut av spill.

Jeg har jo ligget på asfalten i Cochabamba før, men denne gangen kom jeg meg raskt opp; livredd for at bilene som for øyeblikket sto pent og stille på rødt lys plutselig skulle gasse på. Etter et ublidt møte med en motorsykkel for noen år siden (jeg anbefaler ingen å prøve å stoppe en motorsykkel som kommer i 70 km/t med kroppen…) har jeg definitivt fått respekt for trafikken. Jeg halta meg derfor over gata, med skrubbsår på albuen og sønderreven bluse.

I mangel av egen mamma – som jo er noen tusen kilometer unna – fikk jeg låne en annen. Mammaer er best på plastring, så nå har jeg et stoort plaster på albuen. Takk Aud!

Og da jeg kom hjem satte jeg meg på balkongen for å stoppe blusen min. (Kan man forresten stoppe bluser, eller er det en aktivitet som begrenser seg til sokker?) 

søndag 23. januar 2011

Sport og ball

Alle som kjenner meg vet at jeg nærmest er for en analfabet å regne i sportens verden, og verst er det kansje stelt med alt som har med baller å gjøre. Baller av ymse størrelser har en egen tendens til å sikte seg inn på nesa mi… Men her i landet er sport og baller og slike utskeielser viktige, så da er det jo bare å henge seg på.

Det som jeg liker her er at det er lite prestisje innvolvert. I dag var vi kanskje 40 stykker som samla oss for å spille wally. Wally er volleyball inne i et lite rom, og man kan spille med vegger og det hele. Volley og wally er vel de ballspillene jeg misliker minst, og i dag ble det i grunn ganske artig. Lagene blir helt vilkårlig satt sammen, slik at gode og dårlige spiller sammen, og det hele handler vel så mye om å gjøre noe sammen som å konkurrere og vinne.

Dette er et sånt “lavterskeltilbud” jeg synes jeg har sett alt for lite av i Norge. Der handler det ofte om å være best, og cuper og kamper og topping av lag – og ikke i så stor grad om å ha det moro. Det skal jo sies at jeg egentlig ikke vet så mye om temaet – men jeg kan nå i hvert fall si at jeg liker søndagswallyen min her!

Innsikt og utsikt

Jeg bor altså riktig så flott i denne byen min. Jeg har fått flytte inn hos rektor på den norske skolen – og etter svært så god erfaring fra Madagaskar er jeg meget fornøyd med dette konseptet at det følger en samboer med jobben. Det er koselig å ha noen å dele frokosten med på balkongen om morgenen – ikke minst når hun disker opp med ferske scones til nevnte frokost :D

Balkongen, ja – den er er kanskje noe av det aller beste med leiligheten. Vi har faktisk tre balkonger, men det er den utenfor kjøkkenet som er yndlingsplassen. Her har vi en utrolig utsikt over byen. Det er flott å sitte der i morgensola ved frokosttider, men det er nesten enda bedre å sitte der om kvelden, og se på månen som kommer opp bak fjellene.

P1200141

På badet mitt kan jeg heller klage på utsikten. Det er unektelig flott å kunne stå og synge i dusjen mens man ser opp mot grønne fjellsider og husene i byen. Men utsikt kan også bety innsikt – i hvert fall om badet er konstruert for kvinner på ca 1,37, eller eventuelt menn på ca 1,58. Vinduene er store – og det er flott for utsikten – men det betyr også at forholdsvis store deler av kroppen er synlig for dem som går forbi på gata nedenfor. Jeg ville gjerne beholde utsikten, samtidig som jeg stoppet innsikten, så nå er to “badesklimatter” med sugekopper ikke festet i bunnen av badekaret slik man vanligvis gjør, men derimot til vinduet. Dermed har jeg fått tre ting på en gang; jeg slipper å stå krokbøyd mens jeg dusjer, jeg har fantastisk utsikt, og jeg har dramatisk begrenset innsikten!

P1230152

torsdag 20. januar 2011

Buss

Jeg har tidligere skrevet innlegg om busser og kollektivtransport. Den gangen gjaldt det Madagaskar – her kommer litt fra Bolivia. Egentlig synes jeg jo at kollektivsystemet her i byen er aldeles fantastisk. Du går bort på hjørnet, vifter litt med hånda, bussen stopper, du går på, betaler 1,50 og kommer deg dit du vil. Fint, ikke sant? Men så er det jo sånn at noen ganger så må du bytte buss underveis, og da blir det hele litt mer komplisert.

Buss er forresten ikke nødvendigvis riktig ord. Det finnes flere typer kollektivtransport:

  • Micro – er gamle amerikanske skolebusser, malt i fine farger, eller noen noe nyere japanske småbusser som en middels høy nordmann vil ha problemer med å stå oppreist i. (Og til enkelte tider kan man definitivt glemme å finne et sete…)
  • Trufi – minibusser, eller eventuelt ombygde varebiler, hvor man klarer å stappe inn et usannsynlig antall mennesker stående og sittende. Jeg trodde egentlig ikke at man kunne stå i en minibuss, men det kan man!
  • Taxi-trufi – vanlige biler eller 7-setere som stopper og tar opp passasjerer der hvor de står og  vinker. De går ofte raskere enn micro og trufi fordi det er færre som skal av og på. Også her kan man til tider finne stående passasjerer…

I dag skulle jeg på jobb, og vandret ut på hjørnet. Etter en stund kom micro C, og jeg klatret ombord. Dette trodde jeg at jeg kunne, for jeg hadde tatt samme bussen mandag morgen, så jeg trodde jeg visste hvor den gikk. Det gjørde jeg ikke. Men den gikk nå i riktig retning, så da jeg kom opp på den ene hovedveien hoppet jeg av og ga meg til å vente på taxi-trufi 113.

På mandag hadde jeg hoppet på første og beste 113 som kom, men så viste det seg at den gikk til en annen endeholdeplass enn den jeg skulle til. Men da jeg smilte litt søtt til sjåførmannen, sa han snilt “Le voy a acercar a la escuela” (“Jeg skal sette deg av i nærheten av skolen”). Og så forklarte han tålmodig at når jeg skulle til Jesus Maestro så kunne jeg ikke ta den 113-linja som hadde en “M” i vinduet.

Jeg er da et intelligent menneske, så jeg hadde lært at “113 M” ikke er den jeg skal ta. Jeg var derfor veldig fornøyd da “113” uten “M” dukke opp, og viftet derfor pent med hånda. Bilen stoppet, og jeg begynte å lete etter døra. Er jo vant til at biler har mer enn en dør på siden, men jeg prøvde visst å åpne bensinlokket, som uansett var sveisa fast fordi bilen var gjort om til en gass-bil. Men mennesker i dette landet er snille og overbærende med dumme lyshoder og åpnet døra foran så jeg kunne klatre inn. Vi kjørte i vei, og jeg syntes det var litt rart at den ikke tok av der den pleier å ta av, men med erfaringen fra C-bussen friskt i minne, tenkte jeg at den sikkert kom til å ta neste avkjøring i stedet. Det gjorde den ikke. Så da måtte jeg spørre, da: “Hvor skal du egentlig?” Så viste det seg at jeg hadde hoppet på “113A” , som slettes ikke går oppover mot Jesus Maestro. Så da var det bare å gå av, og begynne å vandre nedover igjen. Da jeg kom til rett kryss så jeg svært så godtpå alle bilene. Det kom både “113M” og “113A”, men det var fint lite å se til den som bare heter “113”. Den kom til slutt, jeg spurte nøye om den gikk min vei, og så kunne jeg sette meg inn, puste lettet ut – og så hørte jeg “Buen dia, Lene!” fra baksetet. Der satt rektor og Juan Pablo – så da kunne jeg i hvert fall være sikker på å komme vel fram!

søndag 16. januar 2011

God søndag!

Da er søndagskvelden kommet, og jeg kan se tilbake på en riktig så hyggelig helg. Søndager er virkelig deilig dager! I dag våknet jeg i sånn passelig tid, og kunne sette meg ut på balkongen og kjenne sola varme leggene mens jeg spiste frokost. Dessuten deilig å se i speilet at jeg ikke er like likblek som da jeg kom!

I kirka var det som vanlig mye kjentfolk. Det var Don Eurelio som skulle tale, og jeg visste jo hva som kom da han sa: “Kan noen lese teksten?” Stor stillhet i kirka, mens jeg bladde fram riktig side – og ganske riktig, der kom det: “Hermana Lene, kan du lese?” Så da var det bare å stotre seg gjennom alle de vanskelige spansk-spanske verbformene som jeg aldri bruker. Men vi kom da gjennom. Etterpå leste han selv teksten på quechua – sikkert like greit at jeg ikke skulle lese den. Skal på ingen måte påstå at jeg skjønte noe som helst, men jeg hørte nå enkeltordene og noen endelser og ikke bare grøt. Absolutt et framskritt!

Lunsjen ble inntatt på et lokale like borti gata. Vi bestilte en liten pique machu, vi var tre personer – og kunne fortsatt fødd et kvart barnehjem på restene… Men godt var det!

For en god del år siden var daværende kollega Janne og jeg dumme nok til å inngå et veddemål. Gutta skulle spille fotballkamp, og dealen ble at om de vant så skulle vi lage pizza til hele hurven, mens de skulle komme med blomster til oss hver dag i en uke dersom de tapte. Oddsene var absolutt i vår favør – gutta hadde ikke vunnet en eneste kamp hele sesongen, så vi følte oss på trygg grunn. Vi hadde vel ikke akkurat den samme følelsen da vi en stund senere svettet over ti pizzaer som skulle serveres laget… Omtrent det samme laget spille fortsatt i den samme cupen – og dagens første spørsmål var selvfølgelig om jeg var interessert i et lite veddemål. Hvis jeg noen gang blir spurt om jeg har lært noe i Bolivia må det vel være nettopp dette: det er ikke lurt å vedde! Men fotballkamp ble det, uten veddemål, og uten at de vant. Men det er uansett koselig å sitte der på sidelinja med venner og kjente og hyle og skrike og stønne og skravle.

Jeg hadde skjønt at det var bursdagfeiring på gang for datteren til den gamle hushjelpa mi, og at familien skulle avgårde dit etter kampen. Og da jeg satt vel på plass i bilen til onkelen til bursdagsbarnet spurte moren hans: “Skal du hjemom først, eller reise direkte?” Jeg var visst brått en del av familien, og det var en selvfølge at jeg skulle i bursdag – uten hverken penklær eller gave. Utrolig hyggelig å se Marlen og familien igjen – det er en noen år siden sist. God mat og kake ble det også  så dermed kan jeg vel si at overskriften på dette innlegget er en oppsummering; det har virkelig vært en god søndag!

fredag 14. januar 2011

Uke 1

Jaja, egentlig er det vel strengt tatt sånn rent kalendarisk uke 2 nå, men når det gjelder Lene i Bolivia så er den første hele uka nå gjennomført. Og for å si det med “Herreavdelingen”: “Det har vært litt av en uke!”

Jeg har begynt det som jeg skjønner kommer til å være en papirmølle, men som vel sannsynligvis allikevel er lettere enn mølla til UDI. Jeg vil jo gjerne oppholde meg lovlig her i landet, så jeg fyller ut skjemaer og gir fra meg blod og smiler søtt i et håp om at prosessen skal gå fort.

Jeg har også vært en tur på Bolivias svar på NAF for å få et stempel i det internasjonale førerkortet mitt. En svært så positiv opplevelse; smilende mennesker, ingen kø og heller intet gebyr. Imponerende!

Jeg har begynt å jobbe litt i prosjektet. Foreløpig kjenner jeg meg en smule unyttig, men jeg satser på at det går seg til etterhvert. Det er utrolig spennende å få være med på møter og planlegging og også dokumentlesing, men jeg kjenner at jeg ikke helt har følelsen for hvordan alt henger sammen enda. Men det er hyggelige og hjelpsomme folk jeg skal samarbeide med, og det er jo nesten det viktigste på en arbeidsplass!

Det aller mest spennende denne uka har vel i grunn vært å sette seg på skolebenken igjen. Jeg er tilbake på den gamle språkskolen min, hvor jeg i 2000 begynte å lære spansk – men denne gangen er det quechua som står på timeplanen. Språket har alltid fascinert meg; det er utrolig vakkert! Til nå har jeg sunget med på salmer og sanger uten å forstå en døyt, nå er håpet at jeg etterhvert skal få en ide i det minste. Det er vanskelig, og jeg føler meg som en idiot når Daniel spør om det samme for fjerde gang. Dette tar tid; for hvert spørsmål på quechua må jeg først analysere og oversette ord for ord, og når jeg endelig har forstått “Hvor er faren din?”, er det bare å ta fatt på jobben med å sette sammen en svarsetning. Men hvor skulle nå egentlig subjektet stå i setningen? Og hvilken verbform skulle jeg bruke – skulle jeg bruke verb i det hele tatt?  Og har jeg nå huska på suffikset for posessiv? Det er mye å huske på, men en dag klarer jeg kanskje å si en hel setning uten å stoppe for hvert suffiks?

I dag har jeg dessuten hatt min første dag på den norske skolen. Fredagene er “norsk” dag, med 7.  og 10. klasse. Det høres jo imponerende ut med to klasser, men vi snakker om tre riktig så kjekke elever til sammen. Neste uke kommer det noen til, så da er jeg kanskje på det meste oppe i seks elever i en gruppe. Dette blir bra!

søndag 9. januar 2011

Tilbake

Dag fem i Cochabamba, og jeg begynner virkelig å kjenne på følelsen av å være tilbake.

  • Har truffet mange gamle venner og kjente (“Lene, når kom du?? Hvor lenge skal du være??”)
  • Jeg har begynt papirmølla for å få meg oppholdstillatelse (“Her mangler fakturaen på vann.” “Det er et leilighetskompleks, så vi har ikke egen vannregning.” “Ja, men da må du jo ha med faktura på betalt skatt!”)
  • Jeg har drevet sympatikjøp av sko (butikkeieren trodde nok kanskje ikke at jeg snakka spansk, og sa strengt til ekspeditrisene sine i det hun gikk ut døra “Nå MÅ dere selge, for husleia forfaller i dag, og hvis dere ikke selger….”)
  • Jeg har hatt min første arbeidsdag, på en workshop på skolen jeg skal jobbe på (“Vi begynner presis klokka 9!” Klokka ni sto vi fremdeles flere kilometer unna og venta på både buss og deltakere.)
  • Jeg har fått de store bagene mine som har vært til oppbevaring hos Toril. Nå er alt pakka ut, lufta og/eller vaska – det er ikke så lett å få ut møllkulelukta…

Jeg er utrolig takknemlig for å være tilbake her i byen, for å få være med i et virkelig spennende prosjekt, og for å få være sammen med masse flotte mennesker. Ulempen med å være knyttet til flere steder er jo selvsagt at det alltid vil være noen man savner. Men som jeg har sagt til mange allerede; jeg har gjesterom!

torsdag 6. januar 2011

Velkomst

Jeg har reist “langt og lengre enn langt” de siste døgnene. Var veldig fornøyd på Gardermoen, der jeg først fikk sjekka all bagasjen helt fra til Bolivia – også mitt kjekke ekstra kolli, deretter en kjapp kaffe med “Madagaskar-Monika” som var på vei tilbake til Mada, før jeg sov meg det meste av veien til Amsterdam. Er utrolig takknemlig for fly-sove-genet som jeg tydeligvis innehar. Jeg skal ikke påstå at jeg oppnår den type kvalitetssøvn som senga kan gi meg, men om ikke annet går turen adskillig kjappere! Er dessuten takknemlig for at jeg kom meg til Amsterdam i det hele tatt, for Gardermoen led visst litt under snøvær på tirsdag, hørte jeg.

Flyturer kan jo ofte bli både lange og forholdsvis stillestittende, og da er det på en måte ganske greit med et flybytte i ny og ne, for på sånne store flyplasser kan man fort få gått noen kilometer mellom gatene. Når man da har pakka alt av bøker og teknisk utstyr i sekken, kjennes det litt som en mindre polferd ;-)

Fra Amsterdam til Lima sov jeg visst litt igjen, fikk ikke sett mer enn en film. Men på tross av sove-genet ble tretten timer litt i lengste laget. Det er noe med den litt desperate følelsen jeg kan få mot slutten av en flytur, en sånn “nå er det nok, nå er jeg lei – jeg vil UT!” – samtidig som du vet at du ikke har noe særlig valg. Valg-muligheter på fly er temmelig begrensa; du kan legge hodet til høyre, til venstre eller se rett fram – du kan se film eller lytte på musikk, og en gang i blant kan du gå på do...

Lima – La Paz – Santa Cruz; treseter for meg selv, snork og grynt. Som regel er man jo fornøyd når man lander før tida, men når det betyr å lande kvart over to om natta i stedet for halv tre er det i grunn ikke så farlig. 

Da jeg reiste fra Oslo hadde jeg på meg pologenser, tunika, ulljakke, anorakk, strømpebukse og bukse. I Amsterdam forsvant strømpebuksa og anorakken. I Lima var det ulljakka som sto for tur, og i Santa Cruz var det pologenseren som ble  stappa ned i sekken.

34 timer etter at jeg dro fra Ski var jeg endelig klar for siste etappe; Santa Cruz – Cochabamba. Jeg hadde jo et håp om at det ville være noen på flyplassen; men en litt absurd følelse å vandre ut av flyet, bortover mot terminalbygget, mens jeg skotter opp mot takterassen for å se om det er noen kjente fjes. Og der, bortest på terassen ser jeg norsk flagg, og så kan jeg høre “Lene, Lene!” Ganske stilig når den norske skolen starter skoledagen sin på flyplassen for å ta imot en nykomling. Utrolig koselig med både kjente og nye fjes. Det føles godt å være tilbake!