Alle som kjenner meg, vet at jeg ikke er noen utpreget morgenfugl, selv om det skal innrømmes at jeg kommer nærmere A-menneskeidealet her i Bolivia enn i Norge.
I går skulle jeg en tur til La Paz, og i og med at det ene av landets to større flyselskaper er på konkursens rand, så var ikke valgmulighetene så store. Avgang 06.45 – så dermed ble alarmen stilt på 05.20. Selv ikke en varm dusj hjalp mye på humøret da…
Målet med La Paz-turen var et besøk på migrasjonskontoret. I slutten av januar leverte jeg søknaden min om oppholdstillatelse, og siden den tid har fint lite skjedd. Siden jeg ikke har pass med pent visumklistremerke, så kan jeg heller ikke få id-kort; og det er id-kort som gjelder her i landet. I og med at jeg er misjonens juridiske representant for tida, så betyr det at jeg burde skrive under på dokumenter. Noe kan jeg skrive under på uten å måtte vifte med id-kortet, men ikke alt.
Jeg dro altså avgårde med friskt mot, for å prøve å få fortgang i saken. Vel framme på kontoret hjalp en hyggelig politimann meg til rett luke; den eneste uten lang kø. Litt flaks må man jo ha iblant. Fyren der var hyggelig nok, og ga meg La Paz-saksnummeret mitt; for du må ikke tro at det nummeret jeg fikk her i Cochabamba gjelder i La Paz! Han var til og med så hyggelig at han ga meg numrene til den familien som leverte inn papirene sine i november også, uten at de er noe særlig nærmere visumet av den grunn. Så sa fyren at jeg måtte snakke med rådgiveren om hva jeg skulle gjøre videre.
Denne gangen var køen noe lengre, men jeg kom fram, la fram ærendet mitt; skal innrømme at jeg la på litt ekstra når jeg snakket om hvordan min mangel på visum og id-kort paraliserte driften av misjonen… Han hadde løsningen klar; jeg burde skrive et brev til directoraen, hvor jeg søkte om at prosessen skulle avsluttes – altså egentlig et brev hvor jeg på pent ber henne få baken i gir og undertegne klistremerket mitt! Den andre familien kunne han imidlertid ikke hjelpe; da måtte de i så fall dukke opp selv – det er en personlig prosess, må vite!
Formelle spanske brev er ikke min sterke side, men jeg fikk hjelp av ei på misjonskontoret i Cocha til å skrive det, hun maila det til meg, jeg skrev det ut og singnerte. Så fikk jeg kopiert det gamle id-kortet mitt samt den etterhvert noe utslitte kvitteringslappen jeg har fått fra migrasjonen i Cochabamba.
Så stilte jeg meg i rådgiverkø igjen. Skulle jo bare levere et brev, så jeg tenkte at dette ville jo gå kjapt. Da jeg endelig kom fram, fikk jeg beskjed om at jeg måtte jo selvsagt ha med en kopi av brevet, slik at jeg fikk en kvittering på at det var levert.
Ut og stå i kø for å kopiere.
Tilbake i rådgiverkø. Mannen er opptatt med ei dame. Siden jeg er (litt for) god til å lytte, fikk jeg med meg at migrasjon nok hadde somla bort papirene hennes.
Det ble min tur.
Han leser brevet, stempler det og kopien. Så spør han:
”Hvor lenge skal du være i La Paz?”
”Jeg reiser tilbake til Cocha i morgen,” svarer jeg.
”Men du kan jo ikke komme hit hele tiden. Det du må gjøre er å ta en kopi av dette brevet, og så må du skrive et nytt brev og forklare. Det leverer du i Cochabamba.”
”Men i Cochabamba er de ikke interessert i å hjelpe meg. De sier at denne saken tilhører La Paz?!” innvender jeg.
”Det er sånn du må gjøre det!” sier mannen bestemt.
Så dermed er jeg i grunn kanskje like langt?
På kvelden ser jeg på nyhetene at transportsektoren i La Paz ikke er fornøyde, at de vil marsjere/demonstrere og blokkere fra torsdag morgen. Jeg hadde sett fram til å sove litt lenge, spise en god frokost, og så ta flyet mitt klokka to. I stedet ble det å sette vekkerklokka på 05.30, finne en taxi, kjøre opp på flyplassen før veiene ble stengt, og så sitte der – rett foran sjokoladebutikken (kanskje ikke så intelligent???) til klokka ble nok til å flakse tilbake til deilige og varme Cochabamba.
Morgenstund? Tull i grunn!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar