En pedagogisk bragd?

Dette semesteret er jeg så heldig at jeg får ha sjuendeklasse i musikk. Etter et lengre internasjonalt folkemusikk-prosjekt (ja, du leste riktig: folkemusikk), har vi nå gått løs på det som virkelig er yndlingsaktiviteten til prepubertale ynglinger med brusende hormoner pent blandet opp med mer barnslig frykt for gutte/jentelus. Jepp – vi har begynt å danse.

Og her snakker vi ikke om fancy nymotens greier; vi holder oss til den aller største klassikeren. Her er det vals som gjelder.

Hva vi lærere gjorde før youtube skjønner jeg ikke helt. De unge synes absolutt det er mer spennende å se litt på en skjerm for å få en introduksjon til grunntrinnene enn å høre på meg. Men når vi begynner å bevege oss, er det visst ikke så dumt med en ekte lærer som teller og roper høyre og venstre og sammen og snurr.

I slutten av den første timen var de allerede klar for å begynne å snu litt på seg, og ikke bare gå rundt i “The box”, som grunntrinnene kalles på amerikansk. Da vi kom til time nummer tovar vi klar til å begynne å snurre.

Selvsagt var det litt protester og surmuling da vi trakk dansepartner – og ikke minst da gutta skjønte at de var en for mye, så en måtte danse med meg, men det gikk seg til.

Jeg snakket om hvor flott vi jenter synes det er når gutta kan danse, og at det er de som skal bestemme retning og form på dansen. Det kan selvsagt hende at dette er en spesielt begavet gjeng, jeg skal ikke utelukke det, men på slutten av timen opplevde jeg allikevel det jeg ser på som en av mine største pedagogiske bragder: en gjeng 13-årsgamle gutter som fører i vals!