Krise

I dag var det krise i prosjektet. Jeg kom på jobb, og like etter meg kom min kollega E. Da hun så meg, ropte hun “Er det ikke forferdelig?”. Må innrømme at jeg ikke med en gang forsto hva hun snakka om. Det skjer jo stadig ting, men jeg trodde ike hun ville omtale feks Chavez’ død som forferdelig, ei heller ikke det faktum at de endelig har slutta å blokkere veien ut til skolene våre.

Men så kom hun nærmere, og da begynte jeg å fatte. Etter kurs i går kveld, hadde hun tydeligvis ikke gjort som meg. Jeg dro nemlig hjem, lagde kveldsmat til to, og la meg tidlig. Hun hadde åpenbart tatt seg en tur til frisøren. Eller, jeg er jammen ikke sikker på om denne personen har gjort seg fortjent til tittelen frisør.

Håret var blitt svart, og det var greit nok. Men det halvlange håret hennes var nå delt i to lag, eller kanskje etasjer er et bedre begrep. Første, og ytterste, etasje slutta omtrent ved haka, og hadde alt håret vært klipt i samme lengde, så kunne det sikkert vært en grei bob – forutsatt at man hadde jevna ut litt der hvor det var skjevt og hakkete, selvsagt. Den andre, og innerste, etasjen slutta ved skuldrene, og hadde fått litt schwung utover. Men selv schwungen kunne ikke hjelpe mye. Det er ikke ofte jeg synes at folk er ulekre på håret, men dette ville neppe vinne noen positiv pris.

“Hva skal jeg gjøre?” sa E. “Hvordan kan jeg skjule dette? Det er virkelig ille, ikke sant?” Noen ganger er det kanskje snilt å juge litt, men ikke i dette tilfellet. “Jeg ringer sjefen vår, hun må gi meg adressen til frisøren sin. Dette er krise, jeg kan ikke gå sånn!!”

Vi tok en tur bort til sjef L, som kom med noen hårklyper og fikk festa litt her og der, så det meste av første etasje var skjult.

Jeg tok så turen med bilen på verksted, og da jeg kom tilbake etter diverse viderverdigheter med gummipakninger og slikt, var E tilbake fra frisøren. Med et smil, og godt oppklipt hår i mange etasjer.

Vi jobber mye i prosjektet, og har lange dager, og prøver å lære lærere å se hele eleven, ikke bare den akademiske biten. Da er jeg glad for at vi også kan ta oss tid til, sånn en sjelden gang, å se den forfengelige biten hos enkelte av oss, og gi rom for den også!