mandag 31. desember 2012

Jul i Cochabamba–sånn litt etter jul

Etter å ha feiret boliviansk jul i Oruro kjente jeg på behovet for litt norsk jul. Det er et supermarked i byen som er drevet av tyskere, og de er temmelig gode på svinekjøtt. Torsdag tok jeg turen ned, og prøvde å forklare ribbebegrepet på spansk for å bestille en passende bit. Jostein kollega hadde kjøpt før jul, så jeg prøvde å forklare at jeg ville ha akkurat det sammen som den høye nordmannen. Sjefen ble tilkalt, og sa at hun trodde da at det var en ribbe på frysa.
”Men den må ha svor!” sa jeg.
”Vi skal se,” sa damen og forsvant for å endevende fryseren. Ut kom hun etterhvert med en pose.
”Se her, en hel ribbe, 3,98 kilo, med svor!”

Jeg var ganske så fornøyd, og tok med meg grisen på restaurant for å lunsje med de norske gutta.

Vel hjemme var det bare å finne fram langpanna, og håpe på at grisen skulle tine.

PC272468

Vet ikke helt hva denne biten likner på, men den tinte etterhvert. Og etter å ha sett nøye på Hellstrøm video for “perfekt ribbe med svor”, salta jeg i vei.

PC292469

Beina var pene og hele på ribba. Celia hushjelp var her på lørdag, og sammen prøvde vi med den største kniven og “knuse-hvitløksteinen”, men til absolutt ingen nytte. Jeg tok meg en tur på markedet og kom hjem utstyrt med kjøttøks, hammer og baufil. Celia og jeg klarte da sammen å ordne opp i beina. Men da jeg skulle pepre dyret skjønte jeg, noe sent, det skal sies, at det jeg innbilte meg var svor ikke var noe annet enn fett… Fordelen var jo selvsagt at det var veldig lett å rute opp!

På det samme supermarkedet hadde de også kjøttdeig av svin, som etter kunstens (og internettopskriftenes regler) ble spedd opp med potetmel, melk, egg, muskatnøtt og ingefær, før det ble små medisterkaker – som faktisk smakte som de skulle!

PC302472

Lørdag kveld kom Toril en tur for å hjelpe meg. Hun var risgrøft-sjef, mens jeg mixa to ulike oppskrifter for å lage surkål. Risgrøt med smørøye, kanel og sukker ble nydt – tror ikke jeg har spist det siden jeg var på Madagaskar. Du verden for en stille lykke over tallerkenen! Restene ble selvsagt satt i kjøleskapet for å bli til riskremdessert.

PC302475

Poteter, varm bringebærsaus, riskrem og surkål, ribbe (uten svor) i ovnen sammen med medisterkaker er på gang. Ribba fikk vel nesten fire timer i ovnen; er ikke helt det samme å steke i gassovn med bare undervarme. Det lukter nesten jul i huset!

PC312477

Gode venner og familie på besøk, som etterhvert holdt seg på magen etter litt for mange ribbebiter. Pappa sier alltid på julaften “Nå skal vi spise sakte, vi har gooood tid!” Men det blir jo aldri sånn – god mat spises litt for fort.

PC312478

PC312479

Burde jo selvsagt ha lært at man tar bilde av maten FØR jeg begynner å spise, men jeg hadde jo så lyst til å smake!

PC312480

Og til slutt: riskrem med varm bringebærsaus. Noen av oss digga og nøyt det, andre derimot…

fredag 21. desember 2012

Urban lykke

Jeg er i Oruro – igjen. Jul skal feires med storfamilien. Som jeg viste i forrige innlegg, så får jeg litt norsk jul oppi det hele; pepperkakehus er på plass!

Jeg har en fantastisk familie her i byen, som har tatt godt imot meg fra dag en, og jeg er takknemlig for det. Allikevel kjenner jeg jo innimellom at det ikke er som min familie hjemme, og at det fortsatt er ting jeg må venne meg til. (Men slik er det sikkert når Ola velger å gifte seg med Kari fra nabogården også, vil jeg tro.)

En av tingene det koster meg litt å venne meg til er lunsjvanene. Her serveres alltid suppe først, og så hovedrett. For det første blir det litt i overkant mye mat for meg, og for det andre har jeg aldri vært særlig glad i supper. Og når de fleste utganene av suppa for meg smaker akkurat det samme, og de som regel er ispedd godt med chuño (frysetørka poteter), er jeg i ferd med å nå en suppegrense.

I dag morges kjente jeg dermed et akutt behov for “mine” ting. Jeg tror kanskje nordmannen i meg brått våkna. Jeg dro til byen, på desperat jakt etter et koselig sted med kaffemaskin. Jeg, som ikke liker kaffe en gang, måtte ha en cappuchino! Oruro er kanskje ikke verdens mest moderne by, så jeg måtte gå noen runder rundt plazaen før jeg til slutt skimta hendelen på en kaffemaskin gjennom et vindu. Jeg trava inn, satte meg ned blant alle de gamle mennene med hatt som diskuterte dagens nyheter, og fikk bestilt min cappuchino. Og der jeg satt med en varm kopp med søt drikke med vidunderlig kaffearoma, måtte jeg bare lukke øynene og nyte. Sukk – o urbane lykke!

torsdag 20. desember 2012

Jul i hus

 

PC202438

 

 

 

 

 

 

 

Pepperkakedeig ble lagd i Cochabamba, så frakta ca 220 kilometer og 1000 høydemeter. Etter en lang og varm busstur fikk deigen hvile et døgn i kjøleskapet før den måtte til persi går.

Fra min barndom husker jeg jo at halve moroa med pepperkakebakinga var å smugspise deigen – for den var jo så god. Jeg lot gutta mine få smake, med hefting grining på nesa som resultat. Kanskje man må være oppvokst med deigen for å like den? Men så fordelte vi oppgaver; jeg var kjveler’n, Raul skulle konstruere hus, Rene var DJ og Ricardo brukte formene flittig til å trykke ut pepperkaker.

Første kortside på huset tror jeg Raul brukte ca 45 minutter på; alt nøye utmålt med linjal og gradskive. Drops ble lagt i vindusåpningene så det skulle bli “blyglass”. Det hele skar seg en smule da det  var så godt som umulig å få de ferdigstekte, prefabrikerte hussidene løs fra stekeplata. Nye måtte lages – denne gangen med litt olje på plata før den forsvant inn i ovnen.

Sukker ble smelta, og vips så sto huset der – uten at vi hadde brent så mye som en findertupp. Ny rekord! Non-stop ble festa i melisen, sammen med noen gummiormer. På den ene siden av huset brakk det av en del nederst, så der er det også en liten orm som sniker seg inn…

I dag har jeg tatt bilde av praktverket, som sånn til daglig står under en svær grønn plastbalje så ikke katten skal gå til angrep.

torsdag 13. desember 2012

Jul i mitt hus

Ting tyder på at julen nærmer seg, og i går kom jeg meg endelig ut for å kjøpe litt julepynt. Nabo’n har hatt dekorasjon hengde på døra si en god stund allerede, og nede ved heisen står det pynta juletreet, og ved inngangen henger de blinkende lysene. Jeg kunne jo ikke være dårligere! Her kommer mine fantastiske interiørideer – det er jo så in med kreative interiørblogger, er det ikke?

 

PC142427

 

En av de norske familiene skal reise hjem, og hadde “garage-sale” i leiligheten i dag. Jeg fikk sniki meg til en lysslyngene før hordene kom inn, skjønt det var bare såvidt jeg fikk den med meg; Kristian fant den der jeg hadde gjemt den i en hylle, og var i gang med å selge den på ny. Men den ble min, og henger nå i gult, rødt, blått og grønt i stuevinduete mitt, sammen med de hvite og gullfarga kulene i silkebånd.

PC142428

Måtte jo også ha litt rød pynt, så her henger røde kuler og små bjeller i et fiskesnøre jeg fant i en skuff.

PC142433

I julebutikken fant jeg en grønn krans; med litt gullbånd, strå med - av alle ting; sommerfugler på – og små bjeller ble det en riktig så flott krans. Fant til og med et hull i døra, så jeg kunne slå i en spiker med “knuse-hvitløk-steinen”.

torsdag 6. desember 2012

“- Adventstiden er ødelagt, sier mamma Gro.”

Sitatet er fraVG i dag. (http://minmote.no/index.php/2012/12/kathrine-17-lurt-av-dyr-kosmetikk-kalender-inneholdt-vareprøver-og-tomme-luker/)

Mor har kjøpt “luksusadvendtskalender” med kosmetikk til datteren. Den holder ikke akkurat det reklamen har lovet, men jeg kjenner nå at jeg blir en smule oppgitt når det faktum at adventskalenderen ikke gir deg den luksusfølelsen du håpet på, fører til at adventstiden blir ødelagt.

Jada, jeg regner med at journalisten har vridd og vrengt på det som blir sagt for å skape litt skandale, men allikevel. Noe er da feil i samfunnet, når luksusartikler i adventskalenderen blir fokus?

Sett dere sammen, tenn noen stearinlys, bak pepperkaker – og vær sammen og snakk med hverandre. Ikke om hva dere så på tv i ettermiddag eller om hva som skjedde på vg-tv, men om hvordan vi egentlig har det, hva vi ønsker oss med livet, og om hvordan vi kan være medmennesker for hverandre.

Takk og lov for engasjementet som mange har vist når det gjelder å åpne heimen for noen som ellers ville sittet alene i jula; men om vi kunne ta med oss litt av disse gode tankene resten av året tror jeg julens budskap om fred og forsoning faktisk kunne leve blant oss, midt i materialismen og egoismen.

søndag 2. desember 2012

Boliviabryllup

Det er bryllupstid i Bolivia. Veldig mange vil gifte seg før nyttår, for det sies at det betyr lykke å gifte seg i partallsår, mens det å gifte seg i oddetallsår ikke vil gi paret det beste utgangspunktet. (Det bør vel nevnes at jeg planlegger giftemål i 2013 – og satser på at det skal gå riktig så bra, oddetall til tross!)

Før jul skal vi gjennom tre bryllup i kirka mi. To av parene er gode venner som jeg har kjent en god stund. Her i landet er det vanlig,særlig når unge mennesker i etableringsfasen gifter seg, å spørre familie og venner om å være “faddere”. Hvis man for eksempel blir bedt om å være fadder for kaka, så har man ansvaret for å sørge for at kaka er på plass på bryllupsdagen. I fjor ble jeg spurt om å være nettopp “madrina” for bryllupskaka da en kollega skulle gifte seg. “Ikke bekymre deg, Lene,” sa hun. “Det er et lite bryllup, bare rundt 200 gjester!”

8. desember gifter to gode venner seg, og fjorårssamboer Anne og bestetvangsvenn Elsa sa for lenge siden at de var klare for å være madrinas for recuerdos. Recuerdo betyr “minne”; her er det nemlig vanlig at gjestene får med seg en liten ting som minne fra bryllupet. Ofte er det en liten plast- eller porselensting med blonder; ensak som blir lagt inn i en hylle hvor den støver ned. Siden Anne er i Peru og Elsa i Norge ble det jeg som skulle sørge for minnegaven, og jeg ville ha et eller annet som på et vis kan være til nytte. Min første ide, inspirert av Elsa, var en slik tingst, men med en magnet bakpå, så den kan være til pynt og nytte på kjøleskapet. Det ble en ganske frustrerende tur på markedet. Jeg syntes jo at jeg kom med en ganske så god og innovativ ide, men i sjappe etter sjappe var svaret “Nei, vi har ikke magneter” eller “Nei, det gjør vi ikke” eller “Nei, det går ikke”. Om så bare én hade sagt “Det var ingen dum ide, dette kan vi hjelpe deg med!” så hadde dagen blitt mye lysere. Jeg ga opp det hele, og dagen etter, på kollegers anbefaling, dro jeg til en plast-og metalltrykkeribedrift, hvor de var riktig så positive til det meste, og hvor jeg torsdag ettermiddag kan hente 200 brusåpnernøkkelringer med navnene til brudeparet skrevet med pene bokstaver.

I det samme bryllupet har Raul og jeg fått æren av å være “padrinos de aros”. Det betyr at vi har ansvaret for gifteringene. Siden Raul bor et par hundre kilometer unna, tok jeg med meg eks-samboer Margarita for å se på ringer. “Padrino-oppgaven” innbærer nemlig ikke bare at man betaler for ringene, men også at man kjøper dem. Det føles unektelig noe spesielt å kjøpe ringene som andre skal gå med resten av livet, men vi snakka litt om det på forhånd. Paret ønsker seg enkle ringer, så etter å ha sett på – og prøvd – ulike modeller, bestemte vi oss for en helt grei, klassisk modell. På tirsdag skal jeg dermed hente ringer i rett størrelse, med gravering inni og det hele.

Det skal sies at det føltes litt anderledes å se på våre egne gifteringer i går. Vi skal ikke ha padrinos, så dermed står vi fritt til å velge selv. Eller, det var det jeg trodde. Men når man er på gifteringshopping med, svoger, svingerinne, deres datter og Rene stesønn, så blir kommentarene og forslagene mange. Men Raul og jeg ble nå uansett enige om hva det var vi ville ha!

mandag 26. november 2012

Tap

På fredag var jeg som vanlig på jobb. Vi var rundt på noen skoler for å lever ut diplomer fra alle kursene vi har holdt det siste året. Vi var innom to skoler, og det var da jeg satte meg inn i bilen for å kjøre til skole nummer tre at jeg oppdaga det: fingeren min var tom, den fine forlovelsesringen min som gutta mine hadde plukket ut til meg satt ikke der lenger.

Jeg har flotte kolleger, og de hjalp meg å lete, og lete, og lete. Til absolutt ingen nytte. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan ringen kunne falle av fingeren min, men det har den altså gjort. Med klump i halsen og tårer i øynene ble jeg sendt hjem fra jobb for å lete hjemme også.

Hjemme var den heller ikke, så da måtte jeg jo bare bekjenne det hele for min kjære. Småhulkende i telefonen fikk jeg beskjed om å roe meg litt ned, tenke meg om, og så lete videre. Og så det til ingen nytte. Letingen altså – nedroinga funka til en viss grad.

I helgen har Mannen  vært på besøk. Den manglende ringen kom selvsagt opp:
Mannen: "Så du har virkelig ikke funnet ringen? Den er borte?"
Jeg, med tårer i øynene og klump i halsen igjen: "Ja, vi har leita over alt, men den er borte. Jeg fatter det ikke!"
Mannen, med et smil: "Ta det med ro, du har fortsatt det viktigste!"
Jeg, noe undrende: "Jaaa?"
Mannen: "Du har jo meg! Det beste smykket av alle!"

Så da så, sånn kan det jo også sies!

onsdag 21. november 2012

Tvungen fri

I dag er det foketelling her i Bolivia, så dermed er det forbudt å bevege seg utendørs. (For deg som vil lese mer om censo (folketelling), så har jeg skrevet om det her: http://nlm.no/nlm/internasjonalt/bolivia/nyheter/hver-til-sin-by )

Formen er ikke helt på topp, så på et vis var det helt greit med en tvungen hjemmedag. Rundt meg kan jeg nå lukte at naboene nok hadde forberedt dagen mye bedre enn meg. I går kveld var det fullt kaos både på veiene og supermarkedene. En nabo jeg møtte i heisen sa “Skulle jo tro alt skulle være stengt i ukevis!”. Men det er altså én innedag det er snakk om.

Etter å ha leved på tørre kjeks i noen dager, er apetitten på vei tilbake, og med alle de vidunderlige luktene fra de andre leilighetene begynte jeg å kikke på kjøkkenet. Hadde akutt lyst på boller, men har ikke hverken melk eller melkepulver, så det ble det ikke noe av. Vet at med litt dårlig mage så sier legene her at alt av grønnsaker skal være kokt, så dermed måtte jeg kutte ut tanken på gulrot med yogurt-dip. Nå tror jeg løsningen på lunsjproblemet blir en liten pizza med kyllingstrimler og ananas. Håper det kommer til å lukte godt, så jeg kan konkurrere med naboene.

Matproblemet er altså løst, men hva gjør man med en hel dag når den gode boka ble lest ut i natt? Jeg er heldigvis (?) utstyrt med kabel-tv med rundt 100 kanalar. Du verden så mye søppel og lite interessant som finnes! Og det gjør ikke saken bedre at det meste er dubba til spansk. Sukk. Amerikanske serier om kakebaking, sutrete tenåringer som blir bortplassert til en “streng familie”, nygifte som krangler, bryllupsplanleggingsprogrammer; det er nok å velge i, men nytteverdien?

Tror rett og slett jeg finner fram moppen min og går over gulvet, jeg.

torsdag 15. november 2012

Yndlingsverksted

 

Jeg har tidligere hevdet at misjonærer er de siste kommunister, her vi virkelig deler på godene. En del av det, er at Kristian og jeg har hver vår bilnøkkel til samme bil.

En dag ringte Kristian for å høre om bilen var ledig; han og gutta skulle på tur til fjellet Tunari (5030 moh) en lørdag. Meningen var ikke å være bitchy, men jeg var en smule skeptisk til turen, for lille gullet har en stygg lyd under, og det er kjedelig å bli stående fast i nærmere fem tusen meters høyde. Ikke alltid så tett mellom bilene som kommer forbi der…

Men både Kristian og jeg kjører rundt i byen, og en dag kom han og lurte på om det var han som var litt paranoid, eller om jeg også hadde merka at bremsene ikke var så egna til bråbremsing. Dagen etter at han spurte, merka jeg det selv. Det er ingen god følelse når du står på bremsen, men rompa på bilen foran fortsatt kommer nærmere og nærmere. Det har nå allikevel gått bra med oss alle tre; Kristian, bilen og jeg, men nå var tiden kommet for et lite verkstedbesøk.

De kjenner meg etterhvert på verkstedet, så jeg forklarte Don Jaime hva det gjaldt, og han ropte på verksmesteren sin. Jeg følte meg litt som en som kommer til legen og klager over diffuse muskelsmerter, men ble veldig fornøyd med “legen” som faktisk lytta til meg da jeg sa at det er “en skarp metall-lyd under bak”. Ikke akkurat mekanikerspråk det der, nei.

Han inviterte meg ut på prøvetur for å teste bremsene og for å lytte etter lyden min. Ganske snart fikk Kristian og jeg støtte i at bremsene ikke var de beste. På vei opp en bratt bakke nærmest hoppa vi over en fartsdump, og jeg følte meg båssatt som blondine da mannen sier “Der! Det var den lyden, ikke sant?”
”Nei,” kan jeg heldigvis svare, “det der var bare setene i bagasjerommet som hoppa litt. “Min” lyd er en skikkelig metall-mot-metall-lyd, ikke noe sånne pinglegreier!”

Vel tilbake på verkstedet sier mekanikermannen at han nok tror at det er spiralfjøra under som lager lyden.
“Kom, så skal jeg vise deg"!”
Bilen blir lekkert manøvrert over smøregrava, og jeg blir invitert ned. Og bare så det er sagt; her snakker vi smøregrav med hvite fliser på veggene! Og så viser han meg gummipakningen han tror er problemet, og peker og forklarer om hva han har tenkt å gjøre med lille gullet mitt.

Må virkelig si at jeg er skikkelig fornøyd med et verksted som viser en kvinne  bildeler og tar henne nok på alvor til å forklare! Takk Toyosa!

onsdag 14. november 2012

202 år

feirer den bolivianske hæren i dag. Det feires selvsagt. Siden jeg har “Parque Ex-Combatiente”, selveste soldatparken, som nærmeste nabo, våkna jeg i dag til hektisk aktivitet. Militærkorps, alle hæravdelingene og publikum gjorde seg klare til parade.

PB142290         PB142292

tirsdag 30. oktober 2012

Reisen er slutt

Mange ganger har jeg sittet i ring med andre mens vi har skrelt poteter, bønner og andre grønnsaker for å lage festmåltider. Skravla går over arbeidet, i en fin følelse av fellesskap.

I dag satt jeg igjen i en ring av kvinner og skrelte bønner, men i dag i taushet. I dag var ikke maten til et bryllup eller barndåp, men til en begravelse. Vår gode venn Carlos Mancilla er på vei fra Tarija, i en kiste. Han omkom i en bussulykke i går morges.

Det har ikke helt gått inn enda, og jeg tror ikke jeg kommer til å skjønne det før kroken hans i kirka er tom på søndag. Ingen Carlos kommer til å stå der med et smil mens han blunker. Det vil bare være tomt. En tomhet mange kommer til å kjenne på, for han har betydd så mye for så mange.

Takk for alt.

søndag 14. oktober 2012

Tid

Jeg har tilsammen snart bodd åtte år i dette landet, men er fortsatt ofte usikker på hva et oppgitt klokkeslett egentlig betyr. Jeg har sånn mer eller mindre blitt enig med meg selv om at i jobbsammenheng betyr det som regel en 10-15 minutter etter tida; om noe skal begynne klokka ni er det greit nok å komme kvart over.

I sosiale sammenhenger er det verre. I går var vi invitert i baby-shower til en høygravid kollega. Jeg var glad for at jeg ikke skulle dra alene, så lørdag morgen sender jeg en melding til mine to kollegaer “Jeg og bilen er klare – når drar vi?”.

På invitasjonen sto det klokken 15.00. Det eneste jeg var sikker på, var vi i hvert fall ikke kom til å være der klokka tre. Snart tikka det inn en melding fra sjefen min: “Er hos deg klokka fire.”.

Dermed visste jeg at jeg burde være klar klokka kvart over fire for å dra klokka fire på noe som begynte klokka tre. Kunnskap er fint!

Siden vannbilen sto og blokkerte garasjeporten kom vi oss ikke avgårde før halv fem. På veien skulle vi plukke opp kollega nummer to, så vi var vel neppe framme før kvart på fem. Da kom vi som de første, fikk et glass brus og satt og så på at vertskapet gjorde i stand.

I sekstida begynte vi med noen leker for de vordende foreldrene, og i sjutida kom hun som skulle lede lekene og opplegget.

Hva jeg har lært? I grunnen ingen ting – jeg har fortsatt ikke peiling på når jeg skal komme. Eller én ting har jeg nok lært; det er alltid best å dra sammen med noen, så slipper man å sitte alene og vente!

tirsdag 9. oktober 2012

Nye problemstillinger

Er tidlig opp i dag for å sjekke nyheter. Transportsektoren streiker i dag, og vi har en avtale på et offentlig kontor klokka ni som vi må holde. Da er det fint å ha joggesko, så man kan gå en del av veien.

Blokkeringer av veier når noen protesterer er ikke akkurat ukjent i dette landet. Skal man ut på tur er det alltid lurt å sjekke om veien du planlegger å kjøre er åpen, for det er ikke selvsagt.

I dag er det busser og radio-taxier som protesterer, og politiet er ute for å prøve å holde veiene åpne. På nyhetene i går kom en, for meg, ny problemstilling opp. Det er kommet nye og strenge regler for parkering i sentrum, og når politiet jobber for å holde veiene åpne så parkerer de der det passer dem. Spørsmålet var om bilene deres dermed risikerer å få hjulkrampe på av parkeringsvaktene for feilparkering? Fascinerende, spør du meg!

søndag 7. oktober 2012

Buss–nok en gang

Lørdag morgen var jeg forholdsvis tidlig oppe for å komme meg ned på bussterminalen og derfra videre til Oruro. Jeg var heldig og fikk et av de siste setene. Og når jeg sier “siste setene” betyr det også at jeg fikk æren av å sitte på nest siste rad – sånn omtrent over hjulet. Humpeti-dump… Allerede på vei ut av terminalen syntes jeg at ting var litt anderledes enn vanlig, men regna med at det bare var fordi jeg ikke fikk sitte på “mitt” sete. Jeg har nemlig funnet ut at sete nr 21 er perfekt; det er midt i bussen, så det humper ikke så mye, det er en vindusplass, og vinduet kan åpnes.

Men nå satt jeg altså på plass 41, sola stekte gjennom vinduet, og etter noen kilometer fant sjåføren ut at det var på tide å sette varmeanlegget på full guffe.

Jeg halvsov litt, men våkna brått da motorduren døde. Vi var nesten to timer fra Cochabamba, et stykke opp i fjellet, men var fortsatt ca 1500 høydemetre og tre timers kjøring unna Oruro. Øreproppene ut av øra for å høre kommentarene rundt meg. Når bussen, eller bilen, stopper slik er det alltid å håpe at det er en punktering. Det var det ikke i dette tilfellet. Det som kunne åpnes av luker ble åpna, og så ble det hamra og banka. Folk rundt meg var merkelig rolige. Ingen som klaga på mangel på informasjon og ingen som høylydt forlangte en ny buss. Siden vi var i området med heller dårlig dekning var det heller ingen som høylydt klaga via mobilen til venner og familie over alt som skjedde, eller ikke skjedde... Noen som satt ved siden av meg angra litt på at de ikke hadde valgt en annen buss; skjønner dem forsåvidt godt, for de hadde allerede sittet 12 timer på bussen fra Santa Cruz…

På et annet sete satt ei ung, pen jente. Mens vi satt der og venta, tok hun fram en grønn sylinder. Nysgjerring som jeg er fulgte jeg med mens hun festa den i håret sitt. Hårruller er ikke bare for gamle damer – i hvert fall ikke i Bolivia!

Etter en drøy halvtime ble imidlertid alle lukene lukka igjen, motoren starta, en del av oss ba noen stille bønner, og så var vi i gang igjen.

Jeg halvsov videre, og trodde vel egentlig at det var en del av en drøm da kjente en søt, emmen lukt. Etterhvert merka jeg at det ble mye aktivitet rundt meg, med folk som løfta på bagasjen sin mens de kikka ned på gulvet. Ei dame en rad foran meg hadde tydeligvis vært på fest, og hadde med seg et minne; ei toliters brusflaske fylt med chicha. Chicha er hjemmebrygga maisøl, til tider svært sterk – og til tider ikke ferdig gjæra. Det var nok det siste som var tilfellet her. Kombinasjonen gjæring, høy temperatur og humping hadde gjort sitt til at flaska eksploderte. De fleste åpna vinduene sine, men allikevel lå eimen av chicha over oss alle. Kombinasjonen svingete vei, høyde og chicha er ikke noe jeg umiddelbart anbefaler.

Turen gikk videre oppover, og da det begynte å snø var det på tide å lukke vinduene, og dermed sniffa vi alle sammen inn enda mer chicha.

Må si jeg var ganske så fornøyd da jeg kom fram.

Returen var bedre; i det vi rygga ut fra bussterminalen kjørte vi inn i en taxi…

mandag 24. september 2012

Min dag

Jeg har tidligere skrevet litt om dusjer og problemet med algevekst i dusjhodet, og også om viktigheten av å stille inn vannstyrken helt korrekt for ikke bli skolda eller nedkjølt. I dag morges irriterte jeg meg over vannstrålene som gikk på kryss og tvers og helst unngikk meg, så jeg kom på den glitrende ideen å blåse dusjhodet rent ved å sette på fullt trykk. Jeg oppdaga ganske fort at trykket er heftig, der vannslangen hoppa av og vannet spruta rundt og vaska hele badet mitt…

På vei opp på jobb kjørte jeg innom misjonskontoret for å underskrive noen papirer. Da skravla jeg med de andre om raketten som flyforsvaret mista i forrige uke da et av flyene kræsja med en fugl. Raketten falt heldigvis ned, gjennom veggen på en fabrikk og ble liggende der til folk kom på jobb mandag morgen og lurte på hvorfor det brått var blitt et hull i veggen. Hus i stor omkrets ble evakuert mens brannvesenet fjerna raketten. Først etter en dag eller så kom flyforsvaret på at den kanskje tilhørte dem…

Vel oppe på jobb måtte jeg ta en liten runde for å lokalisere vaktmesteren. Det er nemlig ikke mange av oss som er betrodd nøkler, så da må man lete til man finner nøkkelmannen. Kollegene mine dukka også opp etter et besøk i kommunen. I dag var det bursdag på skolen; her feires alle årsdager, ikke bare de runde, så i dag var det skolens 12-årsdag. Det ble feiret med diktdeklamering, dans og avsynging av skolesangen. Vi i prosjektet klarte ikke helt å sitte stille med kontorarbeid når det var ting å se på ute, så vi måtte stadig ut en tur og sukke litt henført over barnehagebarna som stabba rundt i kostymer og dansa.

Jeg har skrytt av de fine lunsjoppleggene våre, men i dag feila det hele, og vi hadde kun en boks med kokt brokkoli og noen rå gulerøtter. Derfor tok vi turen ut i verden for å spise en bedre lunsj. Pampaku er som regel mat som er kokt i jorda; denne varianten hadde kylling, and, maiskolbe, potet, yuka og grønnsaker.  Vi hadde selvsagt med brokkoliboksen vår, så vi hadde en riktig så sunn lunsj.

Det er åpna et nytt supermarked på hjemveien min, og siden jeg hadde fått i oppdrag å sørge for kjøtt til i morgen tok jeg turen innom. Imponert over damen i kjøttdisken som skar bort alt av fett og sener og så fileterte stykket mitt – og først da veide hun det og satte på prislappen. Slikt kan jeg like!

Nå sitter jeg her i sofaen og venter på de andre, for nå skal vi snart ut og ha en bedre middag. Klager ikke over livet mitt, nei!

mandag 10. september 2012

Pupper og læring

Jeg vet ikke helt hva det er med meg, men jeg har sjefer som viser puppene sine. Det er kanskje vanlig? Det er muligens bare jeg som tenker det er litt uvanlig?

Første gang var en rektor jeg hadde. Hun hadde fått seg nye pupper, og var ganske så fornøyd med dem. Det skal sies at de absolutt ikke var noen Pamela Anderson-ballonger, men silikon var det nå like fullt.

Inne på personaltoalettet løftet hun opp blusen en gang vi snakket om dette, og sa:
”Bare kjenn på dem! De kjennes heeelt naturlige!”

Føltes kanskje ikke like naturlig for meg å skulle ta på puppene til rektor, det skal sies…

I dag, da vi satt og spiste lunsj, begynte vi å snakke om amming. En av kollegene er ei ung jente som er gravid i sjuende måned, og som villig tar imot gode råd fra de som har mer erfaring (jeg er på ingen måte inkludert i den gruppen…).

Sjefen min sier så:
”Det er kjempeviktig å massere brystvortene nå, så er de litt herda innen babyen skal begynne å suge dem i stykker. Det hende nemlig at de suger så hardt av biter av brystvortene faller av!”
Min unge kollega ble temmelig blek, og min eneste mannlige kollega ble heller rød. Og enda rødere ble han da sjefen sa:
”Dra opp genseren, så kan jeg vise henne teknikken!”
Skal innrømme at jeg hadde full forståelse for min stakkars kollega som ikke hadde det minste lyst til å blotte brystkassa over fiskelunsjen, så løsningen ble at han lukka øya mens sjefen kneppa ned blusen sin og ga et lynkurs i brystvortemassasje.

Så da har jeg både lært at silikonpupper føles naturlig og at det er viktig å forberede brystvortene før babyen kommer. Kanskje silikonbrystvorter hadde vært tingen??

Matpakke?

At jeg begynner å bli temmelig cochabambinsk på en del områder er vel ikke til å komme fra; så her er nok et blogginnlegg om mat. Her i byen spiser man jo som kjent ikke for å leve; man lever for å spise.

Lunsj har hele tiden vært den store utfordringen i prosjektet. I begynnelsen fikk vi kjøpt lunsj av en dame som kokte for lærerne på skolen, men hun la ned drifta etterhvert fordi det hele gikk i underskudd. Det skyldtes nok ikke først og fremst at lærerne ikke betalte, sånn som hun mumla om, men heller det at de gangene vi prøvde å betale sa hun “Vi tar det i morgen i stedet!”.

Etter den tid har vi på best mulig måte prøvd å sørge for å få i oss litt mat sånn midt på dagen. For en gjennomsnitts nordmann høres kanskje ikke dette ut som den store problemstillingen. Jeg synes jeg hører ett ord der oppe fra nord; “Matpakke”. Men nå har det seg altså slik at tørre brødskiver med svett ost (heldigvis) ikke er et alternativ i denne kulturen.

Lenge har vi hatt en ordning med at om en av oss var nede i litt mer siviliserte strøk (kontorene ligger laaaaangt unna sentrum!) sånn rundt lunsjtider, så var det obligatorisk å ha med mat tilbake – for ellers ble det ikke noe mat før vi kom hjem en gang sånn utpå kvelden. Etterhvert begynte enkelte kolleger å bli litt lei kylling; akkurat det kommer neppe noen gang til å bli noe problem for meg.

Nå har vi funnet en slags løsning; vi har gått til innkjøp av en liten elektrisk ovn hvor vi varmer opp mat. Dermed handler mye av samtalen rundt lunsjbordet om hva vi skal spise dagen etter. På fredag hadde jeg stekt kyllingvinger med grønnsaker som jeg hadde med. Sammen med Rubens pasta med ost og Elis chorrellana (stekt løk og tomat) ble det et riktig festmåltid.

I dag sto jeg for en salat, Eli hadde stekt opp fisk og Ruben var potetansvarlig. I morgen er menyen kylling- og pastasalat.

Det eneste problemet nå er alle som stikker nesa si innom hos oss for så med en temmelig tydelig misunnelse i stemmen spørre oss hva som står på lunsjmenyen; vi sørger nemlig for sende liflige dufter utover hele administrasjonsbygget!

torsdag 6. september 2012

Materialist

Hmm – må visst bare innse at jeg er blitt en materialist. I går kjente jeg det indre “må bare ha det”-presset. Turen gikk derfor ned på canchaen (Sør-Amerikas størst utendørsmarked) for lete etter printer; for det var nemlig det mitt hjerte begjærte.

Her, som i Norge, koster ikke en printer all verden; det er blekkpatronene som koster. Men her, i motsetning til i Norge, løser man slike utfordringer. Jeg har dermed kjøpt printer med ekstrautstyr; på siden er det påmontert blekkflasker – lekkert limt på med limpistol (“Dette er det som skiller oss fra de andre butikkene”, sa mannen i sjappa. “Se her – vi lar ikke blekkflaskene ligge og slenge ved siden av, her limer vi dem pent på!”). Fra flaskene går så blekket i en bitte liten rørledning inn i maskina – og utskriftene blir like flotte! Sannsynligvis har jeg dermed sagt fra meg alle muligheter til å bruke garantien for klage, men satser på at dette funker aldeles strålende for meg også!

P9062149

Svart, blått, rødt og gult blekk i kjekke pålimte flasker
på siden av skriveren.

P9062151

Fra flaskene går blekket videre…

P9062152

 

 

 

 

 

 

 

…inn i skriveren.
Ganske så smart, eller hva?

lørdag 25. august 2012

Flybil

Klokka er ti på elleve lørdag formiddag. Sekken er pakka, og jeg går ut for å praie en taxi. Jeg skal på flyplassen, for å fly til Sucre. Der er det jubileum i radioen, og på mandag skal vi ha styremøte.

Himmelen er temmelig grå, så jeg har mine tvil om turen der jeg skravler med taxisjåføren. I Sucre ligger nemlig flystripa mellom åsene, det er ikke radar – så flyverne er avhengig av god sikt for å kunne lande.

På plass på flyplassen står det “informacion” som kommentar på flyet til Sucre. Damen i skranken sier at info kommer klokka tolv. Jeg finner sjefen min og vi drikker kaffe. Klokka tolv står det 12.30 på skjermen. Slik utsettes avgjørelsen en halvtime om gangen. Kollega Gro i Sucre melder at det er temmelig lavt skydekke, men at det kanskje er i ferd med å lysne noe.

Klokka halv to går jeg bort i skranken igjen og spør hvor lenge de har planer om å utsette.
“Klokka 14 kommer nok endelig beskjed.”

Og ganske riktig; “Passasjerer til BOAs flight til Sucre bes melde seg i skranken.” Så tusler vi bort. Der møter vi to svenske damer på tur som ikke skjønner spansk og som lurer på hva som skjer. De spør oss hva vi skal gjøre og kikker temmelig forvirra på oss da vi sier at vi nok kommer til å kjøre.

Det har vært en del uro og blokkeringer på veien mot Sucre i det siste, og store deler av den er steinsatt og ikke asfaltert, så da jeg snakker med misjonens sekretær foreslår hun å kjøre via Potosi. Det er en del timer ekstra, men det er bedre vei, og sannsynligvis roligere.

Etter nesten fem timer med svinger og utallige forbikjøringer (jeg har nå bevist det som jeg alltid har sagt “det ER plass til tre biler i bredden” – litt høy puls ble det skal jeg innrømme, med en trailer på hver side…) kom vi fram til Oruro. Her har vi lagt oss inn på hotell, og satser på avgang klokka seks i morgen tidlig. Da bør vi være framme i Sucre i to-tre-tida i morgen.

I Oslo bruker man jo ofte buss for tog eller bane; vi bruker bil for fly. Tar bare 10-12 timer ekstra…

lørdag 11. august 2012

Perspektiv

I morgen kommer ett-åringen vår; vår frivillige som skal hjelpe oss med det meste det nærmeste året. For å gjøre ankomsten litt lettere, har Kristian dratt til Santa Cruz for å være velkomstkomite. Han fløy avgårde i tre-tida i dag.

Klokka halv fem kom en melding om at de hadde måttet returnere til Cochabamba, fordi noe skjedde på flyplassen i Santa Cruz. Om jeg visste hva det var?

Jeg sjekka umiddelbart det jeg fant av nyheter, men det var ikke noe spesielt om Santa Cruz denne gangen. Jeg vet at de har avholdt et stort folkemøte der, og tenkte at det kanskje hadde noe med det å gjøre. For meg er nemlig ordene “noe skjer” her i Bolivia knyttet til samfunnsproblemer av et eller annet slag; demonstrasjoner, blokkeringer, protester, marsjer osv.

Kristian på sin side, som ikke har vært her i landet mer enn et par uker, var redd for at det var en teknisk feil på flyet. For det er jo som regel noe slikt som fører til endringer i flyplanene i Norge.

Det viste seg at vi begge bokstavelig talt var litt på jordet; flyet hans måtte snu på grunn av en gressbrann i nærheten av rullebanen…

Mobil-løsning?

I går gikk jeg altså med godt mot inn på ENTEL-kontoret for å finne en løsning på mobil-problemene. (Se forrige innlegg)

Jeg legger opp alle mine ni mobiltelefoner, damen bak skranken sier “Vi begynner med denne”, og så er vi i gang. Hun tar ut sim-kortet, ser litt undrende på det, og sier så “Jeg prøver det i min mobil, jeg.” Hun tar fram en fancy mobil, setter inn kortet, mobilen reagerer, hun tar ut kortet igjen og sier:
”Men dette sim-kortet fungerer jo ikke i din mobil.”

Jeg skal innrømme at sukket mitt var en blanding av oppgitt og oppløfta; jeg visst utmerket godt at dette ikke funka, det var da ikke uten grunn at vi i 10 dager hadde styrt med mobiler uten signal!

“Dette er nemlig et 4G-simkort, men dette er jo ikke noen smart-telefon,” sier damen så. Foran henne på bordet ligger en bunke med litt slitne og lite fancy mobiler; kun en i-phone i utvalget.

Jeg begynner å bli litt hissig, og lurer på hvordan det er mulig at ingen i løpet av disse ti dagene har kommet på å spørre oss hva slags telefoner vi har. Selv om vi er norske er ikke det synonymt med fancy utstyr!

Damen forklarer så at vi må ha 2G-sim-kort, men de koster 10 bolivianos pr stykk, og det er vi kanskje ikke interessert i å betale? 10 bol er ikke mer enn 8,50, men det er ikke uten grunn at mamma Vårum ofte har bemerka “den staheten din kommer til å ta livet av deg en dag!”. Ikke søren om vi skulle betale for noe som helst!

Etter å ha insistert litt, går damen med på å sjekke hva som kan gjøres. Problemet er at avtalen er gjort med ENTEL i Sucre, så feil de har gjort, kan jo selvsagt ikke ENTEL Cochabamba uten videre rydde opp i. Dessuten åpner ikke  lageret før klokka tre, og det hele er i grunn litt vanskelig, og…

Vi forlater dermed kontoret, jeg fortsatt med 9 mobiler i veska som ikke funker, men med et halveis løfte om at damen skal ringe oss på ettermiddagen.

Hun gjør faktisk det; vi kan komme innom og hente sim-kort om vi er interessert. Men nå er jeg blit enda litt mer sta, og dessuten har jeg ikke all verdens tro på at de nye sim-kortene vil virke som de skal. Marcela sekretær avtaler dermed at hun skal snakke med Sucre for at de kjappest mulig, slik mannen om morgenen hadde lovt meg, sender oss nye mobiler MED sim-kort som er sjekka, og som virker.

Mannen skulle ringe meg i går ettermiddag, men jeg har fortsatt ikke hørt noe. Vi får se hva som skjer…

fredag 10. august 2012

Perfeksjonist???

Jeg tror ikke jeg er perfeksjonist, men jeg liker at det jeg gjør er skikkelig. Så når jeg nå fikk ansvar for de nye misjonærene som skulle komme, ønska jeg å ha alt på stell. Vi har hørt rykter om de har vært flinkere på mottak av ferskiser i Peru, men denne gangen skulle vi jammen være minst like gode her i Bolivia!

En av tingene jeg ville ha på plass var sim-kort, fiks ferdig til å dytte inn i telefonen. ENTEL har en firmapakke, hvor man kan ringe gratis mellom alle medlemmene i gruppa, og det hørtes ut som en bra deal. “There’s no such thing as a free lunch” sies det jo, og selv om dette tilbudet ikke akkurat var gratis, var det nok for godt til å være sant…

Uansett; alle nykommerene sendte med IMEI-nummer til telefonene sine, jeg leverte videre til sekretæren i kirka, som hadde kontakten med ENTEL. Kortene ble bestilt til 1. august, i og med at de fleste skulle komme 2. Allerede i slutten av juli fikk jeg utdelt en bunke med SIM-kort, men på morgenen 1. august ringer de fra ENTEL og sier at de sliter litt, men utpå ettermiddagen, eller i hvert fall senest å morgenen 2. august skal alt være i orden.

I dag er det 10. august; etter å ha stått en drøy time i kø på telefonkontoret, for så å få utdelt et sim-kort som ikke funker, for så å ha diverse samtaler med ENTEL har jeg nå en mobil som funker normalt. Telefonen som skal være til kontoret vårt funker innimellom, og 15-åringen vår er den heldige innehaver av fungerende sim-kort, og dermed kommunikasjonsmuligheter, mens potosinoen vår ikke kan motta meldinger…

I dag morges ringte de meg fra ENTEL og tilbød oss gratis telefoner (mot å binde oss for et år…) – men de kan først komme på tirsdag. Jeg holdt en lengre tale om sinte nykommere som føler seg svært utrygge når de må vandre rundt i byen uten å kunne språket, og uten å kunne ringe noen om de trenger hjelp.

Nå skal sekretær og jeg på møte mednoen høye damer (!) i ENTEL klokka ett; jeg går rundt med 9 mobiler i veska og satser på at jeg ikke blir rana.

Moralen; hmmm, kanskje at det er fåfengt å tenke på å være noe som helst i nærheten av perfeksjonist i dette landet??

tirsdag 7. august 2012

Coca Cola

Det er ikke så ofte man leser om Bolivia i norske aviser, men i dag skriver Dagbladet om hvordan 21. desember 2012, når det er slutt på mayaenes kalender, også kommer til å markere slutten på kapitalismen og dens fremste symbol; Coca Cola. Det var utneriksminister Choquehuanca som sa dette i en tale i Copacabana 14. juli.

Det har jo vært dem som hevder at 21. desember 2012 betyr “the end of the world”; Hollywood har sågar tjent gode penger på en film om dette. Utenriksministeren mener at det ikke er slik det er; datoen betyr derimot slutten på alt som er i mot Pacha Mama (Moder Jord) – og starten på solidartitet og omsorg. Og slutten på kapitalismen, da.

Samuel Doria Medina, en av (de få) opposisjonspolitikerne som fortsatt finnes i landet, mente noe ironisk at utenriksministeren nok var blitt feilsitert; det var ikke slutten på Coca Cola han annonserte, men  “que seguramente será el fin de la coca y su cola”, altså slutten på koka (som det dyrkes enorme mengder av, noe til lovlig bruk, men det meste dessverre til produksjon av kokain) og dens hale (cola) – en referanse til hvordan regjeringen støtter kokadyrkerne – som da blir presidentens hale.

Om du vil lese artikkelen i Dagbladet finner du den her:

http://www.dagbladet.no/2012/08/07/nyheter/kommentar/utenriks/politikk/bolivia/22843410/)

onsdag 1. august 2012

Mer søppel

Er så utrolig fornøyd med hva vi har fått ut av flaskene og plasten vår, så jeg må bare legge ut noen bilder til! Selvskryt er bra!

P7302013

P7302014

Jeg har funnet ut at jeg er skikkelig god på å klippe plastblomster av flasker!

P7302015

 

 

 

 

 

 

 

 

 

P7302016

P7302017

P7302018

P7302019

P7302020

P7302021

P7302024

P7302046

 

 

 

 

 

 

 

Lene ledet seansen.

P7302093

Og var ganse fornøyd med livet etterpå.

P7302100

Og det var jammen kollegene mine også!

fredag 27. juli 2012

Søppelbilder

Her er noen bilder av alt det fine vi får til med søppel.

DSC08669

Gamle bildekk er fine; fylt med jord, litt sement på toppen – og så kan man lage flotte mønster med bruskorker.

DSC08689

Brusflasker kan også klippes oss og males – og vips så har man flotte blomster!

DSC08693

Her skal barna få et flott slangebord å spise og leke på. Nederst er det glassflasker, lenger opp er det plastflasker fylt med plast-søppel. I morgen skal det hele males.

DSC08698

Her blir det også fint å leke – oppå bildekkene og korkene.

DSC08709

“Flaske-slange-bordet”

torsdag 26. juli 2012

En dag

Jeg synes selv at jeg er usedvanlig heldig med jobben min, selv om det kan bli litt lange dager innimellom. Variert er nok stikkordet framfor noen. Dette er litt fra gårsdagen:

Opp i sjutida, fram med pc’n for å svare på litt post mens jeg spiser frokost.

Så er det å pakke den store jobb-ryggsekken; prosjektor, høyttaler, kabler, datamaskin osv må med, for morgenen byr på workshop i en barnehageklasse.

Kvart på ni er jeg på plass for å prøve å finne nøkkelansvarlig på skolen. Dette er en ny skole som vi akkurat har begynt å jobbe med. Det er alltid spennende. Alle skoler er forskjellige, og jeg synes jeg er heldig som får bli kjent med så mange miljøer. Temaet nå er forebygging av seksuelle overgrep, og etter to dager med “bli-kjent”-aktiviteter, lek og snakking, er det i dag tid for video. Kollega Boris og jeg får endelig tak i en nøkkel, og så kan vi begynne å stable bord bak i klasserommet og sette små stoler på rekke. Alt dette mens hundrevis av unger i like joggedresser farter rundt. Skolen har nemlig jubileum; 19 år! Her i landet feires alle år – en ganske hyggelig skikk i grunn. I dag er det idrettsdag.

Vi skulle egentlig begynne klokka 9, men da vi begynte klokka halv ti, mangla fortsatt halvparten av elevene… Noen løp nok rundt i joggedressene sine med ballong i hånda og gleda seg til idrettsdagen.

Ikke så lett, med andre ord, for småttiser å konsentrere seg, så vi bestemmer oss for å vente med den andre klassen til neste uke; forhåpentligvis en uke uten lydanlegg og festiviteter.

Så bærer det opp på kontoret for å få unna litt kontorarbeid – egentlig den kjedeligste biten av jobben, men det hører jo med det også.

Halv tolv er jeg på vei nedover mot byen, for jeg skal ha et møte med en av språklærerne som misjonen bruker. Nå kommer det nemlig ganske så snart nye folk, og de må jo lære språk. Håper vi fikk på plass en god plan for dem!

Så er det tid for en kjapp kyllinglunsj (hva i alle dager skulle jeg gjort uten kylling???), før jeg og fine hvite bilen kjører oppover igjen.

Tirsdag starta et nytt kurs; “Kreativt laboratorium – arter og plass” – må innrømme at det er litt mer swung over tittelen på spansk! Det er en gjeng fra Chile som har kommet for å lære oss om teater, dans, kulisser  - og søppel. Vi skal nemlig bruke søppel kreativt. I flere dager har vi drevet på og lagd “øko-murstein”; tomme brusflasker som blir stappa fulle av plast, og som dermed kan brukes som byggesteiner. Vi har også fått inn en haug med gamle dekk som vi også skal bruke. Skal komme med noen bilder etterhvert!

God og møkkete, med et skikkelig hakk i tommelen etter en kniv som spratt litt ekstra da jeg skar opp gamle dekk, men ganske fornøyd med livet, kjører jeg så de chilenske damene hjem før jeg henter kollegene mine. De står utenfor skolen og hutrer når jeg kommer; våte og kalde etter å ha reparert et vannrør som vi hakka litt hull i. Slikt skjer.

Vel hjemme er det bare å sette i gang vaffelpressa; et vennepar kommer på besøk. Hun snakker en del norsk, og skal hjelpe meg med nykomlingene, så vi planlegger litt. De forteller også at de har bestemt dato for bryllupet sitt, og spør om jeg kanskje kan tenke meg å være madrina. Her i landet kan det ofte være vanskelig å finansiere et bryllup, så dermed spør man familie og venner om de kan hjelpe til med noe. Jeg føler meg i grunn ganske så beæret; madrina de aros betyr at det er jeg som har ansvaret for ringene til paret!

En hektisk, men spenennde dag er over, og jeg sovner mens jeg prøver å lage en mental liste over ting jeg ikke bør glemme…

søndag 22. juli 2012

“Jompa mi!”

Jeg har vært på tur, både fysisk, metalt og byråkratisk. Etter mye om og med og brevskriving og reising fikk jeg endelig visumet mitt med to års oppholdstillatelse i midten av juni. Men selv om det kjentes godt å stå med passet i hånda igjen, så visste jeg jo at dette kun var første skritt på veien til lovlig opphold. Fra den dagen man stempler ut passet har man nemlig 25 dager på seg til å starte papirmølla for å få boliviansk id-kort. Men i Cochabamba har man av en eller annen grunn for tida ikke kvitteringene man trenger for starte prosessen med å få id-kort.

Jeg har venta. Jeg har gått ned på kontoret for å spørre. Enrriqueta sekretær har ringt; både til Cochabamba- og La Paz-kontoret. Til absolutt ingen nytte. I to måneder nå er det ingen utlendinger som har fått id-kort i denne byen. Og det er litt krise; dette er den byen med flest utlendinger – det er ca 10 000 brasilianske studenter her. For meg er det også litt krise, jeg er nemlig misjonens juridiske representant for tida, men jeg kan ikke undertegne noe særlig annet sjekker, for jeg har jo ikke id-kort.

Men så fikk vi nyss om at det var mulig å få id-kort i et annet fylke. Torsdag morgen satte jeg meg altså på bussen til Oruro for å gå på kontorer. (At det er den byen Raul bor i, var jo ikke akkurat en negativ faktor i det hele, det skal innrømmes…). Først altså nesten fem timer på buss opp nesten 2000 høydemeter på toppen og hvem vet hvor mange svinger, for å gå på id-kort-kontoret. Det var lang kø, men jeg slapp allikevel inn, for jeg skulle snakke med doctora’n; altså advokaten. Hun snakka veldig, veldig fort, men jeg skjønte allikevel at hun mente at hun, selv om hun gjerne ville hjelpe meg,  ikke kunne gjøre noe som helst uten at migrasjonskontoret ga henne beskjed om det. Så da gikk turen videre til migrasjon. Der var de veldig hyggelige, ringte rundt og spurte og ordna; men konklusjonen ble allikevel at om de skulle hjelpe meg, så ville det bety tid, byråkrati og utgifter.

“Jaja”, tenkte jeg, “da får jeg reise en tur til La Paz, for å snakke med noen høyere opp i systemet.” Så fredag morgen satte jeg meg på en ny buss. Iført ullundertøy, pologenser, dobbel topp, alpakkajakke og boblekåpe. Da sola tok tak i La Paz ble det temmelig hett, for å si det sånn.

Ny runde til id-kontor og migrasjon. Også her veldig hyggelige mennesker, det skal de ha, men jeg kom vel ikke så mye lengre. Det vil si, en ny doctora sa at hun håpet at situasjonen i Cochabamba ville løse seg om et par uker. Så da er det jo ikke så mye annet å gjøre enn å vente…

Så jeg tok bussen tilbake til Oruro. Takk og lov for en mengde med episoder med “Herreavdelingen” og “Språkteigen” på podcast!

I går tok jeg bussen fra Oruro og ned hit til Cocha. Man vet aldri om man kommer til å fryse halvt ihjel eller ei på bussen. Det virker som om sjåførerne ikke helt har skjønt at det går an å regulere vifteanlegget. Turen nedover i går tok jeg som en forberedelse til overgangsalderen. Det er på et vis grenser for hvor mange lag med klær man kan ta av seg på et offentlig transprtmiddel. Og mens jeg satt der i buss-saunanen min tenkte jeg på på lille Kaias sukk ifjor sommer, da pappa’n hennes prøvde å få henne til å gå med at den 8-timers bilturen fra Sucre til Cochabamba var morsom.
Pappa: “Det er gøy å kjøre bil, ikke sant, Kaia?!”
Kaia: “Jompa mi!”

Og det hade hun jammen rett i; etter fem timer Cocha – Oruro, fire timer Oruro – La Paz, fire og en halv time La Paz – Oruro og fire og en halv time Oruro – Cochabamba, så var jeg helt enig at dette ikke er noe for rompa!

mandag 16. juli 2012

Litt romantikk

For ganske nøyaktig ett år siden tok jeg en taxi ned til bussterminalen sånn rett etter lunsjtid. Jeg hadde med meg en sekk med blant annet sovepose , for jeg skulle til Oruro, det var juli og midtvinters. Som man kanskje har skjønt av denne bloggen er ikke Oruro akkurat Bolivias største turistattraksjon. Eller – det er egentlig helt feil å si; for karnevalet i Oruro i februar er definitivt en av Bolivias største attraksjoner – er til og med på verdensarvlista. Men det er altså én helg i februar.  Resten av året vil de fleste ha store problemer med å finne gode grunner til å reise til Oruro, med mindre man skal ta toget videre til Uyuni for å besøke saltørkenen.

Men nå var det altså juli, midtvinters, og jeg skulle ikke til Uyuni.

Allikevel var det stappfullt på bussterminalen. Jeg spurte i skranke etter skranke om billett til Uyuni, men det var det ingen som solgte, selv om det visstnok skulle gå busser hver halvtime. Etterhvert fant jeg ut at det var to laaaange køer mot to skranker som kanskje skulle selge billetter til Oruro. Jeg ella-mella litt, og valgte den ene. Det er ganske sosialt med køer, i hvert fall når det overhodet ikke er bevegelse i dem; “noen sier at det skal gå en buss klokka tre”,  “de sier det ikke er diesel”, “det er visst ikke noen busser” og “de sier at de skal begynne å selge klokka to” og en del andre kommentarer surra rundt meg. I utgangspunktet ikke så oppmuntrende å stå i en kø ved ett-tida, og høre at kanskje først i to-tida ville det bli mulig å kjøpe billetter.

Innimellom småsnakking sendte jeg meldinger til Oruro. Noen uker før hadde jeg nemlig møtt en interessant fyr. På internett, som seg hør og bør i disse moderne tider. Turen til Oruro var for å møte ham for første gang. Magen var dermed temmelig full av sommerfugler, og gjorde det ekstra spennende å stå i denne køen og håpe at de kanskje en gang ville åpne billettsalget igjen.  Dessuten var jeg temmelig spent på om han egentlig trodde på meg, og dette med at det  var umulig å kjøpe billetter. Kanskje han bare trodde at det var en skikkelig dårlig unnskyldning for å ikke komme?

Til slutt, etter to-tre timer i kø fikk jeg det siste setet på bussen som skulle gå halv fire. Jeg ble sittende ved siden av en amerikansk jente som skulle  sjekke ut universitetsarkivet. Jeg visste sannelig ikke hva jeg skulle svare da hun spurte hva jeg skulle. “Jeg skal på blind-date med en fyr jeg har truffet på nettet, som jeg har sett ett bilde av, og som sier han skal stå på bussterminalen og vente på meg…” Høres ikke akkurat smart ut, nei. Men slik var det alstå.

Etter drøye fire timer bakerst i bussen, etter å ha steget over 1000 høydemeter og sunket ca 15 grader i temperatur, nærma vi oss Oruro. Jeg var blitt litt småkvalm, ikke på grunn av humpene og hårnålsvingene, men av nerver. Hvor teit gikk det an å bli? Å sette seg på en buss til landets styggeste og kaldeste by for å møte en fyr jeg hadde chatta litt med og snakka med på telefon et par ganger? Dette var jo akkurat et sånt opplegg som alle “Klara Klok”-spalter advarer mot.

Til slutt var vi framme, jeg reiste meg opp, knærne var litt geleaktige, og jeg ba nok en liten bønn om at a) dette måtte gå bra, og b) at Han der oppe måtte gi meg et tydelig signal om det ikke var meningen at jeg skulle like fyren. For hva visste jeg egentlig om denne mannen? Kunne jeg stole på hva han hadde fortalt meg? Innerst inne trodde jeg vel det, for hvilken mann vil vel juge på seg at han har mista en tann. Dagen før hadde han noe nervøs fortalt om denne tanna han hadde måttet trekke. Av en eller annen grunn hadde jeg et klart bilde i hodet av at det var den ene fortanna. Og der sto han brått; jeg kjente ham igjen med en gang, og så at han også gjenkjente meg med det samme. Forsåvidt kanskje ikke så rart, i og med at jeg var den eneste lyshåra på bussen, men allikevel, det var noe i blikket der, og det kjentes veldig riktig å få en klem.

Etter at jeg hadde fått meg et rom på et lite og heller ukoselig hotell, vandra vi rundt i gatene i Oruro. Han skulle egentlig invitere meg på middag, men siden det var blitt så seint, var det meste stengt. Og siden sommerfuglene mine fortsatt flaksa i vei, var det i grunn helt greit å hoppe over mat. Desto bedre å gå, etter hvert hånd i hånd, med denne mannen. Begge ganske nervøse, men på samme tid merkelig avslappa.

Vi avtalte etterhvert at han skulle hente meg til lunsj dagen etter. Da han kom, spurte han:
“Nå, er du klar til å bli med hjem?”
Jeg så sikkert litt dumt på ham, for han fortsatte
”Ja, det er jo bursdagen til søsteren min, så hele familien er samla. Vi må ikke, hvis du ikke vil, men det hadde vært koselig om du ble med!”

I går feira vi igjen bursdagen til Norma, søsteren til Raul, og det er godt å vite at jeg har en stor familie i Oruro, en samling mennesker som virkelig varmer i en iskald by.

DSCN2782

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Min orureño,

knipsa under karnevalet i Oruro.

PS: Alle fortenna er fortsatt på plass!

Hjemmekontor

Nå har det vært vinterferie her i landet, så da har det ikke vært så lett å komme inn på kontorene våre, som jo er på en skole. Vi har derfor flytta kontoret ned i Sucursal 2 (avdeling 2), som er her i leiligheten min.

Jeg synes det er ganske deilig å gå nærmest rett fra dusjen til kontoret. Min plass er dessuten i sofaen, så jeg kan ikke klage om dagen.

En av de aller største fordelene med hjemmekontor er imidlertid kjøkkenmulighetene; vi tar en kjapp sjau sammen, og så kan vi sitte og jobbe og glede oss, mens lukta fra kjøkkenet siver inn i stua – fram til det er tid for lunsj på balkongen.

P7162007

Greit med et stort spisebord, som gir plass til et par-tre kolleger.

P7162008

Ruben er kongen av skrivebordet, og dessuten fast oppvasker, etter at jeg leste i Aftenposten at menn som deltar i husarbeid er mest lykkelige. Vi vil jo veldig gjerne at Ruben skal være lykkelig, må vite!

P7162009

 

 

 

 

 

 

 

I dag var det ovnsstekt kylling med grønnsaker,

P7162010

salat og poteter som sto på menyen.

P7162011

Vi klager ikke over livet!

torsdag 12. juli 2012

En deilig by

Har hatt noen dager fri, og vært turist i egen by. Det kan anbefales!

P7091980

Kristus-statuen er bybens varemerke; 33 meter og litt, fordi Jesus ble litt mer enn 33 år.

P7091989

Utsikt over byen fra Kristus.

P7081953

Vannet er ikke akkurat turkisfarget, men endene trives allikevel.

P7081956

 

 

 

 

 

 

 

Rene testa ut “huska” over vannet.

P7081962

Raul betrakter en kirke på landsbygda.

P7081975

 

 

 

 

 

 

I Tarata var det landsbyfest, med band og dansekonkurranse.

P7071927

Gutta fikk seg en ridetur -

P7071949

 

 

 

 

 

 

 

- og en fotballkamp.

P7101996

En tur på ferieplassen ble det også.

P7122006

Og solnedgang over fjellene.