Vi har hatt et kurs om korrupsjon, vel egentlig var det vel antikorrupsjon det var snakk om. Vi deltok, alle fra prosjektet, misjonen og kirka. Jeg er jo veldig enig i at korrupsjon er destruktivt, og at det definitivt er noe som bør bekjempes. Det var absolutt en konstruktivt samling, og det er ikke noen tvil om at det er sunt å være sammen og snakke om de utfordringene vi møter.
Jeg har i mine åtte år her i landet kun én gang blitt bedt om en “donasjon til kontoret” fra en politimann. Det var første året jeg var her, på grensa mellom Peru og Bolivia, og jeg ville ha med meg misjonsbilen hjem. Da var det lett å tulle fingrene litt inn i de lyse lokkene, vifte litt med øyevippene og late som jeg ikke helt skjønte.
Men jeg vet jo at korrupsjon er utbredt, og at det er et enormt problem. En av grunnene til at prossessene våre med visum, id-kort og førerkort har tatt så lang tid, er nok at vi aldri har kommet med noen tvetydige spørsmål om “hvordan kan vi ordne opp i dette til alles beste?”
Vi norske er nok ikke den gruppa som ser mest til dagliglivs-korrupsjonen, men gjennom tida i prosjektet har jeg jo sett, ikke bare “ren” korrupsjon, men også hvordan bøying og bending av regelverk i enkelte situasjoner må til for å få gjennom noe; og ikke minst at alle forventer denne triksinga. Hvor skal vi da trekke grensene; når litt “lett triksing” fører til at de svake i samfunnet oppnår et gode de ellers ville blitt nektet?
Et av kravene i misjonen er at vi må få faktura på alt vi handler på misjonens regning. Dersom selger utsteder faktura, blir nemlig salget innberetta, og skatt betalt. Det er jo egentlig en god tanke. Men de siste dagene har jeg allikevel tenkt litt på dette. For konsekvensen blir da gjerne at vi handler i de store supermarkedene og kjedene, hvor vi kan få en kassalapp. De mindre sjappene og de som selger på markedet har nemlig ikke faktura. Men blir dette rett; at vi støtter de store kjedene og butikkene, på bekostning av de små og selvstendige?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar