Det kan kanskje synes noe rart at et land uten kystlinje feirer “Havdagen”. Jeg synes nå i hvert fall det, og det er faktisk med en viss fare for, nåja, kanskje ikke liv, men så absolutt helse, at jeg skriver dette innlegget.
Det var en gang et land – faktisk var det Bolivia. Landet var ikke spesielt rikt på penger, men var desto rikere på ressurser. Det var et stort land; med fjell og regnskog og elver – og hav. Jada, Bolivia hadde kystlinje. Problemet var at i dette ødelandet langs kysten var det mye salpeter, og det var et stoff som etterhvert oppnådde høye priser på verdensmarkedet.
Chile hadde et godt forhold til England, og England var temmelig interessert i denne salpeteren – og dermed skjedde det som fram til denne dag er risset inn i hjertet til enhver bolivianer: 23. mars 1879 gikk den chilenske marinen til angrep og sikret seg kjapt hele kyststripa. Litt tok de fra Peru, men det største tapet led Bolivia. Ekstra sårt er det nok for bolivianerne å vite at de ble tatt så totalt på senga. 23. mars var nemlig midt i karnevalet, så folk flest var lite opptatt med politikk og forsvar, men mer med lek og moro.
Det er dermed med et visst snev av bitterhet at bolivianere i dag feirer karneval. Ekstra ironisk er det jo selvsagt at mye av karnevalet her i landet dreier seg om nettopp vann; man spruter hverandre ned. Kanskje som en erstatning for det tapte havet?
Men 23. mars er fortsatt en viktig dag, og det er her min undring kommer inn i bildet. Det er nå 132 år siden Bolivia tapte kysten sin – men fremdeles blir alle bolivianere opplært til at “havet skal gjenvinnes!”. Det har vært gjort forsøk på samtaler med Chile – som ikke helt skjønner hvorfor ikke Bolivia bare kan vedgå tapet og, som amerikanske såpestjerner sier, “get on with their life”. Samtalene har altså ikke akkurat ført fram, og nå snakker man om å stevne Chile for domstolen i Haag. Jeg vet ikke helt hva foreldelsesfristen er på “landtyveri”, som er hva Bolivia hevder saken gjelder, men jeg vil tro at 132 år er noe i lengste laget for å fremme et krav?
Inntil Bolivia igjen kan plante flagget langs Stillehavskysten fortsetter den årlige feiringen av “Havdagen”. Skoleelever går i tog mens de synger “Hav-hymnen”, de lager båter av papir, og de hører de gamle historiene om den urettferdige behandlingen de ble utsatt for av Chile.
For oss som ser det hele litt utenfra virker det en smule absurd, for dette må da være en heller “lost cause”? Hva er det da som gjør at den jevne bolivianer fortsatt har troen på at kysten igjen vil tilhøre dem? Det er for meg en kilde til både undring og fascinasjon. Temaet er såpass følelsesladet at da jeg tok det opp under en lunsj med bolivianske kolleger, så ble det forslått å flytte pulten min ut på gangen, slik at jeg kunne kjenne litt på isolasjonen som landet føler, der det ligger inneklemt – uten tilgang til havet…
PS: I en spørreundersøkelse som ble gjennomført denne uka sier 68% av bolivianerne at de er villige til å gi bort en del av landet for å få tilbake havet. Hvilken del man i så fall skulle gi bort ble det ikke sagt noe om – og undersøkelsen tok heller ikke for seg chilenernes tanker om saken…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar