Livet er blitt ganske anderledes de siste månedene. Nå er det jo en gang slik, takk og pris, at livet stadig endrer seg – ellers hadde det jo blitt veldig kjedelig, så jeg setter pris på endringene. Men det er kanskje noe med at kroppen og hodet ikke hele tiden er med. Midt i forandringene gjør man seg jo noen tanker. Noen tanker er ganske enkle, jeg ser det. Som at jeg skjønner poenget med 9 måneders svangerskap før man får en baby, som man så følger videre på livets vei. Eller det at det må en mamma OG en pappa til for å skape et nytt liv. Det blir noe ganske annet, og litt sånn kræslandingspreget, når det brått kommer en fjortis inn i livet, en fjortis med all sin bagasje som skal matches med mine egne kofferter og ryggsekker og opplevelser, tanker og erfaringer – og levesett, ikke minst. Jeg har bodd alene, eller med “jobb- eller studiesamboere” sånn omtrent siden jeg var ferdig med videregående. (Ja, et års tid flytta jeg hjem til mamma og pappa, slik at jeg kunne få hjelpe med vask og stell og kjøring og det meste etter møtet med en motorsykkel her, men det er en annen sak.) Jeg har min måte å gjøre ting på, mine rutiner og mine ritualer. Og så er det brått et annet menneske å ta hensyn til. Og en ting hadde vel vært om denne personen var en voksen partner som man skulle vokse sammen med; når det er en fjortis det er snakk om, som man skal oppdra, få til å trives, følge opp og alt det der, så blir det ganske så anderledes. Jeg klager absolutt ikke; livet mitt er rikere – men også mer slitsomt. Ikke minst mentalt: “har han spist?”, “har han gjort alle leksene?”, “huska jeg å stryke skoleuniformen hans?”, “var det ikke i dag det var foreldremøte på skolen?”, “hva er normalt for fjortenårige gutter?”, “snakker vi egentlig nok sammen?”, “er jeg for streng?”, “har han tillit nok til meg til å fortelle meg om det som skjer i livet hans, om tanker og følelser?”, “burde jeg snakke med ham om jenter og forelskelse, eller blir han bare flau?” “har han nok venner?” osv osv. Og det meste av dette alene. For pappa’n bor i en annen by fortsatt, sammen med storebror. Vi snakker jo sammen hver dag, men det blir jo ikke det samme som å ha en som fysisk er sammen med deg når alle tankene og spørsmålene dukker opp; en som kjenner fjortis helt fra han var inni magen til mamma’n sin.
Når man i tillegg legger på et lag med kultur og tradisjon, blir det enda mer utfordrende. Selv om jobben min er å utvikle bolivianske skoler, så er det mange av de daglige rutinene jeg ikke kjenner, har jeg skjønt. Som for eksemepl viktigheten av å ha pene og ryddige innføringsbøker, hvor alt er pent kopiert; det gir nemlig poeng til karakteren. At du ikke har skjønt en døyt av det du har kopiert er ikke så farlig. Eller viktigheten av strøken t-skjorte og blankpussa sko. Stryking er generelt en høyt prioritert aktivitet her.
En del nye opplevelser kommer også til. Jeg har feks vært ganske streng på leggetider. Min norske bakgrunn gjør at jeg har innprenta i meg at barn må ha faste leggerutiner, og at de bør sove nok, og helst litt til, om natta. Min stakkars fjortis har sikkert vært den i klassen som har måttet legge seg tidligst, ingen tvil om det. I går hadde vi privatlærer i matte på besøk. Det store flertallet av elever i dette landet har bruk for privatlærer i ett eller flere fag i tillegg til skolen. Et av problemene her oppstår nettopp i det skillet som kommer mellom dem som har råd til ekstra hjelp og dem som ikke har det. Men altså; tutoren kom litt før åtte – slettes ikke verst når han skulle komme sju, og de satte i gang. De jobba veldig bra, jeg var storfornøyd med den gode stemninga i stua der de satt og snakka om x’er og y’er i andre og tredje.
“Strenge-Lene” har egentlig sagt at fjortis skal være i seng til halv ti, så sovner han sånn i ti-tida, og er uthvilt til skoledagen begynner klokka kvart på åtte. Klokka ble halv ti, og den ble ti. Halv elleve reiser tutoren seg, og sier “Du har jo innlevering i morgen, så du må gjøre ferdig disse tolv oppgavene her!”. Vi hadde enda ikke spist kveldsmat, så mens vi spiste kyllingen vår spurte jeg den håpefulle om han ville jobbe videre samme kveld, eller om han heller ville stå opp tidlig i dag, lørdag morgen for å gjøre ferdig. (Nok en utfordring; lørdagsskole, hva er nå det for noe tull??) Uheldigvis for b-mennesket i meg valgte han løsning to, så i dag sto klokka på seks for å få gjort matte før skoleklokka ringte.
Skoleklokka, ja. Vi bor jo ved siden av skolen. Så i dag satt jeg vakt på balkongen for å se når rektor kom med bilen sin, for først da ringer klokka. I teorien begynner de 07.55 på lørdager, men i praksis blir det når rektor kommer. I dag var det ti over åtte.
Nå sitter jeg her i sofaen og har “fri”. Det føles liksom ikke riktig lenger å bare sitte her og ikke gjøre noe. Nesten rart å være alene, men jeg regner med at hushjelpa snart dukker opp. Fjortis har fått klar beskjed om å være takknemlig og nyte dette, for så fort vi kommer til Norge har Strenge-Lene planer om å lage flotte lister med alle oppgavene i heimen, og fordele rettferdig mellom alle fire!
Men en ting er jo alle mine tanker og undringer; den største undringen – og bekymringen – av alle er jo hvordan fjortis har det. Fjortis, som altså er den tøffeste fjortenåringen jeg kjenner, som selv valgte å flytte fra tanter og kusiner og farmor og alt det kjente, og ikke minst fra pappa og aller mest storebror, for å begynne på en ny skole her i byen og bo sammen med meg. Hvordan påvirker alle disse endringene ham? Han virker stort sett fornøyd med livet, og kan ikke tenke seg å flytte tilbake til høylandsbyen han kom fra. Litt fjortisnykker er det jo selvsagt innimellom, men hadde det ikke vært det, så hadde jeg jo virkelig vært bekymra. Men hvordan påvirker alle disse endringene ham? Var det rett av oss å gjøre det på denne måten? Vil han få “sen-skader” av å måtte forholde seg til alt dette nye og endrede i livet? Vil han om ti år spørre oss om hva i alle dager vi tenkte på da vi foreslo dette? Eller vil han si at alle utfordringene gjorde ham tryggere på seg selv og ga ham mer selvtillit?
Sikkert er det i hvert fall at jeg setter stor pris på mer liv i leiligheten, en å spise sammen med, en å lekesloss med (tae kwon do-ferdighetene må jo praktiseres), en som trenger en nattaklem og en som sier “endelig er du hjemme!” når jeg kommer fra jobb. Enda sikrere er det at jeg ser fram til den dagen vi alle fire kan bo sammen, og sammen forme familien vår!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar