17. mai og slikt

Med en mangeårig korpskarriere bak meg, ser jeg 17. mai som en viktig dag. For meg er det en dag du ikke tuller med; det er en dag alle vi som på en eller annen måte føler tilhørighet til Norge kan feire sammen. En inkluderende dag, ikke en ekskluderende.

Et år jeg jobba på voksenopplæringa hadde vi temadager i forkant av 17. mai. Noen var litt skeptiske, og var redd det skulle bli “for norskt” og sært, nasjonalistisk, kanskje. Men det ble det ikke; det ble en grei innføring i bunader, stylter, vafler, korps, uniformer og grunnlov. Et godt utgangspunkt, tror jeg, for å feire 17. mai, ikke bare være tilskuer.

Men i år har jeg ikke den vanlige 17. mai-følelsen. Jada, kjole er på plass, 17. maisløyfa skal snart strykes, og fjortisens skjorte ligger også klar på strykebordet, slik at han kan være med på sin første feiring. Men det var dette med følelsen; det har vært litt for mange innspill i forkant dette året. Flaggdebatter med ekle slagsider.

I dag så jeg på face et bilde av det norske flagget med oppfordringen “del på din vegg for å hedre ditt fedreland!” Men jeg delte ikke. Tvert imot kjente jeg på en skepsis. Var dette en oppfordring fra noen som virkelig ønsker å feire, eller var det en oppfordring fra noen som egentlig ønsker å begrense? Kanskje det er fordi jeg har bodd for lenge i Bolivia, hvor konspirasjonsteoriene florer, men jeg har mistet litt tillit. Tillit til at folk faktisk ønsker det beste for sine medmennesker. Og det er trist.

Men allikevel skal vi feire 17. mai i morgen. Over det meste av verden skal vi gå i tog. Fordi vi har vært så utrolig heldige å bli født i og/eller leve i et trygt, rolig og stabilt land. Et land som gir så utrolig mange muligheter. Muligheter som vi nok ikke alltid er like flinke til å benytte oss av, men de er der. Og muligheter vitner om håp, om framtid og at vi hver dag får en ny sjanse til å bry oss om hverandre. Det er jammenmeg verdt å feire, enten man bor her eller der!