fredag 20. januar 2012

“Tvangsvennskap”

I media de siste dagene har det vært mye fokus på “terrorvideo”, og dermed har debatten om integrering og hva det betyr å være norsk gått videre. Mange ganger klager folk på at innvandrerne klumper seg sammen i egne bydeler, og at dette er lite heldig.

Her i Cochabamba er vi ikke så mange nordmenn for tida. I Sambandet er vi tilsammen 10 voksne og 5 barn. I tillegg er det andre norske som driver egne prosjekter, eller er her som frivillige. Siden jeg har bodd her i en del år etterhvert, har jeg fått en noen gode bolivianske venner som jeg er en del sammen med, men jeg tilbringer også mye tid sammen med de norske. I og med at alle kollegene mine er bolivianske, spansk er arbeidsspråket mitt og noe av jobben min dreier seg om oversettelser fra spansk til engelsk, er det deilig å være i et miljø hvor jeg kan slappe litt mer av, og hvor jeg slipper å tenke. Det er klart at vi nordmenn er forskjellige, vi også, men vi har allikevel mer eller mindre en felles bakgrunn som hjelper oss til å forstå hverandre. Vi har en del av de samme referanserammene, har vokst opp med mange av de samme tv-programmene og kan synge “Dum og deilig” i kor. Jeg skjønner derfor godt hvorfor folk søker sammen med “kjente” når de kommer til et nytt sted; selv om “de kjente” i denne sammenheng ikke akkurat er folk man har kjent hele livet.

En ting som jeg synes er fascinerende; og dette er sikkert noe som mange “ikke-etnisk norske” (er ikke så veldig glad i dette begrepet!) har opplevd, er det at vi henger sammen på tross av ulikheter. Om jeg hadde vært hjemme i Norge, så er det nok mange som hadde sett rart på dette trekløveret som jeg ofte er en del av her; jeg, som fyller 40 i år (skrekk og gru!!!), ei på 30 og ei på 20. Tror neppe vi hadde hatt dater sånn omtrent ukentlig i Oslo.

I fjor snakka jeg med de to sjuendeklassingene på Den norske Skolen om akkurat dette. De var bestevenninner, men i Norge hadde de sannsynligvis ikke blitt kjent, og om de hadde blitt det, hadde de kanskje aldri blitt mer enn perifere venner. Her var de “tvangsvenner”; det var de to som var på samme alder, så da ble de venner. Kanhende hadde det vært bedre for dem om de hadde hatt mer å velge i på vennefronten, men jeg tror vi lærer noe viktig her allikevel. Mine “tvangsvenner” Elsa og Marianne gir meg masse, og jeg ville ikke vært deres vennskap foruten; vi diskuterer og ler, vi sitter på balkongen min og nyter livet, vi er ute og spiser og vi fniser. I Norge tviler jeg på at vi ville blitt kjent.

Kanskje vi alle burde få oss noen “tvangsvenner”; oppdage rikdommen ved å være sammen med, og lære av, mennesker som er forskjellige fra oss selv?

1 kommentar:

  1. Jeg digget dette innlegget :) Er veldig enig! Jeg tror jeg skal prøve å få meg enda flere "tvangsvennskap" når jeg kommer tilbake til Norge. Hehe. Det er gull!

    SvarSlett