lørdag 24. desember 2011

18 kilo julegave

Jeg skulle jo hjem til jul, og kunne ha med meg to kofferter. Det meste av vinterklærne er fortsatt i Norge, så da tenkte jeg at nå kunne jeg endelig ta med noe pappa hadde ønska seg.

Da mamma og pappa besøkte meg i Bolivia for ti år siden, forelska nemlig pappa seg – i en grill. Han lagde til og med en arbeidstegning, men har aldri kommet så langt at han fikk smidd den sammen. Dermed tok jeg turen i fengselet. Fanger i Bolivia må nesten jobbe mens de soner, ellers har de ikke penger til å kjøpe mat og andre ting man trenger. En del fanger lærer nye håndverk i tiden i fegselet. I det ene er det mange gode snekkere som lager de flotteste senger og hundehus, og i det andre smir de griller. Eller kanskje de sveiser? Jeg er jammen ikke sikker.

Jeg tar nå en taxi ned til byen og vandrer nedover en av hovedgatene. Utenfor fengselet står grillene på rekke og rad. Noen er store nok til en  middels ku, andre er litt mer hyttevennlige i størrelsen. Jeg har målt kofferten, så nå tar jeg fram målebåndet for å forsikre meg om at drømmegrillen går ned i kofferten. Så går jeg til hovedinngangen for å finne en politimann:
”Hva gjør jeg om jeg vil kjøpe en grill?” spør jeg.
”Da plukker du ut grillen, og så sier du fra, og deretter roper vi opp fangen.”
Politimannen blir med ut på gata og spør meg hvilken jeg vil ha.
”Den!” sier jeg og peker.
”Du er sikker på at du ikke heller vil ha den, da?” spør politimannen og peker på en annen grill av samme størrelse.
Den eneste forskjellen jeg ser er i grunn fargen på sveiva, så det er ikke så farlig for meg. Noen tanker får jeg om at de ikke er så interessert i å få fange nummer en ut på den trafikerte gata, eller kanskje politimannen har en god avtale om prosenter med fange 2? Han går nå uansett inn igjen og roper på sveisefangen min. En kjekk ung mann kommer ut, og frigjør grillen min fra lenka den er festa til. Så viser han meg hvordan jeg slår den sammen og setter den opp igjen, før jeg betaler ham.

Før jeg går, spør jeg “Vet dere hvor mye den veier?” Jeg har tenkt at den kanskje veier en seks-sju kilo, den er jo lagd av jern.
”18 kilo,” svarer politimannen.
”Oi!” svarer jeg, “det går vel kanskje akkurat i kofferten?”

Vel hjemme skal grillen ned i den store, røde kofferten. Det jeg ikke helt hadde tatt med i beregningen var sveiva på siden, men etter en del lirking og oppgitt stønning kan til slutt den røde lukkes godt igjen.

Når jeg kommer hjem til Ski og åper opp, ser jeg at det har vært noen nede i kofferten og snusa litt rundt. Jeg kan vel se for meg at sikkerhetsfolka har stussa ved gjennomlysning, de har vel lurt på hva slags våpen jeg hadde med til jul…

PC241122

Drømmegrillen til far, ferdig satt opp, med lekker oransje sveiv til å justere høyden på rista i forhold til kullet. Her skal det bli grillfest på hytta, tror jeg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar