Mange ganger har jeg sittet i ring med andre mens vi har skrelt poteter, bønner og andre grønnsaker for å lage festmåltider. Skravla går over arbeidet, i en fin følelse av fellesskap.
I dag satt jeg igjen i en ring av kvinner og skrelte bønner, men i dag i taushet. I dag var ikke maten til et bryllup eller barndåp, men til en begravelse. Vår gode venn Carlos Mancilla er på vei fra Tarija, i en kiste. Han omkom i en bussulykke i går morges.
Det har ikke helt gått inn enda, og jeg tror ikke jeg kommer til å skjønne det før kroken hans i kirka er tom på søndag. Ingen Carlos kommer til å stå der med et smil mens han blunker. Det vil bare være tomt. En tomhet mange kommer til å kjenne på, for han har betydd så mye for så mange.
Takk for alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar