Alene hjemme

Så sitter jeg her i sofaen, alene i huset. Klokka er snart midnatt, og det er første gang på mange måned at jeg er alene på denne tiden av døgnet.

I dette landet, som i resten av Latin-Amerika, er femtenårsdager en av de største dagene i livet; særlig for unge jenter. Da skal man gjerne, om man har penger til det, lage stor fest, med flotte kjoler, koreografert vals og dans og mange inviterte.

Fjortisen kom denne uka med en invitasjon til en slik fest. Han har hittil ikke akkurat utmerka seg som en festløve, men denne gangen hadde han lyst til å gå. “Får jeg lov?” spurte han, og så på meg med øyne som prøvde å etterlikne “Puss with boots”’s fra Shrek. Selvsagt fikk han lov.
”Men hva gjør vi med klær? Dressen min er jo i Oruro!” sier han så bekymret. Og bekymret hadde han forsåvidt grunn til å være. Denne uka har vært temmelig urolig her i landet, men streiker og blokkeringer og gruvearbeidere som sprengte en bro i sinne og slikt. Dermed var all busstransport mellom byene innstilt, for alle hovedveiene var jo stengt. Dressen til Raul hang her, så fjortisen prøvde den, og som en kriseløsning var vi enige om at den kunne fungere, selv om jakka var i største laget. Jeg fikk også lovnad om at vi kunne låne dressen til sønnen til sjefen min, men heldigvis var veiene åpne det meste av torsdagen, så fredag morgen kunne jeg hente en kake-eske på terminalen, som slettes ikke inneholdt kake, men en dress som far hadde brettet sammen med kjærlig hånd.

I dag tok vi turen til by’n for å kjøpe gave. Parfyme mente gutten at var passende, så utstyrt med parfyme og gavepapir med roser, var det nesten klart for fest.

Som vanlig var en av utfordringene tidsaspektet. På invitasjonen sto det 18, så det eneste jeg var sikker på, var at det ikke ville begynne på den tida. Men hvor mye seinere burde gutten dukke opp? Etter at vi begge hadde rådført oss med venner og kjente var vi enige at sånn litt før 20 ville være perfekt.

Jeg har vokst opp med pappa som eneste maskuline innslag i familien, så jeg er ikke så god på hvordan hankjønn steller seg og forbereder seg til fest. Men etter snart to år med disse tre gutta mine, har jeg jo skjønt at jeg er den som først er klar når vi skal et sted. Fjortis var i grunnen i godt sig, der han kom inn til meg med bukse, skjorte og slips i god tid før avmarsj. Alt var i grunnen fint, helt til jeg spurte om tennene var pussa. Det var de ikke. Forutseende som jeg til tider kan være, ba jeg ham vente med å ta på jakka til tennene var ferdigpussa. Det var lurt, å dømme etter antall tannkremflekker på slips, skjorte og bukse. De virkelige problemene oppsto da jeg skulle begynne å gnikke på flekkene med mikrofiberkluten min. “Det kiler!” hveste gutten, mens han vrei og vrengte seg til alle retninger. Og jeg som trodde jeg var tålmodig, kjente plutselig at det begynte å bruse inni meg. Det bobla i vei; et sinne vokste fram fra magen, og endte opp uti hendene mine da jeg slang mikrofiberkluten rett i fjeset på gutten, snudde på hælen og slang igjen døra med et brak. Vel inne på mitt eget soverom pustet jeg dypt inn noen ganger, til jeg innså at jeg brått hadde snudd situasjonen på hodet, og at det var jeg som oppførte meg som fjortis. Neste forsøk gikk mye bedre, og vi rakk til og med “samtalen” før avreise. Du vet den om “ikke alkohol, ikke slåssing, og vær forsiktig med jentene” – like greit å få unnagjort den også. Så litt over åtte så jeg gutten, riktig så kjekke i den (nå rene) dressen sin, forsvinne inn i et flott festlokale pynta med buegang av lilla og hvite ballonger.

Nå er klokka altså over tolv. For et par minutter siden fikk jeg en sms “de serverer fortsatt maten”, så jeg får vel se om jeg finner noe som er spennende nok på tv til å holde meg våken til jeg skal ut og hente.