På politikerfrieri

I forrige blogginnlegg sukket jeg over saksbehandlingstider i UDI, som førte til at jeg skrev brev til medlemmene i den komiteen på Stortinget som har med slikt å gjøre. Jeg har fått svar fra tre, noe jeg er ganske så fornøyd med! En som sier at hun skal følge opp dette, en som har sendt spørsmål til justisministeren om saken, og en som oppfordra meg til å ta kontakt med regjeringen.

Linken til spørsmålet til justisministeren er her: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=59421

Mitt brev til regjeringen har jeg limt inn her:

Søndag 16. mars leste jeg i en nettavis at antallet asylsøknader har gått ned dette året. Litt egoistisk tenkte jeg at dette lovte godt for meg og familien min; for om det blir færre asylsaker, bør det jo gå raskere å behandle familieinnvandringssaker. Stor var derfor overraskelsen da jeg gikk inn på udi.no og så at saksbehandlingstiden var gått opp fra sju til ni måneder.

Jeg er en norsk kvinne som har jobbet mange år i utlandet med utdanning og utviklingsprosjekter, og som så mange andre har jeg møtt min partner utenfor Norges grenser. Av ulike årsaker måtte jeg reise til Norge i juli 2013, og fordi vi selvsagt ønsker å bo sammen som familie; mannen min, de to sønnene hans som han har eneansvar for og jeg, har vi søkt om familiegjenforening.

I Norge har jeg jobbet som norsklærer i voksenopplæringen, og jeg har også vært lærer på 50-timers kursene i samfunnsfag. Jeg tror derfor at jeg har noe over gjennomsnittlig kjennskap til innvandringsfeltet. Allikevel leste jeg nettsidene til UDI, inkludert mange ganske godt gjemte sider med regelverk, retningslinjer og råd og tips, både to og tre og ti ganger for å forberede vår egen søknad best mulig. Vi leverte inn papirene våre på den danske ambassaden i Bolivia i august 2013, og venter fortsatt på svar. I løpet av denne tiden har jeg tenkt på flere utfordringer og forbedringsmuligheter, og ønsker nå å formidle det jeg anser som de viktigste punktene til dere. Det er jo tross alt dere som i bunn og grunn har ansvaret for hva som skjer – og ikke skjer – i UDI.

Ventetiden
På nettsiden står det: “Når får jeg svar på søknaden min? Vi kan ikke si på forhånd når saken din blir ferdig behandlet. Men du vil få beskjed når saken er ferdig.” I dag er det slik at når du søker om familiegjenforening, så legger du i praksis livet ditt i fremmedes hender. Og ikke nok med det; i disse hendene skal livene ligge i et ikke spesielt godt definert tidsrom. Det er utrolig mye vanskeligere og mer frustrerende å vente enn jeg hadde trodd, selv om det ikke er ventingen i seg selv som er det verste. Det aller vanskeligste er at det ikke er noe som helst man kan gjøre, annet enn å vente. Vente på at vilt fremmede mennesker skal avgjøre fremtiden din. Det skal sies at de gangene jeg av ulike grunner har vært i kontakt med UDI, har jeg blitt møtt på en vennlig og hjelpsom måte, men systemet i seg selv er langt fra vennlig.

FORSLAG: Opprett et køsystem omtrent som man har på telefon. På nettsiden burde det være mulig å gå inn med DUF-nummer og passord og se hvilket nummer man nå er i køen. Jeg tror ikke dette i seg selv vil være med på å minske behandlingstiden, men det vil gi oss som venter en følelse av at noe skjer, og man kan selv få anledning til å gjøre noen reelle handlinger for å sjekke status, og dermed se at det faktisk går framover.

Saksbehandlingstiden
Man oppmuntres ikke akkurat til å ta kontakt med UDI. På nettsidene står det: «Siden de aller fleste av våre søkere ønsker saken sin behandlet så snart som mulig, ber vi om at du ikke kontakter oss for å sjekke status i saken din før den angitte behandlingstiden i sakstypen din er oversteget. Da får vi muligheten til å bruke tiden vår til å behandle saker i stedet for å svare på henvendelser.» Jeg skjønner jo hvorfor de skriver dette, men det er ikke spesielt imøtekommende.

Alle som søker om familiegjenforening ønsker selvsagt at saksbehandlingen skal være så rask som mulig. Så vidt jeg skjønner er imidlertid ikke problemet den reelle saksbehandlingstiden, men derimot all den tiden man bruker på å vente på at UDI faktisk åpner mappa di for å behandle saken. Da vi søkte i august, var antatt saksbehandlingstid 6 måneder. Nå er den oppe i 9 måneder. Det er en økning på 50%. Det føles uholdbart, for å si det mildt. Vi har satt livene våre på vent på ubestemt tid. I vårt tilfelle, hvor mannen min er selvstendig næringsdrivende som jobber etter anbud, er det blitt så godt som umulig å vite hvor mye, eller lite, jobbing han kan takke ja til. Vi har også to barn som vi stadig må gi nye versjoner når det gjelder den planlagte flyttingen til Norge.

FORSLAG: Innfør en garanti om at innen x antall uker vil saken bli behandlet. Når saksbehandlingstiden øker og øker, kan det jo kun skyldes at det er for få saksbehandlere, så dette bør være mulig å løse ved å tilføre budsjettkroner øremerket stillingshjemler.

Informasjon på nettsidene og kontakt med UDI
På nettsidene står det nå “Ni måneder etter at søknaden er levert hos politiet eller utenriksstasjonen vil de fleste ha fått svar.” Dette gjelder ikke alle. Man må lete en del mer før man finner dette: “Saksbehandlingstiden regnes fra den dagen UDI mottar søknaden din fra ambassaden, konsulatet eller politiet.” For vår del betyr det 2-3 måneders ekstra ventetid. Norge har ikke ambassade i Bolivia, og vi må derfor benytte oss av den danske ambassaden.

Om man ønsker å snakke med en ansatt i UDI må man være utstyrt med en god porsjon tålmodighet. Jeg velger helst kontakt pr epost, og har da fått svar på 2-3 dager. På telefon må man vente minimum en time i kø.

Når man søker fra utlandet får man ikke beskjed når søknaden blir registrert. Det gjør at det blir enda vanskeligere å beregne når søknaden kanskje vil være ferdig behandlet.

FORSLAG: Sørg for at informasjonen på nettsiden er enda klarere. Forbedre oppringningsfunksjonen og ansette flere som kan svare på telefon. Innfør automatisk tilbakemelding når saken blir registrert.

Så vidt jeg har forstått, har vi nå en regjering som er opptatt av inkludering. Punktene jeg har nevnt overfor, er ikke med på å fremme inkludering. Det er derimot med på å fremme negative følelser og holdninger om Norge, ved at man føler seg diskriminert og lite tatt på alvor. Jeg håper at regjeringen kan ta hensyn til det jeg her har nevnt i det videre arbeidet med innvandringsfeltet.