onsdag 9. november 2011

Pensjon

I våres satte jeg meg inn i en av de faste taxiene som holder til utenfor porten. Sjåføren var godt orientert, og visste både mer eller mindre hvor jeg jobba, og at jeg jobba for en utenlandsk misjonsorganisasjon. Så spurte han: “Den unge gutten som bor her i bygget, er det sønnen Deres?” Først ble jeg litt paff, og så ble jeg en smule fornærma, før jeg begynte å tenke litt, og fant ut at Preben voluntør på 20 jo faktisk kunne ha vært sønnen min om jeg hadde begynt produksjonen i “normal” boliviansk alder.

I går var vi på kurs, og en av deltakerne kom bort til meg og spurte: “De unge damene, er de fra samme land som deg?” Jeg kunne svare bekreftende på at Elsa og Elisabeth (henholdsvis rektor og lærer på den norske skolen) var norske. Så kom neste spørsmål: “Er de døtrene dine?”

Så nå har jeg innsett at i og med at jeg brått har døtre i tredveårsalderen, så er det vel bare å forberede papirmølla for å søke pensjon fra NAV…

1 kommentar:

  1. Da ble det plutselig ikke fullt så stress å ha bli tatt for å være far til Marianne lenger! Priceless;)

    SvarSlett